Håp blir ikke reelt før en griper etter det

T T T - ting tar tid. Det tar tid å bygge et fjell, men det tar gjerne tid å grave et hull også. Så i dag ble jeg vekket av gravemaskiner, slik jeg har blitt i det siste. Gata graves opp og fiberkabler graves ned. Og selv om jeg ikke liker å våkne opp på denne måten, så blir det nok bra når de er ferdige med jobben.

Det er mye som er best når det er ferdig. Middagen for eksempel. Men det betyr ikke at prosessen fram mot kaloriinntaket og alle smakene er uten verdi. Når jeg lager mat hos kjæresten, er vi begge alltid på kjøkkenet, slik at vi kan prate mens jeg holder på. Og er vi uten unger en helg kan vi unne oss litt rødt i glasset under forberedelsene også. Det at vi er to på kjøkkenet er langt hyggeligere enn om jeg sto der alene. Slik jeg gjør hjemme hos meg selv. Likevel hender det jeg koser meg med middagslagingen hjemme i min egen binge også. For det er noe med forventninger. Jo mer arbeid jeg legger i middagen jo mer gleder jeg meg og koser meg. De gangene jeg koser meg minst, er når jeg spretter en boks eller åpner en pose frossenmat og bare varmer grapset. Likevel hender det jeg tyr til den løsningen. Gjerne når jeg har droppet oppvasken litt for lenge, slik at den har vokst utover benken. Jeg tror mine lettvinte løsninger kommer av at jeg er lat, eller prioriterer noe annet enn å stå ved komfyren eller vaske opp. For eksempel det å ligge på sofaen og se på tv. Selv om det ikke akkurat er koselig. Eller skaper forventninger. Gevinsten ligger mer i det en kan kalle fritak. På linje med det å bli foret uten å være nødt til å løfte skjea selv.

Tre dager i uka er jeg på atelieret. Jepp, tre dager får holde, jeg er tross alt trygda, og det er jeg av en grunn. Grunnen er ikke at jeg drømte om å bli det og arbeidet hard for å få det til. Jeg arbeidet vel heller hardt for å holde hodet over vann.  Men så druknet jeg likevel.

Når jeg er på atelieret går det med litt tid til kaffe og skravling, men det går også med tid til å kline farger på et lerret.  Å sette sammen disse fargene på en måte som gir noe av verdi for meg selv og helst andre i samme slengen, krever en prosess. En prosess som ikke tjener på sofagnukking. Likevel, å stå i en prosess vil gjerne skape en lengsel etter fritak i blant. Fordi prosessen krever innsats av deg. Kanskje så mye innsats at det begynner å gjøre vondt.  Enten en jobber med musklene som graverne i gata utenfor krybba mi gjør i disse dager, eller en dytter maling på et lerret, kan noe begynne å bli pinefylt. Men det må en stå i. Akk og sukk. Sånn er det bare. Melkesyre og verk kan oppstå i både muskler, hode og sjel.

Om alle stoppet i det noe begynte å gjøre vondt eller på annen måte ga motstand, så ville det ikke skjedd mye. I hvert fall ville det gått langsommere enn om en presser seg litt. Nybrottsland kommer ikke av seg selv. Stein må flyttes, røtter må rives opp, før alt kan legges til rette for å så frø, og så må ugress lukes, spirer vannes, og først langt om lenge kan en høste.  Sånn er det også med vedlikehold, det krever sitt. Ikke minst vilje. Selv har jeg litt vilje, men kunne nok tjent på å korrigere retningen av den i blant. Noe støvlaget rundt meg vitner ubeskjedent om. Det samme gjør slitasjen av skrivebordstolen. For et par uker siden måtte jeg til og med bytte tastatur. Mange av bokstavene var slitt bort. Så noen timer ved dataen har jeg brukt i tillegg til timene på sofaen eller de som gikk med til å stirre på min egen navle.

                                                              Navlen min

I går var vi og hørte på stedatteren min og koret hun synger i. Og det ble en fin opplevelse. Men jeg hadde ikke lyst til å gå. Angstnivået mitt toppet seg litt i forkant, og unnvikelsestrangen skrek etter å bli hørt. Men jeg gikk likevel. Jeg trosset trangen til å la være. Og det ble greiere enn jeg trodde. Da jeg hadde fått satt meg foran scenen dempet ting seg innvendig, slik at jeg kunne konsentrere meg litt om det som skjedde rundt meg, ikke bare det som skjedde inne i meg, i form av dirring og tolking av alt som kunne øke angsten. Og det var bra. For ungdommene hadde langt mer å gi enn kun det å stirre på min egen navle ville hatt.

Navlebeskuelse er en tidkrevende syssel. Og ganske altoppslukende om en først begynner å gi seg hen til den. For meg hjelper det å ha noe å gjøre på. For eksempel det å lage en middag, eller male et bilde, eller snakke med noen. Da får jeg hevet blikket, og følelsene jeg sliter med demper seg gjerne. Men det krever at jeg våger å stå i noe først. Og i dette tilfellet er ”noe” motstanden som vil at jeg skal legge meg på sofaen og gjøre nada. Bare ligge der og ta inn noe ferdigtygget. Noe jeg kan drømme meg bort i eller rømme i. For det kan også dempe angsten min. Spesielt om jeg klarer å sovne i tillegg. Når jeg sover plager ikke angsten meg i det hele tatt. Men alt kan en ikke sove seg fra om en også vil oppleve en prosess. 

For å få oppleve prosesser må en være litt våken. Det samme med det å komme i mål med noe. Middagen lager ikke seg selv mens en sover, slik det meste ikke gjør. Drømmer blir ikke virkelige før en tar et skritt framover. Håp blir ikke reelt før en griper etter det. Bevegelse må til. Og det første skrittet kan i blant virke nærmest umulig å ta. Men det bare virker slik. Vi blir lurt. For umulig er det ikke. Det som er umulig er å skulle gjøre alt på en gang.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Get up Stand up