søndag 1. juni 2014

Hover




Det er flukten fra de sterke bildene som bringer meg en lengsel inn
mot nye og varsommere bilder. Stillere bilder. Ikke inn i orkanens
øye, selv om det også etter sigende skal være stille der, men mot noe
annet. Jeg vet ennå lite om hva, men jeg vet mye om hvorfor. For
å illustrere det jeg mener med stillhet kan jeg dele et av bildene jeg
bærer med meg i hodet:

På et grønt nattbord ligger en hvit bok med farger på omslaget nesten
som i en lavalampe. Boken er valgt til å ligge der kun på grunnlag av
tittelen: ”Øyets trang til mykhet”.

Men her og nå:

Det er høst. Mørket har senket seg og jeg har tent lys og røkelse. Jeg
er ikke alene her og nå. Jeg ønsker min egen stillhet, men det tillates
ikke. Minner skal deles, jeg skal lytte. Og opp mot bildet av boken
”Øyets trang til mykhet”, blir det påfølgende minnet som deles med
meg denne kvelden for min egen del et vondt og støyende bilde, men
også en innfallsvinkel. Minnet tilhører en voksen dame. Filtrert av
mine ord har det endt opp med å bli slik:

Mamma!

Stemmen er svak. Når ikke fram til mammas hørsel. Faller til gulvet, 
som er kaldt mot nakne barneføtter. Det lukter sigaretter og noe surt 
hun vet er oppkast. Hun vet også at mannen som ligger over mamma 
og lager lyder ikke er pappa.

Lignende bilder på det ukontrollerbare er det jeg selv rømmer fra, og
tusen andre. Og jeg kunne sagt til henne som har blitt voksen nå:

En gang for mange år siden var min verden uten fotfeste og jeg
trodde den var uten begynnelse og slutt. At alt hang sammen i noe
som het Nå. Nå handlet om smerte. Sult var smerte, slag var smerte,
nedverdigelse og hjelpeløshet var smerte. Hat. Brøl. Alt var smerte.
Og alt var en del av Nå. Nå var og ikke kunne rømme andre steder
enn inn i tankene. Forlate kroppen og alt som fantes av fotfeste. La
seg drive som vektløs sammen med smerten, være del av den, men
likevel adskilt.

Så kom tiden inn i bildet, og etter langt om lenge innhentet min
barndoms verden meg igjen, og alt ble på nytt Nå. For som et rovdyr
kom tiden. Og sveipet av dens hale fikk snert lik et lærbelte og ble
en svie i øyne, ble en nagle i hjertet. Verden ble vond, uhåndterlig,
snevret seg inn. Skrikene våknet og stilte seg i kø så tett at en kunne
komme til å tro de kunne brukes som en bro til å flykte på. Men jeg
skulle snart vite bedre.

Lytt til meg sier hun. Og jeg lytter.

Snakk til meg sier hun, og jeg snakker. Jeg vet noe om verdiløshet,
sier jeg.

Og ut av min dyrebare stillhet, opp langs siden av ord breddfulle av
evne til å gjemme seg bak, kommer en horde av enhjørninger. Og
støvet som virvles opp av massive hover blir til tunge skremmende
skyer, til et regn av fragmenter, millioner millimeterstore biter av kniver
skarpe nok til hver og en å dissekere alle denne verdens selvbedrag.
Og tordenstemmer er i dyrenes hover. Mens grønsken som faller fra
vrinskende muler er bloddråper med farge av mutanters livselv,
fossende fra en sprukket leppe som også er min egen.

Jeg ser speilbilder i grønne dråper som fotografiers negativer, røde,
deformerte, og hvordan mitt smilende barneansikt knuses av en
arvesynd smeder jeg bare skimter omrisset av la i lenke rundt sorg
tung som en bestefars gravstein, smertefull og nedverdigende som
en soldats støvel over nakken. Slikt bærer dyrene med seg. Slikt gir
de.

Og i mens spør hun meg om jeg forstår hva barndommen hennes har
betydd.

Og jeg forstår.

Mens skummende svette fra hvite enhjørningers flanker faller av i flak
mot utarmet jord og jeg vet, jeg vet, det er mine egne skremte øyne
som rives ut. Deretter smilet mitt. Og kjøttet stinker som kloakk, for
en dommers avføring er alt jeg ble tillatt å bli, og knoklene knuses av
en veldig makt for de var aldri ment å holde meg oppe. Å stå oppreist 
er og blir en provokasjon. Og støvet som legger seg over minnet om 
barndommens okerfargede jord blander seg med mine bortgjemte 
netters tårer, uadskillelig fra hatet som helles over meg i form av 
raseri og spytt. 

Slik skapes en formbar grøt som langsomt stivner i et låst uttrykk, 
forbausende likt noe som kunne benevnes som Marionettenes Prins, 
uten ryggrad, uten egen vilje, og jeg blir fortalt med autoritet like 
vektig som alle tiders samlede skam at dette er meg. At mer er jeg 
ikke. 

Og mens hun deler sin sorg med meg denne kvelden kjemper jeg min 
egen kamp:
Den flagrende manen fra en massiv hingst så skinnende svart som 
summen av de netter som fremdeles står i kø, tvinner seg inn i 
hendene mine og jeg griper tak, kaster meg spenstig som en ung 
mann med splittede ben over bred rygg, over besk duft av svette 
flanker, kjenner kraften og varmen i hingstekroppen treffe meg som 
en storm like inn i hjertet og bli min egen kraft, mitt eget raseri, 
mutere, og bli brølende angst i det hat spruter ut av øyenhulene mine 
og verden farges gul.
Da faller jeg. Blindet. Ned mellom hovene faller jeg, og de stamper 
meg ned i substansen jeg består av. Mulden. Støvet. Skitten. Blodet. 
Opp av dette reiser jeg meg igjen, inne blant varme eventyrkropper 
reiser jeg meg. Full av angst, uten brynje, uten våpen kommer jeg 
meg opp på kne mens tenner biter meg, jernsko sparker meg. 
Omsider står jeg oppreist. I live. Får tilbake synet og ser meg rundt. 
Arrete og naken, med en pensel i hånden.

“En garde!”








Teksten og bildene er fra utstillingen "Innerst", som i disse dager vises i Galleri VOX i Bergen, og viser nr. seks av seks tablåer som utstillingen er bygget rundt. Så dermed er denne rundturen i utstillingen min over. Takk for følget. Kanskje kommer det etter hvert en liten video, men det gjenstår å se.  

Om du har lest noen av de andre historiene og sett på bildene, håper jeg du har fått noe ut av det. Enten det nå er i nærheten av det jeg selv har følt og tenkt, eller om det er noe helt annet, er det din opplevelse. Og den opplevelsen har du rett på. Slik du også har rett til å være deg. 

Selv tenker jeg at retten til å være den en er, ikke samtidig er retten til å gjøre alt som faller en inn. Det er en forskjell på det å være og det å gjøre. De aller fleste av oss kan velge blant noe. Mellom svart og hvitt, godt og vondt, mellom det egoistiske eller det empatiske, det dømmende eller aksepterende. 

Utstillingen "Innerst" kan sees fram til 7.juni.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Spurv




2 kommentarer:

  1. Å gjøre er ikke å være, valget er alltid ens eget.
    Minnene er også ens egne, både de man selv har opplevd og de man har blitt tildelt.
    Filterbriller med aksept av at man er. men ikke alltid må gjøre, burde være på nesen, om de finnes.
    Gjør de?
    Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Skulle gjerne fått meg et par av de brillene du nevner. Det hadde gitt en annen utsikt, tror jeg.:)

      Ha en fin søndag.:)

      Bjørn

      Slett