mandag 26. mai 2014

Huske





I den høyre handa holder hun ingenting, mens med den venstre
holder hun fast i en eske med en snor rundt. Hun var og hentet den
for noen timer siden, det husker hun, i første etasje i en eldre bygård.
Noe annet husker hun ikke. Ikke hvor hun kom fra eller hvor hun skal.
Hun setter seg på en benk. Tømmer innholdet av esken ut på bakken
foran seg; fem døde kattunger. Hun vet de levde da hun hentet dem.
Flytter litt på den ene, så den andre, og en tredje. Risser linjer i
sanden mellom dem med en pinne, men titter opp da en eldre dame
setter seg ned på benken.

“Er det ikke vakkert,” sier hun, og peker på pentagrammet hun har
tegnet. Smiler. Så ser hun kvinnen inn i øynene. Alt stopper. Før
tiden starter igjen. Og fra innbitt beherskelse og kjølig ytre går hun
inn i kaos. Begynner å skrike. Alarmen hyler. Svetten klistrer klærne
til kroppen. I enden av tunnelsynet som er gitt henne til del, ser hun
skygger bevege seg som truende rovdyr i det hun reiser seg fra
benken. Hun flekker tenner i noe hun håper minner om et smil i det
hun dulter borti noen som farer forbi. Ser ikke hvem det er, men
berøringen av et annet menneske utløser en metallisk blodsmak i
munnen. Synker til et tungt støt i mellomgulvet. Hugger i skrittet. I hvit
panikk drar hun genseren opp over ryggen og stiller seg i en spent
bue som den straffedømte for pisken. En liten gutt med snørrete nese
står stille og ser på henne til han blir dradd vekk. Hun ser på han fra
under armen.

“Noen sa at kjærligheten er svimlende, at kjærligheten er som å sitte
på en huske”, roper hun etter gutten. “Og det kan være, men jeg
husker ikke lenger.





Teksten og bildene er fra utstillingen "Innerst", som i disse dager vises i Galleri VOX i Bergen, og viser nr. tre av seks tablåer som utstillingen er bygget rundt. 

Temaet som denne teksten bygger på er konsekvensene av svik. For noen mennesker er det slik at nesten alt de tar i går i stykker, eller alt de forsøker på blir mislykket eller aldri bragt i mål. Det er lett å tenke at dette skyldes dem selv, deres karakter eller manglende evner, og så dømme dem for det. Men vi er alle født med et sett evner. Vi er alle født med muligheten til å få til noe. Men vi er ikke i stand til å velge fritt i hva som skal skje med oss, hva som skal komme til å forme oss, hva andre mennesker kan komme til å påføre oss.

Jeg tenker at kvinnen i denne historien tidligere hadde et annet liv enn det som skildres gjennom det lille øyeblikket i tid som er vist her, men på ett eller annet punkt gikk noe galt. Ett eller annet skjedde. Slik noe kan skje oss alle. Enten som en konsekvens av noe en blir utsatt for over tid, eller noe som skjedde brått og overraskende.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Silent Storm







6 kommentarer:

  1. Svar
    1. Tankevekkende tekst som eg må filosofere på. Svik er ikkje bra, men martyrrollen , dyrkelse eller skylde på andre er ei felle som er lett og dette i. Balanse balanse - Finner mykje gode tekster i Nietzsche sin filosofi som har gitt meg mangen aha opplevelser. Den som kjemper med uhyrer, må passe på at han selv ikke blir et uhyre. Og når du ser lenge nok ned i en avgrunn, ser avgrunnen også inn i deg. NIETZSCHE. HJARTA

      Slett
    2. Hei Anka.

      Jeg har ikke lest mye filosofi, selv om Beate og jeg gikk på et lite kurs i fjor. Men nå til høsten begynner Beate på et filosofistudie på universitet, så da drypper det nok litt mer på meg også.:)

      Martyrrollen er noe herk. Selv om jeg ikke har forsøkt å tillegge kvinnen i denne historien denne rollen. Ikke bare er martyrrollen en bremse for en selv, det er en belastning for dem som står rundt også.

      Ha en flott dag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Både denne teksten og den forrige (inklusiv bildene dine) er slik at jeg ikke klarer kommentere. De snakker til meg på en måte som ikke får sin respons i ord. Ikke i første omgang i alle fall.
    De er sterke, og jeg takker deg for at du deler dem her på bloggen.

    God mandagskveld -

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk.

      Dette var en tilbakemelding som berørte meg.

      Bjørn

      Slett