onsdag 26. mars 2014

Jeg er stolt av kjæresten min




Et raskt sveip over dagens nyheter, ga i tillegg til mye om Krimkonflikten også en impuls til å klikke på andre linker. Blant annet ble en foredragsholder fra romfolket nektet servering på et hotell i Sverige, foreldre gjør for mye for barna sine, og min lille favoritt: Kirkeklokkene i døvekirke holdt folk våkne. Den siste trigget humoren i meg, og gir lett assosiasjoner i retning av den blinde som glemmer å slå av lyset. Eller på, for den saks skyld. Og da snakker vi jo om fravær av sanser, som denne lille nyheten krevde spalteplass for.

Om jeg nå ville, kunne jeg fortsatt med å legge ut linker til nyheter av større eller mindre viktighetsgrad, men det ser jeg ikke poenget i. Dette er ingen avis. Vannlandet er noe annet. Uten at jeg dermed kan avsondre meg fra verden rundt meg av den grunn. Eller jeg kan, men det er vel ikke så lurt. Selv om det kan virke behagelig. Litt som bomull.

I greia med å ikke avsondre oss fra verden, ligger selvfølgelig det å avsondre seg fra mennesker i samme bolken av levesett og valg. Andre mennesker er jo også en del av verden som omgir oss. Ikke kun lys eller kirkeklokker. Og vi forholder oss til forskjellige mennesker på forskjellig måte. Et par av de tydeligste gruppene vi skiller mellom er kanskje de folka vi liker og de vi ikke liker. Men det finnes flere. Slekt og ikke slekt. Rik og fattig. Svart og hvit. De med en psykisk lidelse og de som ikke har det. Til slutt sitter vi kanskje igjen med en bitte liten gruppe som er oss verdig, eller som vi er trygge på. Hva som bunner i hva, må nok hver enkelt gå noen runder med seg selv for å finne ut av. Det kan jo være så mangt. For eget vedkommende styres mine murer mye av angst, men også av fremmedfrykt. Samt manglende kunnskap om andre menneskers iboende verdigrunnlag, tradisjoner, erfaringer osv.

Gitt mine begrensninger, gjør det godt når jeg klarer å utfordre dem. Fordi det åpner opp for noe. Å åpne opp for noe gir mulighet for en gevinst, der det å lukke seg inne med noe er mer et forsvar. Enten det er av sine egne følelser, sine standpunkt og verdier, tro, sitt mindreverd eller en overlegenhet.

I skrivende stund fikk jeg en sms fra kjæresten min. Hun fortalte at hun hadde kommet inn i forelesningssalen, og satt seg ned.  Og det høres kanskje ikke grensesprengende ut, men det er det likevel, siden hun holder på med å starte på et nytt studium i en alder av snart førti år. Og i den anledning har utfordret seg selv til å gå på noen forelesninger ved universitet fram til høsten da studiet hennes begynner, kun for å forberede seg. Jeg er stolt av kjæresten min.

Vi har alle noe vi gjemmer oss bak. Selv sliter jeg med angst. Det samme gjør kjæresten min. Og det å gå ut av det buret angsten er, kan til tider være veldig utfordrende. Samtidig er det lett å lytte til stemmen i seg selv som sier at det ikke er nødvendig. Når jeg skal forberede en utstilling, når jeg skal være tilstede ved åpningen av den, når jeg skal gå i gang med utsmykningen på Rådhuset som jeg har nevnt, så må jeg utfordre angsten min. Jeg må gå på tvers av de impulsene som sier at jeg skal la være. Og det er ikke alltid så lett. Forsøk bare å gå  i mot det å ikke legge handa på ei varm plate. Slik er hverdagen med angst. Du vet at ting vil gjøre vondt, men du gjør det likevel. Mens impulsene til å la være er der hele tide, og de er enormt sterke og flinke til å overtale. Koblet til nesten alt jeg skal gjøre. Fra å gå fra leiligheten ut til bilen, fra bilen inn på en butikk, stå i kassakøen, osv. Angsten er der. Angsten forsøker å holde på makten, og forteller meg at jeg skal forholde meg helt rolig og ikke gjøre noe som helst, ikke skrive blogg, ikke utlevere meg selv, ikke gjøre meg sårbar, ikke snakke om andres sårbarhet, ikke utfordre noen, ikke vise til dører, murer, ikke male bilder, ikke snakke ikke lytte ikke se. Alt dette og mer til sier angsten.  Mens jeg selv forsøker å bryte makten den har og heller få noe gjort.

I dag skal jeg legge ut en liten historie jeg skrev en gang, den heter "En grå sirkel", handler om en kvinne som opplevde at livet gikk i stykker, og hvordan hun endte opp med å forholde seg til det. Historien er satt på spissen. Men det meste av våre levesett går det an å putte på en skala, så også du har etablert mønstre på samme måte som kvinnen i historien. Om du vedgår deg dem eller er i stand til å se dem skal ikke jeg vite noe om, men vi har alle etablert mønstre som skal gjøre oss tryggere. Mønstre som har gått fra å være følelsesdempende til å bli et bur. Enten det kobles opp til levesett eller holdninger, prestasjonsangst, økonomi, underkastelser eller tvangstrøyen som sier at bordet fanger.

Historien legger jeg ut som et eget blogginnlegg under dette. Scroll ned så finner du det.  

Dagens bildet heter "Tater", og er ett av ti selvportrett, fra en serie hvor jeg setter meg selv inn i roller jeg ikke alltid er like bekvem med å vise fram.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: En sang til modet






6 kommentarer:

  1. Første impuls - "Hvorfor skulle han ikke være stolt av kjæresten sin?" Men så leste jeg lenger og så hvorfor.
    Selv om hun har angst, så skal hun starte et studium, tøft gjort.
    Selv om hun er en voksen kvinne, skal hun sitte sammen med mennesker hun nesten kunne være moren til, tøft gjort.
    Og hun er på angreps-siden når det gjelder sitt kommende studium, tøft gjort.
    Med andre ord. Tøff dame.

    Så til dette med mønstre og eventuelle mønsterbrytninger. Å bryte, endre, legge bort godt innøvde eller ervervede mønstre er vanskelig, ikke umulig. Det aller meste er mulig. Det som er vanskeligst er å se mønstrene, se hva de begrenser.

    Nu - tilbake til bok som også handler litt om mønstre.
    Ha en flott dag :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for disse ordene, Annemor. Jeg skal sørge for at de når kjæresten min også.:)

      Ha en fin dag med boken din.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Hei Bjørn.
    Jeg leste Grå sirkel først. Nå kom forklaringen. :)
    Mønstre er mønstre. Jeg bruke mange mønstre. Helt bokstavelig når jeg driver med håndarbeider. Det er helt greit. Noen ganger modifiseres de litt. Jeg gjør det litt anderledes. Noen få ganger er jeg så tøff at jeg setter i gang uten mønster. Noen ganger går det bra, Ofte ikke. Er noe med å stole på seg selv helt uten. I håndarbeidsverdenen er det greit at jeg kan se det forventede resultatet av å se på mønsteret, og velge vekk de som ikke tiltaler meg. I dette store kalt livet kan jeg ikke det på samme måten. Må jo prøve først. Forferdelig irriterende, og vrient å endre. Særlig når jeg ikke ser mønstrene før de har blitt meg....

    SvarSlett
    Svar
    1. Håndarbeid er bra. Å bruke hendene til noe. I stedet for bare hodet. Og mønstre å arbeide ut i fra er et godt hjelpemiddel, slik skisser kan være for meg når jeg maler. Da har jeg en retning å forholde meg til. Men som du sier, i livet vårt dukker mønstrene opp først når de er etablert, som en konsekvens, og ikke som en rettesnor eller et hjelpemiddel. Så da må vi gjerne få på plass hjelpemiddel til å forandre på dem i stedet, om vi føler at det er en god idé. Og det er ikke bare,bare, men det er heldigvis lov å prøve likevel. Alt i livet handler jo heller ikke om målet, veldig mye handler om veien. :)

      Ha en fortsatt fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Det er tøft å utfordre angsten, jeg gjorde det selv da jeg startet på studiet jeg holder på med nå. Bare det å søke var en hard kneik å overkomme, så si det til kjæresten din at du er stolt av henne! Det har du helt sikkert gjort allerede :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Da må jeg jo si at du er tøff du også, Birthe.

      Og ja, jeg har sagt det til Kjæresten. Mer enn én gang.

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett