onsdag 5. februar 2014

Trusselbilder og andre bilder.






Om en skal liste opp følelser som er vanskelige å takle, så finner sinne for mitt vedkommende seg en naturlig plass rimelig høyt oppe på den lista. Og da tenker jeg både på eget sinne og andres.  Selv om det selvfølgelig finnes graderinger også her. Er en liten unge sint, så er det for eksempel ofte helt greit.  Unger kommer ut med følelsene sine der og da, uten filter. Men ved ett eller annet punkt slutter de med det. Fordi de blir tvunget til det, eller fordi de finner ut at det ikke er til deres egen fordel. De som ikke går igjennom denne forandringen vil før eller siden møte en utfordring. Det samme vil de som står rundt dem gjøre.

Når det gjelder mitt eget sinne, så finnes det også der forskjellige graderinger. Det er lettere for meg å vise sinne overfor de som står meg nær enn de jeg ikke har samme forhold til. Og aller lettest om sinnet ikke er rettet mot den personen som observerer det i det hele tatt.

Noen ganger blir sinnet til enkelte så stort og heftig at det ender opp i et mer håndfast uttrykk. For meg er det mange år siden jeg ble utsatt for vold. Men erfaringene ligger der likevel, og alle følelsene som var knyttet til det den gang ligger fremdeles lagret i meg. Så det skal ikke så mye sinne og aggresjon til før følelsene trigges og jeg går i forsvarsposisjon eller ser etter en mulighet til å trekke meg tilbake. Spesielt i forhold til en viss type menn blir dette aktualisert for meg.  Likevel gjelder det ikke alle menn. For menn er ikke alle like, slik kvinner heller ikke er det.  Så det jeg hadde i tankene nå, er den typen menn hvor jeg fornemmer at aggresjonen ligger like under huden og ulmer. Hvor og når disse følelsene i meg viser til et reelt trusselbilde er noe jeg må arbeide med å finne ut av i hver enkelt situasjon. Men da er vi over på å ta intellektet i bruk som et styringsorgan for følelsene, og nå var det følelser i seg selv som foreløpig var temaet, ikke løsningsmodeller.

I yngre dager hadde jeg en del hunder. Og i hundeverden er det slik at vi har et begrep vi kaller angstbitere. Jeg tror at det begrepet i blant gjelder for mennesker også, og at noen som utstråler aggresjon kanskje selv kjenner like mye på angst og usikkerhet som sinne. At sinnet eller en overdrevet pågående attitude kanskje blir brukt som et middel til å dekke over noe som handler om usikkerhet eller tilkortkommethet. En form for overkompensering. Og da er vi inne på sårbarhet. Følelsen av sårbarhet finner også sin naturlige plass på lista over følelser mange av oss ikke alltid er så glade i. Og den kan dukke opp i mange situasjoner. Ikke minst om en slipper andre mennesker innpå seg.

Blant andre følelser som er vanskelige for meg selv å takle er skuffelse en ypperlig kandidat til listen. Skuffelse gjør vondt. Om det da ikke er skuffelsen over at lottoen ikke slo inn denne uka heller. Den har jeg vent meg til og er i stand til å bære uten de helt store problemene. Andre ganger er skuffelsen verre å kjenne på. Når jeg blir sviktet, for eksempel. Eller føler meg lurt eller blir forsøkt manipulert. Om jeg blir nedverdiget eller latterliggjort av noen jeg ikke trodde ville ty til slikt. Om noen stjeler noe fra meg, eller tillegger meg motiver eller personlighetstrekk jeg ikke kjenner meg hjemme i. Ved utroskap. Om noen vender meg ryggen. Det er nesten ikke grenser for potensielle skuffelser som ligger og venter på meg og oss alle. På samme måte er det heller nesten ikke grenser for hvor mange skuffelser vi har fått oppleve til nå. Og det er lite vi kan gjøre med det. Impregnering mot livet funker ikke. Og en fungerende vaksine mot følelser er ikke oppfunnet enda. Da gjenstår for enkelte kun smertelindring. Så noen forsøker å døyve eller flykte fra følelsene de kjenner på ved hjelp av et eller annet dop. Mat, vasking, sex, selvskading, alkohol, stoff, tvangshandlinger, osv osv …

Fordi skuffelse gjør vondt, forsøker jeg likevel å beskytte meg mot den. Den mest lettvinne måten å gjøre det på er ved å forsøke å ha kontroll.  Men kontroll er ikke fullt så lett å avstedkomme som illusjonen av kontroll, og det siste blir lett en tidsbegrenset opplevelse. For greia med illusjoner er at de gjerne står for fall, som vi vet. Og illusjonens fall medfører gjerne kontrolltap. Opplevelsen av kontrolltap er en følelse jeg heller ikke er spesielt glad i. Derfor forsøker jeg å verne meg mot den også. Noe jeg mistenker flere en jeg kan kjenne seg igjen i. 

Ett grep kan da være å gjøre det en kan for å kontrollere alt og alle rundt seg med de midler en er i stand til å ta i bruk, eller i stedet la ett spesifikt område få bety alt. Et annet kan være å nøye seg med å søke kontroll over seg selv, i stedet for over andre. Gjennom for eksempel å isolere seg, holde avstand, ikke slippe noen nært innpå seg, vike unna alle potensielle konflikter, aversjoner, fristelser, utfordringer, nederlag og alle de forskjellige følelsene som er knyttet til dette. Men uansett hvor hardt en forsøker, uansett hvor mange forsvarsverk en setter opp, så fungerer det likevel ikke bestandig i praksis, dessverre. Fullstendig kontroll er en utopi, i det minste når det kommer til dette med følelser. Så kanskje fokuset vårt bør ligge mer på å tilegne oss redskaper til å takle kontrolltapet og andre følelser vi til tider kan kjenne er vanskelige å stå i, enn å ha fullstendig kontroll over dem/rømme fra dem. Og da gjenstår det bare å hoste opp en liten oppskrift på hvordan en skal få til det. Og det tenkte jeg kunne få være din oppgave å tenke noen tanker rundt i dag. Men ikke gå for fortrengning, pliiiis!

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:     You Talking To Me? 
Dagens link II:  Waves Of Fear  




4 kommentarer:

  1. Drivande godt skrive.

    å halde mennesker på avstand gir nok ei form for kontroll, men ein misser også det gode med nærheit.

    Ynskjer deg ei finfin helg.
    Marieklem

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Marie,

      og takk igjen for en av dine fine tilbakemeldinger. Å holde noen på avstand virker som tryggest i bland. Og kontroll er vel for mange av oss kanskje mest av alt søken etter trygghet. I hvert fall slik det er ment her. Men en mister gjerne noe også, som du sier. Og det en mister er kanskje noen ganger enda viktigere enn kontroll eller trygghet. Men så er det det der med å klare å gjøre noe med valgene sine da. Selv tror jeg at på mange felt i livet handler det å velge riktig mye om innsikt. For eksempel den innsikten som forteller oss at vi faktisk har valgmuligheter. Noen ganger gjemmer vi oss bak det at vi ikke har eller hadde noe valg, mens det kanskje handler mer om at vi valgte det som var lettest. Selv om dét valget også kan ha vært vanskelig, ga det kanskje hurtigst uttelling eller gevinst, for eksempel. Mens det vi kanskje burde valgt kan ha handlet om å stå i noe over tid, før det ga resultater.

      Ha en fin helg du også. Jeg setter stor pris på tilbakemeldingene dine.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Min tanke etter på ha lest dette var at det kan være forskjell på å tåle og takle andres følelser, og det å tåle sine egne.

    Kontroll er et tema jeg tror vi har diskutert før. Det er et ord jeg merker at folk bruker ulikt. Skal tenke litt mer på det.

    Ønsker deg god søndag -

    SvarSlett
    Svar
    1. Ord er både morsomme og utfordrende å bruke, for de kan bety så mye forskjellig fra person til person.Både i forhold til tolking og til assosiasjoner de gir. Ordet pepperkake forklarer for eksempel ganske greit hva slags kake det handler om, selv om det selvfølgelig finnes variasjoner i oppskrifter. Og de kan for noen assosieres med julehygge, men for andre vil det gi assosiasjoner som går i retning noe vanskelig, om julen er eller var en vond tid. Så en får bare gjøre så godt en kan med disse ordene.:)

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett