Om en vil. Og forsøker.

Det er søndag, og det regner. Det er høst i lufta. Men det får nå stå sin prøve. Gode følelser gir det meg ikke akkurat at sommeren feller tårer på sitt siste, det skal innrømmes, men til gjengjeld skal vi feire bursdag i dag, så dette med været kommer nok i bakleksa uansett. Eldste datteren min har blitt 26 år gammel og det må markeres. Noe som gjør at vi alle får være sammen med familiens nye tilskudd igjen også. Du kan se henne på bildet over her. En blir trøtt av melk.

Bursdager krever mer enn melk, det krever kaker. Men i stedet for å bake min sedvanlige bløtkake, skal jeg denne gangen prøve meg på glutenfrie donuts. Til og med noen fylte. Noe som kan bli spennende, men forhåpentligvis vellykket. Og bløtkake ligger der som et sikkerhetsnett uansett, bare at denne gangen kommer den ikke fra undertegnedes hånd.

Å komme sammen når noen har bursdag er noe vi ikke gir så mye slakk på hos oss. Både Beate og jeg opplever det som viktig at slike dager blir behørig markert, og at det er vårt ansvar å sørge for det. Spesielt når det er ungene som har dag. Våre egne dager kan vi fra tid til annen ymte frampå at ikke er så nødvendige å markere, men det ender opp med et bursdagsselskap likevel. Med alt for mye kaker som ingen helt vet hvem som skal spise opp i dagene etter. Fremdeles har vi ikke helt lært dette med begrensningens kunst.  På den annen side er ikke alt ment å være kunst.  Fråtseri holder i blant lenge som merkbart uttrykk.

Ikke alle skal feire noe i dag. Noen familier skal i stedet utholde overgrep de har blitt utsatt for. Det kan være overgrep som fant sted i hjemmet, eller utenfor hjemmet. I nabolaget der kjæresten min bor, ble en liten pike for ikke mange dager siden antastet av en mann. Sånt er forferdelig trist. Og veldig ubehagelig. Også for dem som ser det fra utsiden. Spesielt når det blir så nært som dette. For ikke lenge siden ble en ung jente som var ute og jogget også angrepet, men på en annen side av byen. Om disse mennene vet hva de utsetter jentene de angriper for av belastninger og traumer, tror jeg er en selvfølge. Det skal mye til i dagens samfunn for ikke å ha fått med seg litt av slike ting. Likevel gjør de det de gjør. Slik menn som banker og mishandler konene sine eller barna også gjør. Med alle de konsekvensene det kan føre til.  Noen får hele livet sitt ødelagt. Eller i det minste et liv som preges sterkt av det.  Slik mitt liv har blitt preget.

Bor du i Bergen og lever under slike forhold, så har Hieronimus selvhjelpsgrupper som kanskje kan hjelpe deg til å finne en vei ut. Om ikke for egen del, så i hvert fall for barnas del.  Husk, barna kan ikke velge selv. Det er foreldrene som velger. Og ikke bare en av dem. Om barn blir utsatt for overgrep eller omsorgssvikt er ingen voksen som beskuer det totalt maktesløs. Det være seg mor, far, slektninger, bekjente eller naboer. Alle har et ansvar, og alle har en mulighet. Og det gjelder ikke kun der det finnes en mann som slår, det gjelder også der en mor svikter sin oppgave.

Av andre nyheter en kan finne i disse dagene, merket jeg meg denne. Her er det snakk om å genmodifisere mygg slik at hanner vil drepe sitt eget avkom.  Og det kan jo bli spennende, spesielt om det funker. Men noen konsekvenser en ikke forutså vil det nok også komme. Slik for eksempel innføringen av kaniner i Australia en gang fikk sine konsekvenser, selv om intensjonen var god. Og hva med alle fuglene som lever av mygg? Hva skal de spise? Donuts? Bier? Og om biene blir spist, hva skal så vi spise? For bier er vi avhengige av. Uten bier, ingen eplekake.

Å ville hjelpe naturen kan gi konsekvenser en ikke klarte å forutse. Men noen ganger er det nødvendig å hjelpe til litt likevel. Som i historien til André. Han er med i tv-serien "Født i feil kropp".  Selv fikk jeg ikke med meg første episode, men jeg kan jo forsøke å få med meg episode nummer to. Dette med identitet og psyke er spennende, synes jeg. Og jeg var inne på temaet transkjønnethet i min siste utstilling, ”Innerst”. En utstilling som besto av seks tablåer, seks menneskeskjebner, hvor hvert tablå ble fulgt av en liten historie. Historien om transseksualitet kalte jeg I'm The Outcast" ”. En liten video fra utstillingen kan du se her.

Og da har vel dagens blogg blitt lang nok, og jeg selv får få i meg litt frokost. Mat må til. Helst regelmessig. Uten regelmessige måltider blir jeg rimelig shaky etter hvert. Blodsukkeret raser og angst og uro stiger. Tålmodighet blir satt på prøve og små bagateller vokser fort utover sine egne bredder. Men noe i livet går det jo an å ha kontroll på, tross alt. Om en vil. Og forsøker.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Rise Like a Phoenix