Overganger

Søndagen er her, og i morgen er det en ny uke. En uke hvor rutinene jeg forlot før ferien vil finne sin plass igjen. Blant annet vil jeg igjen begynne å lese og svare på det noen utvalgte andre bloggere skriver. Noe jeg ikke har gjort mye av i ferien. Jeg ber om forståelse for det. Fokuset mitt har vært andre steder.

I dag drar jeg tilbake til min egen leilighet, etter å ha tilbragt ferien stort sett hos Min Kjære. Jeg regner med at overgangen blir merkbar. For overganger blir gjerne det. Det er derfor vi navngir dem. Det vi ikke merker noe til får sjelden navn. Noe som ikke samtidig betyr at det ikke finnes. Det betyr bare at vi ikke snakker om det.

Ofte kaller vi det å gi navn til noe for "Å sette ord på ting". Å sette ord på ting er en grei handling og et greit valg å ta. For meg er det positivt ladet, i det minste. For andre kan det kanskje oppleves som ræl, eller føleri, eller lite matnyttig. Men vi har nå fått evnen til å tenke og føle og muligheten til å formidle og dele det vi opplever på en unik måte, så jeg tenker at det er kanskje ikke så dumt å snakke om det en har inni seg, tross alt. Livet foregår jo ikke kun utenfor oss. Livet er mer enn bil og nye stuemøbler og fasader. Det er alt det som bobler og gjærer og begynner å stinke av mangel på luft i altfor trange rom, eller gror seg til store, vakre og sårbare blomsterhager i våre indre landskap.

Jeg tenker at de som ikke vil sette ord på ting kanskje er redd for konfrontasjoner. Enten det handler å bli konfrontert av andre, eller av seg selv. Motivet bak en slik motstand er nok forskjellig fra person til person. Det kan handle om frykt for å bli avslørt, frykt for å miste noe eller frykt for å provosere noen, bare for å ha nevnt noe. Det kan selvfølgelig være helt andre ting også. Men ord synliggjør. Det synliggjør hva vi står for og ikke står for. Våre holdninger, eller mangel på dem. Pusher ting rett opp i fjeset på oss. Og vi kan da velge å vende ryggen til ordene, eller gå i møte med dem. Se og kjenne på hva de egentlig forsøker å formidle, hva som egentlig bor i dem. Våger vi det, så vil ordene kunne bli en del av en transformasjon. langsom eller brå. Uansett blir de til dører vi kan lukke, åpne, eller som noen andre kan åpne for oss. Med eller mot vår egen vilje. Selv om de også kan bli en lang mørk korridor vi må gjennom før vi kan legge handa på dørklinka.

Denne lange, mørke korridoren kan vi også kalle en gang, slik korridorer i blant blir. Det er mye som har mange navn. Blant annet kjært barn. Og bygger vi videre på for eksempel ordet gang, kan vi kalle den lange mørke korridoren for en overgang. Noe vi må igjennom for å komme fra A til B. I mitt liv vet jeg litt om hva A er og litt om hva B er, og mye om hva som ligger i mellom. I ditt liv er det du som vet noe om det.

I dag skal vi etter planen opp på kvinneklinikken i Bergen og hilse på vårt første barnebarn igjen. Om datteren min orker besøk. Ting handler om henne, samboeren og barnet nå, ikke om meg eller oss som står rundt. Det er den nye familiens behov som skal dekkes først. Ting ordner seg uansett etter som tiden går, og om ikke lenge normaliserer det meste seg. Så det er lite poeng i å være utålmodig eller stresse ting nå.

Da Beate og jeg møtte barnebarnet vårt for første gang i går, hadde vi med oss litt småting til mor og barn. Blant annet hadde vi med et lite kosedyr til Aria, for å fortsette en tradisjon jeg startet da mine egne døtre ble født. Denne gangen ble det lille kosedyret en liten, søt jenteløve som skal følge barnet den første tiden. Aria er født i tegnet løven, og navnet hennes betyr blant annet løvinne. Andre betydninger skal være vind, luft, bris, og det kobles også til det italienske ordet arie. En arie er en sang som utføres av én enkel sanger i en opera.

Og da er søndagen godt i gang, kaffekoppen min tom, og dagens første tanker har blitt til ord.

Bildet er av Aria og hennes stolte far.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Can You Feel The Love Tonight