8.mars

Dette er historien til noen av kvinnene i min slekt, noen de berørte, og noen de selv ble berørt av.

Først, min oldemor. Hun døde i spanskesyken, ganske ung. 

Hennes eldste datter, som skulle bli min bestemor, var da 12 år, og fikk rollen som mamma for sine tre yngre søsken og husmor for sin far. 

Min oldefar var en kravstor mann, som ikke alltid var snill, i perioder var arbeidsløs og til tider tydde til alkoholen. Min bestemor drømte om å bli lærer, noe hun aldri fikk bli. I stedet skrev hun dikt i store deler av livet, tok realskolen i voksen alder, og fikk tatt seg en gymnaseksamen i tysk da hun nærmet seg femti år. Diktene hennes handlet ofte om hvite kirker oppe på høyder eller om enslige trær, og var alltid på rim. Hun holdt ofte opplesninger i Kvinnelig Sanitetsforening og ved andre arrangementer, og jeg tror hennes høydepunkt i denne sammenhengen var å få holde en liten tale en 17.mai, ved bautaen over falne soldater. I tillegg til å skrive, så tegnet min bestemor mye, i det minste i yngre år. Og hun kunne sikkert drevet det til noe om forholdene hadde tillatt henne det. 

Bergliot Øverby, 1932

 I midten av livet bodde bestemor i mange år sammen med min bestefar, sin svigermor og min mor på to rom oppe på et loft. Min bestefar var kommunist, og jobbet den gang som filleriver på Modum Ullvarefabrikk når det var arbeid å få. Etter hva jeg kan huske og ha hørt, fikk han ca tjue øre timen. Jeg er også blitt fortalt at min bestefar var med på å få organisert fabrikken, for å bedre arbeidsforholdene og rettighetene til rettighetsløse arbeidere som han selv.

(Min bestefar er nr seks fra venstre i andre rekke nedenfra, hans fulle navn er Karl Erik Øverby. Klikk på bildet for å forstørre. Bildet fant jeg i boken "Modum - ei bygd, tre elver", av Eli Moen.)

 Organiseringen av Modum Ullvare førte for bestemor og hennes lille familie likevel ikke til den store forandringen, så de forsøkte etter hvert å skape seg noe selv. På dagtid ble derfor det ene rommet oppe på loftet gjort om til et skinnverksted, hvor de forsøkte å få til et levebrød av å sy hansker. Og de lyktes. Etter hvert fikk de  bygget en liten fabrikk, fikk i overkant av tjue ansatte og opparbeidet en god økonomi. Min bestefar stemte likevel på kommunistene til sin dødsdag, og glemte ikke sine enklere år, selv om han tok godt for seg av sine nye økonomiske muligheter.  De bygde seg blant annet et eget lite hus, som det sies han tegnet selv. Min bestemor pleide å si at der det er hjerterom er det romperom. Med det mente hun at alle som banket på deres dør var velkomne, og skulle få et sted å sitte. Og de innførte blant annet en skikk der de inviterte hele nabolaget til julefeiring. Etter hva jeg har blitt fortalt var det lille huset på ganske nøyaktig hundre kvadratmeter stappfullt ved disse anledningene.

Min bestemor var religiøs, ble over nitti år gammel, og hennes store sorg var at hun overlevde sin eneste datter med mange år, 

min mor. 

Min mor levde mesteparten av sitt voksne liv som husmor med en dominerende, voldelig, manipulerende og lite snill mann, min far, og bar ved forskjellige anledninger umiskjennelige merker etter å ha gått på skapdører. Hun forsøkte etter hvert å ta livet av seg, og ble innlagt på psykiatrisk sykehus på grunn av angst og depresjon. Men i godt voksen alder forlot hun min far og begynte å arbeide, til hun måtte amputere et ben. På tross av å ha mistet benet og at hun havnet i rullestol, tror jeg de siste årene hennes var ganske gode, og hun brukte mye tid på blomster. Hennes lille leilighet så etter hvert ut som en botanisk have. Etter noen få år på denne måten, måtte hun amputere andre benet også, og døde av belastningen.

I tillegg til min storebror og meg på mannesiden, etterlot min mor seg tre døtre. Og siden det er kvinnedagen i dag, vil jeg ta med at de ble og er sterke kvinner med meningers mot og store hjerter. 

Gratulerer med dagen!

Bjørn

Dagens link: Ingen kommer undan politiken