fredag 30. mai 2014

Skulptur




Innerst i stua, i en rutete lenestol, sitter ei dukke, funnet i en container
sammen med andre ting som fortalte en historie. Håret var brent bort,
hodebunnen var ruglete og svart av smeltet plast og den var skitten,
naken, våt og blind.

Nå har jeg sminket ansiktet på den i kraftige farger. Hvitt, svart og
rødt. Ikke med pensel, men med fingrene. Grovt. Vulgært. Som et
overgrep. Og surret kroppen inn i hvite tøyremser.

Det føltes riktig for meg å omforme dukken, men hvorfor akkurat til
et slikt uttrykk forsto jeg ikke helt. Ikke der og da. Det var en spontan
handling, en impuls, noe underbevisstheten tok ansvaret for. Det
bunnet ikke i et forsøk på å si noe konkret, men mer en opplevelse av
å være tilstede i noe jeg ikke lenger klarte å rømme fra.

En stund før jeg fant dukken begynte jeg å tegne, på papir. Streker.
Kun streker. Jeg som aldri har tegnet før. Og jeg oppdaget at streker
har et eget liv. En spenst eller en slapphet, en markert begynnelse
og avslutning. Eller noe svevende, utflytende. De kan bite seg selv i
halen, bli en sirkel. Eller en firkant. En bokstav. Ord. Tall.

Strek er språk. En strek forteller alltid noe. Er alltid mer enn den form
den omslutter, de mellomrom den skaper eller ikke skaper, men den
rommet likevel ikke nok. Ikke for meg, ikke da, ikke nå, så jeg begynte
å bruke farger. Dukken ble på en måte en forlengelse av det. Og så
ble den min, den ble mitt uttrykk. Dukken er meg.

Tidligere interesserte kunst meg minimalt. Noe kunne være fint å se
på, og noe kunne være stygt, men der stoppet det. Det var aldri snakk
om noen innlevelse og jeg hadde aldri tenkt tanken at jeg en dag
skulle forsøke å uttrykke noe selv. Jeg hadde ingenting å uttrykke,
ingenting å si, jeg forholdt meg til dagens praktiske gjøremål. Det var
det som var livet mitt, den måten jeg oppfylte noe på. Jeg var en rolle
som ikke stilte spørsmål. En far, en forsørger, en nabo og en kollega.
En som ikke trengte å rettferdiggjøre sin egen eksistens, som ikke
stilte spørsmålstegn ved den, sine valg, håp og drømmer, sin framtid
eller sin fortid. Jeg tror jeg var det som kalles relativt lykkelig.

Jeg kunne ikke definere det annerledes, jeg visste ikke om noe annet.
Rammene var så absolutte og tydelige, og det var ingen ting som
utfordret dem. Ingen ting som egentlig berørte meg, som kunne få
meg ut av likevekt. Så ble alt forandret. Brått.

Livet falt fra hverandre. Og nå forøker jeg å lime det sammen igjen.
Så på en måte kan jeg også si at livet oppsto. At det nå oppstår. Ved
hjelp av farger og penselstrøk. Med blyantstreker, linjer, former. Alt
omformer jeg til et uttrykk som er mitt. Som er meg selv.

Jeg maler ansiktet mitt som grelle masker. Noen ganger maler jeg
hele kroppen, lag på lag med sterke farger som tørker og faller av i
flak, og går naken. Kun kledd i fargene. I dagevis. Mens jeg maler og
maler meg selv. Stadig i forandring. På veg mot noe. Mot en ny mening.

Alt - hver tanke, hver bevegelse og hver gjenstand jeg eier - har
fått en ny mening. Har fått sin plassering i forhold til noe annet, blitt
modulert, omformet ved hjelp av nye farger, papirbiter, plast. Ved å bli
knust og så limt sammen igjen. Festet til andre ting, eller veggene.

Fra taket henger skulpturelle remser ned mot gulvet - satt sammen av
gamle gardiner, bilder, taustumper, mitt eget hår, negler, ting som har
blitt fratatt sin opprinnelige funksjon og formet til en ny. Et nytt uttrykk,
en ny fortelling. Gulvet er en labyrint av små og store gjenstander
som er likeverdig avhengig av hverandre. Som står i forhold til alt. Til
meg, til fargene mine, taket, veggene og tankene. Et forhold som hele
tiden er under utvikling, finner nye konstellasjoner, rives fra hverandre
og settes sammen igjen, men fremdeles har jeg ingenting å si,
ingenting som kan åpne rom i andre. Alt jeg gjør, er et uttrykk for en
følelse så ekstremt til stede at ingenting annet lenger betyr noe.

Jeg former den følelsen i farger og linjer. Som om den var modellkitt.
Smykker den. Jeg blir en skulptur, og en del av en skulptur, slik at
jeg kan se meg selv og hva jeg føler. Ikke bare innenfra, men også
utenfra. Alt rundt meg og i meg er denne følelsen, denne skulpturen,
og det skal være slik, det er riktig at det er slik, det er meg.
Intens. Tilstede. Kumulativ.







Teksten og bildene er fra utstillingen "Innerst", som i disse dager vises i Galleri VOX i Bergen, og viser nr. fem av seks tablåer som utstillingen er bygget rundt.

Ha en fin dag.

Bjørn 

Dagens link: Den 7. himmel



6 kommentarer:

  1. Kommer igjen for lesing en gang til.
    Klem :9

    SvarSlett
    Svar
    1. Gjør gjerne det. Og takk for at du kommenterer, Annemor.:)

      Ha en flott dag.

      Bjørn

      Slett
  2. Dette var sterk lesing, Bjørn, og jeg har brukt tid på å ta det innover meg. Minner meg om videoen, som jeg dessverre ikke har lengre siden laptopen streiket. Det er så nakent og likevel så fult av alt! Av livet, av det å eksistere. Som et menneske med mening, et menneske som gir mening til egen eksistens. Takk for at du deler! Ha en fin helg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Birthe.

      Så flott å høre at du fikk noe ut av teksten. Siden du nevner videoen, vil jeg påpeke at denne teksten ikke er selvbiografisk, selv om videoen er det. Likevel, det finnes jo gjerne elementer i det en skriver som lett går å relatere til eget liv. Om ikke settingen, rammene eller selve handlingen er fra det livet en har levd, så er i blant noen av følelsene det.

      Ha en fin helg, og takk for at du kommenterer.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Hei igjen! Ja, du sa på forhånd at teksten ikke var selvbiografisk :)
      Det du sier om hva man skriver kan ofte relateres til eget liv tenker jeg gjelder også for den som leser/ser.

      Takk! Håper du også har en fin helg :)

      Slett
    3. Takk, helgen er som helger bør være, stort sett.:)

      Bjørn

      Slett