søndag 25. mai 2014

I'm The Outcast





jeg falt ned fra et fjell
la fra land ut mot hav

bygde meg en trone
i bunnen av en grav

I’m the Outcast



Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes. Jeg bor på et bitte lite sted ut mot
kysten. Der kaller de meg nedfallsfrukt, og ser en annen vei når de
møter meg. De kjennes ikke ved meg lenger. Ikke min familie, ikke
mine kolleger, ikke mine naboer. Heller ikke mine gamle venner eller
stedets hore.

Jeg har aldri gjort noen vondt med vitende og vilje. Jeg ypper ikke
til strid. Men de skyr meg, vil ikke berøre meg. De tør ikke en gang
møte blikket mitt. Når stedets ungdom er fulle vil de drepe meg.
Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes. Jeg bor alene. Mitt jeg ble borte, jeg
vet ikke om det noen gang var her.

Min synd er stor, sies det.

Det har ikke alltid vært slik, men hva betyr vel tid?

Tid – og ikke bare rom – definerer perspektiv, ville jeg sagt en gang,
da jeg var opptatt av slikt. Da jeg var opptatt av ord, og å forsvare
de sannheter som bar meg. En perspektivopplevelse er avhengig av
minst to punkt, ville jeg også sagt. Å flytte fokus fra ett punkt til et
annet krever en bevegelse. Ikke alle bevegelser er av det gode. Et
fall, for eksempel - ville jeg sagt - er ikke en god bevegelse. Ikke for
den som faller. Heller ikke et angrep - for offeret. Og ikke en flukt. Å
reise seg er en god bevegelse, ville jeg nok sagt, men at den ikke
nødvendigvis er entydig ville jeg ikke sagt. Ikke da.

De fleste bevegelser er ubevisste. De foregår i sirkel. Kretser rundt
en gullkalv eller et martyrium. Å se ting i perspektiv er en overvurdert
egenskap, skapt av en forsvarsmekanisme som intellektualiserer
eksistensen for å slippe å kjenne annet enn Onans vektløshet, der vi
ejakulerer hymner til bildet av egen fortreffelighet, eller speiler oss i
medaljer for utvist lidelse og tro på tilgitt liv. Men jeg tenker lite på den
slags - nå.

Når noe gjør vondt tenker du ikke på perspektiv. Når det gjør så vondt
at du ikke lenger har fantasi til å ønske det skal gå over, tenker du
ikke på perspektiv, ikke i det hele tatt. Slik er det også når noe er så
godt at du ikke tror du kan utholde det lenger. Når det ikke går å skille
det ekstatiske fra det pinefulle. Når du ikke lenger vet om du klarer å
stå oppreist under vekten av deg selv ett minutt til, da betyr perspektiv
lite. Avstandene blir for små.

Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes. Min synd er stor, jeg la fra land for å
bygge en trone.

Jeg forlot alt. Jeg ville ha alt. Jeg var trettifem år. Hadde mitt eget
firma. To biler. En kone vakrere enn de vakreste. Tre nydelige barn.
Jeg hadde hus og hytte. Og båt. Jeg hadde alt, men likevel ingenting.
Livet mitt var et hull jeg knulla uten annen opplevelse enn friksjon.

Jeg gikk opp på et fjell. Det var jakttid, og jeg bar et gevær. Jeg kjente
ikke lenger at jeg var til. Det var høst, tid for å dø. Verden var grå og
tung, men så åpnet den seg, sola kom til syne og en regnbue satte
hælene ned i lyngen og himmelen sprikte for meg. Og mot den blå
revnen så jeg en ørn, høyt, høyt oppe. Den hang nesten stille på
vingene. Den eier seg selv, tenkte jeg - det var alt - noe mer skjedde
ikke, men jeg falt ned fra et fjell.

Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes, jeg bor alene. Når gamle kjente ser
meg snur de seg bort. Kolleger later som om jeg ikke finnes. Mine
barn er tynget av skam og kaller meg ikke lenger far. Det hviskes bak
ryggen min. Min synd er stor, hviskes det.

Jeg er ikke syk, jeg har ikke aids, ruser meg ikke, krever ingenting,
jeg er bare meg, det er alt, men det er alt for mye.

Jeg er lite opptatt av perspektiv - nå - men jeg kan ikke unngå å
kjenne at jeg er til.

Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes. Jeg kler meg som en kvinne, men
likevel vil de drepe meg.

***




Teksten og bildene er fra utstillingen "Innerst", som i disse dager vises i Galleri VOX i Bergen, og viser nr to av seks tablåer som utstillingen er bygget rundt. 

Temaet transkjønnethet har blitt aktualisert gjennom Cochita Wurst sin opptreden og seier i Melodi Grand Prix, men teksten er inspirert av en person som for rundt tyve siden år bodde i Ytre Arna utenfor Bergen, da jeg selv bodde der. Til tider kunne en møte denne personen langs veien som kvinne, andre ganger som mann. Noe som slik jeg forsto det ikke var lett for enkelte i bygda å tolerere. Uten å påberope meg å sitte på all viten, ble han slik jeg har forstått det utsatt for både psykisk og fysisk sjikane, og tilslutt tvunget til å selge huset han bodde i og flytte fra stedet. 

Noen år senere sto en annen transkjønnet fra Ytre Arna fram, i forbindelse med TV-serien Jentene på Toten

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Unbreakable


6 kommentarer:

  1. Det er det ukjente i det transkjønnede som skremmer mange, tror jeg. I iveren etter å "gjøre lik" og å sortere, blir det som er hverken eller eller både og, en snublestein.
    "Takes all kind to make a world".
    Takk for teksten.
    Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor

      De som ikke er akkurat som oss selv på alle felt kan til tider være vanskelige å forstå, og det vi ikke forstår blir for noen kanskje vanskelig å godta. Så jeg tror det i blant handler mer om mangel på kunnskap og toleranse enn frykt, om noen reagerer slik som i den lille historien jeg skrev. Kanskje er det også vanskelig for noen å se at det handler om kjønnsidentitet, og ikke om seksualitet.

      http://sml.snl.no/transkj%C3%B8nnet

      I forhold til teksten min og utstillingen jeg har nå, så tenker jeg ellers at min oppgave er å vise noe, ikke mene så mye. Men jeg ser gjerne at andre mener noe.:)

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Å vise er vel også en måte å mene? Bare for å virke litt pirkete i litt for mange grader :)
      Klem :)

      Slett
    3. Her tenkte jeg på det som i linje med å peke:

      Se, en rød farge!

      Jeg trenger ikke å gi uttrykk for en mening om fargen i tillegg, utover at jeg mener at den er rød. Om rødfargen etter mitt syn er riktig, pen eller noe annet, trenger ikke å ligge åpent i det at jeg viser til den, tenker jeg.

      Tidligere var det slik at jeg forsøkte å få de som beskuet kunsten min til å oppfatte ting akkurat slik jeg selv oppfattet den. Men etter hvert har jeg blitt mer åpen for å la de som beskuer få danne sin egen mening/opplevelse, selv om jeg ønsker å peke på noe. Derav "ikke mene så mye".:)

      Ha en fortsatt fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. wow... det var sterk lesning!
    Teksten og bilde/dokka gav virkelig mening til hverandre og utfylte hverandre perfekt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Frk.M. Kjekt å få høre høre at det gir mening.:)

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett