mandag 21. april 2014

Ståsted og bevegelse




Ny dag, ny blogg, men jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Begynner jeg, så blir det likevel til noe. Det er en erfaring jeg har gjort gjennom livet. Mens begynner jeg ikke, blir det ingenting. Slik er det med det meste.

Så jeg kan jo begynne med takke deg som leser alle ordene jeg legger igjen etter meg her på Vannlandet. For uten deg ville jeg nok avsluttet denne bloggskrivingen, og funnet på noe annet å gjøre. Akkurat hva dette ”noe” skulle vært er ikke godt å si, men ett eller annet kreativt hadde det nok endt opp med. Enten det hadde blitt å forme noe med hendene eller å bruke ord. For slik er jeg sammensatt, at jeg må drive ned noe. Ikke hele tiden, jeg er glad i å ligge langflat på sofaen også, men jevnt over liker jeg å forme noe, eller formulere noe. Og det kan en kanskje kalle at jeg har et uttrykksbehov. For når jeg i denne sammenhengen snakker om å gjøre noe, så snakker jeg ikke om å vaske opp, men å skape noe. Noe ikke kun jeg kan forholde meg til, men også noen andre.

Hvor uttrykksbehovet mitt kommer fra skal jeg ikke spekulere i. Hvor dine behov kommer fra skal jeg heller ikke spekulere i. Men jeg regner med at du har noen behov, utover de som dreier seg om mat, vann eller det kjønnslige.

Kanskje kan det være en idé å identifisere behovene sine. Sette ord på hva det dreier seg om. Spesielt om en opplever utilfredshet. Om en er utilfreds er det gjerne på utilfredsheten en har mest fokus, slik at det kan ta nesten all plass i livet vårt. Men om en finner ut hva slags behov en har, så ser en kanskje klarere hva en kan gjøre for å dempe utilfredsheten. Og også hva som ikke er så lurt å gjøre. Én ting som kanskje ikke er så lurt, er å kun klynge seg til det en kjenner, uansett hva det er. Kun fordi det en kjenner er tryggest. Litt som når en langtidsfange slipper fri, og blir redd for det store rommet rundt seg. Redd for lyder, den åpne himmelen, og valgene som må taes. Og derfor vil tilbake til cellen sin, hvor alt er begrenset og forutsigbart. 

Noen vil kanskje si at de selv ikke er i behov av å gjøre noe som helst, at de bare vil få være i fred. Men da påberoper de seg å ha et behov som sier at de vil være i fred, noe som jo er et definert behov. Og så går det jo an å gå videre og se om dette med å være i fred er et reelt behov, eller om det handler mer om å slippe unna noe.  En slags nødløsning. Å velge det letteste, det minst krevende.

Selv er jeg for eksempel ikke i behov av å sitte inne i leiligheten min og ikke gå ut. Jeg er derimot i behov av andre mennesker, utfordringer, vekst, å bli sett, likt, verdsatt, elsket, å få være noe for noen jeg bryr meg om, osv. Samtidig er jeg også i behov av alenetid, men ikke hele tiden. Om jeg velger å sperre meg selv inne, noe jeg til tider gjør, så er det fordi angsten er så sterk at jeg ikke våger annet.  Så da er det ikke behovene mine jeg søker å tilfredsstille, men demping av følelser. Og en kan kanskje kalle det et behov, men det går også an å kalle det en flukt.

Det er ikke likegyldig hvordan en navnsetter ting. Samtidig er det lett å navnsette både det ene og det andre slik at det skal passe inn i et bilde av oss selv, slik vi helst vil se det. Noe vi kan leve med. Jeg klarer ikke, får ikke til, vil ikke, har ikke andre valg, er ikke min skyld, osv. Men kanskje det i blant handler om andre ting enn dette. Kanskje ”klarer ikke” handler om ”orker ikke”. ”Får ikke til” handler om prestasjonsangst. ”Vil ikke” om ”våger ikke”. Og ”har ikke andre valg” handler kanskje mer om rettferdiggjøring enn om hva en har å velge mellom. Mens plassering av skyld i blant kanskje handler om å fraskrive seg ansvar, minst like mye som å være en forklaring. 

Jeg vet ikke om du kjente deg igjen i noe av dette. Selv gjør jeg det. Jeg er ikke alltid det jeg prediker. Det finnes en avstand mellom liv å lære. Men gjennom å sette ord på det kan jeg se på det litt utenfra. Og kanskje få en større forståelse av meg selv. Forståelse er kunnskap. Erkjennelse er også kunnskap. Og via kunnskap oppstår det nye muligheter, tror jeg. Mens det en ikke vet noe om kan en ikke gjøre noe med i det hele tatt. Derfor er det kanskje til vår egen fordel å samle litt kunnskap om oss selv. Men for å få til det, må vi våge å se oss selv. Og så akseptere oss selv. Ikke akseptere i form av at vi er det vi er - så back off, og kom ikke her og be meg forandre meg - men som et utgangspunkt for hva vi kan bli. Vi kan kun bevege oss fra det stedet hvor vi er. Og da må vi se stedet. Som et punkt å navigere ut i fra. Uten å ha noe å navigere ut i fra blir det lett til at vi virrer rundt i villeste eller klamrer oss fast for ikke å falle inn i vertigo, mens vi forbanner en urettferdig verden og alle som ikke forstår oss. 

Jeg vet ikke om du føler jeg pirker i deg nå. Men jeg vet jeg pirker i meg selv. For når jeg skriver, skriver jeg minst like mye til meg som til deg. Kanskje føler du at jeg ikke vet hva jeg snakker om, at det jeg postulerer ikke gjelder for deg, fordi din situasjon er umulig å gjøre noe med. Ting er som de er. Du har det du får. Da har du i så fall satt navn på din egen situasjon. Kanskje også på din egen håpløshet. Men du har ikke satt navn på behovene dine. Og kanskje det er der du er. Kanskje det er det du klarer i dag. Men det må ikke være slik i morgen. Alle bevegelser har et utgangspunkt. Også det å erkjenne at en ikke kan se eller våger å kjenne på sine egne behov er et utgangspunkt. Et ståsted. Og det hjelper å se hvor en faktisk står.

Og da ble det noen ord i dag likevel, selv om jeg ikke visste hva jeg skulle skrive da jeg startet. Det betyr at veien ikke alltid er lagt, men likevel kan bli en retning å bevege seg i. Med kryss som dukker opp. Nye valg. Nye muligheter. Nye utsikter. 

Dagens bilde er tatt av tv-skjermen  med mobilkamera.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: On The Road Again



11 kommentarer:

  1. Jeg kan faktisk få behov for å uttrykke meg gjennom rengjøring, tro det eller ei :) Dessverre er det heller sjelden.

    Tror det er veldig viktig å identifisere hva slags behov man har ja. Personlig har jeg ganske lett for å føle meg utilfreds, jobber mye med saken, det er ikke lett :/

    SvarSlett
    Svar
    1. Å uttrykke seg gjennom rengjøring kan jeg forstå. På samme måte som en kan uttrykke seg gjennom å pynte, eller på annen måte forme omgivelsene rundt seg.

      Om du føler deg utilfreds er det nok en grunn til det, selv om det ikke automatisk betyr at noe er "feil". Alt trenger jo ikke å være euforisk hele tiden, selv om reklamen forsøker å få oss til å tro at det å spise en yoghurt bør være en ekstatisk opplevelse, og media forsøker å få oss til å tro at vi aldri må kjede oss, men realisere oss fra morgen til kveld. Kanskje det hører med at stemningsleiet svinger litt. For eksempel når en er alene, og ikke har noen å speile seg i der og da.

      Ha en flott dag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Kjenner meg igjen i det med uttrykksbehov, har visst vært sånn bestandig, sier de som kjente meg som barn.

    Måtte fundere litt på dette innlegget ditt, for som vanlig setter du igang noe, mao det blir en bevegelse i meg som leser. Kanskje blir det et dikt utav det?

    Kobler de siste innleggene dine løst sammen; rammer, broer, ståsted og bevegelse.
    Og tenker at jeg har behov for ro, mye ro, og at ønsket bevegelse for meg er inn mot meg selv. At tanker av det slaget som gir avstand kan få hvile litt, og at kroppen kan få fortelle, på sitt vis, ofte langsomt, tilsynelatende stillestående, men etter min mening skjer det mye, som er nødvendig da. Å ta en pause på broen kan være ok det også.

    Tenker også gamle diskusjoner om det egentlig finnes noe som ikke beveger seg, eller om det tvert imot er i ro alt sammen og at bevegelse er en illusjon?
    Bare noen flyvetanker.

    God tirsdag til deg -

    SvarSlett
    Svar
    1. Så kjekt at du får noe ut av det jeg skriver, game ugle.:)

      Ro må til i blant. Og noen trenger selvfølgelig mer enn andre. Jeg er en av dem som trenger mye. Selv kaller jeg det alenetid. Og det har det blitt lite av i påsken, så jeg kunne trengt noen dager hvor jeg gjorde lite.

      Jeg trenger ofte litt tid på å ta meg inn etter at ting har vært litt hektiske, slik at jeg ikke ender opp med å løpe fra meg selv. Men jeg har en del å gjøre framover siden jeg har en utstilling i midten av mai, så roen får komme etter det. Og det er jo slik at det å gjøre noe også gjerne bærer i seg en gevinst, ikke kun en utfordring. Så i dag skal jeg i tillegg til å ta en tur å atelieret, gå og se masterutstillingen til Bergen Kunsthøyskole. Og det kan bli spennende. I hvert fall håper jeg det. Selv om det konseptuelle gjerne tar størst plass ved slike evenementer.

      Selv liker jeg gjerne også å se godt håndtverk, men det kan jo hende det vises litt av det også. Jeg opplever i blant at historien i konseptuell kunst ikke er tilgjengelig nok for meg. Om håndtverket heller ikke er på plass, blir det gjerne til at jeg opplever kunstverket med mer en forundring og en avstand enn som en døråpner. Og forundring er greit, men jeg liker også at kunst åpner noe for meg, ikke lukker seg inne i seg selv. Men når det er sagt, så trenger en ikke å like alt. Det finnes mange andre opplevelser enn det å like som kan berøre en, eller løfte en videre.

      Ha en flott dag. Og senk skuldrene og kjenn hvor du er, når du kan.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Ps.

      Masterutstillingen:

      http://www.masterexhibition2014.com/

      Klikk på bildene så dukker det opp flere bilder.:)

      Bjørn

      Slett
    3. Har klikket meg inn og oppfatter dette som litt av hvert. Minner meg om Nordnorsken som jeg nyss så på kunstforeninga her hos meg.
      Kunst er så mangt og så ulikt for den enkelte. Og som du sier, en trenger ikke like alt.
      Allikevel er jeg glad for at jeg har en del kunnskaper om kunstsyn og ulike tilnærminger. Litt enklere å forholde seg til når man vet noe om premissene.

      Slett
    4. Det var litt av hvert å se på utstillingen ja. Ble en fin opplevelse. Og ikke alt var konseptuelt, det var også litt godt håndtverk.

      Kunnskap er ofte ikke det verste en kan ha i møte med noe, så det gjelder selvfølgelig med tanke på å forholde seg til kunst også. Jeg googlet og tittet litt på Nordnorsken.:)

      Ha en flott dag.

      Bjørn

      Slett
  3. Uttrykker meg gjennom ord og bilder, bl. a. på bloggen. Har barn og barnebarn som uttrykker seg kunstnerisk også :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Blir snart bestefar jeg også. Og det skal bli spennende og se om trangen til å skape noe dukker opp i barnebarnet. Begge døtrene mine er kreative.

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Jeg tror jeg har et uttrykksbehov. Et sterkt et. Men til tider blir det nesten for stort. Da blir bevegelsene små, nettopp fordi det er så mye som vil ut.
    Jeg tror også at jeg har behov for å uttrykke meg for å bli sett. I alle fall til tider. Enten disse uttrykkene kommer i ord eller i fast form.
    og så har jeg et behov for å legge igjen en klem til deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor.

      At du har et uttrykksbehov kan en se på bloggen din. Både i forhold til bilder og tekst.:)

      Jeg tror de fleste av oss har et behov for å bli sett. Og blir vi ikke sett fordi vi er, forsøker vi å bli sett gjennom det vi gjør. Enten det vi gjør får et positivt ladet uttrykk eller negativt.

      Her er et utdrag en liten novelle jeg skrev en gang:

      "Tilfeldigvis ble jeg stående ved siden av kunstneren et øyeblikk. Det fikk meg til å føle meg litt ufri, litt bundet, som ved et forventningspress, og jeg kastet små skråblikk i hennes retning. Men hun så ikke på meg. Det virket som om alt hun så fantes inne i henne selv, som om blikket ikke nådde ut. Jeg følte likevel jeg måtte si noe, så jeg sa at bildene hennes var vakre.

      Da snudde hun seg mot meg, smilte litt, tenkte seg om, og sa:

      Takk, jeg vet ikke hvor det vakre du ser stammer fra, om det kommer fra deg eller meg, for jeg jakter ikke på det vakre. Jeg maler kun for å bli sett - i håp om en dag å bli synlig."

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett