Her er jeg.

En dag uten fornektelser er en stusselig dag, sier Tommy i Tommy og Tigeren. Jeg vet ikke om jeg er enig i det utsagnet. Men det trenger jeg jo heller ikke å være. Det sies jo så mangt, og en må ikke være ening i alt. Det er jo ikke en gang sikkert en oppfatter det som blir sagt slik det var ment. Noe som kan føre til at en i verste fall går i kamp mot noe som ikke finnes andre steder enn i ens eget hode, alternativt bygger livet sitt på en illusjon eller løgn, om en tok det en feilaktiv mente ble postulert til seg som en sannhet. Så Tenke sjæl, er nok et godt råd.

Her på Vannlandet slenger jeg rundt meg med ord og tanker og sannheter slik jeg oppfatter dem. Det betyr ikke at alt jeg skriver stemmer for alle andre. Det betyr ikke en gang at det jeg skriver leses slik det var ment å oppfattes fra mitt lille hjørne av tilværelsen. Så det kan oppleves som alt fra bekreftende til provoserende, tenker jeg. Det kommer an på hvilke strenger det berører. Gjerne hva det minner den som leser om. Det vil si tidligere erfaringer, eller tanker de har gjort seg før. Det eneste sikre valget en kan ta når det kommer til å ikke bli misforstått er vel å holde kjeft. Men det fungerer dårlig sammen med bloggskriving. Dessuten kan jo også taushet bli misforstått.  Om jeg i dag skrev at dette er siste innlegg på Vannlandet, at jeg nå legger ned bloggen og vil bli taus, så ville noen påberopt seg å vite grunnen. I det minste ville de spekulert i det. Og spekulerer en lenge nok går ofte spekulasjonene gradvis inn i en transformasjon som ender opp i noe en mener å vite. Da har det blitt en sannhet. Sannheter som beskriver andres laden og væren er de fleste av oss raske til å etablere. For eksempel går det an å mene noe om folk som bruker ord som laden og væren, som en mener er riktig.

Noen ganger får jeg tilbakemeldinger på bloggen min som kommer overraskende. Ikke i form av angrep mot meg som person - heldigvis – men i forhold til hva av det jeg skrev som ble vektlagt. Det kan være en liten setning eller bruken av et ord noen har merket seg, som jeg selv oppfattet nærmest som fyllmasse mellom ting jeg egentlig ønsket å si. Og det er litt spennende at slikt skjer. Det får meg selv til å tenke litt. Og kan lede til at jeg må gå meg selv etter i sømmene, det vil si stille spørsmål ved det jeg har tenkt, som igjen kan føre til at jeg må revurdere meningene mine. Andre ganger blir det som sies i tilbakemeldinger som en bekreftelse på noe for meg. Uansett om den som svarte var enig eller uenig i det jeg opprinnelig skrev. Og det kan jo skyldes at jeg fornekter noe, at jeg ikke ser skogen for bare trær, men det kan også bare vise til at folk er forskjellige, og at vi må få lov til å være det. En trenger jo ikke å mene det samme om alt, oppleve alt på samme måte, eller få akkurat de samme konsekvensene av det som oppleves. Vi er alle forskjellige og møter dagen og livet med forskjellig utgangspunkt, og derfor også forskjellige sett å tolke ting på.

Du må ikke føle det på den måten, er et uttrykk som brukes i blant, når noen må forholde seg til vår reaksjon på for eksempel dem selv.  Men det å føle er jo ikke noe en må eller ikke bør, det er bare noe som er. Og vi føler det vi føler av en grunn. Denne grunnen er det ikke alltid så lett for andre å få øye på. Skal de klare det, må en fortelle dem om den. Og det er heller ikke alltid så lett. For noen følelser er knyttet til ting vi ikke ønsker å snakke om. Være seg skam eller opprør eller sinne eller andre ”forbudte følelser”, som igjen er knyttet til tidligere erfaringer som er koblet til disse følelsene.  Erfaringer vi verner om fordi vi kjenner dem godt, eller ting vi ikke en gang er klar over har skjedd oss. Kroppen husker, er et annet uttrykk som brukes, og det tror jeg på. Jeg erfarer det jevnlig i møte med andre mennesker. Kanskje i form av en uro nå jeg møter et menneske på gaten som utstråler et eller annet jeg ikke liker, eller at muskler spenner seg når jeg snakker med noen jeg opplever feil kjemi med, kanskje som en type kroppsspråk jeg ikke bruker overfor de jeg er trygg på, som en klump i magen, eller at hendene begynner å gjøre ting på egenhånd for at jeg skal klare å distansere meg. Det vil si fikle med noe. Og jeg tror at det er slik at kroppen husker også når en møter ord. For eksempel i en blogg som Vannlandet. Og da er det ikke nødvendigvis det jeg skriver som er det viktige for den som leser, men det de relaterer det til. Bevisst eller ubevisst. Og det kan ligge mellom linjene.

At kroppen husker er noe en må forholde seg til. Eller i hvert fall KAN forholde seg til, om en mener det er riktig å tenke slik. Men det er likevel ikke hovedfokuset mitt i det jeg skriver. Jeg ønsker å ha mer fokus på hva kroppen vil, eller mer konkret hva hodet vil og kroppen er i stand til. Jeg forsøker å skrive på en måte som skal lede fram mot noe, uten å glemme veien som har ledet en dit en er, men også uten å bli sittende fast i det som var. For en må ikke sitte fast, tror jeg. Det er mulig å bevege seg framover.  Få noe til. Søke ny innsikt. Utfordre sine egne sannheter. Si "Her er jeg", ikke gjemme seg bort sammen med sine demoner og forklaringsmodeller.

Og nå pep telefonen med beskjed om at datteren min snart stikker innom, så da får jeg runde av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Her er jeg