søndag 9. februar 2014

Om å eie, eller bli eid.




Om det var denne lille historien som ubevisst trigget noe skal være usagt, men i går kveld var jeg fysen på noe godt, og det endte med at jeg løp i gang litt av sorten artikkelen under linken viser reklame for. Og det smakte fortreffelig. I går som kveldsmat, men også med rester til frokost. Med kaffe til selvfølgelig. I hvert fall til frokosten. Kaffe må til. Bare ikke for mye. For mye kaffe får det til å dirre i kroppen min. Som om en eller annen bryter har blitt satt på maks. Bare ikke på en god måte. For det får angsten min til å ta spenntak og kreve sin plass. Og det at både sitrende energi og angst er på banen samtidig, er ikke alltid like moro. Noe jeg kjente på på fredag.

Den dagen var jeg i et møte. Rollen min var å skulle være rådgiver i forbindelse med en liten utsmykning i Rådhuset. Gitt min sosiale angst, er slikt i utgangspunktet utfordrende nok, om jeg ikke i tillegg skulle ha gulpet innpå for mye kaffe. Noe jeg hadde gjort. Så det var med sitrende kropp og dirrende hender jeg forlot atelieret og la i vei gjennom Bergen by på vei til møtet. Å gå igjennom byen er ofte utfordring nok. Så jeg velger det lett bort. Det kunne jeg ikke denne gangen. Eller jeg kunne, men jeg ville ikke. Og alt jeg hadde til å roe meg ned med, var noen ord jeg hadde lest inne på bloggen til fjellcoachen, som jeg forsøkte å holde fast med mens jeg ruslet av gårde i lett stakkato og karikert slentring. En gangart kjennere av angst nok har førstehåndskunnskap til. Ordene jeg hadde lest var disse :

"Det er ditt møte, din presentasjon og ditt budskap, og da er det også ditt uttrykk du skal formidle. Eier du dette, er du også klar til å hoppe!"

Og ja, ordene til fjellcoachen hjalp. Så da jeg var vel framme og hadde blitt sluset inn forbi vakten i Rådhuset, følte jeg meg langt roligere enn før jeg forlot atelieret. Selv om alt er relativt. For jeg klarte selvfølgelig å skalle i heisdøra på vei inn i heisen som en annen komiker, og det hadde nok sin årsak i en smule stress.

Møtet gikk ellers bra, og jeg gikk fra rådgiverrollen til selv å få tilbud om utsmykningen. Og det var jo kjempemoro. Så nå skal jeg lage et lite prospekt, og legge det fram om et par uker.

Selv tror jeg at ordene til fjellcoachen hjalp meg. Det var noe å holde fast ved, i stedet for at ordene som sier at jeg ikke eier noe å tilby fikk dra meg ut på svart hav. Og jeg tenker at dette kan en koble opp til at hva en sier til seg selv betyr noe. Sier en at jeg er ikke bra nok, så blir en ikke bra nok. Sier en at jeg har noe å komme med, så vil det derimot kanskje hjelpe litt. Om en i tillegg har noen rundt seg som bekrefter at du har noe å komme med, så hjelper det enda mer. Mens har du noen rundt deg som trykker deg ned, blir det ofte håpløst etter hvert.

Det å bli trykket ned kan skje på mange måter. Kanskje ved hjelp av negativer, forkledd som positiv bekreftelse. Som for eksempel i: Dette var ikke det verste du har gjort. Eller: Hvem skulle trodd at du kunne klart dette?

Andre metoder er mer direkte, som et slag, et spark, et verbalt angrep i det mest sårbare av det du er. For eksempel i identiteten din, slik at den som trykker deg ned selv kan få ruve over deg, for å oppnå illusjonen av å eie deg.

Her på Vannlandet forsøker jeg å si at livet går an å leve i mange former. Det går an å leve det med en utfordring, og likevel kunne få noe godt ut av det. For å kunne formidle dette bruker jeg ofte mitt eget liv som et bakteppe, slik jeg nettopp gjorde. Jeg skriver om angsten min, depresjonene og de ødelagte lungene. Jeg forteller om hvordan jeg har det, og hvordan jeg har hatt det, hva jeg får til og hva jeg ikke får til. Noen ganger forteller jeg om det vonde jeg har opplevd, men i dag fortalte jeg altså om noe positivt jeg fikk oppleve. Så det positive finnes. Det finnes i mitt liv. Det igjen betyr at det kan kobles noe positivt til meg, ikke kun noe negativt.

Grunnen til at jeg forteller om meg selv er ikke for å vise smerten min, håpløsheten, utfordringene, alt det vanskelige eller negative. Slike ting er i utgangspunktet neppe av interesse for andre enn meg selv, mine nærmeste eller dyneløftere. Erfaringene er kun ment å være som en kontrast mot noe annet, et springbrett mot synliggjøring av muligheter og verdier. For meg selv, og for deg som kanskje leser det jeg det skriver. Jeg kunne skrevet mer generelt, eller om noen andre. Jeg kunne hegnet om meg og mitt, forsvart det private og sårbare, skammen og utilstrekkeligheten, gjemt meg bak en maske, men da hadde noe av troverdigheten i det jeg vil formidle blitt borte, føler jeg. Så derfor skriver jeg som jeg gjør. Så får det heller stå sin prøve.

For noen år tilbake lå jeg ganske flatt. Jeg var slått til jord, som en sier. Og det var ingenting igjen av meg annet enn koblingen til barna mine og ansvaret for dem. Men jeg har kommet meg litt opp fra gjørma og dunsten fra mugg og forråtnelse siden den gang, til jeg nå på en god dag nå står noe ubalansert på beina og kan puste inn friskere luft. Det betyr at det går an. At det ikke er en umulighet å få et rimelig godt liv selv om en faller. Livet blir kanskje ikke likt det det var før du falt, men det er jo ikke nødvendig at det må være det. En kan la det få bli noe nytt. Det trenger heller ikke å være kun bra for å ha en verdi. Ingen har det bra alltid. Det viktigste er at du eier deg selv. At ingen andre får eie deg. Kun du.

Det er lett å tro at alt håp er borte når en mister noe. Enten det er en selv en mister, eller rammene rundt livet sitt, kjærlighet, tillit eller helsen, verdighet eller identiteten sin. Men det må ikke være slik. Det finnes mange veier som ligger og venter. Noen av dem fører ned, andre fører opp. En må selv velge. Selv fant jeg en vei opp igjen gjennom kunst. Jeg gikk fra å være keramiker til å bli maler. Og fra knapt å ha tatt et penselstrøk, har jeg nå hatt flere utstillinger, har en ny på beddingen, holder i disse dagene på med å selge inn en installasjon utenbys, har laget en utsmykking over tre etasjer i et NAVbygg, en utsmykning for et hotell, og nå skal jeg gjøre en i Bergen Rådhus om alt går bra. Og tro meg, jeg lå virkelig nede før jeg begynte å krabbe og gnage meg oppover. Kun grava lå lavere enn jeg lå. Jeg hadde ingen verdi, jeg var blitt en ingenting. Alt jeg eide var en maske over all min begredelighet. 

Det er lite spesielt ved meg. Jeg er så vanlig som det går an å bli. Det eneste spesielle er at jeg bærer på en barndom som gjorde livet mitt vanskeligere enn det burde få blitt. Jeg har blitt utsatt for overgrep og svik som barn, og også i voksenalder. Utover det er jeg så vanlig at jeg forsvinner i mengden som en stimfisk i en stim i et hav på en klode i et solsystem i et univers jeg aldri vil få skimte omfanget av. Likevel er jeg meg. En liten prikk, et lite menneske. Jeg finnes. Og det er nok. For det betyr at jeg er noen, at jeg har noe, at jeg kan noe, at jeg betyr noe, at jeg fortjener noe. Samtidig betyr det at jeg har øyne. Og ører. Slik at jeg kan høre, og jeg kan se. Blant alt jeg kan se finnes slikt som håp, vilje, styrke, verdi og potensiale. Ikke kun i meg selv, men jeg kan se det i deg, om du slipper meg nær nok, og jeg samtidig våger å slippe deg innpå meg.  I tillegg har jeg også en stemme. Så jeg kan si til deg at det er ikke kun alle andre som er noen, har noe, kan noe, betyr noe, fortjener noe. Det gjelder for deg også. Du er mye, mye mer enn det du tror. Så grip det. Ta de ordene med deg, slik jeg tok ordene til fjellcoachen med meg, og fortsett med å si dem til deg selv, til du virkelig forstår dem, tror på dem, eier dem. Til du eier deg selv.

For en stund siden skrev jeg om et maleri jeg vurderte å male over, fordi jeg følte jeg ikke strakk til. Men, jeg malte ikke over det. Ikke alt. Jeg tok opp utfordringene fra det, og arbeidet videre. Dagens bilde er et utsnitt fra dette maleriet som har fått tittelen ”Taus”, og nå nærmer det seg snart ferdig. Klikker du på det forstørres det. I virkeligheten er det 100x120cm stort. Jeg synes selv øynene til gutten på bildet passer bra til dagens link.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Masken







10 kommentarer:

  1. Nå gikk jeg i baret igjen.
    Har blitt en lei uvane, tror jeg.
    Lest og så skal jeg forsøke å eie de ordene fra Fjellcoachen og deg.
    Søndagsklem.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor.

      Jeg vet ikke hva du mente med å gå i baret, men det er uansett bedre enn å gå i frø, og det har du ikke gjort, så da er vel både håp og mening i livet fremdeles. Og det er jo ikke til å kimse av.:)

      Ha en fin søndag.:)

      Bjørn

      Slett
    2. I denne sammenheng er å "gå i baret" å ikke klikke presist nok, slik at kommentaren blir publisert :) Den bare forsvinner ut i det store intet og koser seg mellom stjerner og støv.
      Klem :)

      Slett
    3. Ah, I see. Da var dét oppklart.:)

      Ha en fin dag. I Bergen snør det, arrrgh!

      Bjørn

      Slett
  2. Så fint at du beholdt motivet av gutten, selv om han har et annet uttrykk nå. Bildet fikk meg til å tenke på fotografiene til en amerikansk kunstner som har laget montasjermed ansikter av unge soldater fotografert før, under strid og etter at de kom tilbake fra Afghanistan. Uttrykket til gutten din minner om "etter-bildene", altså uttrykket til en veteran. Sterkt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Anonym.

      Veldig bra at du fikk en slik assosiasjon av bildet. Jeg har valgt tittelen Taus, fordi jeg med det kan rette oppmerksomheten mot at han bærer på noe, men uten å si noe om hva. Så kan enhver legge det en vil i det.

      Takker og bukker.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Takk for det du deler, det gir meg håp, om at det er en vei ut, opp, og frem!Fordi om livet mitt nå er som du så treffende skriver:" alt jeg eide var en maske over all min begredelighet"

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Anonym.

      Dette var en sterk tilbakemelding å få. Og jeg forstår at det finnes ting i livet ditt nå som er vanskelige. Så jeg har lyst til å tilføye at selv om jeg selv tidligere opplevde livet mitt som kun begredelighet bak en maske, så betyr det ikke at det var alt jeg eide. Slik det heller ikke er alt du eier, eller alt du er. Det var kun slik jeg opplevde det. Det var alt jeg var i stand til å se. Det var depresjonens stemme som krevde sin plass, og malte hverdagene i dystre farger. Men et sted inne i meg fantes det likevel noe, som en ulmende liten glo, et daggry som ventet, en annen stemme som lengtet etter å få slippe til, slik det også finnes i deg. Noe det går an å ta tak i, bygge på, la få vokse. Og jeg håper du får til det. Jeg er sikker på at du er i stand til det.

      Det er godt å få høre at det jeg formidler kan gi et håp. Håp er en reell ting, som det går an å bygge videre på ved hjelp av vilje. Jeg legger ved en link til et tidligere innlegg jeg hadde. Kanskje finner du noe også der. Takk for ærlig tilbakemelding, jeg kjente den langt inn i sjela.

      http://vannlandet.blogspot.no/2014/01/en-ny-retning.html

      Alt godt fra

      Bjørn

      Slett
  4. Gratulerer med tilbud om utsmykning i Rådhuset! Du hadde kanskje ikke fått det om du hadde latt være å gå. Det er lett å velge bort det som er ubehagelig, som å ha møter eller vandre gjennom byen. Selv har jeg blitt bedre på dette, å gjøre det selv om det er ubehagelig, og nå føles det ikke like ubehagelig å være i sosiale sammenhenger for eksempel. Det er så positivt at du skriver som du gjør - at det kan være til hjelp for andre at du synliggjør mulighetene som finnes selv om en føler at det ikke er håp.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, takk, Birthe.:)

      Du har helt rett; skal det skje noe må en lette på ræva. Og det å utfordre seg selv og stå opp mot noe som kan være ubehagelig er også bra, som du sier. En klarer ofte mer enn en tror. Og etter hvert blir det gjerne lettere, om en våger å utfordre seg selv og å stå litt i motstanden.

      Hyggelig av deg å vektlegge motivet bak bloggen min. Som mye er å vise til de små verdiene, de små seirene, ikke bare de store mulighetene. En trenger ikke å klare alt, i blant er det nok å løfte de små opplevelsene opp i lyset. Bløtkake er godt, men det smaker ikke mindre godt om en ikke får hele kaka alene. Ett stykke kan også være ren nytelse. Og sånn er det kanskje ellers i livet også. Det er lett å glemme det, men en må ikke ha alt for å oppleve at en har noe.

      Ha en flott dag.:)

      Bjørn

      Slett