onsdag 26. mars 2014

En grå sirkel

   



     

    Møbler er uinteressante, synes jeg. Når det kommer til stykket er det jo heller ikke så mye en trenger. Det meste er bare staffasje. Jeg har en stol, en virkelig god stol. Den er hvit. Alt jeg har er hvitt. Jeg synes farger også er uinteressante.
    Jeg er glad i stolen min, den er det eneste jeg er glad i. Jeg har en lampe også. Jeg tror det å bli glad i noe skaper avhengighet. Jeg vil ikke være avhengig av noe. Blir du avhengig av noe kan du havne i en situasjon hvor avhengigheten kommer til uttrykk, i det du risikerer å miste. Jeg vet hva det vil si å miste, å miste er forferdelig. En gang mistet jeg alt. Kun livet mitt beholdt jeg, men det var nære på at jeg mistet det også. Jeg tror ikke jeg ville orke å miste stolen min.
   Jeg har ikke alltid bodd her jeg bor nå. En gang levde jeg et vanlig liv, slik vanlige mennesker lever. Jeg hadde en vanlig mann med en vanlig jobb og vi levde i et vanlig husbankfinansiert hus; jeg, min mann og min datter. En dag forsvant min mann og han tok min datter med seg. Slikt skjer. Jeg ser ingen grunn lenger til å dvele ved hvorfor.
   Leiligheten min ligger i ei blokk og jeg lever på trygd. Jeg synes blokker er beroligende. Det er trygd også. Helst burde blokker være kvadratiske, men blokka mi er rektangulær. De fleste blokker er rektangulære og det gjør dem litt uryddige. I ei blokk kan du være helt anonym om du vil og det vil jeg. Bakdelen med blokker er at det er lyder der. Jeg har et anstrengt forhold til lyder jeg ikke skaper selv. De lydene som provoserer meg mest er stemmer.
    Leiligheten min består av stue, kjøkken, soverom, kombinert bad og toalett og en entré. Jeg har ingen seng, jeg sover i stolen. I kjelleren har jeg en bod, men den har jeg aldri sett. Ideelt sett burde leiligheten bare bestå av ett rom, et rom med litt størrelse på. Det hadde blitt mer oversiktelig da. Slik det er nå føler jeg ofte en liten uro, jeg kan jo ikke se hva som foregår i de rommene jeg ikke oppholder meg i. Ikke at det foregår noe der, men jeg skulle likt å kunne være helt sikker. ”Skulle likt” er forresten en feil beskrivelse, det er riktigere å si at jeg ville foretrukket fravær av uroen fordi uro er ubehag. Følelser er ellers ikke et behov for meg, det er en belastning. Jeg er derfor ikke så opptatt av og like alt mulig heller. Og heller ikke av og misslike. Jeg liker som sagt stolen min og jeg hater overraskelser. Det er nok. Helst ville jeg ikke føle noe i det hele tatt. Følelser er ikke kompatible med kontroll. Noe som er et paradoks, siden å oppleve kontroll er en følelse og ikke en intellektuell betraktning. Intellektuelt sett kan en si at fullstendig kontroll er og ikke forholde seg til begrepet kontroll i det hele tatt, men det er en tanke som er uten verdi for det virkelige liv, som de fleste tanker er når det kommer til stykket, på lik linje med at livet i seg selv er uten verdi.
    I tillegg til stolen og lampa har jeg et lite bord, pluss et lite skrivebord med tilhørende skrivebordstolstol og det er det som opptar gulvplass hos meg. Den hvite stolen, lampa og bordet er plassert ved den ene veggen. Inntil veggen i mot står skrivebordet. På veggen over skrivebordet har jeg et bilde i en kvadratisk, hvit ramme. Bildet består av en hvit flate med en lys grå runding i midten. Rundingen er en perfekt sirkel på størrelse av en middagstallerken og det grå som fyller sirkelen er helt jevnt i tonen. Det er et bilde som innbyr til å tenke ingenting. Mesteparten av tiden min går med til å se på det.
    Mine daglige behov er heller små. Jeg har valgt å ha det slik. Næringsbehovet mitt oppfylles gjennom inntak av kosttilskudd blandet ut i melk og det er nok. På den måten blir det lite avføring. Jeg ville foretrukket og ikke ha avføring i det hele tatt og jeg begrenser det derfor til maksimalt én gang om dagen. Etter avføring dusjer jeg.
    Inne i leiligheten bruker jeg ikke klær, klær er uryddige og trenger stell. Kun når jeg blir tvunget ut for å gjøre mine nødvendige innkjøp kler jeg på meg. Alle klærne mine er kjønnsnøytrale og hvite, også skoene, og jeg rengjør alt når jeg er tilbake i leiligheten slik at det er klart til jeg må ut neste gang. Det skjer med fjorten dagers mellomrom.
    Jeg snakker ikke til noen når jeg handler og blir jeg tiltalt svarer jeg ikke. Jeg har ikke noe behov for å ta del i andres liv eller tanker og heller ikke behov for at noen tar del i det som er mitt. Kun én gang i løpet av de seks årene jeg har bodd her har jeg likevel følt behov for å uttrykke noe, det er nå. Hva jeg vil uttrykke eller hvorfor vet jeg ikke og jeg har heller ikke noe ønske om å få vite det. Da behovet dukket opp reiste jeg meg fra stolen, krysset rommet og satte meg ved skrivebordet for å dekke det gjennom å skrive dette, uten at jeg visste hva det skulle ende opp som. Nå virker det like meningsløst som alt annet. Ikke fører det til noen forandring og ikke får det meg til å føle noe, så jeg kan like godt avslutte.
    Dette er eneste gang jeg har sittet i stolen ved skrivebordet og jeg tviler på at det vil gjenta seg. Jeg har sagt det jeg vil si og ingen får vite hva før jeg en dag blir funnet død i min stol. Da vil dette bli lest, men det kan bli lenge til, mine ni og tyve år tatt i betraktning.

Ps. Brenn bildet.


***












10 kommentarer:

  1. Det var vondt å lese. Jeg fikk med en gang bilder i hodet om at dette er indre fengsel og en mental tilstand. Det minner meg om en periode i livet jeg hadde spiseforstyrrelser og ble veldig opphengt i å rydde, sortere, holde alt rent osv. Kanskje fordi alt annet er kaos. Mennesker kommer til å rokke ved stabiliteten man har klart å opprette. Sånn ser fortellingen ut inni hodet mitt når jeg leser.. (fanget i min egen historie igjen :) )

    SvarSlett
    Svar
    1. Så flott at du ville fortelle om tankene du fikk, Frk.M. Og også om følelsene du fikk. Ikke fordi jeg synes det er bra at du opplevde det som vondt å lese, men fordi jeg fikk vite at jeg klarte å nå fram til deg med det jeg ville si noe om.

      I blant er det å kontrollere alt rundt seg selv egentlig et forsøk på å kontrollere det innvendige, tror jeg. Og det er kanskje greit opp til et visst punkt, vi gjør det jo alle. Og vi trenger det for ikke å havne i fullstendig uforutsigbarhet og kanskje kaos. Men for noen tar det litt av. Verst blir det når noen forsøker å kontrollere deg og livet ditt, fordi de ikke klarer å takle egne følelser. Her i denne historien valgte kvinnen å kontrollere kun seg selv. Eller i det minste å forsøke på det. Men jeg tenker at det var mislykket, fordi det ligger veldig mye tilbakeholdte følelser knyttet til "ps.brenn bildet".

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Dette må være historien om hva tap kan gjøre med et menneske, fulgt av frykten for avhengighet. Innmari fin og skummel historie, som faktisk har noe besnærende i seg, også.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Anonym.

      Hyggelig av deg å legge igjen disse tankene.:)

      Tap er en vanskelig greie. Vi opplever det alle. Vi mister noen, en kjærest eller noen nær oss som dør. Til og med ting kan være vanskelige å miste. Eller jobben. Kanskje helsen. Eller status.Ofte knyttes tap opp i mot identitet, og identitetstap er veldig vanskelige å takle. Så en konsekvens kan være at vi forsøker å verne oss mot nye tap. Og det å holde folk på avstand blir en slik strategi for mange, tror jeg. Selv om kvinnen i dette tilfellet dro det lenger enn det som er vanlig, lever det nok mennesker i vår nærhet som har møtt veggen og aldri kommet seg løs fra den igjen. Det bare ser slik ut, fordi det de har av forsvar ikke synes så godt.

      I mai åpner jeg en utstilling rundt dette med å møte veggen. Så er du i Bergen så titt innom Galleri VOX fra 15.mai. Utstillingen består av fem tablåer, fem historier, og ett av tablåene handler om en mann som mister seg selv, og så forsøker å skape seg om på nytt. Om enn med en litt annen vri enn kvinnen i historien her.

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Dette var sterke saker, nesten Kafkas dette. Et par andre litterære assosiasjoner dukket også opp - Ambjørnsens Elling i Utsikt til paradis og også de første bøkene til Hanne Ørstavik.

    Ellers oppfatter jeg teksten din både konkret, altså et hus, en bolig, men også som en mulig metafor for noe inni personen.

    Ønsker deg en fin kveld -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, gamle ugle.

      Det var ikke verst å bli bli nevnt i samme åndedrag som de du listet opp. Så takk for den. Kafka har jeg lest en del av, både noveller og romaner, og også Ambjørsens virke har jeg gjort et dykk i, selv om jeg ikke har lest noe av han på kanskje sju, åtte år. Men Hanna Ørstavik var ukjent for meg, så jeg googlet henne. Kan hende jeg må lese Kjærlighet, Like sant som jeg er virkelig og Tiden det tar. Tematikken virket spennende.

      Interessant det du sier om innvendige/utvendige rom.:)

      Ha en fortsatt fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Hei Bjørn... Og jeg tenkte på "Thomas F's siste nedtegnelser til allmenheten" av Kjell Askildsen.. Fordi det er noe med tettheten i språket her. Ribbet, som når en har mistet noe. Takker. Likte denne snutten veldig godt.

    Mvh Synnøve

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Synnøve. Kjenner ikke til boka du nevner, men etter å ha googlet den, ser jeg at den ser fascinerende ut.

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett