Livet er fullt av trapper, Pappa.

Tid for blogg.  Akkurat nå er det ikke så veldig mye annet jeg klarer å gjøre. Å gå i trapper er kun én ting som nok byr på utfordringer. En lungebetennelse slo ut i full blomst, og jeg ble ganske redusert. Ca én uke gikk det fra jeg begynte å småhoste litt, til jeg måtte få hastetime hos legen. Nå er jeg satt på en coctail av piller som allerede et døgn etter at jeg startet på den ser ut til å virke litt. Og godt er det. En hver lettelse er som manna fra himmelen. For når du som meg i utgangspunktet har lungesykdommer jeg må leve livet ut med (astma, emfysem og kols) og kun 30 prosent lungekapasitet igjen, merkes det rimelig godt når en del av den kapasiteten forsvinner. Som den jo gjør ved for eksempel en lungebetennelse. Det meste blir veldig mye tyngre. En hver bevegelse krever surstoff som ikke lenger er tilgjengelig. Og jeg blir veldig sliten. Så jeg ligger nå mesteparten av dagen helt stille. Det er det som krever minst surstoff.

Prøv å stramme leppene så det bare er et hull stort nok til å få et sugerør igjennom, og pust så tungt og raskt gjennom det lille hullet. Det er ikke moro så veldig lenge. Å ha så lite pust er ikke moro for meg heller. Spesielt ikke når det går over lang tid, og jeg ender opp med å puste så tungt som det ved den minste anstrengelse jeg gjør. Tenk om du måtte skifte dekk på bilen og ikke fikk mer luft i deg enn gjennom det lille hullet. Selv skifter jeg ikke dekk lenger. Det går ikke. Noen må gjøre det for meg. Selv om jeg til vanlig puster lettere enn i disse dagene. Men å hakke på tastaturet går greit også nå. Skal ikke mye surstoff til for å klare det. Så her sitter jeg. Og forsøker å ikke hoste. Fordi det å hoste er som å brårøske en rull piggtråd opp gjennom lungene. Likevel bør jeg hoste innimellom, for å få opp ting. Så som ved så mye annet, har også det å hoste både en gevinst og en kostnad knyttet til seg.

Jeg fikk problemer med pusten ganske tidlig i livet, antagelig mye på grunn av allergier det ikke ble tatt hensyn til da jeg var barn. Mitt første astmaanfall fikk jeg likevel ikke før jeg var atten. Etter det forandret livet mitt seg merkbart, og det fulgte noen år med til dels lange sykehusopphold. Det lengste var på et år ved Glitre Lungesanatorium (med en liten pause på et par måneder midt i). Etter hvert fikk jeg ved hjelp av medisiner det likevel ganske greit, selv om jeg i samme periode utviklet en kraftig angstlidelse og fikk tunge depresjoner. Så der kom utfordring nummer to. Det er ofte i denne alderen slike konsekvenser av en vanskelig barndom kommer til syne. Og min barndom var skremmende, kjærlighetsløs, voldelig og identitetsruinerende.

Siden jeg i utgangspunktet røykte, og lungene igjen så ut til å fungere rimelig greit, fortsatte jeg med det. Også da jeg etter en stund utdannet meg ved Kunsthåndverkskolen i Bergen og begynte på karrieren som keramiker. I et keramikkverksted blir det lett mye støv og dritt en kan puste inn. Blant annet kvarts. Og det finnes en sykdom som kalles Potters Rot, eller Silicosis. Så etter hvert ble jeg ganske mye verre, til jeg en dag plutselig fikk en brå nedsatt lungefunksjon jeg trodde skyldtes en forkjølelse, og som jeg også trodde ville gå over, men det gjorde den aldri. Og jeg ble diagnostisert med kols. Da ble røyken stumpet.

                                                                                                                                                                                                   Å leve med astma og kols i den grad jeg har det, går likevel an. Det er ikke slik at jeg ønsker å dø fordi livet ble uten verdi da noe av pusten forsvant. Jeg vet at sannsynligheten for at en kan dø av kols likevel er påtagelig tilstede, og at lungebetennelser ikke akkurat tilfører noe positivt med tanke på prognoser. Min egen lungebetennelse startet denne gangen antagelig ved at jeg i løpet av natten gulpet opp magesyre, som kom ned i lungene. Jeg var i en overgang mellom to typer medisiner pga magesyreproblemet, og ting fungerte ikke helt med en gang.  Tenk over den faren, om du har samme problemet med for mye magesyre. Det er lurt å være føre var. Samme faren gjelder om du har veldig dårlig tannhelse, og hissig bakterieflora i munnen av den grunn. I løpet av natten kan bakteriene komme ned i lungene og vips, så er du ute og kjøre. Denne faren økes ved stort inntak av alkohol, fordi brekningsrefleksen som holder uønskede ting borte fra lungene dempes. Dette er heldigvis ikke et problem hos meg, siden jeg kjører et strengt tannpusseregime og nyter svært lite alkohol.

Over to tusen mennesker dør av kols i Norge hvert år. Det er den 4. hyppigste dødsårsak. Men jeg vil ikke dø av det. Jeg nekter. Jeg vil være her. I det lille livet mitt. Jeg har barn, kjærest, bonusbarn, søsken, kolleger, og har nettopp fått et barnebarn. Jeg har en liten bil som gjør ting lettere for meg i forhold til både lunger og angst, og jeg har tilpasset livet jeg lever til de utfordringene jeg har. Jeg har funnet løsninger. Jeg har klart noe. Jeg har ikke resignert. Selv om det aldri blir godt nok, så er det likevel godt nok. Mitt navn er Middelmådighet, men jeg trenger ikke å dø av den grunn. Jeg ble aldri noen verdensmester og vil aldri bli det. Det er dette jeg klarer. Det er dette jeg er. Og mer burde ingen forlange av meg. Heller ikke jeg selv. I stedet for å lage keramikk, maler jeg nå bilder tre ganger i uken, i tillegg til å jobbe med installasjoner og utsmykninger. Ikke alt en gjør trenger mye surstoff, og det som krever det kan en be om hjelp til. Så utover noen naturlige begrensninger, finnes det nok enda flere muligheter. Jeg kan skrive blogg, og fortelle folk som måtte titte innom Vannlandet at livet er verdt å leve selv om ikke alt gikk slik en kanskje ville, trodde eller håpet på. Bøker er der også for folk som puster tungt. Det samme med tv og internett. Kultur er ikke tilgjengelig kun for ”de andre”. Opplevelser er der også for dem som har en nedsatt helse, enten den er fysisk eller i form av en psykisk lidelse. Evnen til å ta i mot inntrykk og til å tenke egne tanker blir ikke borte selv om det oppstår noen sår. Det samme gjelder for evnen til å føle. Og i blant er det lett å føle at en blir et annenrangs menneske om en har en sykdom som kols. At det er selvforskylt, og ikke fortjener noe mer enn forakt fra andre. Og kanskje er det slik. Kanskje er det slik også med fedme. Eller i mange tilfeller når noen dør i trafikken eller ender i rullestol. Kanskje bærer vi alle skyld for noe. Men det gir ikke alle de andre som da også bærer skyld, retten til å dømme deg, bare fordi dine konsekvenser har blitt mer synlige.

Det er ikke kun de vakre og vellykkede som har et hjerte. De føler ikke renere og penere enn de som ble merket av motstand og lever dagene med noen arr. Alle kan le og alle kan gråte. Spise et godt måltid eller gå på slankekur. Det gjelder for dem som har det meste på stell, men det gjelder også for dem som på en dårlig dag kanskje kan se på seg selv som annenrangs, eller føler at andre ser slik på en.  Det går an for alle å være glad i noen, og det er mulig for noen å være glad i deg. Alle har begrensninger i livet, men alle har også muligheter. Noe det kan være lett å glemme, når en står og stanger mot en vegg det oppleves som umulig å komme over, rundt eller gjennom. Denne veggen kan være et fysisk handikap, eller et psykisk. Veggen kan også være skam. Derfor har jeg tatovert  ”Every wall is a door” på armen min, for å minne meg selv på at det også finnes ting som først blir mulig gjennom motstand. En tatovering som ble gitt i gave av kjæresten min og barna mine.

Jeg vet ikke hvordan Vannlandet oppleves utenfra. Om hva akkurat du tenker.  Om et innlegg som dette for eksempel oppleves som sytete. Men det er ikke ment slik. Jeg er fullt oppmerksom på at min surstoffmangel og lungebetennelse er uinteressant for de fleste andre enn meg selv og mine nærmeste. Så for meg er min historie kun en innfallsport. Motivasjonen for å skive slike ting om meg selv som i dag, er at øyne skal åpnes. Ikke for at de skal se på meg, men for at de skal se på deg som leser dette. Dine øyne. For kun gjennom å åpne øynene dine kan du se hvem du er, og ikke kun den du ikke ble. Ser du deg selv gjennom en annens øyne hele tiden, kan du fort bli den du tror de ser. Og det er lett å tro feil, eller fokusere feil. Først når du virkelig ser på deg selv, med dine egne øyne, vil du se alt du er i stand til å gjøre, og alt du er.

Det finnes mye giftig en kan måtte forholde seg til når en arbeider som keramiker. Ikke alt tok jeg like mye på alvor. Fatet er dekorert ved hjelp av stoffer så giftige at det krevde bruk av gassmaske under arbeidet. Men jo, akkurat det tok jeg på alvor.

Tittelen på dagens blogg er et sitat. Ordene falt fra min yngste datters munn da hun var syv, åtte år, en gang hun og jeg var ute og gikk, og jeg klaget over at jeg var sliten.  

  

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Gabriellas sång