Dagen derpå

                                                          Katy Penny og meg selv

Og så var det hele over. Utstillingen min er åpnet, og jeg kan ikke gjøre mer med det jeg har arbeidet så lenge med. Nå får installasjonen stå der og snakke for seg selv, den tiden den skal. Før en annen kunstner andre skal avløse den og en ny utstilling finner sin plass i galleriet. Mens jeg skal begynne på noe helt nytt. Foreløpig plan er å arbeide fram mot en ren maleriutstilling, men med digre bilder denne gangen. Over to meter i høyden, nesten fra gulv til tak, med motiver fra bibelhistorien. Ikke fordi jeg er spesielt kristen selv, men fordi det ligger et så stort materiale fra hine tider i kunsten som har tatt for seg motiver derfra, og det kan være spennende å se på det med nåtidens øyne, og det forholdet vi har til for eksempel åndelighet, bønn, oss selv og nestekjærlighet i dag.

.

Det føles godt å ha kommet i mål med utstillingen ”Innerst”, men jeg kjenner også på noe som minner om sorg over at det nå er over. Alle følelsene jeg har levd med i tiden som har gått siden utstillingen jeg hadde i høst, tekniske løsninger som skulle falle på plass. Energien som har gått med på å få støttespillerne mine til å se mulighetene jeg selv så i mitt lille hode. Alle tankene som i begynnelsen bare var enkeltelementer og skulle samles. Alt kulminerte i åpningen i går. I det minste for meg. Og etterlot seg noe som minner om tomhet.

Men selve åpningen ble kjempevellykket. Det kom en del folk, og Katy Penny hadde en fantastisk forestilling. Hvor hun laget lyder ved hjelp av søppel, bygde lyd på lyd og fikk det til å gå i loop, for så å sette til stemme og ord. De som ikke fikk med seg dette har gått glipp av mer enn de ville like å vite. For det var virkelig en stor opplevelse. Så flott at jeg nesten begynte å grine flere ganger mens det sto på. Men jeg klarte å la være. Hallo, man er jo macho, og jeg hadde ei krykke for dagen i form av et par valium svømmende rundt i blodomløpet. Ikke fullt så macho det kanskje, men jeg trengte hjelpemiddelet. For jeg kjente på mye følelser, og angsten var stor rett før åpning. Når en får lov til å ha en utstilling, er det greit at angst ikke er alt åpningen ender opp med å inneholde. 

Jeg håper jeg får anledning til å legge ut forestillingen til Katy senere. For den ble filmet. Flere bilder, tekstene som ble brukt og kanskje video av hele utstillingen, vil sikkert også komme etter hvert, men i noen dager framover nå vil jeg kanskje ta det litt rolig, og bare være sammen med familien min. Jeg har vært så heldig å ha fått litt besøk i anledning utstillingen.

Fotoene er tatt av søsteren min, Tante IB.

Til de som møtte på åpningen vil jeg jeg bukke dypt for hver enkelt av dere. Uten dere ville det blitt en ensom affære. Jeg beklager om jeg ikke fikk gitt alle like mye av tiden og oppmerksomheten min, men jeg var litt utenfor meg selv, så jeg håper dere vil bære over med meg for det.  Jeg håper også at dere likevel fikk noe ut av opplevelsen, og at dere tok med dere tekstene som ble tilbudt slik at dere kan bygge utstillingen videre i deres eget hode hjemme i deres egen stue.

Tusen takk,

og alt godt fra

Bjørn

Dagens link: Hanging In The Galleri