torsdag 20. mars 2014

Mot dag




Antall besøk på Vannlandet har nå rundet femti tusen, fordelt på ca tre hundre og femti innlegg. Det vil si at det gjennomsnittlig er oppunder hundre og femti personer som er innom og leser når jeg legger ut noe nytt, slik jeg gjør i dag. Om dette er mye eller lite er på en måte litt uinteressant. Det er uansett mer enn ingenting, som var alt jeg hadde å henvise til om jeg hadde sittet her og tenkt tankene mine uten å dele dem med noen. Det kan bety at det å gjøre noe kan ha større ringvirkninger enn det å ikke gjøre noe, men det er et spørsmål filosofene eller matematikerne får ta seg av. Ikke alle ting er slik de ser ut til å være.

I blant lurer jeg på hvem du som leser det jeg skriver er. Om du er glad eller trist, om livet ga deg litt for store utfordringer eller om det meste er på stell. Jeg vet du sitter foran en pc eller med en smarttelefon eller et nettbrett når du leser, men det stopper der. Jeg vet ikke fargen på stolen du sitter i, hvordan det ser ut rundt deg. Om du er alene der, hvor lenge du skal være alene eller om du liker hvordan du har det. Jeg vet ikke om du er på jobb når du leser, på en buss eller om du er hjemme. Og slik er det med deg også. Du vet ikke hvordan de andre hundre og førtini som skal lese det du leser nå har det. Hvem de er, hvordan de bor, om de er lykkelige eller ulykkelige. Om de sitter i samme by som deg. Om det finnes en nabo av deg som titter innom Vannlandet. Kanskje noen som bor i samme blokk eller over veien for deg. Kanskje til og med en slektning. Eller en du en dag skal møte. Kanskje den du har savnet lenge.

FORAN DØRA TIL EN PARENTES

Elskede
hvor blir de av


alle timene
alle dagene
alle nettene
alle tankene
alle ordene
alle kjærtegnene
alle kyssene


som venter
på deg


og glemmes?



Dette lille diktet skrev jeg i en periode da jeg følte meg veldig ensom. Det gjør jeg ikke lenger. I det minste ikke slik som da. Selv om jeg kan kjenne på ensomhet nå også, så er den ganske forbigående, og ikke det som definerer meg mest. Et annet dikt jeg skrev i en slik periode med ensomhet er dette:


STILLHETENS SYMFONI

Til og med
i mine rikeste stunder


som når jeg er musikk
eller poesi


og alt annet står stille
hører jeg huden din.


Hører jeg du langsomt
bli vakrere


hører jeg håret ditt bli sølv
og blikket ditt kranses inn


av tidens
fine siselering.


Til og med
i dine stilleste stunder


som når du leser dette
lytter jeg til det


mitt øye
ikke får se


og hånden
ikke får røre ved


con calore.



Den verste ensomheten er den en opplever i samvær med andre, sies det. Og det kan jeg kjenne meg igjen i. Men det er også en forbigående ting nå. Jeg kjenner ikke på det hele tiden, om jeg er sammen med noen. Det er bare glimt blant andre opplevelser i livet mitt. Slik de fleste opplevelser er. Og jeg opplever mer enn jeg gjorde før. Ingen opplever kun én ting. Det finnes alltid en form for variasjon. Å skrive Vannlandet er for meg en slik variabel, siden jeg ikke skriver hver dag.  For deg som leser er det også en slik variabel. En bitte liten en. Siden jeg ikke skriver helt det samme hver gang. Om dagen flyr forbi uten å gi så store inntrykk, blir tiden vår med Vannlandet kanskje mer synlig enn om alt går i hundre.  

Om en er midt i mellom noe, eller depresjonen har tatt bolig, angst stenger eller smerte strekker seg fra horisont til horisont, når savn blir overveldende, eller lengsel fortrenger det meste av det som finnes, når ting har stoppet litt opp, slik de kan for oss alle fra tid til annen i løpet av et liv, vil et avbrekk bety mer, enn samme avbrekket når livet går så fort at en oftest ikke rekker å skille det som farer forbi fra hverandre. Eller kanskje ikke. Igjen får jeg overlate til filosofene å komme opp med et svar.

MOT DAG

når blikket tvinges åpent
før mørket riktig slipper taket


i denne flytende overgangen


ligger timene som kommer
så tungt i brystet


som et ferdigskrevet manuskript


hvor kun høydepunktene
som binder alt sammen


står igjen å fylle ut:


en fugl som flyr forbi vinduet
en telefonselger



Om det er slik for deg at livet har senket farten noe, kanskje gir inntrykk av at det stopper litt opp eller du føler deg låst i noe du ikke lenger ønsker, så kan det være en god ting å sette tankene en får ned på et papir eller opp på en dataskjerm, slik jeg skrev om i forrige innlegg. Det kan hjelpe en til å se ting litt tydeligere og til å sortere tanker og følelser.  En trenger ikke å skrive til eller for andre, en kan skrive for seg selv. Til seg selv.

Diktene jeg har lagt ut her er ikke av ny dato. Jeg skriver ikke dikt for tiden. Jeg gjør andre ting. Kommuniserer på en annen måte. Mekanismene bak det å skape noe er kanskje mye de samme, men uttrykket har fått en ny form. Det samme har noe av innholdet. I stedet for å skrive dikt maler jeg, eller arbeider med andre former for billedkunst. Selv om det jeg lager fremdeles kan være ganske personlig, så er det ikke alltid fullt så privat lenger. Så en bevegelse har funnet sted. Greia med bevegelse er at den alltid vil føre deg mot noe, og alltid vil føre deg bort fra noe. Til og med når det er snakk om en sirkelbevegelse er dette tilfelle. Det kjedelige med sirkelbevegelser er likevel at ting gjentar seg. Og gjentar det seg ofte nok kan en kanskje bli litt motløs. Å skrive kan gi en noe konkret å se tilbake på, slik at en oppdager at ikke alt gjentar seg, men at det har skjedd noe nytt i livet.

Noen dager er tyngre enn andre. Selv har jeg en dag i dag som ikke er av de letteste. En motløshet og et energifall tynger, kreativiteten er heller ikke venner med meg, så jeg valgte å holde meg hjemme fra atelieret. Dermed får jeg bruke dagen til noe annet i stedet.

Selv om jeg kjenner at denne dagen tynger, er alt relativt. Å se tilbake på diktene jeg skrev for noen år tilbake får meg til å huske at ting har vært langt verre. Det betyr at ikke alt er statisk i livet mitt. Jeg må ikke stå helt stille resten av livet i denne dagen som ikke nødvendigvis yrer av livsglede, kåte krumspring eller små piruetter og tralalala. Og slik er det for deg også, tro meg.

Dagens bilde er en litt over en meter høy skisse av kjæresten min, Beate, og Con calore er et uttrykk fra musikk som betyr;

med varme, med følelse.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Con calore


                                                                                      



12 kommentarer:

  1. og bildet var med con calore.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var det nok, Annemor.:)

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Con calore - et musikkutrykk jeg sjelden har støtt på i noteverden. Kanskje har jeg spilt "feil" musikk?
    Men varme er bra og av og til fornemmer jeg virtuell varme i bloggverden. Som på dager med mer tyngde kan gi et snev av lindring.

    Ønsker deg en fin helg, Bjørn -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei du.

      Jeg vet ikke om du har spilt "feil musikk", men det høres usannsynlig ut. For hva er feil musikk?

      Virtuell varme i bloggverden er også varme. Det har jeg opplevd mange ganger. Og den kan være til å ta og føle på.

      Ha en fin søndag.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Hei, nei jeg mente ikke at musikken var feil. Ble litt feil formulert fra min side.
      Nei, jeg tenkte nok på at jeg ikke kan huske å ha støtt på det musikkuttrykket, i musikken jeg har spilt. Men det kan være hukommelsen som svikter, eller at dette uttrykket er litt sjeldent, og kanskje blir brukt av enkeltkomponister utenfor min spillende radius. Hvem vet.
      Fortsatt god søndag -

      Slett
    3. I see.:) Var et ukjent uttrykk for meg også, til for noen år siden, slik de fleste musikkuttrykk er. Jeg oppdaget det ved en tilfeldighet, og syntes det var så fint at det burde på plass i et dikt.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Måtte smile litt av det du skrev om å lure på hvem som leser det du skriver... Det har jeg ofte tenkt på, det er en spennende tanke :)

    SvarSlett
    Svar
    1. En kan danne seg mange bilder av de som leser, Frk.K. Og det er litt morsomt å gjøre det. Selv om en vet at de bildene en ser for er ganske så mangelfulle, og mye farget av en selv.

      Ha en fin søndag.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Du skriv med varme og med følelse du Bjørn, takk for det.

    Du er vel verd alle lesarane dine. Kven er vi, vi som les.Eg tenkjer eg er her inne fordi du berører mine vàre hjertestrengar og utvidar og utfordrar mine tankar.

    Eit nydelig bilde av kjærasten din. Varmen og følelsane ser ut for å vere gjensidig ja :)

    God helg.
    Marieklem herifrå :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Og du svarer alltid med varme og følelse, Marie, så selv takk.

      Er en god kjæreste jeg har ja. Fint om det kom igjennom på bildet.:)

      Ha en lettbent søndag,.:)

      Bjørn

      Slett