søndag 16. februar 2014

Slik vi ønsker eller evner å leve




Rundt omkring i vårt langstrakte, grisgrendte og værbitte bor det folk i forskjellige familiekonstellasjoner. Ofte med mine, dine og våre barn samlet under samme tak.  I tillegg er det en god slump som bor alene. Og jeg tilhører den siste kategorien, jeg bor alene. Slik har jeg hatt det siden år 2000. Det vil si at i mai vil jeg ha bodd alene i 14 år. I hvert fall om en tenker på å bo alene kun som å ikke bo sammen med en kjærest eller ektefelle. Men noen bor jo sammen med barn. Og for min del har også jeg i løpet av disse fjorten årene hatt unger boende hjemme i lengre og kortere perioder. Det har jeg ikke nå. De har flyttet ut. Og lever sine egne liv slik de selv ønsker og evner å leve dem.

I begynnelsen av de fjorten årene var det også noen ikke helt vellykkede kvinnehistorier i livet mitt. Men i de siste åtte årene har jeg vært i et forhold til Beate. Uten at vi bor sammen av den grunn. Og uten at vi har umiddelbare planer om å begynne med akkurat det. Grunnen til at vi ikke bor sammen var i utgangspunktet at vi ville gi våre respektive barn mest mulig av vår tid og vår oppmerksomhet etter at familiene deres jo ble splittet. En skilsmisse er sjelden lett for barna. Men etter hvert har vi funnet ut at det fungerer ganske greit å ha det slik, og at det kanskje ikke alltid er så lurt å forandre på noe som fungerer bare for forandringens skyld.
  
At vi ikke bor sammen betyr ikke at vi ikke ser på oss selv som en familie. For det gjør vi. Og våre barn kaller seg søsken, uten at det finnes en flis av felles gener i dem. Å være familie betyr at Beate og jeg har et ansvar.  Vi må gjøre vårt for at familien opprettholder båndene.  Og en av måtene å gjøre det på er ved å ha fellesmiddager.

I dag er det tid for en fellesmiddag. Det er en stund siden sist, og det er min skyld. Etter at jeg fikk en depresjon i høst, har jeg ikke helt funnet tilbake til gnist og energi.  Denne gangen var det min eldste datter som kom på banen og etterlyste en søndagsmiddag. Og det synes jeg er kjekt. At vi blir bedt om at vi skal komme sammen, og ikke bare ber om det selv. Og siden det alltid er jeg som er kokken ved disse fellesmiddagene, skal jeg om ikke lenge løpe i gang skinkestek, fløtesaus og surkål. Ikke det mest spennende kanskje, men veldig søndagsmiddagaktig i mitt hode. Og det er mat som er lett å like for alle årsklasser og ganer. Søndagsmiddagen må ikke være en arena for å introdusere nye retter og smaker som ikke alle nødvendigvis umiddelbart vil elske. Det går an å velge sine kamper og når en vil ta dem også i en familie, og ikke kun fokusere på egne behov.

Dagens bilde viser en Krobia sp. Xingu redcheek. Det er en ciklide. Den blir ca 15cm som voksen, og er fra elven Xingu i Amasonas. En elv som sterke krefter nå vil demme opp, med de konsekvenser det vil få for urbefolkning og dyreliv på land og i vann. De som vil demme opp sier at det er på grunn av at det finnes et behov for strøm. Behov som forklaring har en tendens til å påberope seg å kunne rettferdiggjøre det meste.


Krobiaen har ingen forutsetning for å velge som vi. Den kan ikke velge å sette seg selv til side for å unngå en konflikt, eller handle ut ifra en idé, verdier, rettferd, moral, empati eller langsiktige gevinster. Det er lite poeng i å tillegge en Krobia menneskelige egenskaper slik en til tider gjør med for eksempel katter og hunder som er avlet fram for å ligne små babyer med små snuter og digre, våte øyne.  Krobian reagerer kun på instinkt når instinktet trigges. I ett av akvariene mine har jeg seks stykker av dem, og de begynner å nærme seg kjønnsmoden alder. Grunnen til at de er så mange, er at det ikke går å skille mellom kjønnene når de er små. Så håpet er at det blant de seks befinner seg begge kjønn, og om så er tilfelle er planen å la to av dem danne et par, og så ta ut de andre. Noe som kanskje må skje ganske raskt. For i det et par dannes, vil dette paret etter stor sannsynlighet begynne å drepe de andre. Slik funger naturen.  Men slik trenger en ikke å ha det ved søndagsmiddagen. En kan forsøke å legge ting litt til rette, og unngå det som lett trigges og kan utvikle seg til maktkamp eller trang til å vinne på et eller annet plan. Litt harmonisering er greit fra tid til annen.

Jeg kjenner at jeg gleder meg til denne middagen. Det gjør godt når vi kommer sammen på denne måten, selv om det alltid også byr på utfordringer, fordi det finnes mange behov og mange meninger og følelser når en gruppe samles. Dessverre bor min yngste datter på en annen kant av landet, så jeg kommer også til å kjenne på et savn, siden hun ikke kan være sammen med oss, men savnet vil likevel ikke ta all plass. For savn har ingen større rettigheter i forhold til plass enn andre følelser har.  Så en kan tillate seg å kjenne på det som er lettere å forholde seg til også. Og det kan det kanskje være lurt å minne seg selv på til tider. For alt er ikke alltid slik vi helst så at det var i livene våre. Likevel finnes det gjerne noe. Og dette noe går det an å løfte litt opp i lyset, selv om det finnes en sorg eller en annen utfordring en bærer med seg. For om en løfter noe opp i lyset og gir det plass og himmel nok så vokser det gjerne. Det er for eksempel neppe kun meg som har gruet for noe, men så fått oppleve at det blir veldig bra, fordi jeg vågde å gå det i møte. Enten i form av å slippe noe i meg fram, eller å la noen slippe innpå meg.

Beate og jeg har ingen planer om å flytte sammen nå, som jeg nevnte over her. Det betyr likevel ikke at alt vi har sammen eller hver for oss må holdes fast i en stillstand fordi det er tryggest å ha det slik. Ting skjer. Så også vi lever dagene slik vi ønsker eller evner å leve. De to tingene er ikke alltid tilstede samtidig. Men vi har begge ønsker, drømmer, planer og behov vi forsøker å strekke oss etter. Det samme har barna våre. Ting som i blant koster noe på ett eller annet plan, men som også kan gi en gevinst. Og slik er det mer eller mindre i ditt liv også. Så hvorfor ikke be noen på middag, som du ikke har bedt på en stund. Det kommer for eksempel en søndag i slutten av neste uke også. Og den kan du gjøre nesten hva du vil med. Eller i hvert fall kan du gjøre noe med den. Muligheten ligger der og venter på deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Jag Ger Dig Min Morgon





10 kommentarer:

  1. Søndagsmiddager er hyggelig, og særlig når de blir etterlyst - det viser at det betyr noe positivt. Selv om det er mange behov, meninger og følelser som kommer frem når man møtes slik kan nettopp det være utslaget som knytter gruppen sammen. Alt avhenger vel egentlig på hvordan man takler de ulike uttrykkene :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Birthe.

      Du har rett, det er kjekt med søndagsmiddager. Og du har også rett i at det gjerne kommer fram forskjellige følelser og uttrykk. For eksempel når en har barn rundt bordet, og det må settes noen grenser. Men det går stort sett greit. Litt turbulens må en regne med:)

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Turbulens er bra, tenker jeg, men så plutselig oppstår noen store virvler som kan være vanskelige å takle. Både for store og små, men grenser må settes. For eksempel har vi praktisert at barn ikke trenger å sitte så lenge ved bordet, noe som har ført til at de noen ganger går etter å ha spis mens de stort sett sitter nå. Det får meg til å tenke på at det avhenger ikke utelukkende av hvordan man takler ulike uttrykk som du sier, for de andre oppfatter kanskje den annerledes :)

      Slett
    3. Høres ikke dum ut den løsningen ved bordet. Det går an å tilpasse ting. I det hele tatt er det vel lurt å gå motiver for valg en gjør litt etter i sømmene i blant. Slik at det ikke ender opp med maktkamp kun pga prinsipper og sannheter en har adoptert av andre uten å stille spørsmål ved dem.

      Ha en fin søndag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Søndagsmiddager som deles av flere enn to er et gode. Det finnes mange goder, men få er dom å spise sammen med sine kjære, tror jeg.
    Nyt middagen :)
    Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jo flere jo bedre, passer vel på¨familiemiddager, Annemor.:)

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Vakker,vakker sang.

    "For alt er ikke alltid slik vi helst så at det var i livene våre. Likevel finnes det gjerne noe. Og dette noe går det an å løfte litt opp i lyset, selv om det finnes en sorg eller en annen utfordring en bærer med seg. For om en løfter noe opp i lyset og gir det plass og himmel nok så vokser det gjerne." Ja :)
    Marieklem

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Marie.

      Jepp, sangen er fin. Og natten før jeg skrev bloggen ble jeg liggende litt å se på kjæresten mens hun sov, så for meg passet den også veldig bra å hente fram akkurat nå. For å se på noen mens de sover kan i blant vekke følelser. Enten det er voksne eller barn.:)

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Fin veke til deg også :)

      Heldig du, som ser,-og ho ,som blir sett :)

      Slett