fredag 30. mai 2014

Skulptur




Innerst i stua, i en rutete lenestol, sitter ei dukke, funnet i en container
sammen med andre ting som fortalte en historie. Håret var brent bort,
hodebunnen var ruglete og svart av smeltet plast og den var skitten,
naken, våt og blind.

Nå har jeg sminket ansiktet på den i kraftige farger. Hvitt, svart og
rødt. Ikke med pensel, men med fingrene. Grovt. Vulgært. Som et
overgrep. Og surret kroppen inn i hvite tøyremser.

Det føltes riktig for meg å omforme dukken, men hvorfor akkurat til
et slikt uttrykk forsto jeg ikke helt. Ikke der og da. Det var en spontan
handling, en impuls, noe underbevisstheten tok ansvaret for. Det
bunnet ikke i et forsøk på å si noe konkret, men mer en opplevelse av
å være tilstede i noe jeg ikke lenger klarte å rømme fra.

En stund før jeg fant dukken begynte jeg å tegne, på papir. Streker.
Kun streker. Jeg som aldri har tegnet før. Og jeg oppdaget at streker
har et eget liv. En spenst eller en slapphet, en markert begynnelse
og avslutning. Eller noe svevende, utflytende. De kan bite seg selv i
halen, bli en sirkel. Eller en firkant. En bokstav. Ord. Tall.

Strek er språk. En strek forteller alltid noe. Er alltid mer enn den form
den omslutter, de mellomrom den skaper eller ikke skaper, men den
rommet likevel ikke nok. Ikke for meg, ikke da, ikke nå, så jeg begynte
å bruke farger. Dukken ble på en måte en forlengelse av det. Og så
ble den min, den ble mitt uttrykk. Dukken er meg.

Tidligere interesserte kunst meg minimalt. Noe kunne være fint å se
på, og noe kunne være stygt, men der stoppet det. Det var aldri snakk
om noen innlevelse og jeg hadde aldri tenkt tanken at jeg en dag
skulle forsøke å uttrykke noe selv. Jeg hadde ingenting å uttrykke,
ingenting å si, jeg forholdt meg til dagens praktiske gjøremål. Det var
det som var livet mitt, den måten jeg oppfylte noe på. Jeg var en rolle
som ikke stilte spørsmål. En far, en forsørger, en nabo og en kollega.
En som ikke trengte å rettferdiggjøre sin egen eksistens, som ikke
stilte spørsmålstegn ved den, sine valg, håp og drømmer, sin framtid
eller sin fortid. Jeg tror jeg var det som kalles relativt lykkelig.

Jeg kunne ikke definere det annerledes, jeg visste ikke om noe annet.
Rammene var så absolutte og tydelige, og det var ingen ting som
utfordret dem. Ingen ting som egentlig berørte meg, som kunne få
meg ut av likevekt. Så ble alt forandret. Brått.

Livet falt fra hverandre. Og nå forøker jeg å lime det sammen igjen.
Så på en måte kan jeg også si at livet oppsto. At det nå oppstår. Ved
hjelp av farger og penselstrøk. Med blyantstreker, linjer, former. Alt
omformer jeg til et uttrykk som er mitt. Som er meg selv.

Jeg maler ansiktet mitt som grelle masker. Noen ganger maler jeg
hele kroppen, lag på lag med sterke farger som tørker og faller av i
flak, og går naken. Kun kledd i fargene. I dagevis. Mens jeg maler og
maler meg selv. Stadig i forandring. På veg mot noe. Mot en ny mening.

Alt - hver tanke, hver bevegelse og hver gjenstand jeg eier - har
fått en ny mening. Har fått sin plassering i forhold til noe annet, blitt
modulert, omformet ved hjelp av nye farger, papirbiter, plast. Ved å bli
knust og så limt sammen igjen. Festet til andre ting, eller veggene.

Fra taket henger skulpturelle remser ned mot gulvet - satt sammen av
gamle gardiner, bilder, taustumper, mitt eget hår, negler, ting som har
blitt fratatt sin opprinnelige funksjon og formet til en ny. Et nytt uttrykk,
en ny fortelling. Gulvet er en labyrint av små og store gjenstander
som er likeverdig avhengig av hverandre. Som står i forhold til alt. Til
meg, til fargene mine, taket, veggene og tankene. Et forhold som hele
tiden er under utvikling, finner nye konstellasjoner, rives fra hverandre
og settes sammen igjen, men fremdeles har jeg ingenting å si,
ingenting som kan åpne rom i andre. Alt jeg gjør, er et uttrykk for en
følelse så ekstremt til stede at ingenting annet lenger betyr noe.

Jeg former den følelsen i farger og linjer. Som om den var modellkitt.
Smykker den. Jeg blir en skulptur, og en del av en skulptur, slik at
jeg kan se meg selv og hva jeg føler. Ikke bare innenfra, men også
utenfra. Alt rundt meg og i meg er denne følelsen, denne skulpturen,
og det skal være slik, det er riktig at det er slik, det er meg.
Intens. Tilstede. Kumulativ.







Teksten og bildene er fra utstillingen "Innerst", som i disse dager vises i Galleri VOX i Bergen, og viser nr. fem av seks tablåer som utstillingen er bygget rundt.

Ha en fin dag.

Bjørn 

Dagens link: Den 7. himmel



torsdag 29. mai 2014

Speil.





I dag er det fridag. I går var det tett langs veiene ut av Bergen, så mange tar nok en langhelg, og drar på hytta eller noe i den duren.  Selv er jeg hjemme. Og det var stille da jeg sto opp. Utenfor hviler en flokk av gule dinosaurer i taushet, som om de var forstenet.  De siste dagene har de gravd i området her, buldret og bråkt og gjort det de ble fortalt av menn i svette kropper som legger fiberkabler lik lange ormer ned i veien. Men i dag står monstrene stille på sine larveføtter. Selv falt jeg av føttene i går, mine egne. Da jeg gikk ned på kne for å fotografere noe. Veltet over på siden og bums i gulvet gikk jeg. Noe som medførte en relativt brå og markant smerteopplevelse, og et bristet ribben. I det minste føles det slik. Og jeg har følt det før, så det er litt gjenkjennelig.

De siste innleggene her på Vannlandet har handlet om utstillingen jeg viser i disse dager. Jeg har lagt ut tekster som utstillingen er bygget rundt. Men i dag tenkte jeg å gjøre noe annet, for det å legge ut ting jeg allerede har skrevet er en ganske rask affære, så de to siste tekstene får vente litt. For noe må jeg jo fylle dagen med, noe som tar litt tid. Grave i veien eller andre steder kommer jeg ikke til å gjøre. Men det å skrive litt kan jeg jo bruke litt tid på, uten at det påvirker ribbenet nevneverdig.

Den siste tiden har jeg snakket med folk om hvordan en oppfatter ting. For vi oppfatter jo. De færreste av oss er helt fritatt fra den evnen. Hva vi oppfatter er derimot forskjellig. Om jeg ser på en vase, kan jeg oppleve den forskjellig fra deg. Kanskje opplever du tydeligst blomstene som kanskje står i vasen. Mens jeg kanskje forholder meg mest til vasens form eller farge. En tredje vil kanskje fokusere på vasens funksjon og en fjerde vil være opptatt av blomsterallergi. Så en vase kan bære med seg mange potensielle opplevelser. Og slik er det med deg også. I møte med andre. Du er ikke bare én ting.

Kirkegaard sier noe sånt som at det er først i berøringen av et annet menneske vi blir til. Og slik jeg tyder den påstanden, betyr det at det er i speilingen av oss selv vi blir bevisst oss selv. Men så var det speilene da. De har jo gjerne sin egenart. Ikke alle speil er like, slik du og jeg også er ulike. Noen speil lyver. Slik at vi blir tykke eller tynne eller forvridde. Som de vi i blant finner i fornøyelsesparker eller på tivoli. Og da kan de være litt morsomme. Men Kirkegaard tenkte ikke på fornøyelser som vi kan snu ryggen til å forlate og ferdig med den saken. Han tenkte på andre mennesker som speil. De som er med på å definere oss, se oss selv. De som kan løfte oss eller trykke oss ned. Få oss til å føle oss verdifulle, vakre, forvridde, eller uten verdi. For slike speil finnes. Og du er ett av dem. Jeg tenker at det medfører et ansvar.

Hva du sier til noen er ikke likegyldig. Det er heller ikke noe du burde ta lett på. Frihet er ikke å si hva en vil, men å kunne velge hva en vil si.

”Jeg må bare få si det”, er en innledning enkelte tyr til, når de ønsker å formidle noe. Det kan selvfølgelig være noe positivt de vil gi uttrykk for, men det kan like godt være noe negativt. Som for eksempel å definere den en henvender seg til. Men jeg tenker at det er ikke alt en må si. Må er et sterkt ord, og blir i slike sammenhenger gjerne brukt i stedet for ordet ønsker. Det er ikke noe en er påtvunget en legger opp til, det er noe en vil. Og da er vi over på behov. Og behov kan være så mangt. Og skyldes så mangt.

I blant kan det være lurt å tenke litt over behovene sine, tror jeg. For de er der. Og det er mulig å skille dem fra hverandre. Det blir litt som i at det er lurt å velge sine kamper. En trenger ikke å gå i strupen på alt og alle fordi en er uenig i noe. Det går også an å la andre få ha sin mening eller opplevelse, selv om den ikke er den samme som en selv har. En MÅ ikke alltid korrigere, utfordre, frata eller påtvinge. Likevel gjør vi det ofte. Og grunnen til at vi gjør det er at vi vil dekke et behov. Et behov vi gjerne skjuler bak en hinne av idealisme, rettferdighet eller annet. Slik at vi selv ikke kan arresteres for det vi sier. ”Jeg må bare få si det”, frir oss fra ansvar. Og plasserer det gjerne i stedet hos den vi henvender oss til.  Det kan være vår kone, vår mann, våre barn, en bekjent eller en kollega. Fordi vi mener at de gjør noe annerledes enn vi selv ville valgt å gjøre det, eller fordi de tenker eller føler annerledes oss. Og så glemmer vi samtidig at i vår nærhet finnes det mennesker som kunne sagt det samme til oss. For ingen av oss er verdensmestre. Ingen av oss vet best hele tiden. Ingen av oss eier Sannheten med stor S, eller gjør alt perfekt.

Da jeg var barn, måtte jeg åpne bananen på riktig måte. Og det fantes bare en måte som var riktig. Den skulle åpnes i motsatt ende av stilken. Med fingrene, ikke ved hjelp av tenner. Åpnet jeg den feil ble det bråk. Og bråket kunne eskalere til å dreie seg om helt andre ting. Det kunne gå via kjeft for noe som aldri har hatt med bananer å gjøre, bevege seg videre til rassia på rommet mitt, hvor innholdet i skap og skuffer ble revet ut og kastet i en haug på gulvet, videre via brøl, trusler, mistenkeliggjøring, beskyldninger, spytt, hvor alt dette ble et speil som beskrev meg som et menneske uten verdi i det hele tatt, for til slutt langt på natt å ende i møtet med en knyttneve i ansiktet. Og jeg kunne ramset opp en liste lenger enn et vondt år over lignende ting som var riktige eller gale, og som fikk en konsekvens eller straff som ikke på noen måte sto i forhold til forbrytelsen. Ting som i utgangspunktet betydde lite eller ikke noe i det hele tatt. Fra å sitte feil til å gå feil til å puste feil. Grunnen til at jeg måtte underkaste meg disse reglene var ikke fordi de var viktige i seg selv, motivet lå et annet sted. For alt var knyttet til et motiv. Et motiv som ble rettferdiggjort. Slik ”jeg må bare få si det ” også er en rettferdiggjøring.

Men en MÅ ikke alltid gjøre det en gjør, en velger. Samtidig er vi alle et speil for noen, og etterlater dem med bildet vi viser dem. Være seg en venn, en kjærest, et barn, en fremmed.

Speil, speil, på veggen der...


Ha en fin dag.

Bjørn




tirsdag 27. mai 2014

Hvite ansikt




Jeg er et hvitt ansikt. Jeg, og alle de andre fra skoletiden. Hvite, like
ansikt uten særpreg, uten identitet. Likevel ser du meg framfor deg,
fremdeles. Du ser den hvite ovalen over deg når du ligger nede, og
du ligger nede ofte. Du ser ordene mine komme hatefulle og hånlige
ut av et stort rødt og svart hull, som er alt du minnes av munnen min.
Ser knyttneven min på veg mot ansiktet ditt, lysglimtet når den treffer.
Men ikke ansiktstrekkene mine. Latteren derimot er tydelig. Hånet, og
den metalliske smaken av blod i munnen. Du kan fremdeles kjenne
hvordan det er å få armene bendt opp bak ryggen, smerten, og
redselen for at de skal brekke. Og tauet vi bandt deg med, du kan
kjenne det mot huden, hvordan det strammer, du kan kjenne
knivspissen mot halsen. Du ser ondskapen i øynene mine som et hull
uten bunn, der grunnen til at du fortjente forakten min ligger. Slik er
det fremdeles, i alle blikk du møter.

Mennesker har blitt noe som gjør deg redd, de vekker en trang i
deg til å flykte, det har blitt som et instinkt, du vet de vil deg vondt.
Likevel ønsker du nærhet, så du forsøker å kue det instinktet. Og du
er underkastende på grensen til det selvutslettende for at noen skal
ta deg i mot. Du har blitt en tilfredsstiller, villig til alt. Til tross for at du
i alle du møter finner mitt blikk, min forakt, og ser du er uelskelig. Du
strekker deg og strekker deg, i håp om en dag å bli god nok, i håp om
å få en verdi.

Du kan huske det meste, selv om alle ansiktstrekk er borte, men
best husker du meg. Du kan huske du følte at dette er noe du ikke er
alene om, dette er noe som er vårt, at slagene, sparkene og styrken
min er noe som binder oss sammen, at det er nærhet, at det er bedre
enn ingenting. Og du husker at du etter som tiden gikk kjente lengsel
etter å overgi deg til meg, lengsel etter armene mine, til det fysiske, at
jeg skulle ta deg i mot med nye spark og nye slag, med noe du visste
hva var. Da var du min. Ingen annen kunne skade deg, ingenting ville
overraske og etter hvert ble det det eneste trygge du visste om.

Du ser skoletiden som en lang rekke ydmykelser. Ordene, tegningene
på tavla, knuffingen, nedverdigelsene og det evige smilet du brukte
for å bli godtatt. Vitsene dine, de gjentatte avvisningene. Hvordan du
ble presset ned og gjort til mindre enn ingenting, krøp på alle fire og
lo sammen med oss. Du husker ansiktet ned i snø, ned i vann, ned i
grus, ned i asfalt. Og lukten av linoleum.

Og skoleveien. Du husker skoleveien. Forventningene og det
forutsigbare. Vissheten, men også håpene, drømmene, lengslene og
fantasiene. Du husker redselen når vi trykte deg opp mot veggen eller
ned mot gulvet, kledde av deg og kastet deg naken i den kalde dusjen,
pekte og lo av deg, som om du var uten tilhørighet og verdi - en mutant.
Og du husker svien når våte håndklær traff huden.

Men aller best husker du skammen. Og at det ikke fantes noe sted å
rømme til, aldri, annet enn inn i deg selv. At ingen voksne så deg som
annet enn en plage, alltid i sentrum av urolighetene, alltid årsaken,
og du husker du ønsket å dø. Du husker kvelertakene, svimmelheten
rett før du besvimte og falt og overbevisningen at om nå, nå dør du,
endelig, men også redselen for hva døden er, og vissheten om at du
havnet i Helvete. Du husker den totale forvirringen når du våknet, når
du kom tilbake, kaoset, det skremmende øyeblikket før du forsto hvor
du var, hva som hadde skjedd, hvorfor du lå slik. Du husker de hvite
ansiktene våre over deg mot den blå himmelen, hvordan vi snudde
ryggen til deg og gikk bort, latteren, forakten. Du husker at ingen hjalp
deg opp. Og du husker du forsto hvorfor.







Teksten og bildene er fra utstillingen  "Innerst", som i disse dager vises i Galleri VOX i Bergen, og viser nr. fire av seks tablåer som utstillingen er bygget rundt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Three Little Birds


 

mandag 26. mai 2014

Huske





I den høyre handa holder hun ingenting, mens med den venstre
holder hun fast i en eske med en snor rundt. Hun var og hentet den
for noen timer siden, det husker hun, i første etasje i en eldre bygård.
Noe annet husker hun ikke. Ikke hvor hun kom fra eller hvor hun skal.
Hun setter seg på en benk. Tømmer innholdet av esken ut på bakken
foran seg; fem døde kattunger. Hun vet de levde da hun hentet dem.
Flytter litt på den ene, så den andre, og en tredje. Risser linjer i
sanden mellom dem med en pinne, men titter opp da en eldre dame
setter seg ned på benken.

“Er det ikke vakkert,” sier hun, og peker på pentagrammet hun har
tegnet. Smiler. Så ser hun kvinnen inn i øynene. Alt stopper. Før
tiden starter igjen. Og fra innbitt beherskelse og kjølig ytre går hun
inn i kaos. Begynner å skrike. Alarmen hyler. Svetten klistrer klærne
til kroppen. I enden av tunnelsynet som er gitt henne til del, ser hun
skygger bevege seg som truende rovdyr i det hun reiser seg fra
benken. Hun flekker tenner i noe hun håper minner om et smil i det
hun dulter borti noen som farer forbi. Ser ikke hvem det er, men
berøringen av et annet menneske utløser en metallisk blodsmak i
munnen. Synker til et tungt støt i mellomgulvet. Hugger i skrittet. I hvit
panikk drar hun genseren opp over ryggen og stiller seg i en spent
bue som den straffedømte for pisken. En liten gutt med snørrete nese
står stille og ser på henne til han blir dradd vekk. Hun ser på han fra
under armen.

“Noen sa at kjærligheten er svimlende, at kjærligheten er som å sitte
på en huske”, roper hun etter gutten. “Og det kan være, men jeg
husker ikke lenger.





Teksten og bildene er fra utstillingen "Innerst", som i disse dager vises i Galleri VOX i Bergen, og viser nr. tre av seks tablåer som utstillingen er bygget rundt. 

Temaet som denne teksten bygger på er konsekvensene av svik. For noen mennesker er det slik at nesten alt de tar i går i stykker, eller alt de forsøker på blir mislykket eller aldri bragt i mål. Det er lett å tenke at dette skyldes dem selv, deres karakter eller manglende evner, og så dømme dem for det. Men vi er alle født med et sett evner. Vi er alle født med muligheten til å få til noe. Men vi er ikke i stand til å velge fritt i hva som skal skje med oss, hva som skal komme til å forme oss, hva andre mennesker kan komme til å påføre oss.

Jeg tenker at kvinnen i denne historien tidligere hadde et annet liv enn det som skildres gjennom det lille øyeblikket i tid som er vist her, men på ett eller annet punkt gikk noe galt. Ett eller annet skjedde. Slik noe kan skje oss alle. Enten som en konsekvens av noe en blir utsatt for over tid, eller noe som skjedde brått og overraskende.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Silent Storm







søndag 25. mai 2014

I'm The Outcast





jeg falt ned fra et fjell
la fra land ut mot hav

bygde meg en trone
i bunnen av en grav

I’m the Outcast



Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes. Jeg bor på et bitte lite sted ut mot
kysten. Der kaller de meg nedfallsfrukt, og ser en annen vei når de
møter meg. De kjennes ikke ved meg lenger. Ikke min familie, ikke
mine kolleger, ikke mine naboer. Heller ikke mine gamle venner eller
stedets hore.

Jeg har aldri gjort noen vondt med vitende og vilje. Jeg ypper ikke
til strid. Men de skyr meg, vil ikke berøre meg. De tør ikke en gang
møte blikket mitt. Når stedets ungdom er fulle vil de drepe meg.
Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes. Jeg bor alene. Mitt jeg ble borte, jeg
vet ikke om det noen gang var her.

Min synd er stor, sies det.

Det har ikke alltid vært slik, men hva betyr vel tid?

Tid – og ikke bare rom – definerer perspektiv, ville jeg sagt en gang,
da jeg var opptatt av slikt. Da jeg var opptatt av ord, og å forsvare
de sannheter som bar meg. En perspektivopplevelse er avhengig av
minst to punkt, ville jeg også sagt. Å flytte fokus fra ett punkt til et
annet krever en bevegelse. Ikke alle bevegelser er av det gode. Et
fall, for eksempel - ville jeg sagt - er ikke en god bevegelse. Ikke for
den som faller. Heller ikke et angrep - for offeret. Og ikke en flukt. Å
reise seg er en god bevegelse, ville jeg nok sagt, men at den ikke
nødvendigvis er entydig ville jeg ikke sagt. Ikke da.

De fleste bevegelser er ubevisste. De foregår i sirkel. Kretser rundt
en gullkalv eller et martyrium. Å se ting i perspektiv er en overvurdert
egenskap, skapt av en forsvarsmekanisme som intellektualiserer
eksistensen for å slippe å kjenne annet enn Onans vektløshet, der vi
ejakulerer hymner til bildet av egen fortreffelighet, eller speiler oss i
medaljer for utvist lidelse og tro på tilgitt liv. Men jeg tenker lite på den
slags - nå.

Når noe gjør vondt tenker du ikke på perspektiv. Når det gjør så vondt
at du ikke lenger har fantasi til å ønske det skal gå over, tenker du
ikke på perspektiv, ikke i det hele tatt. Slik er det også når noe er så
godt at du ikke tror du kan utholde det lenger. Når det ikke går å skille
det ekstatiske fra det pinefulle. Når du ikke lenger vet om du klarer å
stå oppreist under vekten av deg selv ett minutt til, da betyr perspektiv
lite. Avstandene blir for små.

Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes. Min synd er stor, jeg la fra land for å
bygge en trone.

Jeg forlot alt. Jeg ville ha alt. Jeg var trettifem år. Hadde mitt eget
firma. To biler. En kone vakrere enn de vakreste. Tre nydelige barn.
Jeg hadde hus og hytte. Og båt. Jeg hadde alt, men likevel ingenting.
Livet mitt var et hull jeg knulla uten annen opplevelse enn friksjon.

Jeg gikk opp på et fjell. Det var jakttid, og jeg bar et gevær. Jeg kjente
ikke lenger at jeg var til. Det var høst, tid for å dø. Verden var grå og
tung, men så åpnet den seg, sola kom til syne og en regnbue satte
hælene ned i lyngen og himmelen sprikte for meg. Og mot den blå
revnen så jeg en ørn, høyt, høyt oppe. Den hang nesten stille på
vingene. Den eier seg selv, tenkte jeg - det var alt - noe mer skjedde
ikke, men jeg falt ned fra et fjell.

Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes, jeg bor alene. Når gamle kjente ser
meg snur de seg bort. Kolleger later som om jeg ikke finnes. Mine
barn er tynget av skam og kaller meg ikke lenger far. Det hviskes bak
ryggen min. Min synd er stor, hviskes det.

Jeg er ikke syk, jeg har ikke aids, ruser meg ikke, krever ingenting,
jeg er bare meg, det er alt, men det er alt for mye.

Jeg er lite opptatt av perspektiv - nå - men jeg kan ikke unngå å
kjenne at jeg er til.

Mitt navn er Eirik, Eirik Lønnes. Jeg kler meg som en kvinne, men
likevel vil de drepe meg.

***




Teksten og bildene er fra utstillingen "Innerst", som i disse dager vises i Galleri VOX i Bergen, og viser nr to av seks tablåer som utstillingen er bygget rundt. 

Temaet transkjønnethet har blitt aktualisert gjennom Cochita Wurst sin opptreden og seier i Melodi Grand Prix, men teksten er inspirert av en person som for rundt tyve siden år bodde i Ytre Arna utenfor Bergen, da jeg selv bodde der. Til tider kunne en møte denne personen langs veien som kvinne, andre ganger som mann. Noe som slik jeg forsto det ikke var lett for enkelte i bygda å tolerere. Uten å påberope meg å sitte på all viten, ble han slik jeg har forstått det utsatt for både psykisk og fysisk sjikane, og tilslutt tvunget til å selge huset han bodde i og flytte fra stedet. 

Noen år senere sto en annen transkjønnet fra Ytre Arna fram, i forbindelse med TV-serien Jentene på Toten

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Unbreakable


fredag 23. mai 2014

Mønster


               





Rommet er tomt og du sitter ganske nøyaktig midt i det. På en krakk. 
Det finnes ingen vinduer og tapetet flasser av veggene. Danner nye 
mønster. Du reiser deg og går bort til den ene veggen. Legger 
håndflatene mot den. Den kjennes kjølig, og du legger også kinnet 
inntil. Deretter leppene. Nesten som om du kysser den. Ja, du kysser 
den. Du innrømmer det. Du vet ikke hvorfor du gjør det. Det skjer 
spontant. Med tungen. Nesten som om en stemme i hodet ditt byr 
deg å gjøre det, og du ikke har en egen vilje til å stå i mot. Så river du 
av et stort tapetflak med tennene. Slipper det på gulvet og går og 
setter deg igjen. Ser på veggen. 

Formen som ble dannet da du rev av tapetbiten får deg til å tenke på 
et bilde du så en gang. Et bilde av et øye. Du ser ikke sammenhengen 
med mønsteret på veggen, for det ligner ikke. Likevel begynner du å 
tenke på bildet. Det finnes ikke noe øye, ikke nå, ikke her, ikke noe 
mønster i tapetet som ligner et, men du føler at noe ser på deg. Ser 
inn i deg. Under klærne. Under huden. Du føler deg avkledd, naken, 
avslørt, men du vet ikke hvorfor. Det gjør deg urolig. Vil ikke tenke 
slike tanker. Vil ikke nærme deg det. Du liker ikke tanker du ikke 
forstår opphavet til. Tanker du ikke har kontroll over. De får deg til å 
føle ting du ikke ønsker å føle.

Du reiser deg igjen. Går til veggen og river av en tapetbit til. Gulvet 
knirker. Så river du av enda en bit. Blir ivrig. Graver med neglene. 
Flekker av bit etter bit. Store. Små. Kjenner hjertet begynne å slå 
raskere, hardere, svetten legge seg over pannen. Under hvert lag 
med tapet finnes et nytt, med en annen farge, knyttet til en annen tid. 
Som et fargerikt, intrikat mønster som skjuler øyet i veggen. Det som 
gjør deg mer og mer urolig. Du får ikke øyet bort. Kjenner hvordan 
du bruker kun øverste del av lungene til å puste med og strupen 
snevre seg inn. Hvordan du spenner deg. Nærmer deg panikk. Vil inn 
i veggen. Inn og finne øyet. Blinde det. Mens alle kroppens muskler 
sender et felles signal til hjernen: Flykt, flykt.

Du ser det håpløse i situasjonen. Hvordan du har havnet midt i mellom
to like sterke signaler: Flukt og angrep. Ambivalensen. Opphavet til 
angsten. Det får deg til å tenke. På sett og vis å overgi deg. Uten at 
du vet til hva. Kanskje er det mer riktig å si at du resignerer. Det 
oppleves som om du klarer å hente fram en form for kontroll av den 
følelsen. Du vet ikke om resignasjon er det samme som kontroll, du 
har aldri stilt deg selv det spørsmålet før, men du roer deg litt, slik at 
du slutter å rive løs tapetbiter. Går og setter deg igjen. På krakken. 
Ser på veggen. Møter blikket. Det er ikke der, likevel er det der. Og 
du vet hva det ser. Du vet det. Nå vet du hva du vil skjule for øyet, og 
reiser deg igjen. Begynner å kle av deg. Plagg for plagg. Bretter dem 
sammen og legger dem på krakken. Pent og ordentlig. Setter skoene 
dine ved siden av hverandre, og går barbent mot veggen.

***



Teksten og bildene er fra utstillingen "Innerst", som i disse dager vises i Galleri VOX i Bergen, og er nummer en av seks tablåer som utstillingen er bygget rundt.

Ha en fin dag.

Bjørn 

Dagens link: Shame



onsdag 21. mai 2014

Opp av asken





Utenfor graves det. Gata blir revet opp og fiberkabler legges ned. Kanskje får jeg et raskere nett etter hvert, om det ikke blir for dyrt å koble seg til. Og dette er vel og bra, men et helvetes bråk blir det før en kommer så langt. Og jeg har fri fra atelieret fordi jeg har tatt meg noen dager etter utstillingsåpning, og kunne tenkt meg og ikke bli vekket så veldig tidlig av gravemaskiner.
             
Men - for det finnes alltid et men - ikke alt handler om meg. Surprise, surprise. Så i stedet for å klage mer på bråket i denne omgang, skal jeg i dag etter hvert snakke om noen andre.             

Som nevnt hyppig i det siste, så har jeg nettopp åpnet ny utstilling. Men det jeg har glemt oppe i all viraken er å nevne de som har støttet meg slik at denne utstillingen kunne bli en realitet. For ikke alt er alltid en selvfølge. Og i dette tilfellet var det det absolutt ikke. Det ligger ingen økonomisk gevinst for et galleri i å vise det jeg viser i disse dager. Det er økonomisk sett et rent tapsprosjekt. Likevel er det nå oppe og går.

Min arbeidsplass er et fellesatelier. Men ikke som felleatelierer jeg har arbeidet ved før. Det spesielle er at atelieret er et prosjekt som ble startet av Nav og Bergen Kommune, som en arbeidsplass for kunstnere som møtte veggen på grunn av en psykisk lidelse. Og oppe i dette har du meg. Jeg er en kunstner med en psykisk lidelse, og er i tillegg uføretrygdet på grunn av blant annet den lidelsen. Å være uføretrygdet er også et av kriteriene for å få arbeide ved Galleri VOX, som arbeidsplassen min heter.

Galleri VOX består i tillegg til atelierbiten også av et galleri. Og uten dette galleriet ville det blitt veldig vanskelig for meg å få vist kunst som ikke er tuftet i det minste en smule på omsettelighet. Noe ikke alltid det jeg lager er. Jeg lager det jeg gjør fordi jeg vil at noe skal snakkes om, ikke for at det skal selges. Før jeg ble så syk at jeg ikke lenger fungerte som keramiker som opprinnelig var yrket mitt, var det annerledes. Da arbeidet jeg i tillegg til av skapertrang, også for og få inn penger og å få mat på bordet. For meg er det godt å ha kunnet løsrive meg fra den økonomiske målsettingen i arbeidet mitt, selv om det å være syk ikke er en gave i seg selv, og aller minst noe å strebe etter. Å være syk er en utfordring. Og får du en trygd på grunn av utfordringene er de større enn det å være lat. Samtidig er det likevel viktig å innse at om noe stopper opp, så må ikke alt annet også stoppe opp. For mange som blir uføretrygdet vil det likevel finnes en restarbeidsevne en kan bruke til noe. Selv er jeg så heldig at jeg har en slik liten rest.

For å kunne få utstillingen jeg nå viser opp og gå, er det likevel ikke nok at vi har et galleri. Det er ingen selvfølge at alt vi lager ved Galleri VOX blir stilt ut. Jeg har selv laget ting jeg har måttet innse ikke holder mål. Å slippe unna med noe er ikke det samme som å ha gjort tilnærmet det en har potensiale for. Å lage noe bra handler i blant om å strekke seg forbi punktet hvor prosessen begynner å gjøre vondt. Så i dag har jeg lyst til å takke de som gjorde det mulig for meg å få vist det jeg ville vise. De som støttet meg når ting begynte å gjøre vondt og jeg tvilte på meg selv, men også i de periodene da det meste var lek. Akkurat det og takke glemte jeg under åpningen av utstillingen. Akkurat da var jeg litt for full av meg selv på godt og vondt, pluss litt full av angstdempende krykker fra apoteket. Men takkes bør likevel de som trodde på meg og hjalp meg, selv om det nok ikke alltid var så lett å forstå hva eller hvor jeg ville med det jeg holdt på med. For utstillingen min inneholder mange elementer som skulle samles. Og selv om det hele virket fornuftig for meg, siden jeg hadde det meste i hodet, så var ikke de samme bildene på plass i hodet til de som står rundt meg. Så det handlet ganske mye om tillit, tror jeg, når de lot meg slippe til uten tøyler.

Blant de som skal nevnes er først daglig leder Unni Hachvaag. Uten at hun trodde på meg ville utstillingen ikke blitt noe av. Unni er den som sitter med det daglige ansvaret ved Galleri VOX, samtidig som hun har en kunstnerisk bakgrunn som grafiker, og har alltid et råd eller en betraktning å komme med. I det mer direkte arbeidet ved akkurat min utstilling denne gangen vil jeg også takke Nina Grieg, som har vært min nærmeste støttespiller under prosessen, i egenskap av å holde tråder samlet, stake ut vei, og som inspirerende samtalepartner og veileder. Nevnes bør også Imi Maufe, som med sitt lekne vesen og fascinerende energi fulgte meg hele veien. Ikke minst da vi skulle samle alt og få det satt opp i galleriet. Tredjemann som bør nevnes er Siri Brekke. Hun har alltid en ryddighet i sine råd og sine innspill som gjør at jeg føler meg tatt på alvor. Siri sier aldri noe om arbeidene mine bare for å lage lyd, og det opplever jeg som en veldig god egenskap. Og ofte får hun meg til å se ting på en ny måte eller fra en annen vinkel.

Som en konklusjon vil jeg si at alle disse fire har vært viktige i prosessen som ledet fram til utstillingen "Innerst". Unni som den som sitter på ansvaret for at Galleri VOX fungerer så bra som det gjør. Hun har gjort en formidabel jobb etter at hun ble ansatt. Nina som den intellektuelle og samtidig humoristiske samtalepartner med tankesprang en aldri vet hvor ender. Imi med sin lekenhet i forhold til kunstneriske uttrykk, tilstedeværelse og vilje til alltid å gå en ekstra mil for deg. Og Siri med sin verdifulle evne til å ta ting ned til det essensielle.

Så det var det. Takk til dere, og takk til de andre ved galleri VOX som har gitt råd og vært til stede under prosessen.

Om du som leser dette bor i Bergen eller omegn og opplever at Galleri VOX framstår som et fint sted å være, så nøl ikke med å ta kontakt med oss om du føler det kunne være noe for deg. Nøl heller ikke med å tipse noen du kjenner. Kanskje kan du da være med på å gi noen som livet ga en utfordring et nytt livsinnhold.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:  Rise Like a Phonix



fredag 16. mai 2014

Dagen derpå


                                                          Katy Penny og meg selv



Og så var det hele over. Utstillingen min er åpnet, og jeg kan ikke gjøre mer med det jeg har arbeidet så lenge med. Nå får installasjonen stå der og snakke for seg selv, den tiden den skal. Før en annen kunstner andre skal avløse den og en ny utstilling finner sin plass i galleriet. Mens jeg skal begynne på noe helt nytt. Foreløpig plan er å arbeide fram mot en ren maleriutstilling, men med digre bilder denne gangen. Over to meter i høyden, nesten fra gulv til tak, med motiver fra bibelhistorien. Ikke fordi jeg er spesielt kristen selv, men fordi det ligger et så stort materiale fra hine tider i kunsten som har tatt for seg motiver derfra, og det kan være spennende å se på det med nåtidens øyne, og det forholdet vi har til for eksempel åndelighet, bønn, oss selv og nestekjærlighet i dag.
.
Det føles godt å ha kommet i mål med utstillingen ”Innerst”, men jeg kjenner også på noe som minner om sorg over at det nå er over. Alle følelsene jeg har levd med i tiden som har gått siden utstillingen jeg hadde i høst, tekniske løsninger som skulle falle på plass. Energien som har gått med på å få støttespillerne mine til å se mulighetene jeg selv så i mitt lille hode. Alle tankene som i begynnelsen bare var enkeltelementer og skulle samles. Alt kulminerte i åpningen i går. I det minste for meg. Og etterlot seg noe som minner om tomhet.

Men selve åpningen ble kjempevellykket. Det kom en del folk, og Katy Penny hadde en fantastisk forestilling. Hvor hun laget lyder ved hjelp av søppel, bygde lyd på lyd og fikk det til å gå i loop, for så å sette til stemme og ord. De som ikke fikk med seg dette har gått glipp av mer enn de ville like å vite. For det var virkelig en stor opplevelse. Så flott at jeg nesten begynte å grine flere ganger mens det sto på. Men jeg klarte å la være. Hallo, man er jo macho, og jeg hadde ei krykke for dagen i form av et par valium svømmende rundt i blodomløpet. Ikke fullt så macho det kanskje, men jeg trengte hjelpemiddelet. For jeg kjente på mye følelser, og angsten var stor rett før åpning. Når en får lov til å ha en utstilling, er det greit at angst ikke er alt åpningen ender opp med å inneholde. 




Jeg håper jeg får anledning til å legge ut forestillingen til Katy senere. For den ble filmet. Flere bilder, tekstene som ble brukt og kanskje video av hele utstillingen, vil sikkert også komme etter hvert, men i noen dager framover nå vil jeg kanskje ta det litt rolig, og bare være sammen med familien min. Jeg har vært så heldig å ha fått litt besøk i anledning utstillingen.

Fotoene er tatt av søsteren min, Tante IB.

Til de som møtte på åpningen vil jeg jeg bukke dypt for hver enkelt av dere. Uten dere ville det blitt en ensom affære. Jeg beklager om jeg ikke fikk gitt alle like mye av tiden og oppmerksomheten min, men jeg var litt utenfor meg selv, så jeg håper dere vil bære over med meg for det.  Jeg håper også at dere likevel fikk noe ut av opplevelsen, og at dere tok med dere tekstene som ble tilbudt slik at dere kan bygge utstillingen videre i deres eget hode hjemme i deres egen stue.

Tusen takk,

og alt godt fra

Bjørn

Dagens link: Hanging In The Galleri

   

lørdag 10. mai 2014

Innerst




I blant kan en oppleve at ikke alt blir som en vil, har drømt om eller håpet på. Det gjelder de fleste av oss. Deg og meg og alle du kjenner. Ting går seg bare ikke helt til bestandig. Og enkelte kan ende opp med å eie ei bøtte full av ting som ikke ble som en skulle ønsket. Ei bøtte som i blant blir så diger og ruvende at en ikke klarer å se noe annet i det hele tatt. Synsranden blir fylt av alt som kunne blitt bra, men som endte opp i bøtta, der det ligger og gjærer seg fram mot om ikke akkurat søt vin, så i det minste noe med klar bittersmak. Til slutt er kanskje bøtta blitt alt en føler en eier. Og en kan ende opp med å ta så solid eierskap i innholdet at en ikke lenger vil høre at det finnes noe annet en kan få eie. At det finnes muligheter. En vei rundt, gjennom, over eller under. En kan til og med komme til et punkt hvor en forlanger av andre at de skal se bøtta en eier på samme måte som en selv, og føler at de ikke ser skogen for bare trær om de ikke gjør det. At en ikke blir respektert eller trodd, kun fordi noen ser noe annet enn en selv ser. Da blir en kanskje sittende med opplevelsen av svik stukket inn i hjertet også, der i skyggen av bøtta si. Selv ute av stand til å se. Ute av stand til å se det som ligger utenfor skyggens makt.

Den siste tiden har jeg montert en utstilling som åpner 15.mai. Og det har vært et langt forarbeid. Ikke bare fra og til det siste året, for allerede på åttitallet begynte jeg å tenke tanker rundt ideen jeg nå endelig har gjort om til noe fysisk. Men det ble ikke slik jeg hadde tenkt. Selv om ikke alt er ferdig montert enda, kan jeg tydelig se at det ikke blir som bildet jeg har hatt i hodet mitt så lenge. Det ligner på det, men det har blitt noe annet.

At det ikke blir slik jeg hadde tenkt er likevel ikke alt som betyr noe. For noe har det blitt. Kanskje har det til og med blitt bedre enn det jeg hadde tenkt. Kanskje har det blitt et springbrett mot noe nytt som ender opp i en ny utstilling, eller kanskje stopper det med dette. At det nå er fullført. Slik at neste utstilling blir noe helt annet, at den vil ta en retning fullstendig på tvers av det jeg nå har arbeidet mot over lang tid.

Utstillingen slik den vil framstå på åpningsdagen er det den er. Slik du er du, jeg er meg og et tre et tre. At den ikke blir helt slik jeg hadde tenkt, gjør ikke at den kvalifiserer til å havne i ei bøtte sammen med overdreven selvkritikk, skuffelse eller nedvurdering av meg selv, fordi jeg har låst meg selv til en idé. Jeg trenger ikke å hive meg selv heller opp i bøtta, og la meg drukne i ei sørpe av negativitet.  Jeg trenger ikke å krype sammen i fosterstilling i skyggen av all min begredelighet og klamre meg til det jeg har av følelsesdempende midler innenfor rekkevidde. I stedet kan jeg fjerne skylappene som hindrer meg i vidsyn, og forsøke å se på det jeg har fått til fra en ny vinkel, med et nytt perspektiv. Slik at jeg blir i stand til å favne at både livet og kunsten består minst like mye av en prosess som av å komme i mål på rett sted.

Det jeg har skapt er unikt. Ingen annen kunne fått til det jeg har klart. Ikke akkurat på samme måte. Så det har en verdi i sin egenart. Og slik er det med deg også. Om ikke alt ble slik du ville, så ble det likevel noe. Alt du har fått til blir ikke borte om det er noe du ikke får til. En kopp te smaker som en kopp te, selv om du har mistet et ben. Du er, du er deg. Du er noe. Langt mer enn det du kanskje er i stand til å se selv akkurat nå. For det er jo gjerne slik, at det en er i stand til å se ikke er alt som finnes. Ingen av oss er i stand til å se bakom stjernene. Men det er likevel noe der.  Og slik er det med deg også. Bak glimtene i blikket ditt ligger det et univers. Enten glimtene springer mot oss andre som reflektert lys fra tårer av latter eller tårer av sorg. Bak det hele ligger uansett du. Med alt du har tenkt og følt, alt du har fått til, alt du er i stand til å gjøre i morgen og alt du er i stand til å se i dag. Vi er alle mer enn ei bøtte av sorg og avmakt, slik vi alle også er mer enn en ubrytelig rekke av seire og ekstase.

Utstillingen jeg setter opp handler for meg selv mye om dette jeg nå har konkludert i. Den handler om skjebner. Den handler om et billedliggjort glimt fra seks forskjellige livsveier, ikke om hele veien, ikke om alt som var eller kommer. Den handler om mennesker som kunne vært naboen din. Ikke om fasaden som er så lett å få øye på, men det som ligger bakenfor. Like under skallet, eller helt innerst. Sammen med skammen, frykten, håpløsheten, men også viljen, håpet, troen og kraften. Derfor har utstillingen også fått navnet ”Innerst”.

Mye kan gå galt i livet, spesielt om vi ser det satt opp mot det perfekte. Men det perfekte finnes ikke.  Slik gjennomsnittsmennesket heller ikke finnes. Vi kan alle ende opp med utfordringer vi føler stjeler alt for mye fra oss. Sår i sjelen eller på kroppen danner arrvev, og blir en rustning med kun små glipper vi kan se ut av. Men livet er mer enn den begrensede utsikten. Livet er mer enn alt vi ikke våger å slippe ut og alt vi ikke våger å slippe inn. Livet er mer enn det vi ikke kan. Eller får. Eller mener vi fortjener. At vi i blant ikke ser mer enn det, betyr ikke at det ikke finnes mer. Bak stjernene finnes en uendelighet. Og i uendeligheten finnes et håp, mens i håpet ligger mulighetene som et barn i mors mage, klar for livet, klar for å ta tak, klar for å dele og til å ta i mot.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: In This Heart


søndag 4. mai 2014

Myk, varm, nær.




Lyset gikk. Ja, ikke i undertegnede, men i taklampa på kontoret mitt. Men da er det vel bare å skifte pære da, tenker kanskje du. Og det er det jo. Det er bare det at jeg ikke har en reserve her og nå. Og jeg husker heller ikke hva slags pære jeg kan bruke, siden lampa er koblet til en dimmer.  Om jeg skal bruke sparepære eller ledpære eller whatever. Tar jeg feil sort, blir lyset stående og blafre pga dimmeren. Og det er jo ikke noe greit. Det var lettere før, da det bare var én type pærer. Men pytt, pytt, akvariene mine lyser opp en del, og jeg har min grønne lampe, i tillegg til lampen i taket som jeg kan kjøpe ny pære til i morgen eller en annen dag. Så jeg MÅ ikke sitte i mørket i tiden framover, om jeg ikke vil.

Utover den døde pæra i taket er lyset på sitt velvilligste i Bergen i dag. Sola skinner og etter hva yr.no sier, skal temperaturen krabbe opp på titallet. Så vidt. Ikke all verden å skryte av det, men bedre enn kuldegrader. Og vi slipper jo regn.  Noe som er bra. For kjæresten og jeg har bedt våre respektive unger ut på middag i dag.  Og litt sol og fint vær setter en spiss på opplevelsen.

Å gå ut og spise middag er ikke nødvendigvis en selvfølgelig ting å gjøre for meg. Angst og restaurantbesøk går ikke alltid så godt sammen. I tillegg har jeg cøliaki, noe som på enkelte steder begrenser menyvalget ganske kraftig. Så det er ikke ofte vi gjør slikt. Men foreløpig kjennes det greit ut å skulle det i dag.

Å gå ut og spise koster jo også litt penger. Og siden jeg er uføretrygdet har jeg ikke så mye av den sorten å rutte med. Men som ved så mange ting i livet handler det ofte om prioriteringer. Og denne gangen er det i forbindelse med kjærestens bursdag vi skal spise ute. Hun ville ikke gjøre noe ut av dagen i år, så da foreslo jeg at jeg kunne spandere middag ute på gjengen. Siden hun og ungene stelte i stand for meg på min dag, uten at jeg måtte gjøre noe som helst selv. På den måten fikk jeg ordnet en måte for oss til å komme sammen, uten at det blir en tradisjonell feiring med stress og styr. Litt som når enkelte inviterer til barneselskap på Mc Donalds for å slippe styret hjemme. Bare minus Mc Donalds.

Veldig ofte er det slik at det finnes flere løsninger på et problem. Det er lett å ende opp med kun å se én reell løsning, men det skyldes ikke alltid valgmulighetenes mangfold, men at vi låser oss selv til et handlingsmønster. Gjerne styrt av det vi føler er forventet av oss. På grunn av tradisjon, eller på grunn av ting vi tror, mer enn vet. For vi tror lett at vi må følge gamle opptrådte stier. Vi må gjøre det vi gjorde tidligere, eller det andre gjør. Og ofte går dette greit, men ikke alltid, og ikke for alle. Har du for eksempel endt opp i rullestol, så må du ikke feire 17.mai på toppen av Galdhøpiggen, selv om du har gjort det til en tradisjon tidligere. En må heller ikke nødvendigvis ha alt fokus på at den løsningen ikke lenger er optimal, det går å flytte fokus over på noe annet du føler er knyttet til 17.mai. Kanskje går det an å skape en ny tradisjon. Fokusere på det som er mulig, ikke det du mistet. Og hovedgreia er kanskje uansett det at en kommer sammen med en gruppe mennesker en kjenner tilhørighet til. Stor eller liten gruppe. Enten det er familie eller venner. En skal heller ikke se bort fra at noen puster lettet ut over å slippe turen opp til fjellets topp enda et år.

Og når vi er inne på 17.mai, så er ikke det en dag jeg selv pleier å gjøre så mye ut av. Vi kommer gjerne sammen og spiser rømmegrøt og spekemat, men vi drar aldri inn til sentrum lenger. En løsning som blir forandret på i år. For en av søstrene mine tar turen over fjellet i forbindelse med utstillingen jeg skal åpne 15.mai, og ville bli til over den 17., for å oppleve Bergen i festskrud. Det samme gjelder den yngste datteren min. Hun tar også turen hjem, og vil være med for å se på toget og for å være sammen med tanten. Så i år må jeg nok inn til sentrum.  Noe som kan bli en utfordring. For det var det der med angsten da, vettu. Men jeg kommer nok igjennom det. Og det viktigste er jo tross alt ikke angsten min, men at søsteren og datteren min tar turen. Så der har du den. En liten forskyvning av fokus. Uten at det dermed forandrer på alt, men det har likevel en liten effekt.  Hva min eldste datter velger den 17.mai er jeg usikker på, siden hun begynner å bli ganske så gravid og ikke har så lett for å gå nå. Men hun og samboeren blir med på middagen i dag, så da får jeg vel greie på hvilke planer de har. Og vi skal uansett spise spekemat på den 17., så det skal ikke stå på muligheten til å tilbringe tid sammen. Alle må jo ikke være med på alt bestandig. Det er lov til å kjenne etter hva som er bra for deg selv, og så lytte litt til det. Ikke bare lytte til hva som er bra for de andre. Du er du, og det er nok. Myk, varm, nær. Du trenger ikke å være en ferdig programmert robot i tillegg.

Og med den bomba runder jeg av dagens blogg.

Dagens bilde er en detalj fra min kommende utstilling. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagen link: Robot





torsdag 1. mai 2014

Alt var mye bedre under krigen.




Gratulerer med dagen! Jepp, kjæresten min har bursdag i dag. Alt godt til Beate, ønskes fra meg. Og attpå til er det 1.mai. En dag som er med på å symbolisere framgang og velstand.  En seier for individet og en gruppe, i hvert fall i Norge. For uten at arbeidere før i tiden hadde gått på barrikadene, ville nok klærne våre i dag blitt laget her hjemme, og ikke av barn i Kina. Og majoriteten av arbeiderne ville antagelig levd på sultelønn. For at kapitalen ikke ga bort ei krone der den ikke måtte, var vel kanskje mer regelen enn unntaket.  Og slik er det vel gjerne fremdeles. Mye vil ha mer.

Selv skal jeg ikke feire denne dagen. Å gå i tog er ikke min greie. Og kjærestens bursdag feirer vi til helgen. Så denne dagen blir for meg mye lik alle andre dager. Jeg skal til og med en liten tur på atelieret, uten at jeg føler jeg demonstrerer mot arbeiderklassen av den grunn. Slik for eksempel enkelte bønder gjerne gjør, gjennom å spre møkk på jordene akkurat denne dagen. Utover det er det også noen som velger 1.mai til å ta vårpussen i hagen, bare for å vise at de tilhører i hvert fall middelklassen, og i hvert fall ikke arbeiderklassen. Uten at den lille demonstrasjonen kanskje ikke gir så mange stjerner i verken den ene eller andre boka. Det er vel ikke så mange som bryr seg. Men slik var det ikke før. Da var det å arbeide i hagen på 1.mai en måte å fortelle nabolaget at en ikke respekterte arbeideres kampdag, og folk flest sine rettigheter, og ble ikke sett på med blide øyne av folk som jobbet på gulvet.  I dag blir slike demonstrasjoner med gressklipper bare latterlige. Litt på linje med å sitte på sin høye hest og hevde at en ikke trenger slikt som en kvinnedag, psykiatriens dag eller homodager, fordi vi alle har det så mye bedre enn sultne barn i Afrika.

Det er mye en kan kjempe for. Og det er mye en kan kjempe i mot. I blant er det vanskelig å skille de to tingene fra hverandre. En tror gjerne at en kjemper for noe, men en kjemper egentlig mot. For eksempel framskritt. En bevegelse. Og tviholder på det som er, eller lengselen tilbake etter det som var: 


Det er lite trolig at vi noen gang blir i stand til å gå tilbake i tid. Femtitallet er borte. Drømmenes og mulighetenes æra. Plassen ved kjøkkenbenken er ikke lenger eneste plass for våre døtre å velge mellom. Far er ikke lenger familiens lille gud. Uansett om det var bedre før for de som da hadde makt og mulighet, så er det ikke nødvendigvis samtidig slik at vi alle vil ha det slik nå. Vi trenger heller ikke rigide kjønnsroller eller sterke menn til å få orden på samfunnet vårt i dag. Det har blitt forsøkt før, og har fungert dårlig i lengden når en sterk mann skal redde oss fra oss selv. Så å fokusere på hva som kan gjøres i fellesskap i stedet for hva en liten maktelite kan hindre, er kanskje ikke så dumt. I stedet for å bruke energi på å bygge seg inn i gamle verdier eller mønstre, og fra bak sine små skyteskår i de reaksjonæres mausoleer pepre løs på alt som ser ut til å ha en egen tanke, kan en krype fram fra under steinen sin slik at vidsynet får litt levevilkår, og ikke kun tunellsynet. Og det er det heldigvis mange som gjør.

Selv går jeg ikke akkurat på barrikadene. Og jeg går som sagt ikke i tog. Mitt lille bidrag begrenser seg til å snakke litt om menneskeverd her på Vannlandet og i kunsten min. Ofte knyttet til de som var litt uheldige, og fikk seg en ekstra utfordring. Gjerne i form av psykisk sykdom. Og det er ikke så rent få som har en psykisk lidelse, eller vil få en. Folk med diagnoser eller folk som kvalifiserer til dem finnes over alt. I alle lag og uavhengig av blodslinjer og sosial status. De fleste snakker bare ikke høyt om det. Selv snakker jeg om det. Og har oppdaget at det ikke er så veldig farlig å si hvordan ting faktisk er i mitt liv. Selv om jeg vet at det selvfølgelig finnes mennesker som hater folk som meg, og tenker at jeg ikke bør få ha en stemme eller noen rettigheter what so ever.

Hadde jeg levd i Nazityskland under krigen ville jeg rimelig sikkert blitt gassa, bare på grunn av angsten min og det at jeg har noen milliliter taterblod i meg fra noen generasjoner tilbake. Det at jeg er kunstner og ofte kritisk til autoriteter og etablerte sannheter hadde vel heller ikke talt til min fordel. Kanskje hadde jeg også blitt eksperimentert på først av en Mengele i hvit frakk, gitt all makt på himmel og på jord, med føkka tanker og litt spesielle instrumenter.  Mens hadde jeg blitt født et tiår før jeg ble, ville kanskje angsten og depresjonene mine blitt tatt tak i av en lobotomidisippel med Black & Decker på femtitallet, slik at jeg i dag ville vært mer opptatt med å sitte her og være rimelig flat i følelseslivet enn å kjenne angst. Eller noe annet, for den saks skyld. Men slike eksperiment blir jeg ikke utsatt for. Ikke en gang et lite elektrisk støt i skallen har jeg fått, selv om det ikke har manglet på tilbud. Jeg blir heller ikke utsatt for sjikane eller vold eller andre former for overgrep fra noen i nabolaget som opplever seg selv som bedre enn meg. Men jeg må forholde meg til en holdning, som media er med på å fronte. Hvor alle med en psykisk lidelse lett og ofte skjæres over samme kam. Og hvor det positive ved å ha smakt på flere sider av livet ikke vektlegges i det hele tatt.

Enkeltindividets verdigrunnlag og rettigheter blir imøtekommet lettest når det er knyttet til de som passer innenfor A4, dessverre. Selv om en veldig stor del av denne A4-gruppen tenker på seg selv som spesielle så det holder, og at A4 er de i hvert fall ikke, blir ikke nødvendigvis det spesielle mottatt med åpne armer i alle lag av det vi kaller Folket av den grunn. Det spesielle gjør seg best når det er eltet og tilpasset og striglet, uten for mange utfordringer eller provoserende sider knyttet til seg.

Og da har jeg vel fått ut av meg det jeg føler for på denne 1.mai, og får kanskje se til å få gjort noe annet enn å slite stolen min. Dagens bilde har fått tittelen "Vekt".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Same Love