De tause. Er du en av dem?

Det er søndag, og sol, og jeg sitter og sloss med en halsbrann som har eskalert de siste fjorten dagene. I morgen skal jeg til gastroskopi. Som er en slange ned i halsen med kamera i tuppen, pluss en liten dings som kan klippe av prøver og ta opp, så en kan titte nærmere på dem. Og dette er ingen fritidssyssel jeg lengter etter, for jeg har erfaring fra før, og vet hvor ubehagelig det er. Likevel må jeg igjennom det. For jeg vet at problemet må ha en årsak. Og jeg vil vite den årsaken.

Grunnen til at jeg sloss med halsbrann, er at jeg de siste fjorten dagene før undersøkelsen ikke fikk lov til å bruke de medisinene som funker mot den, men kun noe skit som ikke funker. Og halsbrann høres ut som et lite problem, kanskje, men kan gjøre ganske vondt.

Noen som får skikkelig halsbrann kan ende opp på sykehus med mistanke om infarkt. For smerten kan bli ganske heftig, og sitter i blant bak brystbenet. En kan også få følelsen av at den stråler ut i armene. Selv har jeg unngått å havne på sykehus etter en slik feiltolkning, men uroen har vært der i blant. For det er jo ikke slik at det å ha magesyreproblemer automatisk utelukker et infarkt. 

Men det var nå det, og kun ment som en innledning. Det finnes folk som lever med sterkere smerter enn de jeg har. Dag ut og dag inn. Jeg hadde en kamerat for noen år siden som ble operert i feil fot. Og attpåtil gikk operasjonen feil. Så han levde i et smertehelvete resten av livet sitt. Noe som påvirket hverdagen hans så betydelig at han ble avhengig av medikamenter som kunne dempe den verste smerten, for så til sist å ta livet av seg. Antagelig mye på grunn av en veldig dyp depresjon. Mens min mor måtte amputere et ben, så hun endte opp med å leve med fantomsmerter. Jeg vet ikke om piller hjelper mot fantomsmerter, men jeg vet hun hadde det vondt. Til hun måtte amputere andre benet også. Og døde av det. Røyking og sukkersyke er ingen god kombo.

Men det finnes andre typer smerter enn etter operasjoner. Og blant alle former for smerte en kan ende opp med å få oppleve, finnes også psykiske smerter. Slike smerter er det mange som lever med. Og de opplever dem kanskje som en konsekvens av levd liv. Noen ganger på grunn av valg de tok, men enda oftere på grunn av valg andre tok. Og da er det lett å henvise til overgrepsproblematikk i forskjellige former. Enten den det gjelder ble utsatt for det som barn eller som voksen. For veldig mange som har blitt utsatt for slikt lever i sitt lille private helvete, hvor det indre livet verker, og sår nekter å gro. Det er bare ikke så synlig som når et ben er borte, eller en halter seg fram ved hjelp av en krykke. Og det er derfor lett for andre å si: Ta deg sammen, legg det bak deg. Som om smerten er noe en velger å ha.

For noen dager siden snakket jeg med en godt voksen mann som hadde opplevd dette med sjelelig smerte. Og smerten var så sterk at han endte opp helt på grensen til selvmord. Etter først å ha forsøkt å dempe den ved hjelp av blant annet mønstre som endte opp i tvangshandlinger, med påfølgende paranoia som en konsekvens av det igjen. Og dette er ikke en mann som en sett utenfra automatisk ville tro kunne havne der, men en traust sliter som har stilt på jobb så å si hver eneste dag i hele sitt liv, uansett vær og føre og form. Men så sa det plutselig stopp, og han gikk inn i en depresjon, som vokste og vokste, og dro han ned i et mørke og en opplevelse av livet og verden rundt seg, som ikke minnet det miste om noe en ønsker seg. Livet ble snudd på hodet, gledene forsvant, smerten og håpløsheten tok bolig, og plutselig handlet det om å leve eller ikke leve.


NY DAG

du våkner
tror du har vunnet

men kampen
starter først
ved solnedgang

og alt du tilba
alt du foraktet

alt du mistet
alt du samlet

vil bli vektløst

kun hjerteslagene
skal telle

En depresjon er det lett å tenke på som en dårlig dag, som det å være trist eller å være tiltaksløs. Jeg føler meg deppa, er det mange som uttaler når de ikke har en helt topp dag. Men en depresjon kan bli mye verre enn det. Opplevelsen av å være til, kan ende opp med å bli så uutholdelig vond at en ikke vet hvordan en skal orke å stå i det lenger. Og det kan være veldig vanskelig å takle situasjonen alene. 

Mannen jeg bruker som eksempel nå, forsøkte å takle det alene. Han fortalte ingen hvordan han hadde det. Ikke en lege, ikke en kollega, ikke konen sin. Og slik hadde han det i sin tause verden i hva jeg forsto var et sted mellom ett og to år.  Til han en dag på vei til jobb i bilen sin kjente panikken ta fullstendig overhånd, svingte av og stanset, ringte legen sin og sa at nå må noe gjøres, for nå er jeg en millimeter fra å ta livet av meg.

Fordi han åpnet opp for hjelp ble noe gjort. Noe han ikke var i stand til å gjøre på egen hånd. Og han kom etter hvert ut av det helvete han hadde vært i så lenge. Han fortalte kollegene på jobb hva som hadde skjedd, og han fortalte konen hvordan han hadde det. Og ting forandret seg igjen. Ingen tok avstand fra han fordi han fortalte hvordan han hadde det.

Så poenget med det jeg skriver i dag er nettopp å peke på denne muligheten: Åpne opp, snakke, fortelle, dele. Enten det er en depresjon eller en skam eller en frykt en bærer med seg dag ut og dag inn, og forsøker å holde skjult for andre.  Kanskje er det kun en klump i magen en ikke vet hva er eller hvorfor er der. Kanskje er det en tristhet eller en utilfredshet.  En sorg eller håpløshet, som vokser og vokser og tar mer og mer plass. En følelse av å blir forbigått eller ikke verdsatt, være usynlig eller mobbet. 

Snakk om det. Ta ordet i din munn. Ta tak i det motet som finnes i deg og ikke vik unna det vanskelige. Å forsøke noe er veldig ofte en bedre løsning enn å fortrenge et problem. For fortrengte problemer forsvinner ikke, de fester seg et sted. Bak brystbenet som et infarkt, som et magesår, som en depresjon eller en angst. Så snakk. Om den du vil fortelle til ikke vil lytte, finnes det ganske sikkert en annen som vil. Mens har du allerede noen som lytter til deg, kan du kanskje selv være en som lytter til en annen som ikke har det. Valget er ditt. 

Det kan fort bli farlig om en leker på motorveien. Og det er noe vi vet. Det er mye en kan vite, enda mer en kan tro. Men det er ofte langt fra så farlig å vise hvordan en har det, som en tror.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Everybody Hurts