søndag 2. februar 2014

Du er bra nok.





Toårsdagen for Vannlandet gikk forbi i stillhet. Jeg hadde en stund hatt i mente at jeg burde skrive noe den dagen, men det var ikke nok. Så jeg glemte det. Mens denne bruken av uttrykket ”ha det i mente” kom jeg nettopp på, fordi jeg brukte det i en annen setting. Om det finnes noen unge sjeler som leser her og ikke er kjent med uttrykket, kan det bety noe slikt som å ha noe i bakhodet.

Det er mye som kan ligge i bakhodet vårt. Både positive og negative ting. Men akkurat her tenkte jeg ikke nødvendigvis på noe som ligger og gjærer, eller en pigg i nakken som smerter, men mer på linje med en huskeliste. Og huskelister kan være bra og ha. Ikke kun i form av handlelister, men også i form av en minnebok vi kan bruke i forhold til valg. Slik at om vi blir stilt opp mot en valgmulighet vi har stått framfor før, kan velge på en ny måte fordi vi husker at tidligere valg kanskje ikke var helt optimale. Noe vi kan overføre til blant annet uttrykket ” å velge sine kamper”. Dét er en bra ting å ha på huskelisten sin.Vi må ikke kjempe på alle felt. Vi trenger heller ikke ”å gå med åpne øyne utfor stupet”. I det øyeblikket vi er i stand til å se det, kan vi velge. Ikke la automatikken få styre alt.

I tillegg til at noe kan ligge i bakhodet vårt, kan det også legge seg ting andre steder i kroppen. Og nå tenker jeg ikke på sideflesk, men også her mer i form av en minnebok. Noen ganger når denne minneboken blir åpnet, er vi ikke en gang klar over det. Det eneste vi opplever er at følelser blir trigget. Det kan være glede og det kan være sorg. Det kan være pågangsmot eller redsel. Det kan være stolthet eller skam.  Men mye av det er koblet til noe vi har opplevd før. Og hvis følelsene den gang var sterke eller uhåndterlige, vil antagelig situasjonene som minner om den tidligere historien også avstedkomme sterke følelser. Vi kaller gjerne disse reaksjonene for automatiske følelsesmessige reaksjoner. Og noen ganger er de så sterke at de overrasker oss. Eller de som er rundt oss. Vi skjønner ikke hvorfor en liten filleting klarte å vippe oss av pinnen, gjorde oss sinte, eller hvorfor det gjorde så vondt eller ble så skremmende. En som er opptatt av kroppens huskeliste skriver dikt om det. Så om temaet er interessant også for deg, kan du klikke deg inn på bloggen hennes her.

Jeg selv har en ganske lang huskeliste plassert rundt i kroppen. Og den som omhandler gode ting er grei å ha, men den mindre gode opplever jeg som mye lenger, og mye vanskeligere å forholde meg til. Det er også den som åpnes oftest og med størst konsekvenser, og kan lett ta kontrollen over kroppen min, musklene mine. Slik at jeg begynner å skjelve, spenner meg, eller mister kontrollen av mimikk. Det gjør at sårbarheten min blir synlig, noe som igjen gjør at jeg blir synlig, og fort kan føle meg avkledd, naken, avslørt. Så det medfører at jeg forsøker å beskytte meg mot huskelisten og kroppen. Unngå situasjoner som kan utløse følelser jeg har kjent på tidligere. En av disse følelsene er kaos. Og kaos går gjerne og leier på angst, som et kjærestepar av den mindre gode sorten. Hvem av dem som pirker meg i ryggen først kan være forskjellig, men dukker den ene opp dukker gjerne den andre også opp.

Det å beskytte seg slik at visse automatiske følelsesmessige reaksjoner ikke oppstår, blir for noen nesten en fulltidsjobb. Og i blant blir løsningen å trekke seg bort, vike unna, ikke ta del i ting, slik at en kan få oppleve noe som det er lett å kalle et friminutt eller å ta vare på seg selv. Vi velger jo gjerne å navnsette ting og tang på en måte som er til vår egen fordel, slik at det blir lettere å leve med det. Selv velger jeg denne løsningen ofte. Og friminuttene mine kan vare i dagevis, ukevis, månedsvis. Noe som gjør at jeg i denne tiden ikke får nye erfaringer som på sikt kunne fortalt meg at jeg klarer å stå i følelsen av for eksempel angst og kaos, eller skam og mindreverd. Og jeg unnskylder meg med at jeg har kjempet hele livet, og at nå er jeg blitt såpass gammel at jeg må få lov til ikke å ha det vanskelig hele tiden, ikke alltid måtte leve helt opp mot grensen av det jeg tåler.  

Likevel gjør jeg noe. Selv om jeg ikke hele tiden stanger mot grensen av det jeg er i stand til å tåle. Jeg utfordrer følelsene, og stikker fram hodet, men i et tempo som kanskje kunne vært høyere. I det minste sett utenfra. Og jeg får sakte men sikkert nye erfaringer. For eksempel i tilfeller hvor jeg lett kunne tatt på meg ansvar der ansvaret egentlig ikke er mitt, men i stedet klarer å plassere det der det hører hjemme. For å tro at alt er min skyld og mitt ansvar kan jeg lett ende opp med å gjøre. Og slik tror jeg det er med deg også. Som når noen utsetter deg for arroganse, nedlatenhet eller manipulering. Opphøyer seg selv ved å minimere deg. Forsøker å undergrave motivene dine ved hjelp av latterliggjøring eller ved å påstå at de er noe annet enn de er. Vi kjenner alle til slikt. Og du kjenner hva det gjør med deg. Hvordan ting blir hentet fram fra minneboken, og alle impulser blir trigget på en måte som minner om automatikk.  Kanskje fører det til at du trekker deg bort fra verdiene dine og det du tror på, begynner å lete etter feil ved deg selv, som i at du misforsto noe. At du overdramatiserer. At du ikke er bra nok. At alle ser kun det noen pekte på ved deg.

Men slik er det ikke nødvendigvis.  Det er kun kroppen som overtar. Minneboken. For du er bra nok. Alt er ikke ditt ansvar. Og det er ikke slik at alle ser ned på deg bare fordi noen forsøker å stille deg i et dårlig lys, selv om du lett tror det. Folk er i stand til å se selv. Slik du selv er i stand til å se andre. Dette opplever jeg stadig. Der jeg frykter at ingen har fått med seg det jeg selv opplevde, får jeg bekreftet at de likevel gjorde det.  Kanskje får jeg bekreftelsen ganske umiddelbart, kanskje får jeg den år i etterkant. Og denne bekreftelsen blir til et nytt minne. Et eget kapittel i minneboken som lagrer seg i kropp og muskler. Og jeg tror at du i blant har opplevd det samme. Og vil få oppleve det igjen. Bekreftelser som gjør deg sterkere og sterkere, litt etter litt. Om du ikke gjemmer deg bort slik at ingen skal nå deg. Ingen skal såre deg. Ingen skal tråkke over deg. Ingen skal stjele deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: En reprise




9 kommentarer:

  1. Oii, her var det mange kloke og gjenkjennbare tanker/refleksjoner. Fikk med meg nyansene, men heftet meg likevel dette å unngå situasjoner som vil fremkalle den "vonde minnboken", der ting tidligere i livet blir trigget på en smertefull måte. Det er helt ok å unngå, tenker jeg, bare det ikke blir for mange situasjoner for da mister man kanskje en del av meningen med livet? Eller hva tror du? Og det er jo mulig å avautomatisere tidligere opplevelser også. Liker veldig godt dette med at det ikke er DITT ansvar, at du er bra nok som du er. At man ikke skal la seg definere av andres forsøk på å klistre "merkelapper" på en, at man ser når andre vil manipulere for å få f.eks overtaket. Heldigvis er livet fullt av de gode minnene som vi kan dvele ved, og som vi kan hilse på, situasjoner som gjør godt.

    Liker godt bloggen din, Bjørn.

    Beste hilsen fra Kjersti

    SvarSlett
  2. Jeg har sett på installasjon din, den var så "under huden" at jeg ikke vil skrive noe i tilfelle det blir feil, men så krenkelse, beskyttelsesmasker, ønsket om å være usynlig pga tidligere krenkelser. STERKT!! Modig laget!! Beste hilsen Kjersti

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Kjersti,

      og takk for hyggelige tilbakemeldinger. Du trenger ikke å være redd for å gi tilbakemeldinger på ting jeg lager. Hva du føler og hva du tenker og mener i forhold til det er jo din opplevelse, og spennende for meg å få ta del i. Er tilbakemeldinger på et slikt plan skal det nye til før en tråkker feil.:)

      Ha en fin kveld østpå.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Gratulerer med 2 år her inne. Du har ei viktig stemme, så eg håpar på mange nye år :)

    Innlegget ditt her er viktig. Har ei bok som heiter "Hvordan krenkende barn blir syke voksne" av Anna Luise Kirkengen. Fin.

    Ynskjer deg ein finfin dag.
    Marieklem

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Marie.:)

      Har hørt om den boka i en annen sammenheng, men har ikke lest den. Tittelen sier likevel mye.

      Ha fine dager.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Gratulerer med de passerte to bloggår!

    Jeg er enig, du (og jeg) er bra nok. Teoretisk sett er det lett å nikke til det.
    Det som er utfordringen, og som du beskriver så fint i teksten din, er at kroppen på sin side husker andre tider. Og at en selv ikke har helt oversikt over dette kroppens "minnekart" og derfor lett blir overrumplet.
    Men, etter hvert kan erfaringer på et vis brenne ut kroppens "ikke bra nok", er min opplevelse.

    Takk for at du lenker til bloggen min.

    God ettermiddag til deg -

    SvarSlett
    Svar
    1. Her er vi på linje, gamle ugle. Det går å "brenne bort" gamle automatikker. Eller omprogrammere seg selv litt, som jeg gjerne kaller det. Det krever nok både tid, vilje og innsikt, men hallo, det gjør jo det meste.:)

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett