Så lenge det er håp.

Søndagen har funnet sin plass under solen uten å gjøre spesielt mye ut av det. Den bare kom. Sånn sett skiller ikke søndagen seg fra andre dager. Den har en viss mengde forutsigbarhet knyttet til seg.

De som har fulgt med på føljetongen om den aldrende grønne Golfen jeg kjører rundt i, har nå kommet til slutten av dette kapitlet. For bilen er reparert, og jeg er fem tusen fattigere. Nå har det kostet meg 17500 i løpet av bare en måneds tid å ha bilen på veien, og det er langt mer enn jeg er bekvem med. Verre var det likevel at de på verkstedet mente toppakningen var litt gåen. Noe som visstnok skulle skyldes at en temperaturmåler ikke fungerte som den skulle. Noe jeg var klar over, men mener de ved en tidligere anledning sa ikke var så farlig. Så jeg gjorde ikke noe med det. Dessverre betyr ikke hva de sa eller ikke sa noe nå. For valget om å ikke gjøre noe med det var uansett mitt. Et valg som vil komme til å koste meg mellom femten og tjue tusen, om jeg må skifte pakningen. De pengene har jeg ikke nå. Så jeg får håpe på det beste og kjøre til det ryker.

De siste dagene i den siste bil-løse uken tilbrakte jeg hos kjæresten min. Og det var langt triveligere enn å sitte innelåst her hos meg selv. Blant annet stelte vi litt i blomsterkassa hennes. Hun bor i terrasseblokk, og vi snakker diiigre blomsterkasser.  Samtidig er det også litt bedre utsikt hos henne enn der jeg bor, og det å se skog og trær føltes bra. I tillegg var været fint, slik at vi kunne sitte på terrassen og ta en kaffe.

Det er ikke til å skyve under en stol at jeg savner litt mer kontakt med naturen. Ikke nødvendigvis urskogen, men jeg drømmer om en plenflekk og en liten kjøkkenhage. Det er noe med dette som oppleves beroligende. Datteren til kjæresten min vil at vi skal kjøpe hus sammen og bli en storfamilie som kan leke på plenen, men jeg er vel ikke helt der. Ting skal jo holdes ved like, og jeg blir jo ikke yngre. Til neste år blir jeg seksti. Ti år etter det er jeg sytti. Og hvordan formen er da vet jeg ikke. Det er jo ikke akkurat slik at kroppen som rommer meg er topptrent i dag heller.

Det er lett å drømme. Og det er lett å håpe. Og i blant er det også lett å hive seg ut i ting som kanskje ikke alltid er like gjennomtenkt. Greia da, blir gjerne at det kan få konsekvenser en ikke forutså. Er en heldig kan de komme i form av flotte gevinster. Gevinstene kan være bare fryd og gammen og lette som ei fjær å bære. Men konsekvensene kan også komme som noe negativt. Noen ganger helt overraskende, andre ganger i en form en forutså, men ikke ville se likevel. Det vil si neglisjerte.  Overraskelsen kan i blant også skyldes at en overså potensielle konsekvenser fordi en hadde det så travelt og overfokuserte på en liten detalj. Som når en for eksempel bruker kredittkortet for å reise på ferie, uten og egentlig tenke over at pengene må betales tilbake. Og aller minst hvordan. ”Det ordner seg”, kan være plattformen en lar bære tyngden av valgene en tar. Eller: ”Litt må jeg jo unne meg”. Mens en ser stranden og solen og de bare kroppene for sitt indre øye, og ikke stort mer enn det. I hvert fall ikke at for eksempel en toppakning vil ryke. 

Det er ikke grenser for hvor kreative vi kan være når vi ønsker å rettferdiggjøre et dårlig valg. Det trenger ikke å handle om ferie. Det kan være hvorfor vi fortsetter å røyke. Eller som når foreldre fortsetter å leve sammen selv om forholdet er dødt, og sier de gjør det på grunn av barna. Og det mens de krangler og bråker og skriker, eller tier det meste i hjel, mens de innerst inne vet at de fleste tog har gått for lenge siden, og at det ikke handler om barnas beste i det hele tatt lenger. At de holder sammen av vane, eller avhengighet, frykten for å stå alene eller økonomi, og gjerne forsøker å betale for valget sitt med blankpussede  fasader og sporadiske samleier.

Denne søndagen skal jeg ikke ta valg som vil gi store og dårlige konsekvenser, håper jeg. Jeg skal ikke frese rundt i bilen langt over fartsgrensen, fordi det er moro. Jeg skal ikke kjøre uten belte eller med en pils innabords fordi jeg bare skal en liten tur i nabolaget. Jeg skal heller ikke gamble på nett eller bruke penger på noe jeg ikke har råd til, bare fordi jeg har lyst på noe, eller fordi det vil gi meg status å kunne vise fram noe som ser kult eller dyrt ut eller kan beskrives som riktig. 

Vi må ikke alle se like ut, lukte likt, spise likt, drite likt, tenke likt, lengte etter det samme eller eie det samme, for å være lykkelige. Så slike eventuelle drømmer eller håp som gjerne er tuftet på frykt for å skille seg ut, skal jeg la ligge i dag. Derimot skal jeg kanskje skifte vann på et par av akvariene mine. Jeg skal skrive ferdig denne bloggen, gå en tur sammen kjæresten om været holder, og ta en tripp til svigerfar for å sette opp en pc han har kjøpt seg. Det er jo blitt slik at data nærmest har blitt et must, og at nettbank og en del andre greier en pc kan tilby gjør livet litt enklere for folk.

I og med at jeg er tjue år eldre enn kjæresten min, er faren hennes kun noen få år eldre enn meg. Vi er likevel ganske forskjellige på mange felt. For eksempel når det kommer til musikk eller annen form for kunst. Han hører for eksempel neppe på musikk som den en finner under dagens link, mens jeg liker det. Svigerfar er derimot nevenyttig. Han kunne sikkert satt opp en garasje over helga uten nevneverdige problemer. Det kunne ikke jeg gjort. Men når det kommer til dette med mobiltelefoner og datamaskiner henger jeg litt mer med enn han. Svigerfar er på doro-nivå. Mens kjæresten min henger mer med enn meg igjen. Så det å få i gang pc-en burde gå greit for oss. Får vi håpe. Håpe kan vi jo alle. Håp koster lite. Det er valgene som kommer med de jævlige regningene.

Dagens bilde har fått tittelen "Regresjon", og er et selvportrett.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I FINK U FREEKY