On the dissecting table

I går kveld la snøen seg stille og hvit over utkanten av Bergen. I dag er det fremdeles litt hvitt å se, men ikke fullt så jomfruelig. I skrivende stund kan en vel heller kalle det som ligger der ute for slaps som langsomt går over i vann og kun det. Og det er greit for meg. Vekk med skiten, nå vil jeg ha vår.

Bare tenk; vår, sommer, grønt, varme, nakne armer og sol, sol, sol. Om det blir som en vil da, men det blir det jo sjelden. Vi har jo noe som heter regn om sommeren, blant annet. Og noen ganger blir det litt i varmeste laget. Da får me my self problemer, fordi det fort kan blir for varmt for akvariene mine. Og så ender øyenstenene mine opp med å duppe i vannflata med buken i været. Så alt har sine utfordringer. Lite blir pur og uproblematisk glede over tid og uten motstand. Før eller siden dukker det opp et skjær i sjøen. Men vi kan forsøke å navigere litt, styre unna om det går, eventuelt sakke farta så ikke baugen ender opp som et høl i huet ved landkjenne.

Livet treffer en i blant hardt. Med sår og påfølgende arr, skuffelser, utfordringer, svik og rævkjøring. Og en kunne komme til å tro at en risikerer minst ved og ikke forvente noe. Ikke glede seg til noe, ikke se fram til noe, ikke ønske seg noe,  ikke forøke på noe. Men jeg vet nå ikke jeg. For meg virker dét også som en risikosport, fordi jeg har erfart at det funker dårlig å se på livet som noe som kan eller bør kontrolleres til det fulle. Det uforutsette vil alltid dukke opp, til og med om en forsøker å stå helt stille med propper i øra, bind for øynene og gaffateip over munnen. For det å stå fullstendig stille, kle seg i rustning eller gjemme seg bak en maske for at ingen skal se deg, se sårbarheten din, gledene dine, sorgen, skammen eller avmakten din er også et forsøk på noe. Og alle forsøk bærer i seg en forventning om et eller annet, og derfor også risikoen for at det ikke skal lykkes.  

RUSTNINGS TILBLIVELSE

bue
linje myk

assosiasjon:
kvinnebryst

et enslig øye*
uten blikk
sier sitt

to hender
i androgyn knute
over hjelms skarpe neserygg
i mangel av fotfeste

visker seg selv sakte ut

mens myk form i leire
transfigurerer mot
metallisk hud

langsomt.

Aksent:
Embryotisk hanekam.


*I cyklopens øye er det mulig å se for seg et gult sneglehus, og et ubekreftet rykte sier at om fantasien er sterk nok kan en også forestille seg at inne i sneglehuset sitter et lite redd menneske og skriver dikt.

Så hvordan skal en forholde seg til livet? Vel, I don’t know. En må vel bare ta det som det kommer, mens en likevel forsøker å ha litt kontroll over retningen en beveger seg i. Uten at alt ender opp med å dreie seg rundt en flukt fra noe, eller rundt ett eneste mål. Alternativt en fantasiverden hvor vi venter på alt vi føler vi fortjener, eller tror vi aldri vil få noe som helst. Livet er dynamisk, det forandrer seg stadig. Alt må ikke pakkes inn eller dissekeres. Ligger du nede, vil du kunne reise deg igjen. Sitter du på din høye hest finnes det et mulig fall ned fra den. Men alt er ikke låst i den ene eller andre konsekvensen, det er ikke låst i kun det en tror, eller i uforutsigbarhet. Alt kan ikke graves fram fra liket av vårt levde liv, i håp om å finne en sannhet der som vi kan kle morgendagen i. I blant hopper og spretter livet litt uten at vi klarer å finne en lovmessighet eller mening i sprettene i det hele tatt. Men en viss kontroll har vi likevel. Og evnen til å ta valg har vi også. Selv om valgene våre stadig må revurderes, sammen med drømmene våre, er det ikke nødvendigvis en dårlig ting at vi i blant ender opp med å måtte se på ting fra en ny vinkel. Realitetsorientering er en mulighet, ikke et nederlag. Sannheter står for fall, nye spirer oppstår. Vi kan tilpasse oss og tenke nye tanker.

Dette ble en reise i ord fra snø i Bergen, via slaps og vårlengsel, via en cyklop til livets utfordringer og muligheter. Da jeg startet å skrive visste jeg ikke hva reisen ville bringe meg innom, men jeg så for meg at den skulle ta et lite stopp ved dette vårdiktet jeg skrev en gang:

VÅRDIKT

Du har album i et skap
med minner i
og ei hylle med bøker du aldri leste

Du har timer med musikk
å drømme til
et sted har du brev du aldri skrev

Du har venner du kan møte
og lytte til
timer i stillhet har du òg

Du vet ting du vil si
men ikke hva å gjøre
med alt det du har å gi

Du har dikt du en gang leste
gjemt i hodet ditt
lengsler du ikke våger å gi ord

Du har kjærtegn som er døde
i et landskap som er øde
og du tørker, du tørker, du tørker

Du har lenker rundt din fot
du som en gang lengtet mot
fuglenes frie flukt

Du har roller du må lære
deg selv å bære
og du kjenner hvordan vekten tynger

Du har et hjerte med en stemme
du forsøker å glemme
og stemmen sier: Elsk meg!

Du vet tiden går
ser den også gi sår
mens du håper den tilgir og ikke dømmer

Du sier du vet
det der med kjærlighet
er jo bare noe diktere drømmer

Men i diktets stemme
er de ord du vil glemme
de du hører når lyset våkner

Du har en vinter å forsvare
og vet hvor du står
men glem det der
kjære
se
det er vår!

Og jeg skriver dette diktet
for at du skal forstå
at du må elske
mens du kan
og det er
nå
nå
nå

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  The subconscious mind on the dissecting table of Dino Walls