onsdag 11. juni 2014

Sinne






Det er mye en kan skrive blogg om. En kan skrive om mat og klær og sminke og hobbyer og nesten alt mulig. Selv skal jeg i dag skrive om sinne.

Sinne er en følelse. På linje med glede eller sorg eller andre følelser vi går igjennom til daglig. Helt greie og naturlige sider ved det å være menneske, med andre ord. Men så enkelt er det likevel ikke bestandig. For ikke alle følelser er vi like glade i. Og sinne peker seg litt ut for noen. Fordi det ofte havner i en felles boks med andre såkalte forbudte følelser. Slik som for eksempel sjalusi eller skadefrohet. Kanskje også skuffelse. Jeg tror det er litt forskjellig hva folk opplever som en forbudt følelse. Og også litt situasjonsbetinget. Å bli forelsket er for eksempel en grei følelse å kjenne på for de fleste, så lenge følelsene er knyttet mot noe en kan stå for. Er du skaphomse har du antagelig et problem med hva du føler om du blir forelsket, og du kan ha det om du er heit på naboen også, spesielt om han eller hun er i et forhold, eller du selv er det. Så du snakker kanskje ikke om disse følelsene med noen, og i hvert fall ikke hjemme. Mens om du kjenner på for eksempel sinne, er det lettere å kjenne på det hjemme enn ute blant folk. Det er lettere å bli sint på noen en er helt trygg på, enn å bli sint på noen på jobben.

I går ble jeg sint. På jobben. Midt under lunsjen ble det sagt noe som provoserte meg, og jeg rakk ikke å sette opp en sperre for følelsen før den var blitt så stor at den ikke kunne rasjonaliseres bort. Så den kom ut, og jeg ga uttrykk for hva jeg opplevde.

Nå er det slik at det sinnet en føler selv, ikke alltid er det sinnet andre opplever.  Det oppleves i blant sterkere innenfra enn utenfra. Jeg fikk i etterkant høre at reaksjonen min ikke ble opplevd som et voldsomt uttrykk og at den var helt legitim, selv om jeg selv følte jeg gikk langt utover den streken jeg vanligvis setter for meg selv. Derfor opplevde jeg det samtidig som et kontrolltap. Det skal også sies at det satte sitt preg på resten av lunsjen, slik jeg følte det. Kanskje fordi det kom litt overraskende på de fleste. Jeg har arbeidet ved atelieret i ni år, og jeg tror dette er første gang sinnet mitt har blitt så tydelig vist fram.

Og da kunne greia vært over, gjort er gjort, spist er spist, men så enkelt er det ikke. For i hælene til sinnet henger det ofte andre følelser en også må forholde seg til der og da. Som for eksempel skam, skyldfølelse eller sorg. Og ikke minst usikkerhet. Dette er også følelser en gjerne er raske med å ville undertrykke, eller helst ikke vil vise fram. Så har en problemer med å vise sinne så trenger det ikke nødvendigvis å ha kun med sinnet å gjøre. Det kan like godt være en av de andre følelsene som dukker opp en har problemer med. 

Det er mange som sliter med å vise sinne. Og det kan selvfølgelig ha mange årsaker. En av dem kan være redsel for avvisning i etterkant. Slik at en lett tenker at nå vil ingen like en lenger, eller være glad i en. Denne frykten trenger ikke å ha noe med den reelle situasjonen å gjøre i det hele tatt, men kan være automatiske reaksjonsmønstre som ligger rotfestet i oss fra tidligere år.  Så noen kan tro eller føle på frykt for å bli forlatt, slik et barn som ikke er et snilt barn kan føle det.

Det med fastgrodde, automatiske reaksjonsmønstre begrenser jo ting noe, og legger en sperre for det en gir uttrykk for. For egen del tror jeg problemet med sinne startet da jeg var barn. Fordi jeg opplevde mye sinne og raseri rundt meg. Sinne var knyttet til trusler og straff og vold, mer enn en naturlig reaksjon i kontrollerbare former. Og det var så voldsomt at jeg brukte mesteparten av barndommen min til å forsøke og enten dempe det, eller hindre at det oppsto. Samtidig kunne jeg ikke vise slike reaksjoner eller følelser selv, fordi det ble slått hardt ned på. Så jeg lærte å bli en som forsøkte å harmonisere. Og i det ligger det å hoppe over egne følelser, det å ikke gi uttrykk for dem. Kanskje ikke en gang vedkjenne seg dem.

Når sinnet dukker opp i meg selv i dag, utløses en tråd til barndommen min. Og selv om den tråden nå strekker seg over mange år, kortes den i løpet av et millisekund ned til å bli så kort at jeg berører det som en gang var. Alle følelsene jeg kjente på den gangen raser gjennom meg. Frykten og håpløsheten og forvirringen og til tider panikken. Og det blir vanskelig for meg å skille mellom hvem som er min far og hvem som er meg, hva som er mitt sinne og hva som er hans.  Fordi de følelsene som er knyttet til sinne er koblet til han. Det medfører at jeg reagerer med å tro eller føle at de som opplever mitt sinne, opplever det på samme måte som jeg opplevde min fars sinne. Og jeg opplevde mye i forhold til min fars sinne. Over veldig lang tid. Redsel og avsky og forakt og hat og et fullstendig fravær av egenverdi. Så i mitt hode blir det mye de rundt meg opplever med mitt sinne.  Derfor blir det en ganske forbudt følelse for meg, som jeg har vanskelig for å takle.

Det er ikke sikkert du har det på samme måte. Det å bli sint kan være en helt grei ting for deg. Kanskje det var det du lærte som barn, at det er greit. Men jeg vet det er flere enn meg som har en utfordring på dette feltet. Utfordringen kan ligge i å kjenne på følelsen, det kan ligge i å gi uttrykk for den, eller det kan ligge knyttet til situasjonen. Selv har jeg for eksempel ikke noe problem med å hisse meg opp over andre bilister når jeg er ute og kjører en tur i min lille, grønne Golf. Så det spretter noen relativt frodige ukvemsord  rundt i kupeen, når folk kjører som egoistiske rævhol. Noe som får kjæresten til å smile eller sukke om hun også er med. Og det vil si at dette er et sinneuttrykk hun også tåler. Problemet med sinne er derfor ikke knyttet til følelsen i seg selv, men mer situasjonen.  Og kanskje helst den hvor sinnet blir rettet mot noen jeg i utgangspunktet bryr meg om. Slik det skjedde i går.

Og dette var det jeg hadde på hjertet i dag. Bare noen ord for å gå igjennom noen tanker for meg selv. I blant er det å sette ord på ting en grei ting å gjøre. Langt bedre enn å grave det ned i dypet av oss selv, og så sette lokk på det. Om du gadd å lese helt hit, kan du om du vil, kjenne litt etter hva du selv føler når du er sint, og hva du tror de som er rundt deg føler. Kanskje er det ikke alltid det du har gjort til vane å tro. Og kanskje det ikke er så farlig å bli sint som du opplever når det tar tak i deg. Kanskje noe av problemet er at når en tror noe, så tror en det så jævlig sterkt, og at når en føler noe, så føler en det så skråsikkert, slik at troen og følelsene transformerer seg selv til å bli viten og sannhet. Eller kanskje problemet er noe som kun du selv vet noe om. Hva vet vel jeg om det. Eller noen andre, for den saks skyld. Om du ikke forteller noen om det.

Ha en fin dag.

Bjørn






8 kommentarer:

  1. Dette var gjenkjennelig. Sinne er noe som jeg er oppvokst med at helst ikke skal finnes, noe uønsket. I alle fall burde man holde det for seg selv.
    Kanskje er det noe ved kulturen vår?

    Fin kveld til deg -


    SvarSlett
    Svar
    1. Vi lever nok i en kultur hvor følelser ikke akkurat er latin-hete i sitt uttrykk, og derfor heller ikke noe en har som modell å vokse opp med, men noen ganger handler det vel kanskje om dysfunksjonelle familier, and that's it.

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Interessant å lese det du skriver om sinne, og jeg tror gamle ugle er inne på noe vesentlig. Sinne skal man kontrollere, og som oftest er det ikke det å bli sint som er den vanskelige delen, men hvordan man kontrollerer det. Tell til ti, knip deg i armen, gå en tur, men for all del ikke vis at du er sint! Min mor sa alltid at det var bra å vise følelser, også sinne, noe jeg er glad for. Likevel har jeg vanskeligheter med å uttrykke det, og samle trådene i etterkant.

    SvarSlett
    Svar
    1. Heri Birthe.

      Sinne er vanskelig for noen og enhver. Jeg tror ikke jeg har møtt et eneste menneske som har sagt at de opplever det som uproblematisk.

      Din mor virker som en fornuftig dame.:)

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Dette var et innlegg som satte strengene i sving. Sinne er ikke-tillatt, ikke-ønsket og farlig. Både andres sinne og mitt eget.
    Jeg må si at jeg takler andres sinne bedre enn mitt eget. For med sinnet kommer også skyld og skam. Over meg selv.
    Så dette var betimelig å lese akkurat nå.
    Takk Bjørn.
    Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor.

      Flere som opplever sinne som en nei-ting, forstår jeg.

      Jeg kan være enig i at det er lettere å takle andres sinne enn mitt eget, men det det betyr ikke at det er lett. Det kommer litt an på situasjonen, hvem som er sint og hvorfor.

      Skam over seg selv er ingen god ting å kjenne på. Kanskje vi bør trene på å være sinte litt oftere.:)

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Du skriver så godt. Og så nakent. Og så forståelig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, fjellcoachen.

      Ha en fin sommer.:)

      Bjørn

      Slett