torsdag 17. april 2014

Rammer, avstand og nærhet




Ikke skal jeg uttale meg om hvor påskesola har tatt veien, men i Bergen er den ikke. Her sildrer det friskt over et gjennombløtt landskap og asfalten er svart som natten. Men jeg skal ikke klage, vi har hatt noen gløtt av sol de siste dagene. Og varmen og lyset kommer nok tilbake. Det er få ting som er statisk når det kommer til været utover at det alltid vil være vær. Akkurat som det er med oss folk. Det er lite som er statisk ved oss også, selv om utviklingen i blant går så sakte at det er vanskelig å se den om en ikke ser bakover. Og kanskje skulle en gjøre det i blant, samtidig som en ser litt ned på hvor en står, hvor en har kommet, i stedet for kun å se opp mot en himmel en håper finnes, ned mot den evige ildsmørja en frykter eller framover mot dit en skulle ønske en var.

I går feiret jeg 59 årsdagen min. Og kjæresten og døtrene mine hadde stelt i stand. Det var den gaven jeg ønsket meg. Slippe å gjøre noe selv. Nå er det fjorten år siden samlivet med mine barns mor gikk på dunken, og i årene som har gått siden da har jeg bakt og laget i stand ikke bare for meg selv, men for unger og bonusunger og kjæresten min også. For selv om kjæresten og jeg ikke bor sammen, så gjør vi andre ting sammen. For eksempel det å stelle i stand bursdager. Vi har begge et ansvar. Men i fjor ønsket jeg meg for første gang det å slippe å gjøre noe som gave. Og det var deilig å komme til dekket bord. Noe det var i år også. Så det vil jeg fortsette med. En løsning som anbefales.

I tillegg til den nevnte gaven, hadde mine kjære hatt en kronerulling, slik at jeg fikk penger til en ramme. Jepp, billedramme. Art is my trade. For til utstillingen jeg skal ha i mai trenger et av maleriene en ramme. Så gaven var midt i blinken. Vanligvis bruker jeg ikke rammer på bildene mine, men denne gangen føltes det riktig å ramme inn i det minste ett av dem, som skal henge helt for seg selv på den ene veggen i galleriet. Bildet heter Taus, og er av en ganske ung gutt.

Her er hva sto sto på kortet som fulgte gaven, formet som en tekst i en ramme:

Kjære Bjørn

Vi trenger alle rammer i livet vårt, rammer som gjør verden oversiktlig. Vi vil veldig gjerne være med på å skape gode rammer i ditt liv. Få være viktige personer som holder rammene dine trygt på plass. Gaven fra oss blir dermed litt symbolsk, vi vil gi deg mulighet til å gi den lille gutten rammene han behøver. Pengene du får kan du bruke til å ramme inn bildet ”Taus”.

Stor klem fra Marita, Tor, Heidi, Sindre, Aina, Daniel og Beate.

I går fullførte jeg utsmykningen i Bergen Rådhus, som jeg har nevnt tidligere. Og jeg ble greit fornøyd med resultatet. Når en maler rett på vegg slik jeg gjorde, så må en si seg ferdig med arbeidet på en mer resolutt måte enn om en står på atelieret og maler. En kan ikke ta fram et lerret og arbeide videre på det en uke senere, fordi en oppdager at noe burde vært flikket på. I stedet er det slik at bordet fanger, gjort er gjort. Og da må en bare leve med resultatet. Dermed er det viktig å kunne si til seg selv at dette er det jeg fikk til der jeg var i livet da det ble gjort.  Og godta det. Så nå kan en i Bergen Rådhus se to store barneansikt som smiler til hverandre fra hver sin ende av en laaaang Maktens korridor, som en påminnelse om at ikke alt handler om politikk, økonomi, paragrafer og statistikker. Ansiktene går fra gulv til tak, og er umulige å ikke se. Og bildet av ørnungen som jeg viste i forrige blogginnlegg, henger nå på sin plass i et møterom, med ramme.

De store barneansiktene er laget av tusener små penselstrøk, med en pensel ikke mer enn i overkant av en cm bredde. Og de er portretter av kjæresten min sine barn, slik de så ut i to tre, års alder. Lag har blitt lagt på lag, slik at den første fargenyansen skinner igjennom den neste. Står man på avstand ser man det ikke, det virker som en ganske jevn flate, men kommer man nær ser man livet i bildet, og alt arbeidet som ligger bak.  

Det var et poeng for meg å gjøre det på denne måten. Jeg kunne valgt å lage sjablonger og sprayet bildene fram slik at det ble en helt, perfekt flate og klare, helt definerte avgrensninger, men jeg ville at det skulle være uperfekt. Slik vi alle er. Kommer vi nær hverandre, ser vi hva vi består av. At vi ikke består av en glatt overflate, hvor alt er klart definert, kategorisert, avklart og uangriperlig. Samtidig kan vi se gjennomskinneligheten, hva som gjemmer seg bak hva i oss. Alt det som ligger under overflaten. Slikt som forsvaret vårt, sårbarheten vår, gleden, sorgen, håpet, resignasjonen, viljen og avmakten, drømmene og minnene. Alt som gjør sitt til at vi er oss. At du er du. 

For kanskje det er nettopp slik, at vi trenger avstand for å få oversikten, eller perspektivet, slik jeg litt lenger oppe på siden her skrev om å se seg tilbake. Men kanskje vi også trenger nærhet, til oss selv, for å se hva som ligger innerst. Hva vi er, ikke hva vi tror vi framstår som, frykter eller ønsker å framstå som. Og slipper vi i tillegg noen andre nær nok, vil også de se hva vi består av. Noe som selvfølgelig kan gi dem mulighet til å bruke det mot oss, men også til å forstå oss. Slik at vi kan støtte hverandre, og løfte hverandre.

Bildet som følger dagens blogg er fra et tidlig stadium av utsmykningen, hvor jeg holder på med første fargenyanse i den ene enden av korridoren.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Lift me





14 kommentarer:

  1. Gratulerer med vel overstått bursdag og ikke minst at du er ferdig med prosjektet du har holdt på med! Synes det var en nydelig gave og tekst du fikk av dine nærmeste. Faktisk litt rørende :) Det er så sant at vi alle trenger noen rammer rundt oss .

    Hos meg er det også regn og grått i dag, men ryktene sier at det skal bli sol i morgen. Håper du også får litt der du bor:)

    Ha en fin dag!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, takk for gratulasjon, Frk.M. Det var en koselig gave jeg fikk ja. Ble rørt jeg også.

      Rykter om sol er de beste ryktene.:)

      Ha en fortsatt fin påske.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Gratulerer med overstått dag! Så herlig å komme til dekket bord og en slik fin gave fra de du har kjær. Jeg skal legge turen innom Rådhuset for å se maleriene dine, og tror du har helt rett i at vi trenger avstand for å få oversikt - det er noe jeg har erfart flere ganger - for dermed å oppnå nærhet. Ha en fin ettermiddag med kjøttkaker, som forøvrig er en favoritt her i huset :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for gratulasjon, Birthe. Veldig kjekt å komme til dekket bord ja. Ta tipset og pisk i gang gubben neste gang du har bursdag.:)

      Jeg vet ikke om det bare er å gå inn på Rådhuset, tror en må ha en avtale. Men om du har kontakter der, så er utsmykningen i tredje etasje.

      Ha en fortsatt fin påske.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Gratulerer med overstått! Fin gave du fikk, og gode ord.

    Skulle gjerne sett maleriene dine i Rådhuset, men i Bergen er jeg sjelden. Får assosiasjoner til riktig så fjerne tider, da det å male fresker ikke var uvanlig. Spennende tekstur du beskriver.

    Å pendle mellom avstand og nærhet er et av livets store tema, tenker jeg.

    Ønsker deg en fortsatt god påske -

    SvarSlett
  4. Takk for gratulasjonen, gamle ugle.:)

    Jeg forstår selvfølgelig assosiasjonen din. Men i all ydmykhet, gammel freskomaling skal jeg ikke selv sammenligne arbeidet mitt med. Den gang var det masse utfordringer med underlag og maling, som var en del av faget. Og det tok et hav av kunnskap og tid for å få det til. Hos meg var det akryl rett fra tuben og opp på strukturtapet. Ikke helt samme svungen,over det, kanskje. Men hver tid har jo sitt. Og det var morsomt å gjøre denne jobben. Litt erfaring hadde jeg fra en tilsvarende jobb for NAV for noen år siden. Da utsmykket jeg kontorlandskap over tre etasjer, også der mye rett på vegg, selv om jeg i tillegg lagde og brukte sjablonger. Så den erfaringen pluss mye forarbeid gjorde sitt til at selve malingen gikk unna på to og en halv dag denne gangen. Så får jeg håpe det overlever i det minste meg. :)

    Jobben for NAV kan du se litt detaljer fra her: https://www.facebook.com/bjornholbakken/media_set?set=a.10150142741474744.336359.735654743&type=3

    Eller om du ikke er på facebook, kan du se litt her:
    http://www.gallerivox.no/vox/utsmykking/bjorn-holbakken-nav-bergenhus

    En fortsatt fin påske til deg også.:)

    Bjørn

    SvarSlett
    Svar
    1. Jad, jeg skjønner det med frescomaling, det var bare en kjapp tanke.

      Nav-utsmykkingen likte jeg, takk for lenken.

      Så tenker jeg på rammer i forlengelsen av dette innlegget ditt. Rammer avgrenser oss fra resten av verden, plasseres oss, kan gi trygghet. Hjelper andre og oss selv å fokusere?
      Men rammene kan være så forskjellige. Noen er malplasserte og begrensende. Andre løfter innholdet. Tenker jeg.

      Slett
    2. At noe er en ramme betyr ikke automatisk at det er en god ramme. Ikke i forhold til et bilde, og ikke i forhold til livet vi lever. Jeg er helt på linje med deg der.

      Jeg tenker at om jeg hadde brukt en svart og bastant ramme på bildet av ørnungen, eller en gedigen rokokko-sak, så hadde det blitt veldig feil. Selv om rammen hadde blitt veldig tydelig som en avgrensning, og dermed i sin misjon, så hadde den stjålet veldig mye fra selve motivet på den måten. Og kanskje blitt det som ble bildets formål: Å si noe om den som kjøpte det. Slik store gullrammer og svulstig innredning kan si noe om status og økonomi - være en historieforteller minst like mye som motivet i bildet er. Og derfor også noe om et skille mellom mennesker. Sett slik kan kunst bli omformet til å bli et maktuttrykk. Og det var ikke det jeg ville gi åpning for med bildet mitt.

      Feil blir det det vel i livet vårt også, om rammen får for stor plass. Kanskje også om den blir nærmest usynlig kan det bli feil. Spesielt om den samtidig blir svak i sammenføyningene. Jeg tror vi trenger tydelige og forutsigbare rammer. Uten at det er mengden bladgull på dem som er det viktigste.

      Siden det finnes lite som er helt perfekt, er det likevel ikke slik at det kun er det optimale som har en verdi. Det meste kan plasseres på en skala, gjerne fra det minimalistiske via det uengasjerte til det svulstige. Mine rammer i livet kunne kanskje vært bedre, men de kunne også vært mye verre. Og jeg kan arbeide med rammen hele tiden.

      Jeg har et forhold til den kunsten jeg lager, hvor selve prosessen gir meg mer enn å se på det ferdige produktet. Så kanskje er det slik med rammer også. At det å være i en prosess er minst like viktig som å nå målet, om det finnes et mål.

      Og nå ble det mye ord, men pytt pytt.:)

      Slett
  5. Lest og likt. Ingen ord i kjømda :)
    Bare en klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. En klem skal en ikke kimse av. Og gir en en, får en en.

      Ha gode påskedager.:)

      Bjørn

      Slett
  6. Bjørn, du er ein ordkunstnar også, i tillegg til den andre kunsten !

    Hjarteleg tillukke med vel overstått dag.Fint med fine folk rundt seg,det har eg forstått på deg før at du har, forsterka her med orda deira i helsinga til deg, varme og kloke.

    Burssdagsklemmar frå meg, marie


    Høyems "lift me" er fin :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, takk, Marie. Ingen rund dag denne gangen, men verdt å markere likevel. Det er lett å tenke at en bursdag ikke betyr noe, men det gjør det i mitt hode. Ikke minst for de som kommer på besøk.

      Jeg hører ofte at folk sier de kan vise oppmerksomhet eller løfte noen på dager hvor det ikke er forventet, oftest med tanke på Jul og Valentinesdagen og bursdager. Og gjerne med henvisning til at de ikke vil underkaste seg handelstanden og kommersialisering eller presses til noe. Men jeg tenker at det er forskjell på hva en kan og hva en gjør. Å boikotte en merkedag er ikke det samme som at det settes av en annen dag til samme tydelige markering, selv om muligheten finnes. Livet er fullt av muligheter vi ikke brukte. De ligger strødd som et teppe av døde fugleunger bak oss alle.

      Det er heller ikke pengene som brukes som er viktige. Det er det at en gjør noe. Så tydelige dager hvor en går noen ekstra skritt for å glede noen synes jeg er bra.Og Valentinesdagen kan feires med en kopp kaffe på senga på morgenen, og en tur på fjellet senere. En trenger ikke et tonn med sjokolade eller tusen roser. Mens julegaven kan være ei geit til noen som ikke har så mye som oss, eller ei krukke hvor en kan spare til en ting en kan gjøre sammen, eller bare det å skrive et brev og lese det til hverandre over et godt måltid. Mulighetene er utallige. Det er ikke formen som er det viktigste, men viljen. Det å se noen og det å glede noen og det å løfte noen. Så fram for anledningene, sier jeg.:)

      "Lift me" er en fin sang, og jeg har den som ringetone på telefonen. Jeg vet ikke hvor mye du kjenner til Høyem eller Madrugada, men musikken er ellers ypperlig til å forsterke melankoli, kjærlighetssorg, lengsel eller depresjon.:)

      Her kommer ei annen låt fra en tidligere plate. Selv synes jeg det er en av deres beste, og jeg spilte den ofte i en periode for en del år siden, hvor lengsel og savn var en daglig påminnelse:

      https://www.youtube.com/watch?v=zJt6keI3N94

      Ha en fortsatt fin påske.:)

      Bjørn

      Slett
  7. Gratulerer med overstått bursdag. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Liv Tove. Og nå er alle kakene omsider spist opp også, phu.:)

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett