lørdag 26. april 2014

Prioriteringer




Disse dagene er det ikke bloggskriving som står øverst på prioriteringslista mi. Heller ikke lesing av andres blogger setter jeg av mye tid til. Det er andre ting som krever tiden min. Men, på den annen side: Det du tar deg tid til, har du tid til. Så nå har jeg senket ræva ned i skrivebordstolen og skal bruke litt energi på Vannlandet.

I Bergen er det maraton i dag. Jeg måtte på atelieret og jobbe litt i formiddag, og folk i alle fasonger og aldre flommet rundt meg ikledd siste og ikke fullt så siste skrik i treningskondomer. Svette og gode og med kramper i beina stavret de seg fram. Noen med spenst og gratie, andre mer som et takras. Men mange var de, i hvert fall, den skal de ha En hel lavine av knokler og fett og muskler og melkesyre. De veltet fram som reine gnuflokken.  Det var nesten så jeg ikke kom fram med bilen - hallo, hva gir du meg? 

Bergen by var ellers som en villig tøs, og gjorde seg selv tilgjengelig ikledd sin fineste sol. Så nå er det vår. Nesten sommer. Trærne har blitt grønne og pollen pirker i folks øyne og luftveier med sine plagsomme klør. Men det får vi leve med. Alt har sin pris.

Utover å sørge for å ha vinduene mest mulig igjen for å stenge pollen ute, er fokuset mitt for tiden mye orientert rundt utstillingen jeg skal åpne den 15.mai. Fremdeles er det ting som skal gjøres før den datoen. Én ting er selve monteringen, som denne gangen vil kreve en del, siden det er mange små elementer som skal fungere i installasjonen.  Men alt som skal monteres må jo også være ferdig før jeg kan montere det. Noe krever lite tid, som engelen over her, annet tar lang tid. I dag har jeg arbeidet med en pikk, som også skal lages, før den finner plassen der den hører hjemme. Den ble ikke ferdig, men den er på gang. Og plakat og pressemelding og masse småplukk har jeg startet på, og får heldigvis hjelp til å gjøre så bra som mulig. Ting som ikke gjør seg selv. Og som tar langt mer tid enn en skulle tro. Men jeg kommer i mål med god margin, det satser jeg på. Jeg liker å ha alt oppe et par dager før åpning. Slik at jeg kan få senket skuldrene litt før jeg skal vise fram det jeg har arbeidet med over lang tid. For tid tar det.

Denne utstillingen begynte jeg å lage skisser til allerede på åttitallet. Og opp gjennom årene har jeg arbeidet videre på ideen med jevne mellomrom. Til jeg nå endelig får se den ferdig satt opp. Noe som ikke var en selvfølge at jeg skulle få. For det finnes null økonomi i det jeg holder på med nå, utover de utgiftene jeg har. Mye av utstillingen skal vises én gang og så kastes. Ting er ikke laget for å vare, eller for å selges. De er bare ment å være et glimt i tiden. Som et møte med noen en skimter i øyekoken i det de passerer. Og kanskje blir dette møtet likevel til noe som enkelte husker. Slik at det jeg har arbeidet med får en misjon, selv om det ikke vil flytte fjell eller utrydde malaria eller jeg selv blir rik av det. Alt må ikke være så voldsomt. Alt må ikke være vitenskapelig fundamentert, grensesprengende eller holdt innenfor fastlagde rammer og konvensjoner. Alt må ikke tuftes på økonomiske læresetninger, få verdi gjennom bestandighet eller kvalifisere til himmelske basuner. Noen ting kan få være det det er, og kun det. Slik en blomst er en blomst og en sølepytt en sølepytt, en ørn en ørn og en sommerfugl kun en sommerfugl.Vi har alle likevel hørt om sommerfugleffekten. Vi har alle kjent en bris stryke over armen, kjent hjertet svulme over en liten bagatell, eller kjent huden nuppe seg når vi hører en sang. Vi har alle møtt et blikk som fikk oss til å føle noe et flyktig sekund, i det vi passerte noen på vei til alt det viktige vi alltid har å gjøre. Det ene lille sekundet er ikke nødvendigvis bortkastet. Eller uten verdi.

OM Å SYNES

Jeg så deg på gata i dag, og du så så ensom ut. Kanskje var du det, kanskje ikke. Jeg tenkte:

Skal jeg si hei?

Jeg gjorde det ikke. Ikke et smil engang ga jeg deg. Det kunne jeg gjort. Jeg kunne godt gitt deg et smil. Kanskje det hadde gjort deg varm. Og meg. Og hva hadde jeg vel å tape?

Jeg ga deg ingenting, og du forsvant nedover gata. Hvor du skulle vet jeg ikke. Kanskje skulle du hjem til en familie som ventet deg. Eller til en tom leilighet. Kanskje skulle du kjøpe en kjole du hadde gått og sett på i et vindu. Men hva vet vel jeg. Ingenting. Jeg hadde jo aldri sett deg før. Kommer nok heller aldri til å se deg igjen.

Jeg skulle smilt til deg. Jeg vet det, men jeg var så redd for at du skulle oppdage sårbarheten min da. Den som ligner på den jeg mente å se i deg. Var redd du ikke ville smile tilbake, eller smile uten varme. At du skulle se rett igjennom meg, som om jeg ikke var til. Jeg blir så liten da. Når noen ser på meg og velger å ikke se meg. Jeg blir en ingenting. Det gjør vondt. Langt inne i sjelen stikker det. Du skjønner kanskje hva jeg mener.

En hel dag gikk jeg rundt i byen. Så på menneskene. Ikke én smilte jeg til. Og det var horder av mennesker der. Heller ingen smilte til meg.
 
Nå ligger jeg i senga mi. Det er natt, og jeg tenker gjennom dagen min. Jeg angrer på at jeg ikke sa hei til deg, der i byen, og jeg vet at jeg vil tenke på det til jeg sovner. Jeg skulle gjort det, jeg vet det. Jeg skulle smilt. For du så så ensom ut. Du så så fryktelig ensom ut. Som om du gikk blant tusener av mennesker som ikke så deg i det hele tatt.
 
Jeg håper du kjøpte en rød kjole.


***

Jeg har ofte tatt i brukt tekst i en eller annen form i utstillingene mine. Lappen med ordet ANGST på bildet over her, ble laget til en utstilling jeg hadde for noen år siden. Jeg hadde trykket opp masse slike lapper med forskjellige ord, så de som besøkte utstillingen kunne ta med seg hjem et ord de følte passet for dem, om de ville. Som et lite minne. Noen ord var positivt ladet, andre mer utfordrende. Men ikke alle lappene forsvant. Så noen av de jeg fremdeles har, vil jeg bruke i utstillingen jeg skal ha nå. Gjenbruk er bra bruk. 


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Release Me






mandag 21. april 2014

Ståsted og bevegelse




Ny dag, ny blogg, men jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Begynner jeg, så blir det likevel til noe. Det er en erfaring jeg har gjort gjennom livet. Mens begynner jeg ikke, blir det ingenting. Slik er det med det meste.

Så jeg kan jo begynne med takke deg som leser alle ordene jeg legger igjen etter meg her på Vannlandet. For uten deg ville jeg nok avsluttet denne bloggskrivingen, og funnet på noe annet å gjøre. Akkurat hva dette ”noe” skulle vært er ikke godt å si, men ett eller annet kreativt hadde det nok endt opp med. Enten det hadde blitt å forme noe med hendene eller å bruke ord. For slik er jeg sammensatt, at jeg må drive ned noe. Ikke hele tiden, jeg er glad i å ligge langflat på sofaen også, men jevnt over liker jeg å forme noe, eller formulere noe. Og det kan en kanskje kalle at jeg har et uttrykksbehov. For når jeg i denne sammenhengen snakker om å gjøre noe, så snakker jeg ikke om å vaske opp, men å skape noe. Noe ikke kun jeg kan forholde meg til, men også noen andre.

Hvor uttrykksbehovet mitt kommer fra skal jeg ikke spekulere i. Hvor dine behov kommer fra skal jeg heller ikke spekulere i. Men jeg regner med at du har noen behov, utover de som dreier seg om mat, vann eller det kjønnslige.

Kanskje kan det være en idé å identifisere behovene sine. Sette ord på hva det dreier seg om. Spesielt om en opplever utilfredshet. Om en er utilfreds er det gjerne på utilfredsheten en har mest fokus, slik at det kan ta nesten all plass i livet vårt. Men om en finner ut hva slags behov en har, så ser en kanskje klarere hva en kan gjøre for å dempe utilfredsheten. Og også hva som ikke er så lurt å gjøre. Én ting som kanskje ikke er så lurt, er å kun klynge seg til det en kjenner, uansett hva det er. Kun fordi det en kjenner er tryggest. Litt som når en langtidsfange slipper fri, og blir redd for det store rommet rundt seg. Redd for lyder, den åpne himmelen, og valgene som må taes. Og derfor vil tilbake til cellen sin, hvor alt er begrenset og forutsigbart. 

Noen vil kanskje si at de selv ikke er i behov av å gjøre noe som helst, at de bare vil få være i fred. Men da påberoper de seg å ha et behov som sier at de vil være i fred, noe som jo er et definert behov. Og så går det jo an å gå videre og se om dette med å være i fred er et reelt behov, eller om det handler mer om å slippe unna noe.  En slags nødløsning. Å velge det letteste, det minst krevende.

Selv er jeg for eksempel ikke i behov av å sitte inne i leiligheten min og ikke gå ut. Jeg er derimot i behov av andre mennesker, utfordringer, vekst, å bli sett, likt, verdsatt, elsket, å få være noe for noen jeg bryr meg om, osv. Samtidig er jeg også i behov av alenetid, men ikke hele tiden. Om jeg velger å sperre meg selv inne, noe jeg til tider gjør, så er det fordi angsten er så sterk at jeg ikke våger annet.  Så da er det ikke behovene mine jeg søker å tilfredsstille, men demping av følelser. Og en kan kanskje kalle det et behov, men det går også an å kalle det en flukt.

Det er ikke likegyldig hvordan en navnsetter ting. Samtidig er det lett å navnsette både det ene og det andre slik at det skal passe inn i et bilde av oss selv, slik vi helst vil se det. Noe vi kan leve med. Jeg klarer ikke, får ikke til, vil ikke, har ikke andre valg, er ikke min skyld, osv. Men kanskje det i blant handler om andre ting enn dette. Kanskje ”klarer ikke” handler om ”orker ikke”. ”Får ikke til” handler om prestasjonsangst. ”Vil ikke” om ”våger ikke”. Og ”har ikke andre valg” handler kanskje mer om rettferdiggjøring enn om hva en har å velge mellom. Mens plassering av skyld i blant kanskje handler om å fraskrive seg ansvar, minst like mye som å være en forklaring. 

Jeg vet ikke om du kjente deg igjen i noe av dette. Selv gjør jeg det. Jeg er ikke alltid det jeg prediker. Det finnes en avstand mellom liv å lære. Men gjennom å sette ord på det kan jeg se på det litt utenfra. Og kanskje få en større forståelse av meg selv. Forståelse er kunnskap. Erkjennelse er også kunnskap. Og via kunnskap oppstår det nye muligheter, tror jeg. Mens det en ikke vet noe om kan en ikke gjøre noe med i det hele tatt. Derfor er det kanskje til vår egen fordel å samle litt kunnskap om oss selv. Men for å få til det, må vi våge å se oss selv. Og så akseptere oss selv. Ikke akseptere i form av at vi er det vi er - så back off, og kom ikke her og be meg forandre meg - men som et utgangspunkt for hva vi kan bli. Vi kan kun bevege oss fra det stedet hvor vi er. Og da må vi se stedet. Som et punkt å navigere ut i fra. Uten å ha noe å navigere ut i fra blir det lett til at vi virrer rundt i villeste eller klamrer oss fast for ikke å falle inn i vertigo, mens vi forbanner en urettferdig verden og alle som ikke forstår oss. 

Jeg vet ikke om du føler jeg pirker i deg nå. Men jeg vet jeg pirker i meg selv. For når jeg skriver, skriver jeg minst like mye til meg som til deg. Kanskje føler du at jeg ikke vet hva jeg snakker om, at det jeg postulerer ikke gjelder for deg, fordi din situasjon er umulig å gjøre noe med. Ting er som de er. Du har det du får. Da har du i så fall satt navn på din egen situasjon. Kanskje også på din egen håpløshet. Men du har ikke satt navn på behovene dine. Og kanskje det er der du er. Kanskje det er det du klarer i dag. Men det må ikke være slik i morgen. Alle bevegelser har et utgangspunkt. Også det å erkjenne at en ikke kan se eller våger å kjenne på sine egne behov er et utgangspunkt. Et ståsted. Og det hjelper å se hvor en faktisk står.

Og da ble det noen ord i dag likevel, selv om jeg ikke visste hva jeg skulle skrive da jeg startet. Det betyr at veien ikke alltid er lagt, men likevel kan bli en retning å bevege seg i. Med kryss som dukker opp. Nye valg. Nye muligheter. Nye utsikter. 

Dagens bilde er tatt av tv-skjermen  med mobilkamera.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: On The Road Again



søndag 20. april 2014

Broer






Påsken har vel dradd seg over middagshøyden, og ærlig jabba har vel jeg også det. Sånn er det med det meste. Det starter et sted og slutter et sted. Akkurat som en bro. Og midt ute på en av disse broene finnes jeg, eller du, eller noen andre. Og gjør det beste ut av den tiden det tar å komme fra landkjenne til landkjenne.

Slik kan en begrense det livet en lever. Ved å bruke bildet av broen, slik jeg gjorde. Men livet er jo mer enn én bro. Alt en gjør, alt en begynner på, har sin egen bro. Sin egen vei. Sin begynnelse og sin avslutning. Så egentlig er broene langt mer enn seg selv. De er deler av noe større. Et enormt nett, som vi spinner på, og spinner på. Hver tråd en egen bro. Hver bro med nye tråder knyttet til seg. Og i dette konglomerat av tråder er det ikke ikke nødvendigvis hvor en tråd begynner eller slutter som er det viktigste. 

Trådene er heller ikke alene. Mellom hver tråd finnes et mellomrom. Som i en enorm, buktende form av tusener små fugler. Uten mellomrommene ville flokken sett ut som en jevn farge. Litt som i deler av bildet over her, fotografert under arbeidet med utsmykning i Bergen Rådhus. Motivet består av små penselstrøk som overlapper hverandre, men de skaper også mellomrom. Både i den malte flaten og opp mot den. Kommer en nær nok ser en nyansene. Slik vi også kan se om vi går andre ting etter i sømmene. For eksempel vårt eget liv. Med alt vår håp, våre erfaringer, drømmer og realiteter, evner og utfordringer. Alt er et flettverk under konstruksjon. Med muligheter og begrensninger, men sjelden kun en av delene. Og vi selv er konstruktøren. En jobb som ikke er lett å gjøre, men hva av verdi må være lett, og kun det.

I morgen reiser min yngste datter hjem til seg selv igjen etter påskeferien. Min eldste er fullt opptatt med å gro nytt liv i magen sin. Barna til kjæresten min hentet vi på flyplassen i går, da kom de hjem fra en påsketur til Tyrkia sammen med sin far. Og de er fulle av opplevelser og inntrykk. I dag skal vi ha en fellesmiddag alle sammen, som en avslutning på påsken. Mine barn og Beates barn. Vi er alle deler av samme vev. Og selv om trådene i blant strekkes langt over land og hav, år og erfaringer, så brister de ikke. De er sterke. Bærer oss alle på sitt vis. Uten at hver og en av oss har kun én bro å stå på, den som går fra vugge til grav. Om vi ser det slik, om vi ser kun den ene broen, så er det fordi vi velger å se det slik. Velger å begrense utsikten vår, mulighetene våre eller kravene.  Hvorfor vi velger slik vet antagelig kun vi selv, men kanskje handler det i blant om sårbarhet.

Du står foran et speil. Hører skritt. Men vet ikke om de løper til eller fra – noe. Du vet ikke en gang hvem skrittene kommer fra. Om de er noen andres, eller dine egne. Om skrittene er lydbildet fra den du er eller den du ønsker å være. Den som blir tatt i mot.  For det er det du vil, du vil bli tatt i mot.

Du kjenner pusten din. Og hører stemmer. Stemmene høres ut som en elv og kan være både en del av deg selv og alle andre. Slik vi alle er mer enn vår egen tanke. For det er vi. Vi henger sammen. Vi er ikke alene. Vi er alle dråper i samme elv.

Du står foran et speil og kjenner du er redd for å falle fra broen du er på. For det finnes en bro. Det fines alltid en bro å løpe på. Og en elv å falle i. En elv av følelser du ikke vil kjenne på. En elv av andre mennesker. Mennesker som bærer med seg ting de vil dele. Men også mennesker som krever, som berører på måter du ikke liker. Mennesker som spiser deg opp eller truer ideen du har om hvem du selv er.

Nå har skrittene stanset. Et lite øyeblikk, midt ute på broen. Du står med bena låst fast i underlaget og ser inn i et speil. Inn bak ord. Inn i ditt eget ansikt. Vi kan alle se deg der du står. Du er synlig.

Teksten i kursiv er fra utstillingen synlig/usynlig som jeg satte opp for noen år siden. Mens dagens link fører deg til en sang fra tv-serien Broen.

Ha en fin dag.

Bjørn.

Dagens link: Hollow Talk



torsdag 17. april 2014

Rammer, avstand og nærhet




Ikke skal jeg uttale meg om hvor påskesola har tatt veien, men i Bergen er den ikke. Her sildrer det friskt over et gjennombløtt landskap og asfalten er svart som natten. Men jeg skal ikke klage, vi har hatt noen gløtt av sol de siste dagene. Og varmen og lyset kommer nok tilbake. Det er få ting som er statisk når det kommer til været utover at det alltid vil være vær. Akkurat som det er med oss folk. Det er lite som er statisk ved oss også, selv om utviklingen i blant går så sakte at det er vanskelig å se den om en ikke ser bakover. Og kanskje skulle en gjøre det i blant, samtidig som en ser litt ned på hvor en står, hvor en har kommet, i stedet for kun å se opp mot en himmel en håper finnes, ned mot den evige ildsmørja en frykter eller framover mot dit en skulle ønske en var.

I går feiret jeg 59 årsdagen min. Og kjæresten og døtrene mine hadde stelt i stand. Det var den gaven jeg ønsket meg. Slippe å gjøre noe selv. Nå er det fjorten år siden samlivet med mine barns mor gikk på dunken, og i årene som har gått siden da har jeg bakt og laget i stand ikke bare for meg selv, men for unger og bonusunger og kjæresten min også. For selv om kjæresten og jeg ikke bor sammen, så gjør vi andre ting sammen. For eksempel det å stelle i stand bursdager. Vi har begge et ansvar. Men i fjor ønsket jeg meg for første gang det å slippe å gjøre noe som gave. Og det var deilig å komme til dekket bord. Noe det var i år også. Så det vil jeg fortsette med. En løsning som anbefales.

I tillegg til den nevnte gaven, hadde mine kjære hatt en kronerulling, slik at jeg fikk penger til en ramme. Jepp, billedramme. Art is my trade. For til utstillingen jeg skal ha i mai trenger et av maleriene en ramme. Så gaven var midt i blinken. Vanligvis bruker jeg ikke rammer på bildene mine, men denne gangen føltes det riktig å ramme inn i det minste ett av dem, som skal henge helt for seg selv på den ene veggen i galleriet. Bildet heter Taus, og er av en ganske ung gutt.

Her er hva sto sto på kortet som fulgte gaven, formet som en tekst i en ramme:

Kjære Bjørn

Vi trenger alle rammer i livet vårt, rammer som gjør verden oversiktlig. Vi vil veldig gjerne være med på å skape gode rammer i ditt liv. Få være viktige personer som holder rammene dine trygt på plass. Gaven fra oss blir dermed litt symbolsk, vi vil gi deg mulighet til å gi den lille gutten rammene han behøver. Pengene du får kan du bruke til å ramme inn bildet ”Taus”.

Stor klem fra Marita, Tor, Heidi, Sindre, Aina, Daniel og Beate.

I går fullførte jeg utsmykningen i Bergen Rådhus, som jeg har nevnt tidligere. Og jeg ble greit fornøyd med resultatet. Når en maler rett på vegg slik jeg gjorde, så må en si seg ferdig med arbeidet på en mer resolutt måte enn om en står på atelieret og maler. En kan ikke ta fram et lerret og arbeide videre på det en uke senere, fordi en oppdager at noe burde vært flikket på. I stedet er det slik at bordet fanger, gjort er gjort. Og da må en bare leve med resultatet. Dermed er det viktig å kunne si til seg selv at dette er det jeg fikk til der jeg var i livet da det ble gjort.  Og godta det. Så nå kan en i Bergen Rådhus se to store barneansikt som smiler til hverandre fra hver sin ende av en laaaang Maktens korridor, som en påminnelse om at ikke alt handler om politikk, økonomi, paragrafer og statistikker. Ansiktene går fra gulv til tak, og er umulige å ikke se. Og bildet av ørnungen som jeg viste i forrige blogginnlegg, henger nå på sin plass i et møterom, med ramme.

De store barneansiktene er laget av tusener små penselstrøk, med en pensel ikke mer enn i overkant av en cm bredde. Og de er portretter av kjæresten min sine barn, slik de så ut i to tre, års alder. Lag har blitt lagt på lag, slik at den første fargenyansen skinner igjennom den neste. Står man på avstand ser man det ikke, det virker som en ganske jevn flate, men kommer man nær ser man livet i bildet, og alt arbeidet som ligger bak.  

Det var et poeng for meg å gjøre det på denne måten. Jeg kunne valgt å lage sjablonger og sprayet bildene fram slik at det ble en helt, perfekt flate og klare, helt definerte avgrensninger, men jeg ville at det skulle være uperfekt. Slik vi alle er. Kommer vi nær hverandre, ser vi hva vi består av. At vi ikke består av en glatt overflate, hvor alt er klart definert, kategorisert, avklart og uangriperlig. Samtidig kan vi se gjennomskinneligheten, hva som gjemmer seg bak hva i oss. Alt det som ligger under overflaten. Slikt som forsvaret vårt, sårbarheten vår, gleden, sorgen, håpet, resignasjonen, viljen og avmakten, drømmene og minnene. Alt som gjør sitt til at vi er oss. At du er du. 

For kanskje det er nettopp slik, at vi trenger avstand for å få oversikten, eller perspektivet, slik jeg litt lenger oppe på siden her skrev om å se seg tilbake. Men kanskje vi også trenger nærhet, til oss selv, for å se hva som ligger innerst. Hva vi er, ikke hva vi tror vi framstår som, frykter eller ønsker å framstå som. Og slipper vi i tillegg noen andre nær nok, vil også de se hva vi består av. Noe som selvfølgelig kan gi dem mulighet til å bruke det mot oss, men også til å forstå oss. Slik at vi kan støtte hverandre, og løfte hverandre.

Bildet som følger dagens blogg er fra et tidlig stadium av utsmykningen, hvor jeg holder på med første fargenyanse i den ene enden av korridoren.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Lift me





søndag 13. april 2014

Påsken, døden og livet









Påsken står for døra. Hos meg, hos deg, hos noen vi ikke kjenner. Påske er likevel ikke nødvendigvis påske likt over alt, det kommer an på hvilken dør den slipper inn bak. Bak døra mi tegner påsken til å bli grei. Faktisk ganske god. Full av liv. Vel er jeg kanskje ikke på mitt aller beste for tiden, men pytt, pytt, når er jeg egentlig det.

Rundt om kring i vårt grisgrendte sitter folk bak andre dører enn min og venter. Noen venter på et stort ingenting, i en leilighet hvor det sjelden eller aldri banker på andre enn selgere og ymse misjonærer. Så påsken blir kanskje som en forlengelse av hverdagen, bare enda litt ensommere. Andre venter på hyttetur og ski, noen venter på døden, mens noen sitter på en institusjon og sloss med sine private demoner, fordi livet ble for vanskelig. Selv skal jeg tilbringe litt av påsken til å lage en utsmykning i Bergen Rådhus, men jeg skal også være sammen med kjæresten og begge døtrene mine. Så det blir nok mye samtaler og latter. Mens andre kanskje opplever å kjenne på stillheten, og vil savne noen denne påsken. Kanskje er savnet knyttet til barn, som er hos sin far eller mor i stedet for hos begge to. Kanskje en kjærest som forlot dem. Noen vil også savne en de enda ikke har møtt, og bruke påsken til lengsel etter det uopplevde.

Andre savner noen som døde. For noen dør alltid. Også i løpet av det året vi er i nå vil noen oppleve død i sin nærhet. Selv fikk jeg nylig høre at en keramikerkollega jeg delte keramikkverksted med for en del år siden har gått bort. Noe jeg opplevde som veldig trist. Og jeg føler med henne han etterlot, som var ei jente jeg studerte sammen med en gang. Også vi delte verksted i mange år. Andre har mistet noen som står langt nærmere seg enn dette, i løpet av året som har gått siden forrige påske. Og selv om påsken snakker om død og deretter oppstandelse, og folk har sine forestillinger av hva døden er, så er nok døden i hvert fall en port som lukkes bak den døde. En port som stenger de etterlatte ute. Noe mange av oss som ble etterlatt har kjent på. Og kjenner på, den tiden sorg tar. Selv om følelser som savn og smerte med årene gjerne finner sin plass blant andre følelser. Slik at de etter en tid ikke er til stede hele tiden, og stjeler alt rom.

Men jeg skal ikke skrive kun om død, smerte, ensomhet eller sorg. Påsken er for mange også glede. Og ikke minst fellesskap, selv om ikke alle alltid kan være tilstede. Hos oss startet påsken allerede i går. Da kjørte vi kjærestens barn til flyplassen, for i år skal de være sammen med sin far. Mens min yngste datter som bor utenbys har kommet hjem for påsken, sammen med kjæresten sin. Min eldste bor her i nærheten, og begynner å bli veldig gravid. Så nytt liv er på vei.  Også deres respektive partnere skal tilbringe deler av påsken med oss. Og vi starter med en fellesmiddag i dag. Ikke med steik eller fasan eller rype eller annen festmat på bordet, men med fars lasagne. For det bestilte min yngste. Og da må det bli slik. Enkelt og greit, men med minner knyttet til seg. De som ikke er så ofte hjemme må i blant få lov til å bestemme litt. Så får jeg heller lage noe mer spennende en annen dag.

Det blir en kort blogg i dag. Jeg burde egentlig gjøre andre ting akkurat nå.  Men jeg ville ønske de som måtte titte innom Vannlandet en fin påske. Uansett hvordan den arter seg, så er det din påske. Kanskje blir den stille, kanskje blir den full av liv. Hva vet vel jeg om det. Ikke mye. Men jeg vet at påsken din ikke må være som alle andres, så noe vet jeg. Alt må ikke alltid settes opp mot hva en tror andre har, eller det en skulle ønske en hadde. Det er lov å være der en er. Alle andre er kun et tall og en illusjon. Mens du er virkelig. Du er nå. Her.

Dagens bilde har tittelen "Etterlatt", og er innkjøpt av Bergen Rådhus i forbindelse med utsmykningen jeg skal gjøre. Dagens link leder deg til en sang som også handler om å bli etterlatt. Ta deg tid til å høre på den. Og skru opp lyden.

God påske, og alt godt fra

Bjørn

Dagens link:  Hjernen er aleine





onsdag 9. april 2014

Angst




Det er mange som en gang i livet vil oppleve en periode med angst.  Det samme gjelder depresjon. Heldigvis går det gjerne over, og livet går videre med ny kunnskap om dem selv. Men det gjelder ikke alle. For noen blir det en vedvarende ting. Selv fikk jeg mitt første panikkanfall som attenåring. Siden ble det mange flere. Men angst er ikke kun panikkanfall. Når angsten som ikke handler om panikkangst kicket inn, er jeg ikke sikker på, for jeg hadde ikke ordene og kunnskapene som skulle til for å definere det jeg opplevde. Derfor ble det til at jeg så på meg selv som redd og feig. Og redd har jeg vært hele livet. I min familie ble frykt brukt som et maktmiddel. Det var frykten som skulle oppdra meg. Var jeg bare redd nok ville jeg ikke våge å gjøre annet et det som kunne defineres som riktig av den som brukte frykt for å få kontroll på sin familie. Men det funket ikke, jeg gjorde mye galt. Og ble straffet for det. Men trusler og fysisk vold blir du ikke akkurat mindre redd av.

Til vanlig er angsten min på et nivå som det går an å leve med, selv om livet mitt har blitt ganske begrenset etter hvert. Og den trigges av mennesker rundt meg, for mye tid alene, av fall i blodsukker, av at jeg må gjøre ting som kan sees av andre, den trigges av noe så lite som en tur i butikken, slik at jeg kanskje må ha følge av kjæresten for å få handlet, og noen ganger kommer den uten at jeg forstår hvorfor. I det siste halve året har den vært på plass så og si hver dag, med forskjellig styrke. Likevel har jeg klart å bære den, slik at jeg har fått gjort det meste av det jeg skal, for eksempel på atelieret.

For noen er angst en ganske ensom opplevelse. Den er der, uten at noen andre vet om det, før du forteller hvordan du har det. Men i går ble den veldig synlig, og jeg knakk i en samtale. Jeg fikk et par små panikkanfall. Noe som kan være litt skamfullt, men som ikke være det. For meg ble det det ikke.

Jeg vet ikke hvordan andre opplever angstanfall. Men når panikkangsten kicker inn hos meg, mister jeg kontakten med kroppen min. Jeg har følelsen av at den oppløser seg, slik at jeg ikke lenger klarer å skille mellom det som er meg og det som er verden rundt meg. Det gjør at jeg fort får dødsangst, fordi jeg opplever å oppløses i Altet, blir til små myke biter som sprer seg lik ringer i vann, i stedet for å være innenfor rammen Meg. Jeg klarer heller ikke å sette opp et forsvar mot sterke følelser. Og den følelsen som har tatt størst plass under anfallene ved siden av panikken i de siste årene er sorg. Sorgen over hvordan livet mitt ble, men kanskje mest over hva det ikke ble. Slik var det også i går.

I attenårsalderen opplevde jeg ved siden av å få angstproblemer også å få astma. Og den ble så sterk at jeg fikk lange sykehusopphold. Også kraftige astmaanfall kan gi dødsangst, fordi du opplever til nød å kunne trekke pusten bitte, bitte litt én gang til, men det blir nesten umulig å få den ut igjen. Og så kommer panikken fordi du tror du nå blir kvalt og dør, og panikken gjør det enda verre.

Den siste tiden har pusten mine fungert veldig dårlig. Astmaproblemene er ikke så uttalte lenger, men lungene mine er herpa etter mange år med keramikkstøv og sigaretter, og jeg har nå kun tretti prosent lungekapasitet igjen (nope, jeg røyker ikke lenger). De siste ukene har jeg hatt mye mindre enn tretti prosent å rutte med. Jeg får så lite pust i meg at jeg sliter med det meste utover å ligge stille på sofaen. Å ta på seg sokkene er en jobb som må gjøres i etapper, fordi lungene klemmes sammen når jeg bøyer meg, og da får jeg ikke pust i meg i det hele tatt. Men jeg kan jo ikke ligge på sofaen hele tiden, jeg har ting som må gjøres, og jeg blir veldig sliten. Når jeg beveger meg oppleves det som å være i en maraton som ikke tar slutt. Jeg må bare løpe videre mens lungene verker og stikker. Jeg starter på en utsmykning på mandag, og skal ha en utstilling i mai. Og ting kommer ikke av seg selv. Så det er bare å løpe, selv om tempoet sett utenfra nok minner mest om noe som kan assosieres med ei skilpadde.

Da jeg fikk panikkanfallene på atelieret i går, ble jeg samtidig overveldet av en enorm sorg. Og siden lungene gjorde vondt og jeg hadde problemer med å puste, ble følelsen blant annet knyttet til de lange sykehusoppholdene i ungdommen.  Det lengste var på ett år, og det var en ekstremt ensom periode, gitt mine dysfunksjonelle foreldre som ikke så noen grunn til å besøke meg, selv om de bodde 20 minutter unna det som da kaltes Glitre Lungesanatorium , hvor jeg lå. Én gang dukket de likevel opp, men da hadde de dårlig tid. Samtidig mente min far at jeg faket hele greia, og bare var ute etter oppmerksomhet.

Til vanlig når jeg skriver på Vannlandet forsøker jeg å føre ordene fram mot noe positivt før jeg avslutter. Jeg kan snakke om meg selv og ting jeg opplever som vanskelig i det livet jeg lever og har levd, men kun for å lede det hele fram mot at det finnes valg og muligheter. For jeg tror på muligheter. Jeg tror på effekten av det å formidle denne troen. Jeg tror på styrken i håp. Og jeg tror på det å velge. Noen ganger blir det nødvendigvis vanskeligere enn ellers å pense seg selv inn på den linja. Likevel, jeg vet at livet ikke stopper opp om jeg har en dårlig periode. Jeg har hatt dårlige perioder før og kommet meg igjennom dem. Jeg vet at jeg vil få ferdig både utsmykningen i Rådhuset og utstillingen i mai, jeg har fått ferdig ting før. Jeg vet også at jeg blir sett av kollegaer og de som står meg nær, og at jeg ikke er alene. Jeg vet at noen er glad i meg. Om jeg skal avsondre meg fra de som finnes i livet mitt eller stenge alt jeg føler og tenker inne i meg selv, er det fordi jeg velger det selv. Men jeg ikke velge det. Det finnes alltid mer enn ett valg.

Jeg hadde ikke annet valg, hører jeg i blant noen si når de vil forklare handlingene sine, men det tror jeg er sant bare i en brøkdel av tilfellene. Det handler minst like ofte om at de ikke klarte å velge annerledes, ikke at det ikke fantes andre valg en kunne tatt. Og slik er det med valgene som ligger framfor oss også. Framfor deg, og framfor meg. Det går for eksempel an å satse på å løfte seg selv opp, i stedet for å resignere når noe butter i mot, mens en bruker den energien en har til å forklare hvorfor en ikke får noe til. Prate seg opp i stedet for ned. Det behøver ikke å være lett, men det behøver heller ikke å være umulig. Og for meg personlig er det godt å se at jeg kan skrive akkurat det i dag, og tro på det samtidig. Jeg opplever at det å sette ord på ting, kjenne på følelsene som er der og se framover hjelper meg. Å være taus vil derimot neppe hjelpe meg. Taushet er ingen løsning. Taushet er ingen dør som åpner seg, men en som låses igjen.  Å sette ord på at en sliter en periode er ikke nødvendigvis syting eller trang til oppmerksomhet. I stedet kan det bli et hjelpemiddel til å navigere seg ut av ei bakevje.  Så dagens råd er, fortell noen hvordan du har det. Enten du er glad, eller trist, eller redd.

Dagens bilde ble tegnet for ca tretti år siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Silent Storm



mandag 7. april 2014

En hvit vegg, og det å være nok





Her jeg sitter og ser ut av vinduet ved skrivebordet mitt, kan jeg se vinden lage en revne i skydekket, og en nesten babyblå himmel komme til syne. En hvit murvegg i nabohuset skinner intenst i det flagrende solstråler kjærtegner den i forbifarten. Bjørka står naken og lengter mot grønt. Snart er det vår.

Nå skal jeg ikke påberope meg å vite så altfor mye om trærs lengsler, men at våren kan lengtes mot kjenner jeg i meg selv. Jeg lengter etter grønt og etter varme. Helst ville jeg hatt en plenflekk jeg kunne gått barbent over også, men det har jeg ikke. Den erkjennelsen legger seg pent til rette sammen med andre erkjennelser av ting jeg ikke har og det jeg ikke får, uten at livet går i stykker av den grunn. For jeg har jo så mye annet. Blant annet er det å skrive denne bloggen noe å ha, og opplevelsen av det minimeres ikke av at det finnes noe annet jeg ikke har. Alt må ikke måles opp mot noe for å få sin verdi.  Noe er også nok i seg selv. Slik som du.

For jo, du er nok. Å være mer enn det du er, er umulig, så da sier det seg selv. Om du ikke føler at du er nok, er det fordi du for eksempel knytter opplevelsen av verdi til hva du får til, ikke hva du er. Det vil si noe målbart. Det vil igjen si at for eksempel de som har mer penger enn deg er mer verdifulle, mer nok enn det du er. Eller de som løper fortere. Vasker renere. Og det stemmer jo ikke. Selv om de kanskje er mer produktive enn deg, sier ikke det alt om dem. Det sier ingenting om menneskelige verdier, kun om økonomiske, eller om prestasjoner. Og det er en forskjell mellom det å være og det å gjøre.

Å ta inn bildet av den blå himmelen og den hvite murveggen handler ikke om økonomi. Det handler heller ikke om hvordan jeg ser ut, hvor tjukk eller tynn jeg er, hvor fort jeg løper, hvor rent jeg vasker, hva noen har gjort mot meg, om jeg har fregner eller mangler en tå, om hvor dyre tingene jeg omgir meg med er eller om jeg kan speile meg i at noen elsker meg. Det handler kun om at jeg er i stand til å se bildet utenfor vinduet mitt. Og det kan jeg. Jeg er nok til å kunne det. Slik både du og jeg er nok til å kunne mye annet. Kjenne på, føle, se, være - alt det som gjør oss til mennesker. Og det er nok. Det andre er kun bonuser. Ting vi ikke alltid trenger, men som vi gjemmer oss litt bak, bruker til å lage solskinnsbilder av hvem vi er. Staffasje. Slik at andre kan se oss slik vi ønsker å se oss selv. Men den hvite veggen ble ikke mer vegg om solstålene fikk den til å lyse opp et lite øyeblikk. Den fortsatte å være en vegg, og det er nok. 


ENGLEMØTE

"Om du nå kom for å gi meg noe, hva mener du du kan tilføre meg, som jeg ikke allerede eier? Et glimt av fargespillet i himmelen? Var det derfor du kom, for at jeg skulle se skyggene i livet mitt i kontrast, og ut fra det forstå hva som har verdi? Eller kom du fordi du ikke hadde noe valg? Det siste spiller vel forresten ingen rolle, for hvem har egentlig valg når det kommer til stykket. Du er her nå, jeg ser deg jo, kan berøre deg om jeg vil, og det er det som betyr noe. Er det noe jeg vet, så er det akkurat det.


Men har du noe å si meg, av alt det jeg ikke vet, alle disse spørsmålene som følger meg som åpne sår? Bærer du med deg kunnskapen om hvor drømmer og håp kommer fra, eller hvor de ender opp når en mister dem?"


Jeg fikk ingen svar, engelen sto der, helt stille, gjennomskinnelig. Det måtte være de gale spørsmålene jeg stilte, slik jeg så ofte gjør.


"Kom du for å passe på meg, er du en skytsengel? Eller er du manifestasjonen av et ubrytelig bindeledd mellom mørke og det som gjør meg i stand til å se deg? Vil du vite hvem jeg er? Er det det du vil, kom du for å se meg? Hvor naken må jeg da være før jeg blir synlig?"


Da viste engelen meg hjertet sitt, og jeg forsto alt:


Like naken som en bønn.
Like naken som ei gaupe i spranget.


***

Jeg vet ikke om dagens Vannland ga noen mening for andre enn meg selv. Men engelen er en glassengel jeg fikk i gave en gang, hvor hjertet kunne sees som en rød flekk i glasset. Og rett før jeg begynte å skrive i dag, leste jeg noen ord av bloggeren gamle ugle, hvor hun skrev om polstrede vegger. Kanskje ble jeg påvirket av det hun formidlet, kanskje var det noe annet som fikk meg til å skrive det jeg endte opp med. 

Dagens maleri har tittelen "Vern".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Charlie Big Potato




søndag 6. april 2014

Ett skritt fram, og ett til... bort fra noe, og mot noe.





Dette var en overskrift på nett i dag. Og jeg bet meg merke i bruken av ordet du, som direkte henviser til meg som leser. Og bare for å fastslå det, jeg drikker for lite vann, så der har de ikke rett. Jeg skulle vært flinkere til det. Men i artikkelen handlet det om alkohol, ikke vann. Og alkohol drikker jeg også lite av nå, og mer før. Så der tar artikkelen også feil. Da jeg var yngre spyttet jeg ikke akkurat i glasset, men i dag føles det bortkastet å drikke mer enn for eksempel et glass vin. Og det er sjelden jeg gjør det også. Selv om det hender jeg tar en liten nederst i glasset om angsten en kveld er for kranglete. De kaller det jo angstfordriver, og det er noe i det. Selvmedisinering er ellers ikke noe jeg vil anbefale, bare så dét er nevnt.

Om du har en psykisk lidelse, slik som jeg, er det ikke likegyldig hva du kjører i deg. Ting henger sammen. Riktig kosthold kan hjelpe deg, mens et dårlig kosthold kan gi deg tilleggsutfordringer. Uten at en trenger å bli fanatisk av den grunn. Det samme gjelder når det kommer til giftstoffer. Kaffe, alkohol og nikotin i store mengder er ikke nødvendigvis det som gjør Balansen Deg best. Heller ikke for mye sukker. Selv er jeg en hund etter sjokolade, og har jeg hatt en periode med for mye av den sorten, øker angsten når jeg forsøker å ligge unna. Og å ligge unna bør jeg, for i tillegg til mye annet påvirker sjokoladen mageflesket mitt. Og nå er det jo snart sommer. Ikke at jeg fyker rundt på badestrender og kropper meg i hytt og pine, men det er jo greit å kunne kaste skjorta på en god dag uten å føle på alt for mye negativt i forhold til eget legeme.

Det er mye vi tar som en selvfølge å forholde oss til. Som for eksempel trafikkregler. De reglene som kan gi straff eller andre ille konsekvenser om vi bryter, men også slikt som å ta hensyn til andre og det å være litt fokusert, forholder de fleste trafikanter seg aktivt til i ny og ne. Selv om enkelte kanskje føler seg litt bedre enn oss andre og derfor hever seg over bruken av blinklys. Men regler rundt hva vi stapper i oss er vi kanskje ikke fullt så nøye på, verken den ene eller andre.

En som vet noe om hvordan mat kan påvirke for eksempel angst, er Eva Rognvik ved Hieronimus, som er et informasjonssenter for angst. Hieronimus er i tillegg et sted hvor mennesker med angst kan samles, hvor de kan snakke sammen i grupper eller drive med kreativ virksomhet. Eva har skrevet en bok sammen med Audun Myskja om sammenhengen mellom psykiske lidelser og mat. For min egen del påvirker det jeg spiser eller drikker angsten min. Men også mennesker med ADHD eller Autisme kan etter hva jeg har lest ha god effekt av riktig diett. Selv har jeg Cøliaki, og det å få kontroll på den hjalp meg ikke kun fysisk, men også i forhold til angst.

Å ta litt kontroll over hva en kjører i seg er en bra ting. Men å komme sammen med mennesker en har noe til felles med er også en god ting. Enten det er en hobby det dreier seg om eller en utfordring. Selv startet jeg en selvhjelpsgruppe for angst for en del år tilbake, som jeg følte ga meg mye. Den er dessverre nedlagt nå, siden ingen ville ta på seg drive den videre da jeg selv ble opptatt med andre ting. Men det finnes andre tilbud. I Bergen har vi som nevnt Hieronimus. Men det finnes lignende tilbud rundt om kring i resten av landet også. Her er en liste over noen av dem.  

Å ha noe å gå til er bra. Noe som gir livet litt innhold utover det at en har for eksempel en psykisk lidelse. Dessverre er det ofte slik at en kan bli litt isolert, om en er i den situasjonen at en får en psykisk utfordring. Og da hjelper det kanskje ikke bare å ha kontroll på hva en tar inn i kroppen av for eksempel mat. Følelseslivet vårt har jo også godt av å bli stimulert på en positiv måte. Og det å beherske noe er aldri en dårlig ting, det å få oppleve en mestringsfølelse. Spesielt om det å beherske dreier seg om noe litt mer givende enn og fikse det å ligge helt stille og være nesten usynlig.

I forrige blogginnlegg skrev jeg om atelieret hvor jeg jobber. Men i Bergen har vi flere tilbud enn det jeg har vært så heldig å få benytte meg av. Vi har for eksempel Amalie Skrams hus, som er et brukerstyrt sted for mennesker med psykiske lidelser. Her er hva wikipedia sier om stedet. Og her er linken til hjemmesiden.

Ved Amalie Skrams hus kan en komme sammen for en prat, få seg et måltid, arbeide med noe kreativt eller trimme litt om en vil. Amalie Skrams hus er et fantastisk tilbud som blir brukt av veldig mange. Og som også har gitt livsinnhold for en stor gruppe. I tillegg har Bergen Kommune et tilbud under Kunst, Kultur og Psykisk Helse. Her kan en få hjelp til å ta kurs hos etablerte kunstnere på kunstnernes egne atelierer, i tillegg til at de utgir Kraftverkskatalogen. Les gjerne mer om tilbudene her.

Bergen er kanskje litt spesiell med tanke på tilbud for mennesker med psykiske lidelser, men det finnes sikkert litt av hvert rundt om kring i resten av landet også, selv om jeg selv ikke er oppdatert på den fronten. Om du er i behov av noe, eller har noen i din nærhet som er det, så forsøk å finne ut litt av hva som finnes i din nærhet på egen hånd. Eller be noen om hjelp til det. Kanskje kan det lede til et rikere liv, dager med mer innhold og mening. Og dermed nye krefter og mer glede.

Medisiner og terapi er for mange en nødvendighet, men det må ikke utelukke alt annet av den grunn. Livet har mye å by på også om en har fått en psykisk lidelse. For en stund siden la jeg ut en historie jeg kalte En grå sirkel. Ingen ønsker egentlig å ha det slik som kvinnen i denne historien, selv om mange kanskje forsøker å verne seg selv på måter som kan minne om det. Men det må ikke være slik. Det går an å bryte ut av noe, og gjøre noe en ikke har gjort før, selv om det ikke alltid er lett.  Og så ta ett skritt fram. Og ett til … bort fra noe, og mot noe.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Street Of Bakersfield





onsdag 2. april 2014

Krokbøyd under skammens stempel. Eller ikke?




Tid for blogg. Ute skinner sola akkurat nå fra en blå himmel, men skitt au, det plager ikke meg.

I dag tenkte jeg å skrive om atelieret hvor jeg arbeider. Atelieret, som er litt annerledes enn andre atelierer, kalles Galleri VOX. Ja, det kommer med et eget galleri, derav navnet.  I galleriet viser vi som arbeider ved atelieret egne utstillinger, men vi inviterer også kunstnere utenfra. Neste utstilling åpner 11.april, og er av en kunstner som vi valgte å invitere. Hun heter Mona Nordaas, og vil vise en installasjon. En utstilling som jeg anbefaler at du ser, om du er i Bergen.

