fredag 23. mai 2014

Mønster


               





Rommet er tomt og du sitter ganske nøyaktig midt i det. På en krakk. 
Det finnes ingen vinduer og tapetet flasser av veggene. Danner nye 
mønster. Du reiser deg og går bort til den ene veggen. Legger 
håndflatene mot den. Den kjennes kjølig, og du legger også kinnet 
inntil. Deretter leppene. Nesten som om du kysser den. Ja, du kysser 
den. Du innrømmer det. Du vet ikke hvorfor du gjør det. Det skjer 
spontant. Med tungen. Nesten som om en stemme i hodet ditt byr 
deg å gjøre det, og du ikke har en egen vilje til å stå i mot. Så river du 
av et stort tapetflak med tennene. Slipper det på gulvet og går og 
setter deg igjen. Ser på veggen. 

Formen som ble dannet da du rev av tapetbiten får deg til å tenke på 
et bilde du så en gang. Et bilde av et øye. Du ser ikke sammenhengen 
med mønsteret på veggen, for det ligner ikke. Likevel begynner du å 
tenke på bildet. Det finnes ikke noe øye, ikke nå, ikke her, ikke noe 
mønster i tapetet som ligner et, men du føler at noe ser på deg. Ser 
inn i deg. Under klærne. Under huden. Du føler deg avkledd, naken, 
avslørt, men du vet ikke hvorfor. Det gjør deg urolig. Vil ikke tenke 
slike tanker. Vil ikke nærme deg det. Du liker ikke tanker du ikke 
forstår opphavet til. Tanker du ikke har kontroll over. De får deg til å 
føle ting du ikke ønsker å føle.

Du reiser deg igjen. Går til veggen og river av en tapetbit til. Gulvet 
knirker. Så river du av enda en bit. Blir ivrig. Graver med neglene. 
Flekker av bit etter bit. Store. Små. Kjenner hjertet begynne å slå 
raskere, hardere, svetten legge seg over pannen. Under hvert lag 
med tapet finnes et nytt, med en annen farge, knyttet til en annen tid. 
Som et fargerikt, intrikat mønster som skjuler øyet i veggen. Det som 
gjør deg mer og mer urolig. Du får ikke øyet bort. Kjenner hvordan 
du bruker kun øverste del av lungene til å puste med og strupen 
snevre seg inn. Hvordan du spenner deg. Nærmer deg panikk. Vil inn 
i veggen. Inn og finne øyet. Blinde det. Mens alle kroppens muskler 
sender et felles signal til hjernen: Flykt, flykt.

Du ser det håpløse i situasjonen. Hvordan du har havnet midt i mellom
to like sterke signaler: Flukt og angrep. Ambivalensen. Opphavet til 
angsten. Det får deg til å tenke. På sett og vis å overgi deg. Uten at 
du vet til hva. Kanskje er det mer riktig å si at du resignerer. Det 
oppleves som om du klarer å hente fram en form for kontroll av den 
følelsen. Du vet ikke om resignasjon er det samme som kontroll, du 
har aldri stilt deg selv det spørsmålet før, men du roer deg litt, slik at 
du slutter å rive løs tapetbiter. Går og setter deg igjen. På krakken. 
Ser på veggen. Møter blikket. Det er ikke der, likevel er det der. Og 
du vet hva det ser. Du vet det. Nå vet du hva du vil skjule for øyet, og 
reiser deg igjen. Begynner å kle av deg. Plagg for plagg. Bretter dem 
sammen og legger dem på krakken. Pent og ordentlig. Setter skoene 
dine ved siden av hverandre, og går barbent mot veggen.

***



Teksten og bildene er fra utstillingen "Innerst", som i disse dager vises i Galleri VOX i Bergen, og er nummer en av seks tablåer som utstillingen er bygget rundt.

Ha en fin dag.

Bjørn 

Dagens link: Shame



8 kommentarer:

  1. Svar
    1. Tanken har mange rom en kan gå inn i.:)

      Ha en fortsatt fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. En fantastisk tekst. Jeg SKAL få med meg utstillingen din, har bare skjedd en del ting som jeg må ta meg av. Noen har bruk for meg, og det er godt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, KK. Det skjer alltid noe som må prioriteres, sånn er det for oss alle.:)

      Du finner åpningstider her:

      http://www.gallerivox.no/vox/hjem

      Ha en fortsatt fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Jeg prøvde å legge inn en kommentar i sted, men et eller annet klusset seg til. Prøver igjen-

    En sterk, personlig og modig tekst, tenker jeg når jeg leser dette. Ikke lett å kommenterer denne, og det ber jeg deg ta som et kompliment.

    Ønsker deg en fin dag -

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, gamle ugle.:)

      Selv tenker jeg denne teksten er ganske åpen, slik at hver som leser kan legge inn sine egne tanker om hva øyet ser, om det for eksempel var dem selv som er personen det handler om.

      Ha en fortsatt fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Jeg forstår hva du mener når du skriver åpen, men hadde egentlig ikke tenkt på teksten som det.

      Det du skriver er ikke umiddelbart gjenkjennbar for meg. Derimot setter det igang nye tanker om dette med indre rom og det som er utenfor. Noe som heller ikke er så dumt.

      Slett