onsdag 9. april 2014

Angst




Det er mange som en gang i livet vil oppleve en periode med angst.  Det samme gjelder depresjon. Heldigvis går det gjerne over, og livet går videre med ny kunnskap om dem selv. Men det gjelder ikke alle. For noen blir det en vedvarende ting. Selv fikk jeg mitt første panikkanfall som attenåring. Siden ble det mange flere. Men angst er ikke kun panikkanfall. Når angsten som ikke handler om panikkangst kicket inn, er jeg ikke sikker på, for jeg hadde ikke ordene og kunnskapene som skulle til for å definere det jeg opplevde. Derfor ble det til at jeg så på meg selv som redd og feig. Og redd har jeg vært hele livet. I min familie ble frykt brukt som et maktmiddel. Det var frykten som skulle oppdra meg. Var jeg bare redd nok ville jeg ikke våge å gjøre annet et det som kunne defineres som riktig av den som brukte frykt for å få kontroll på sin familie. Men det funket ikke, jeg gjorde mye galt. Og ble straffet for det. Men trusler og fysisk vold blir du ikke akkurat mindre redd av.

Til vanlig er angsten min på et nivå som det går an å leve med, selv om livet mitt har blitt ganske begrenset etter hvert. Og den trigges av mennesker rundt meg, for mye tid alene, av fall i blodsukker, av at jeg må gjøre ting som kan sees av andre, den trigges av noe så lite som en tur i butikken, slik at jeg kanskje må ha følge av kjæresten for å få handlet, og noen ganger kommer den uten at jeg forstår hvorfor. I det siste halve året har den vært på plass så og si hver dag, med forskjellig styrke. Likevel har jeg klart å bære den, slik at jeg har fått gjort det meste av det jeg skal, for eksempel på atelieret.

For noen er angst en ganske ensom opplevelse. Den er der, uten at noen andre vet om det, før du forteller hvordan du har det. Men i går ble den veldig synlig, og jeg knakk i en samtale. Jeg fikk et par små panikkanfall. Noe som kan være litt skamfullt, men som ikke være det. For meg ble det det ikke.

Jeg vet ikke hvordan andre opplever angstanfall. Men når panikkangsten kicker inn hos meg, mister jeg kontakten med kroppen min. Jeg har følelsen av at den oppløser seg, slik at jeg ikke lenger klarer å skille mellom det som er meg og det som er verden rundt meg. Det gjør at jeg fort får dødsangst, fordi jeg opplever å oppløses i Altet, blir til små myke biter som sprer seg lik ringer i vann, i stedet for å være innenfor rammen Meg. Jeg klarer heller ikke å sette opp et forsvar mot sterke følelser. Og den følelsen som har tatt størst plass under anfallene ved siden av panikken i de siste årene er sorg. Sorgen over hvordan livet mitt ble, men kanskje mest over hva det ikke ble. Slik var det også i går.

I attenårsalderen opplevde jeg ved siden av å få angstproblemer også å få astma. Og den ble så sterk at jeg fikk lange sykehusopphold. Også kraftige astmaanfall kan gi dødsangst, fordi du opplever til nød å kunne trekke pusten bitte, bitte litt én gang til, men det blir nesten umulig å få den ut igjen. Og så kommer panikken fordi du tror du nå blir kvalt og dør, og panikken gjør det enda verre.

Den siste tiden har pusten mine fungert veldig dårlig. Astmaproblemene er ikke så uttalte lenger, men lungene mine er herpa etter mange år med keramikkstøv og sigaretter, og jeg har nå kun tretti prosent lungekapasitet igjen (nope, jeg røyker ikke lenger). De siste ukene har jeg hatt mye mindre enn tretti prosent å rutte med. Jeg får så lite pust i meg at jeg sliter med det meste utover å ligge stille på sofaen. Å ta på seg sokkene er en jobb som må gjøres i etapper, fordi lungene klemmes sammen når jeg bøyer meg, og da får jeg ikke pust i meg i det hele tatt. Men jeg kan jo ikke ligge på sofaen hele tiden, jeg har ting som må gjøres, og jeg blir veldig sliten. Når jeg beveger meg oppleves det som å være i en maraton som ikke tar slutt. Jeg må bare løpe videre mens lungene verker og stikker. Jeg starter på en utsmykning på mandag, og skal ha en utstilling i mai. Og ting kommer ikke av seg selv. Så det er bare å løpe, selv om tempoet sett utenfra nok minner mest om noe som kan assosieres med ei skilpadde.

Da jeg fikk panikkanfallene på atelieret i går, ble jeg samtidig overveldet av en enorm sorg. Og siden lungene gjorde vondt og jeg hadde problemer med å puste, ble følelsen blant annet knyttet til de lange sykehusoppholdene i ungdommen.  Det lengste var på ett år, og det var en ekstremt ensom periode, gitt mine dysfunksjonelle foreldre som ikke så noen grunn til å besøke meg, selv om de bodde 20 minutter unna det som da kaltes Glitre Lungesanatorium , hvor jeg lå. Én gang dukket de likevel opp, men da hadde de dårlig tid. Samtidig mente min far at jeg faket hele greia, og bare var ute etter oppmerksomhet.

Til vanlig når jeg skriver på Vannlandet forsøker jeg å føre ordene fram mot noe positivt før jeg avslutter. Jeg kan snakke om meg selv og ting jeg opplever som vanskelig i det livet jeg lever og har levd, men kun for å lede det hele fram mot at det finnes valg og muligheter. For jeg tror på muligheter. Jeg tror på effekten av det å formidle denne troen. Jeg tror på styrken i håp. Og jeg tror på det å velge. Noen ganger blir det nødvendigvis vanskeligere enn ellers å pense seg selv inn på den linja. Likevel, jeg vet at livet ikke stopper opp om jeg har en dårlig periode. Jeg har hatt dårlige perioder før og kommet meg igjennom dem. Jeg vet at jeg vil få ferdig både utsmykningen i Rådhuset og utstillingen i mai, jeg har fått ferdig ting før. Jeg vet også at jeg blir sett av kollegaer og de som står meg nær, og at jeg ikke er alene. Jeg vet at noen er glad i meg. Om jeg skal avsondre meg fra de som finnes i livet mitt eller stenge alt jeg føler og tenker inne i meg selv, er det fordi jeg velger det selv. Men jeg ikke velge det. Det finnes alltid mer enn ett valg.

Jeg hadde ikke annet valg, hører jeg i blant noen si når de vil forklare handlingene sine, men det tror jeg er sant bare i en brøkdel av tilfellene. Det handler minst like ofte om at de ikke klarte å velge annerledes, ikke at det ikke fantes andre valg en kunne tatt. Og slik er det med valgene som ligger framfor oss også. Framfor deg, og framfor meg. Det går for eksempel an å satse på å løfte seg selv opp, i stedet for å resignere når noe butter i mot, mens en bruker den energien en har til å forklare hvorfor en ikke får noe til. Prate seg opp i stedet for ned. Det behøver ikke å være lett, men det behøver heller ikke å være umulig. Og for meg personlig er det godt å se at jeg kan skrive akkurat det i dag, og tro på det samtidig. Jeg opplever at det å sette ord på ting, kjenne på følelsene som er der og se framover hjelper meg. Å være taus vil derimot neppe hjelpe meg. Taushet er ingen løsning. Taushet er ingen dør som åpner seg, men en som låses igjen.  Å sette ord på at en sliter en periode er ikke nødvendigvis syting eller trang til oppmerksomhet. I stedet kan det bli et hjelpemiddel til å navigere seg ut av ei bakevje.  Så dagens råd er, fortell noen hvordan du har det. Enten du er glad, eller trist, eller redd.

Dagens bilde ble tegnet for ca tretti år siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Silent Storm



11 kommentarer:

  1. I dag er en vond dag.
    Jeg håper dagen i morgen blir bedre.Grunnen til at det er en vond dag, kunne jeg ikke velg, men jeg velger å tro at i morgen er en ny dag, med et nytt lerret.
    Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Trist at du har en vond dag, Annemor. Trøst fra meg. Ser på bloggen din at du har koblet det til 9.april, men vet ikke om det handler om mer enn begynnelsen av krigen. Uansett håper jeg du får en bedre dag i morgen.

      Her lysnet det litt etter at jeg skrev denne bloggen, og yngste datteren min er i byen for påsken sammen med kjæresten, så de pluss min eldste har vært her i kveld. Veldig koselig var det. Og etter et par dager hos moren kommer min yngste for å bo her en ukes tid.:)

      Lykke til med torsdag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Jeg synes du er både modig og klok som skriver om dette. Det virker som du har stor innsikt i angsten din.

    Tenker på angst som noe almenmennskelig, som for noen kan bli hemmende. Selv bestemte jeg meg tidlig for ikke å la frykt, redsel eller angst ta over. Jeg så hvordan det hemmet en av mine nære voksne da jeg var barn.

    Jeg tror også på åpenhet, på den måten og i det tempoet som passer den enkelte.

    Ønsker deg en god ukeslutt -

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, gamle ugle.

      Det oppleves ikke for meg som om jeg må bruke mot for å skrive om slike ting som jeg gjorde nå, det faller ganske naturlig. Samtidig har det nok likevel vært en prosess som har ført meg hit, og for noen år tilbake ville jeg nok forsøkt å holde kortene tettere til brystet.

      Bra at du har bestemt deg for å ikke la frykt, redsel eller angst ta over. Jeg tror det kan hjelpe en langt på vei, selv om angst kan bli stå stor og sterk at det ikke lenger handler om bare vilje. Og den kan ta mange former, som gjør at vi tilpasser livene våre etter den. Noen ganger til og med uten å vite det, uten å ha satt navn på det. Men hva en forteller seg selv er ikke bortkastet. Å prate seg opp vil ofte være en positiv ting, tror jeg.

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Jeg skrev en respons til deg i går, men den forsvant et sted, vet ikke hvor. Prøver på nytt.

      Jeg tror også angsten har mange former. Har den sin rot i barndommen er det ofte de reaksjonsformene som var mulig, under de gitte omstendigheter, og ut fra hvem en er. Tror dette foregår på et kroppslig plan. Smerter kan være kontrollert angst, for noen.
      Og jeg tror heller ikke dette handler om vilje, ikke egentlig.

      Å prate seg opp er sikkert bra for noen. Selv er jeg mer tilbøyelig til å prate eller tenke meg vekk.

      God palmehelg til deg -

      Slett
    3. Hei gamle ugle.

      Jeg ser det ligger en tilbakemelding fra deg i mailboksen min, men vet ikke hvorfor den ikke nådde fram til bloggen også. Men takk uansett.:)

      At smerter kan være kontrollert angst tror jeg du har veldig rett i. Og jeg forstår godt den med at det å prate seg opp kan ende i å prate seg vekk. Du er nok ikke alene om den.:)

      Ha en fin helg.

      Bjørn

      Slett
  3. Du beskriver angsten veldig godt! Vi trenger folk som er åpne om dette, det er så umulig å forstå for dem som aldri har opplevd det! Takk!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei brudeblogg.

      Det er ikke lett å forstå angst om en ikke har opplevd det på kroppen selv, det har du rett i. Slik er det med det meste en ikke lever med selv. Derfor mener og tror gjerne folk ting i blant, på felt hvor de kanskje burde holdt seg litt tilbake med meningene og holdningene sine. For det er jo slik med tro, at tror man noe så tror man det gjerne sterkt, slik at det ender opp med å bli proklamert som sannheter. Men ikke alt handler om å ta seg sammen bestandig, som en lett kan tro i forhold til angst, for eksempel.

      Angst kan ramme hvem som helst. Den skiller ikke mellom fattig og rik, ung eller gammel. Jeg vet om en stor, voksen mann fra et møblert hjem og i det øvre lønnsjikt, som lå i fosterstilling på en benk i Bergen sentrum i over en time fordi angsten ble så sterk. Og da handler ikke lenger virkeligheten om å skjerpe seg, men om å utholde.

      Ha en flott helg.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Marieklem, ein sterk ein, med ynskje om ei god påske for deg og dei du har rundt deg.


    (pst, du formidlar så nært og godt)

    SvarSlett
  5. ...og bildet ditt her, talande!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Marie.

      I Bergen har dagen akkurat startet, og jeg sitter med ei skive og en kopp kaffe ved dataen. Senere i dag skal kjæresten og jeg lage middag for døtrene mine.Yngste, som bor utenbys, er hjemme i påsken, og har bestilt fars lasagne, så det må hun få.

      Ønsker deg og dine en fin påske.

      Klem fra Bjørn.:)

      Slett