For snart ni år siden tok livet en ny retning for meg. Etter å ha møtt veggen noen år før og sluttet som keramiker, blitt ufør og mistet det meste av rammer, eiendeler og livsgnist, søkte jeg om plass ved Galleri VOX som da nettopp hadde startet opp. Og plass fikk jeg.  Siden jeg oppfylte kriteriene. De to viktigste kriteriene var at jeg hadde en uføretrygd på grunn av en psykisk lidelse, pluss et visst kunstnerisk nivå.

Galleri VOX startet som et prøveprosjekt med basis i opptrappingsplanen for psykisk helse i 2004. Det ble et varig tiltak i 2009. Tiltaket er støttet av Nav gjennom Nasjonal Strategiplan for arbeid psykisk helse, og Bergen kommune. Fretex Vest-Norge er tiltaksarrangør.

Galleri VOX er en arbeidsplass. For jo, det går an å gjøre noe annet enn å sitte resignert på sin brede om livet buttet i mot og en fikk en uføretrygd. Gjøre noe selv. Ta ansvar selv. Det går for mange an å stå opp om morgen og gå til noe som gir livsinnhold selv om en ikke lenger er i lønnet arbeid. Å være ufør er ikke det samme som at en ikke lenger har noen resurser what so ever, men at en har en utfordring. For min egen del arbeider jeg med kunsten min tre dager i uken, og ser ikke så veldig stor forskjell på dette atelieret og andre atelieret/verksteder jeg har arbeidet ved. Det er et sted hvor jeg får jobbe med det jeg vil på en måte som er kompatibel med den jeg er i dag, og ikke et sted for oppsamling av tapere tuftet på veldedighet og politisk korrekthet slik tiden definerer den. Å få plass ved galleri VOX kommer ikke som en gave og kun det, det kommer sammen med en forpliktelse. Det er et atelier og en arbeidsplass for de nærmere tjue kunstnerne som har fått plass der, ikke en lekegrind. En kommer og går ikke fullstendig som en vil, blir ikke hjemme på grunn av en dårlig hårdag eller noe bra på tv. I stedet investerer en noe. Og trosser sine egne grenser. Den største forskjellen fra et vanlig fellesatelier ligger i at selve driften støttes økonomisk og med menneskelige resurser, men kunstnerkollegaer er kunstnerkollegaer selv om de har en diagnose, eller ikke har det.

De menneskelige resursene som er brakt inn for å sørge for den daglige driften består av fire lønnende personer. Alle har en solid kunstnerisk bakgrunn. Daglig leder som grafiker, de tre andre som henholdsvis billedkunstner, keramiker og multikunster/landskapsarkitekt/grafiker.  Ingen av dem har erfaring fra helsearbeid. Galleri VOX er ingen psykiatrisk institusjon, vi er der ikke på grunn av at vi er syke, men på tross av det. Galleri VOX er et sted som fokuserer på resurser og muligheter mer enn begrensninger.  Det er ikke et sted for helbredelse, og kommer ikke med et springbrett mot noe annet og mer verdifullt som motiv. Det er et sted for arbeid og fordypning i kunst. Og det er nok.

Daglig leder Unni Hachvaag er i dag ikke praktiserende kunstner, men du kan se litt av arbeidene til de tre andre ansatte som er det, her,  her og her. Klikk deg inn og ta en titt. Det er langt mer givende enn mye annen skit en finner på nett.

Ved Galleri VOX er det det kunstneriske som er viktig, ikke folks helse. Slik er det for de ansatte, og også for oss som får benytte tilbudet. Det vil si ganske likt det som er på din arbeidsplass. Det er ikke kun helse som dirigerer eller motiverer ting der heller. Så hvorfor trenger det å være det hos oss? Jeg for min egen del ble ikke et menneske med mindre verdier eller en dårligere kunstner av at jeg fikk en diagnose. Eller ble jeg det?

Psykiatri kan bli et vanskelig tema om en selv har har blitt knyttet til det. Det mangler kunnskap blant folk flest om hva det innebærer å ha en psykisk lidelse, hva som er hva, hvordan en skal forholde seg til det, og negative holdninger kan gjøre sitt til at mange forsøker å skjule utfordringene de har fått. Av redsel for stigmatisering eller av skam. Og da lever du under en tung bør, i tillegg til vekten av de psykiske utfordringene. Så det kan bli mye å bære. Men det er ikke alltid så stor forskjell på de som har fått en diagnose og de som ikke har det. Alle som har en diagnose har gjerne vært uten den i store deler av livet. Mange som ikke har en i dag vil få en. Kanskje det blir du, eller en i familien din. En du kjenner. 

Ikke alt er forskjeller mellom de som har en diagnose og de som ikke har en. Det finnes langt flere fellesnevnere. Vi alle elsker, lengter, blir såret, ler, gråter, spiser, ser, tenker, drømmer. Noen ganger handler det om tilfeldighet hvor en havner på en statistikk. Og for enkelte som ikke har en, kunne det helt sikkert vært til hjelp om de faktisk fikk en diagnose.  En diagnose er for den som får den noe konkret å forholde seg til. Som igjen kan være til en hjelp når en skal sette kursen videre framover. Selv sliter jeg med angst og depresjoner. Det gjorde jeg også før det ble satt ord på det. Så jeg er fremdels den samme som jeg var da.

Jeg tenker i dag at det ikke er så stor forskjell mellom det å få tilrettelagt en arbeidsplass fordi en sitter i rullestol, og det å få tilrettelagt en arbeidsplass på grunn av psykiske utfordringer. Men det har ikke alltid vært slik for meg. Første tiden jeg arbeidet ved atelieret følte jeg meg som en taper, mer enn som om jeg hadde vært heldig. Jeg gikk krokbøyd under det skammens stempel jeg følte jeg fikk, og skygget unna tidligere kunstnerkollegaer om jeg så dem. Slik er det heldigvis ikke lenger. I dag føler jeg meg heldig som har fått lov til å ta del i den prosessen som har ledet til at Galleri VOX er det det er i dag. Jeg føler meg heldig som får lov til å arbeide videre med kunsten min, selv om jeg kom til en korsvei i livet. Jeg ser det også som veldig viktig å være åpen om hvem en er, hva en står for og det at en har en psykisk lidelse. Ingenting blir bedre av at alle som faller utenfor  mer eller mindre klart definerte A4 maler gjemmer seg bort, eller forsøker å framstå som noe de ikke er. Å være mest mulig åpen har blitt som et prosjekt for meg. Vannlandet er en del av dette prosjektet, sammen med det meste av motivene og innholdet jeg velger å arbeide med i kunsten min.

Og da har jeg vel skrevet nok for denne gang. Min neste utstilling åpner 15.mai, er en installasjon bestående av maleri, skulptur, trash-art og video, og er bygget på fem forskjellige historier. Fem forskjellige menneskelige skjebner. Så sett gjerne av den ettermiddagen.


Ha en fin dag.

Bjørn