Navlebeskuelse og andre beskuelser

På tross av et om ikke akkurat krampaktig forsøk, så likevel et forsøk på å strekke natten ut, måtte jeg til slutt gi tapt og se dagen i hvitøyet. Ingen vei utenom, selv om jeg klarte å slumre bort en time før resignasjonen kicket inn for fullt, i det minste. Og dagen, ja den er litt grå. Litt meningsløs.

Stemningsleiet minner om sorg, tristhet, og jeg kjenner en trang til å isolere meg fra andre. Kanskje fordi jeg i tillegg opplever forsvarverkene mine som litt nede. Men også fordi jeg ikke vet hvem jeg skal være i møte med andre når jeg har det slik som nå. Jeg vil helst ikke bli sett slik. Så jeg vet jeg vil ta på meg ei maske i møte med andre, det vil si vise noe annet enn det jeg egentlig kjenner på. Og det er på et vis å være utro mot det jeg føler. Og er det noe som gir meg angst så er det i hvert fall det.

Og dette handler vel kanskje om sårbarhet, på ett eller annet plan. Med en eller annen grunn, som nok ligger et eller annet sted tilbake i tid. Det meste i livene våre henger sammen på et vis. Men skitt, det går seg til igjen. All min levde erfaring forteller meg det. Og i kveld skal kjæresten og jeg se en amatørteaterforestilling hvor bonusdatteren min spiller. Og det blir sikkert kjekt. I tillegg gir det meg noe annet å se på enn min egen navle. Mens i morgen skal vi på åpningen av en spennende utstilling. Og det tror jeg blir en stor opplevelse. Jeg gleder meg. Det betyr at ikke alt er dønn statisk i livet mitt. Eler består av kun grått. Og det er en kunnskap det er verdt å ta med meg.

I omtalen av Katy Penny sin utstilling som vi skal på i morgen, står det blant annet:

Det visuelle fokuset for utstillingen er en frittstående dør som kan åpnes og lukkes, og man kan bevege seg rundt og gjennom døren – døren blir inngangen til et rom som er definert av lyd og menneskelig samhandling; enkelte handlinger i rommet overstyrer andre. 

Jeg synes det er spennende å tenke over disse ordene, og forsøke å overføre dem til vårt daglige liv. Samhandling, valg, overstyring, forståelse. Om du bor i Bergen og har anledning, så ta deg en tur til Galleri VOX kl. 17 i morgen lørdag, så får du også med deg en musikalsk opplevelse i forbindelse med åpningen.

Det følgende er noe jeg skrev en gang for ganske lenge siden, antagelig på en dag som minner litt om denne:

VITEN

Om jeg hadde visst hvor jeg skulle hadde jeg gått rett dit. Om jeg hadde visst hvor jeg kom fra hadde jeg snudd og gått tilbake. Men dette vet jeg:

Jeg virrer rundt i et tomrom uten mening og mål, mens jeg rettferdiggjør tanker og handlinger i etterkant og hevder de er et resultat av en klar hjerne og en målrettet vilje. Viten, har jeg en tendens til å kalle det. Gjerne i skrevet form, slik som nå. Det er en bløff. Alt ved meg er en bløff, alt jeg sier, alt jeg tenker. Som en fjær løftet av tilfeldige vinder. Uten tyngde, uten retning. Og ved min side svever du. Såpass vet jeg. Det er ikke mye å vite, men det er litt, og jeg vet det. Om du vet det samme som meg interesser meg i grunnen ikke. Din tilværelse er ditt problem og ikke noe jeg føler trang til å ta ansvar for. Jeg har nok med meg selv og mitt eget manglende fotfeste, om jeg ikke skulle ta på meg ansvaret for deg og ditt også. Det er jo grenser for hvor mye ansvar en kan bære når en er lett som en fjær. For meg oppleves det som en fornuftig konklusjon. Og kanskje var det bare hit jeg skulle.

Så her er jeg. I et mellomrom. Lik en ettertanke. Her fralegger jeg meg alt ansvar. Lenger kommer verken du eller jeg nå.

Og kanskje var det bare hit jeg skulle. For meg oppleves det som en fornuftig konklusjon. Det er jo grenser for hvor mye ansvar en kan bære om en er lett som en fjær. Jeg har nok med meg og mitt manglende fotfeste, om jeg ikke skulle ta ansvaret for deg og ditt også. Din tilværelse er ditt problem og ikke noe jeg føler ansvar for. Om du vet det samme som meg interesserer meg i grunnen ikke. Såpass vet jeg. Det er ikke mye å vite, men det er litt, og jeg vet det. Og ved min side svever du. Uten tyngde, uten retning. Som en fjær løftet av tilfeldige vinder. Alt ved meg er en bløff, alt jeg sier, alt jeg tenker. Det er en bløff. Gjerne i skrevet form, slik som nå. Viten, har jeg en tendens til å kalle det. Jeg virrer rundt i et tomrom uten mening og mål, mens jeg rettferdiggjør tanker og handlinger og hevder de er et resultat av en klar hjerne og en målrettet vilje. Men dette vet jeg:

Om jeg hadde visst hvor jeg kom fra hadde jeg snudd og gått tilbake. Om jeg hadde visst hvor jeg skulle hadde jeg gått rett dit.

Livet går i rykk og napp. Noen dager er gode, andre ikke fullt så gode. Noen forsøker en å glemme, andre forsøker en å huske. Og noen kan en kanskje titte litt nærmere på, gjennom for eksempel å sette dem opp mot andre dager. Så en får et perspektiv på ting.

For å få opplevelsen av et perspektiv trenger en minst ett punkt mer enn sin egen navle. Det vil si at en trenger minst to punkt. Slik at det oppstår en avstand en kan forholde seg til. Men ikke en gang et lite punkt er likegyldig, så en må velge dem med omhu. Om mitt ene punkt var fra en dag som var mye bedre enn punktet Nå, ville jeg kanskje følt at dagen i dag var enda verre enn den er. Om punktet jeg bruker er fra en dag som var verre enn i dag, blir kanskje Nå litt bedre.

Men ingenting er absolutt. For minnet om en god dag kan få deg til å huske at gode dager er mulige, mens dårlige dagers minner kan føre deg ned i avmakt. Så kanskje minst tre punkt kan være en fordel. Eller enda flere. Kanskje noen som streker blikket ditt helt til en horisont, og kanskje enda til forbi den. Kanskje ett av punktene til og med kan være et annet menneskes stemme. Eller tilstedeværelse.

Og nå tikket det akkurat inn en tekstmelding, så dermed runder jeg av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Is There Anybody Out There