tirsdag 27. mai 2014

Hvite ansikt




Jeg er et hvitt ansikt. Jeg, og alle de andre fra skoletiden. Hvite, like
ansikt uten særpreg, uten identitet. Likevel ser du meg framfor deg,
fremdeles. Du ser den hvite ovalen over deg når du ligger nede, og
du ligger nede ofte. Du ser ordene mine komme hatefulle og hånlige
ut av et stort rødt og svart hull, som er alt du minnes av munnen min.
Ser knyttneven min på veg mot ansiktet ditt, lysglimtet når den treffer.
Men ikke ansiktstrekkene mine. Latteren derimot er tydelig. Hånet, og
den metalliske smaken av blod i munnen. Du kan fremdeles kjenne
hvordan det er å få armene bendt opp bak ryggen, smerten, og
redselen for at de skal brekke. Og tauet vi bandt deg med, du kan
kjenne det mot huden, hvordan det strammer, du kan kjenne
knivspissen mot halsen. Du ser ondskapen i øynene mine som et hull
uten bunn, der grunnen til at du fortjente forakten min ligger. Slik er
det fremdeles, i alle blikk du møter.

Mennesker har blitt noe som gjør deg redd, de vekker en trang i
deg til å flykte, det har blitt som et instinkt, du vet de vil deg vondt.
Likevel ønsker du nærhet, så du forsøker å kue det instinktet. Og du
er underkastende på grensen til det selvutslettende for at noen skal
ta deg i mot. Du har blitt en tilfredsstiller, villig til alt. Til tross for at du
i alle du møter finner mitt blikk, min forakt, og ser du er uelskelig. Du
strekker deg og strekker deg, i håp om en dag å bli god nok, i håp om
å få en verdi.

Du kan huske det meste, selv om alle ansiktstrekk er borte, men
best husker du meg. Du kan huske du følte at dette er noe du ikke er
alene om, dette er noe som er vårt, at slagene, sparkene og styrken
min er noe som binder oss sammen, at det er nærhet, at det er bedre
enn ingenting. Og du husker at du etter som tiden gikk kjente lengsel
etter å overgi deg til meg, lengsel etter armene mine, til det fysiske, at
jeg skulle ta deg i mot med nye spark og nye slag, med noe du visste
hva var. Da var du min. Ingen annen kunne skade deg, ingenting ville
overraske og etter hvert ble det det eneste trygge du visste om.

Du ser skoletiden som en lang rekke ydmykelser. Ordene, tegningene
på tavla, knuffingen, nedverdigelsene og det evige smilet du brukte
for å bli godtatt. Vitsene dine, de gjentatte avvisningene. Hvordan du
ble presset ned og gjort til mindre enn ingenting, krøp på alle fire og
lo sammen med oss. Du husker ansiktet ned i snø, ned i vann, ned i
grus, ned i asfalt. Og lukten av linoleum.

Og skoleveien. Du husker skoleveien. Forventningene og det
forutsigbare. Vissheten, men også håpene, drømmene, lengslene og
fantasiene. Du husker redselen når vi trykte deg opp mot veggen eller
ned mot gulvet, kledde av deg og kastet deg naken i den kalde dusjen,
pekte og lo av deg, som om du var uten tilhørighet og verdi - en mutant.
Og du husker svien når våte håndklær traff huden.

Men aller best husker du skammen. Og at det ikke fantes noe sted å
rømme til, aldri, annet enn inn i deg selv. At ingen voksne så deg som
annet enn en plage, alltid i sentrum av urolighetene, alltid årsaken,
og du husker du ønsket å dø. Du husker kvelertakene, svimmelheten
rett før du besvimte og falt og overbevisningen at om nå, nå dør du,
endelig, men også redselen for hva døden er, og vissheten om at du
havnet i Helvete. Du husker den totale forvirringen når du våknet, når
du kom tilbake, kaoset, det skremmende øyeblikket før du forsto hvor
du var, hva som hadde skjedd, hvorfor du lå slik. Du husker de hvite
ansiktene våre over deg mot den blå himmelen, hvordan vi snudde
ryggen til deg og gikk bort, latteren, forakten. Du husker at ingen hjalp
deg opp. Og du husker du forsto hvorfor.







Teksten og bildene er fra utstillingen  "Innerst", som i disse dager vises i Galleri VOX i Bergen, og viser nr. fire av seks tablåer som utstillingen er bygget rundt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Three Little Birds


 

4 kommentarer:

  1. Svar
    1. Sånn er det her i verden, ikke alle historier gjør godt. Men mange er til å tenke over.

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Ja dette er noe alle burde lese og tenke over, slik at vi kan forhindre liknende å skje i fremtiden. Veldig fint at du setter fokus på mobbing! Selv om det gjorde fryktelig vondt å lese.

      Slett
    3. Hei Frk.M

      Mobbing på skolen er et problem. Og nå har barna fått nettet og tlf som mobberedskap i tillegg. Så det er mange som kjenner det på kroppen. Og det er ikke alltid så godt å si hvorfor de blir utsatt for det. Ikke alt er tydelig, som for eksempel hudfarge, fedme, feil klær eller lignende. I blant handler det kanskje bare om kjemi mellom to, og så utvikler det seg.

      Men det skjer ikke bare blant barn. Jeg la ut en historie nylig om transeksualitet. Etter at den ble lagt ut fikk jeg høre om transe som hadde blitt banket opp, igjen. Med de konsekvenser det fikk for henne. Og dette er også mobbing, tenker jeg. På samme måte som det å bli støtt ut av et fellesskap eller holdt på avstand kan være det.

      Heldigvis har vi de som står fram og snakker om det å bli utstøtt, og viser at de er mer enn det de blir utstøtt for. Som for eksempel han her:

      https://www.youtube.com/watch?v=f_3jsyDW76E

      Ha en flott dag.:)

      Bjørn

      Slett