tirsdag 25. februar 2014

Stiger og andre muligheter for steg




Torsdag skal jeg på kurs i mindfulness. Og det kan bli spennende.  Både fordi jeg sjelden går på kurs, men også på grunn av temaet. Så jeg gleder meg. Det er artig med litt forandring. Og noe vil jeg helt sikkert ha fått med meg når dagen er omme.

Selv om jeg skal få en innføring i mindfulness, så betyr ikke det samtidig at jeg tror det meste vil forandres i livet mitt av den grunn. Det vil ikke bli slik at på fredag vil bortimot alt være annerledes og framtiden tydelig preget av et rosa skjær med tilhørende harpeklang og eiendomsretten til en sjokoladefabrikk av den mer surrealistiske sorten. Men jeg vil kanskje få med meg noen nye redskaper til å takle situasjoner jeg ellers opplever som utfordrende, og til og med ett steg opp på en stige bringer deg nærmere solen. Så da får jeg i det minste sette opp stigen. Ligger den flatt byr den på lite høydeforskjell, samme hvor mye du påberoper deg å forsøke en vei i retning opp. Så jeg får se på dette lille kurset som en stige, kanskje opp mot et vindu, hvor jeg får titte litt inn på meg selv, men også får kaste et blikk utover, om jeg vil. Og det vil jeg. Tror jeg. Selv om jeg nok kommer til å holde meg litt fast også. Høyder bærer jo i seg muligheter til å falle ned. Tenk bare på de høye hestene, og møtet med jord etter å ha ramla som ei skadeskutt kråke ned fra en slik.

I går var jeg som jeg skrev tidligere og besøkte Christinegården, som er et sted for mennesker med psykisk utveklingshemming. Og jeg var det sammen med en kollega for å se på kunst – Ousider art. Noe som ble en givende opplevelse. Ikke bare i møtet med bilder de som hegner til stedet lager, men også møtet med en annen virkelighet.  Møter med andre virkeligheter har en tendens til å gjøre deg oppmerksom på din egen, om tankene og følelsene dine blir gitt rom nok. Og er du heldig får møtet deg til å se på ditt eget liv på en ny måte. Ikke slik at det meste blir forandret og alt det der med rosa skyer og sjokolade igjen, men likevel i form av et lite element. En brikke i puslespillet Den potensielle oss selv.

I ettermiddag/kveld skal jeg ut og spise middag. Jepp, dette tar jo helt av. Eller kanskje ikke helt. Det kommer an på hva en setter det opp mot. Her settes det opp mot en heller laber hyppighet hva utemiddager angår. Så det blir en avveksling for kjæresten og meg. Som vi kan tillate oss nå, siden hennes håpefulle er hos sitt faderlige opphav i vinterferien.

De få gangene vi har tatt oss en middag ute, har vi gjerne endt opp på en kinarestaurant. Siden jeg har vært der før, er det trygt. Men nå er den restauranten lagt ned, så jeg må bryte ny mark. Det gjør at jeg kjenner på angsten min. Eller i det minste en liten uro. Mer skal det ikke til. Men angsten i seg selv er jo ikke farlig. Det er kun en følelse, som er der av en grunn. Og grunnen er ikke å kappe av meg beina eller rive meg i filler, men handler mer om levd liv enn liv som skal leves. Så det går nok bra. Og det finnes flere kinarestauranter i Bergen, selv om jeg ikke har besøkt dem. Greia med kinamat er ellers at jeg har cøliaki, og at asiatisk mat ikke iblandes hvetemel i hytt og pine. Så jeg får litt flere valgmuligheter med tanke på menyens tilbud, og trenger ikke å ty til en vassen biff.

Og det var det. Lenger blir ikke bloggen i dag. Bildet som ligger på toppen her er av kjæresten min, Beate. Om enkelte synes hun virker litt ung, så har de nok rett i det, selv om hun nærmer seg førti. Jeg selv nærmer meg seksti, så det finnes et skille i alder der på tjue år, det er ikke til å komme bort fra det. Der har Eggun og jeg noe felles. Men hallo, noen har mer flaks enn andre, så Beate var jo bare heldig. 

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Yo!


søndag 23. februar 2014

Bevegelsen Deg





I dag startet jeg dagen som dager flest, med ei skive brød med jordbærsyltetøy og en kopp kaffe, og så litt surfing på gammelkjente nettsteder, som for eksempel forum for akvarieinteresserte. Noe som igjen ledet meg til nesten glemte foto av akvarier jeg selv har og har hatt. Å ta seg en liten tur ned memorylane kan være koselig i blant. Selv om ikke alt vi har lagt bak oss er ting vi ønsker å huske på hver dag, så finnes det alltid noe.

Bildet som følger dagens blogg er av datteren min sitt akvarium. Det var den aller første balja vi fikk i hus, og jeg ser at fotoet er datert begynnelsen av 2009. Så noen år har gått siden da, og det har pakket på seg med mange liter vann og et stadig skiftende utvalg av beboere bak glassvegger. Når jeg ser tilbake ser jeg både gleder og skuffelser knyttet til akvariehobbyen. Noen ganger gjorde jeg ting feil, andre ganger valgte jeg riktig. Og noen ganger ble jeg overlatt til tilfeldighetenes spill.

Om du tar deg en tur tilbake langs din egen vei av minner, så vil du ganske sikkert oppleve noe av det samme. Neppe i forhold til økende vannmengder, men ganske sikkert i forhold til tilfeldigheter og gode og dårlige valg. Noe av det som har skjedd i livet ditt bærer du ansvaret for selv, annet ble påtvunget deg. Men vi bærer alle på minner vi forsøker og ikke la oss knekke under, eller som hindrer oss i å forledes til å fly overmodige som Ikaros mot solen, gang på gang, med det etterfølgende splættet i møte med jord og våre egne begrensninger. Balanse er og blir en god tilstand å stå i, spør du meg.

Det at jeg valgte å drive akvariehobbyen videre da datteren min flyttet ut, og lot det hele eskalere ganske mye fra det ene karet vi da hadde, betyr at jeg ikke ga opp. Det at jeg i dag sitter her med åtte akvarier, pluss tre hos kjæresten min, betyr at jeg fikk til noe, tross mange tilbakeslag og utfordringer jeg fikk møte. Det at du sitter og leser dette nå, betyr at du heller ikke ga opp da noe ble vanskelig i ditt liv. For vanskelig ble det til tider for deg, det vet jeg. Kanskje ble du ved et punkt forlatt eller sveket av en kjærest eller ektemake, eller kanskje av din mor eller far. Kanskje døde noen i din nærhet alt for tidlig. Eller du mistet jobben, helsen eller økonomien. Kanskje mistet du hjemmet ditt. Men du gikk videre. Ikke nødvendigvis i samme retning som tidligere. Men uansett videre. Umiddelbart eller over tid. Raskt eller langsomt er ikke det viktigste.

Ser du på solen ser du ikke jorden bevege seg. Ser du kun ned på hvor du står, ser du ikke hvor du var, hvor langt du faktisk har gått, eller hvor du skal. Likevel er du i en bevegelse. Til om med sneglen er i bevegelse, og når tiden har gått litt kan en se at den har forflyttet seg. Slik er det med deg og meg også. Vi er i en bevegelse. Bort fra en tid og mot en ny. Noe av det vi beveger oss mot aner vi ingenting om, annet skimter vi omrisset av, noe tror vi til og med er sikkert. Men det eneste sikre er ofte bevegelsen i seg selv. Og kanskje kan det i blant få være nok. Låser en blikket på målet, overser en gjerne noen utfordringer en må forbi, og låser en blikket kun på utfordringene mister en gjerne troen på at en kan nå målet. Og kanskje deretter troen på alt annet. Da blir livet gjerne en vegg. Ikke en dør. Men slik må det ikke være. Noe som en gang fikk meg til å tatovere ordene ”Every wall is a door” på armen min, så jeg ikke skulle glemme det.  

Kanskje vi burde la blikket få sveipe litt rundt, i stedet for å låse det på det som var, er, eller det vi tror kan, må, eller aldri vil skje. At det går an å flyte litt med, i stedet for å stå og stange mot noe som kan virke altfor solid til å kunne gjøres noe med. Enten det vi stanger mot er det som var eller det vi føler må til. Kanskje finnes det alternativer i forhold til det meste. Også i forhold til hvor vi fester blikket. At dagene som kommer består av muligheter du enda ikke har sett. Men at de likevel ligger der og venter i Bevegelsen Deg.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Adjö, Angelina


fredag 21. februar 2014

Mens en apekatt danser




Det går mot helg. For noen betyr det fest og moro, mens for andre betyr det at ensomheten blir tydeligere. Atter andre merker ikke store forskjellen på helg og hverdag, fordi dagene sklir over i hverandre. Rundt omkring i vårt karrige og værbitte lever folk slik de vil eller makter.  For barn er også forskjellene i blant merkbare fra hjem til hjem. Noen vil få oppleve fulle eller på annen måte dopa foreldre, andre kanskje en tur ut i naturen. Noen blir banket eller utsatt for andre overgrep, noen blir ikke sett i det hele tatt, mens andre blir sett og verdsatt. Hos oss blir det en helg uten unger. Vinterferien står for døren, og kjærestens håpefulle skal ta turen til sin far for en uke. Mine er for lengst flyttet ut. Så vi går en rolig uke i møte, med litt mer tosomhet enn vanlig.

Noen ganger er det lett å tenke at en ikke får til noe annet enn det som er. Men alt som virker lett er ikke alltid det eneste som er mulig. Så det går an å feste seg til en annen tanke. Og selv om en sjelden ligger stødigere enn når en ligger nede og i ro, så betyr ikke det at det er umulig å eie stødighet oppreist også. Om en har mistet seg selv, så går det an å gå på leting. Om alt er galt hjemme, så går det an å gripe tak i en flik og slippe lys under teppet. Forsøke å gjøre noe. Om alt er galt på jobben, så kan en søke en annen jobb. Om en ikke klarer det en vil selv, går det an å søke hjelp.

I det siste har jeg skrevet om muligheter. Og jeg har vist til min egen vei opp av gjørma og mine egne prosjekter. Ikke fordi de er så fantastiske at de nødvendigvis fortjener spalteplass, men fordi de likevel er noe mer enn ingenting. Og jeg har opplevd å ha ingenting, så jeg vet hva det er, og hvor stor en liten seier derfor kan bli.

I dag har jeg hjemmejobbedag. Jeg skulle egentlig vært på atelieret, men arbeidet jeg skulle gjøre var på fotoshop på dataen, så da valgte jeg denne løsningen. Og nå er jobben gjort. Prospektet til utsmykningen på Rådhuset er så og si ferdig. Og i går fikk jeg av gårde en søknad om å få vist en utstilling utenbys. Så ting går sakte framover.

Mens jeg sitter hjemme i dag, er kjæresten min ute og gjør sine egne greier. Hun ble invitert av en venninne til en omvisning på universitet. For til høsten begynner hun å studere igjen. Fra før er hun utdannet barnevernspedagog, men møtte som meg også veggen på grunn av angst og depresjoner, og har hatt noen år hvor det meste har virket umulig. Nå tar hun likevel et stort steg framover igjen, føles det som. Og hun har meldt seg opp til et årsstudie i psykologi. Så ting går an. Selv om du nærmer deg førti eller femti eller seksti, har ikke alle tog gått. Et litt morsomt sammentreff hos oss er at min yngste datter har meldt seg opp til et studie på en annen kant av landet. Det setter perspektiv på ting, og viser at alder ikke betyr alt. Ikke for kjæresten min, ikke for deg, ikke for meg. Det er alltid mulig å gjøre noe. Ta et skritt framover. Rette seg litt opp i ryggen. Heve blikket fra navlen. Bane seg litt vei. Gripe tak i et håp og en mulighet og en drøm om noe nytt og bedre. Carpe diem.

Nå skal jeg lage meg litt mat.I kveld skal min eldste datter komme bort for å klippe meg, nepa har blitt litt mer rufsete enn på bildet over her. Det er kjekt å se at magen til datteren min vokser, og at jeg langsomt nærmer meg bestefarstadiet en dag ad gangen. Livet er tilstede, kjenner jeg.

Jeg skal ikke skrive mer enn dette i dag. Skrivetrangen er egentlig ikke så stor akkurat her og nå. Men jeg legger ved en liten tekst jeg skrev for noen år tilbake, da livet jeg dengang levde hadde rast sammen og jeg selv lå sammenkrøpet under vekten av det. Jeg har lagt ut denne teksten før, men det får stå sin prøve. For også den setter perspektiv på ting. I det minste for meg selv.


MENS EN APEKATT DANSER

Jeg ser rundt meg, og alt jeg ser er et teater. Der melankolien har falt som et tungt sceneteppe over alt som måtte være av brusende vinger og operetters letthet. Jeg ser lyskastere fokusere på en dør som åpner seg. Hører musikk spille opp. Og jeg ser illusjonister komme ut av døren og sveve over teppet, til de lander ved sitt lille bord framme på scenen:


”Ærede publikum, se på denne hatten. I denne hatten er det magi. Men her finnes ingen kaniner, ingen vakre kvinner i trang trikot, her finnes ingen løver eller hvite duer, eller helter.”


”La oss forbløffe deg”, sier illusjonistene, mens en apekatt danser, trompeter hyler og trommer virvler, høyere, høyere, raskere, raskere. Og stopper.


”Se”, sier illusjonistene til sitt forventningsfulle publikum, og hever en rikt utsmykket øks. Trekker drømmer opp av hatten, slenger dem på bordet og hever øksen.


Publikum gyser frydefullt i det den faller mot den første drømmens nakke. Og en til. Og igjen. Og ut fra de hodeløse drømmene flommer et stort mørke utover gulvet. Mens en enslig engel oppe blant bjelkene under himmelbuen sitter og ser ned på meg, der jeg troner på 1. benk.


”Løft meg
Vekk meg
Stryk meg
Elsk meg”


roper jeg til engelen, mens jeg snur ryggen til illusjonistene.


For alt som betyr noe
og alt som er virkelig
skal før eller siden ropes:


alt vi fikk
alt vi mistet

alt vi begjærte
alt vi flyktet

alt vi har levd
alt vi har dødd

vår avmakt
og hele vår tause lengsel

skal før eller siden ropes.

***



Ha en fin dag.

Bjørn




onsdag 19. februar 2014

Where is your mind?





I mitt liv befinnes det seg en del greier som omhandler bør og ikke bør. På samme måte som det befinner seg en del må og ikke må. I tillegg til vil og ikke får eller kan.

Det du leser nå er i utgangspunktet noe jeg ikke bør skrive. Ikke akkurat nå, i hvert fall. I stedet burde jeg skifte vann på akvariene mine. For i dag er det dags for det. Akvariene bør skiftes på en gang i uken, så det ikke danner seg giftstoffer som nitrit og nitrat som tar knekken på fiskene.  At fisk stryker med er ikke moro. Og enda mindre moro er det at det ofte skyldes at akvaristen – i dette tilfellet meg selv – har gjort en eller annen feil. Enten det har sin bakgrunn i uvitenhet eller slapphet.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men selv er jeg god på det med å utsette ting. Noen ganger utsetter jeg ting bare litt, andre ganger kan jeg utsette ting så ettertrykkelig at jeg helt glemmer det som skulle vært gjort. Og det kan gi kjedelige konsekvenser. Som at en fisk dør, eller at en regning ikke blir betalt eller at en agurkbit er nærmest flytende når jeg finner den gjenglemt bak ett eller annet i kjøleskapet. For å huske regninger har jeg derfor lagt det meste inn på automatisk trekk. Vannbyttene må jeg derimot ta en mer aktiv holdning til. Og de tar meg ca. en og en halv time med bæring av vannbøtter. Først det som skal ut av karene, og så det som skal inn. Og så må jeg gjerne skrape litt alger og slikt fra tid til annen. Det finnes systemer som gjør at jeg kunne slippe å bære disse vannbøttene. Jeg kan koble rør fra akvariet til en kran, og ha et system som tar seg av vannet som må ut når nytt kommer inn. Men det koster penger. Og hadde jeg brukt av pengene mine til alt jeg vil ha, ville ting jeg bør bli lidende under det. Noe en kan se eksempler på om en for eksempel slår på idiotkassa og titter litt på Luksusfellen.

Å ha noen ting en skal og bør i livet kan være både positivt og negativt.  Selv føler jeg det som godt når en stor eller liten jobb jeg burde gjøre er gjort. I går dukket for eksempel veiavgiften opp i postkassa. Den regningen er en av få som ikke står på automatisk trekk. Men nå er den betalt. Jeg utsatte det ikke. Så nå kan jeg ikke glemme å betale den. Fordi jeg valgte en løsning som kan puttes i skuffen burde, gir det meg en positiv konsekvens. Men bør kan også bli et problem.

De som har aller størst problemer med bør, er kanskje de som har lagt seg til tvangshandlinger, OCD. Selv er jeg ikke en av dem. Det finnes også dem som i blant kjenner på følelser, og tenker de ikke bør la dem få komme til uttrykk. For eksempel sinne. Sinne er en negativ følelse hos mange. Det samme kan for eksempel sjalusi være. Også begjær kan bli en negativ følelse. Så ofte føler vi at vi bør undertrykke slike sider i oss. Og det kan jo få sine konsekvenser. Noen blir så gode til å undertrykke følelsene sine at de nærmest utsletter seg selv og blir en maske eller en marionett. Gevinsten blir kanskje at en unngår for eksempel angrep eller konfrontasjoner eller ansvar, mens prisen kan bli at en blir nærmest usynlig, og en tilfredsstiller som undertrykker mye av egne behov. Det er nok mange som går rundt og bærer på flinkpikesyndromet. Både gutter og jenter, kvinner og menn. 

Kanskje er det slik at vi tjener på å være tro mot det vi føler, men at det å være tro mot følelsene våre ikke er det samme som å fraskrive oss ansvaret over uttrykket de får. Hva vi føler må ikke bli som en unnskyldning for hva vi velger å gjøre. Men kanskje det er bra å spille på lag med følelsene, i stedet for å stå i kamp mot dem eller underkaste oss fullstendig. Følelser er jo ikke farlige i seg selv, selv om de kan oppleves slik.

Selv liker jeg ikke å bli sint. I blant når jeg blir sint tror jeg etterpå at nå vil ingen være glad i meg lenger. Og jeg kan bli kjempetrist og skamfull og føle meg som et dårlig menneske. Så jeg forsøker å undertrykke sinnet mitt. Noe som egentlig fungerer dårlig. For jeg har oppdaget at måten jeg er skrudd sammen på, er at når jeg er utro mot det jeg føler, så ender jeg ikke opp med å kjenne på lettelse, men med å føle på angst i stedet. Det vil si at hvis jeg for eksempel smiler når noen utsetter meg for ting jeg ikke liker, så vokser det noe inne i meg, som ikke minner om smil i det hele tatt. Så det er bra for meg og ikke bare stå og smile, men heller ta konfrontasjonene når jeg for eksempel føler en urett blir begått, eller jeg blir utsatt for arroganse, kynisme, nedvurdering, latterliggjøring, manipulering eller annet maktspill og hersketeknikker. Men, konfrontasjoner har også sin pris, ikke bare gevinster i form av en rak rygg. Så jeg må finne en balanse. Noe som ikke alltid er like lett. Og akkurat som ved akvariene mine, blir det gjort feil fra tid til annen.  Fordi jeg utsetter, ikke er tro mot det jeg vet jeg bør, eller fordi det å være menneske med det å føle og handle tross alt ikke er det samme som å ha ting på automatisk trekk i nettbanken.

Dagens oppgave:

1 Hva har du utsatt i dag, som du vet du burde ha tatt tak i?
2 Om du spontant skulle gi svar på hvilken følelse du undertrykker mest, hva er den?
3 Hvilken gevinst mener du du oppnår ved å utsette det du svarte under punkt 1?
4 Hvilken gevinst mener du du oppnår ved å ikke være tro mot det du svarte i punkt 2?
5 Tenkte og kjente du etter i det hele tatt, eller lot du være, og hvorfor?
6 Where is your mind?


Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Where Is My Mind


søndag 16. februar 2014

Slik vi ønsker eller evner å leve




Rundt omkring i vårt langstrakte, grisgrendte og værbitte bor det folk i forskjellige familiekonstellasjoner. Ofte med mine, dine og våre barn samlet under samme tak.  I tillegg er det en god slump som bor alene. Og jeg tilhører den siste kategorien, jeg bor alene. Slik har jeg hatt det siden år 2000. Det vil si at i mai vil jeg ha bodd alene i 14 år. I hvert fall om en tenker på å bo alene kun som å ikke bo sammen med en kjærest eller ektefelle. Men noen bor jo sammen med barn. Og for min del har også jeg i løpet av disse fjorten årene hatt unger boende hjemme i lengre og kortere perioder. Det har jeg ikke nå. De har flyttet ut. Og lever sine egne liv slik de selv ønsker og evner å leve dem.

I begynnelsen av de fjorten årene var det også noen ikke helt vellykkede kvinnehistorier i livet mitt. Men i de siste åtte årene har jeg vært i et forhold til Beate. Uten at vi bor sammen av den grunn. Og uten at vi har umiddelbare planer om å begynne med akkurat det. Grunnen til at vi ikke bor sammen var i utgangspunktet at vi ville gi våre respektive barn mest mulig av vår tid og vår oppmerksomhet etter at familiene deres jo ble splittet. En skilsmisse er sjelden lett for barna. Men etter hvert har vi funnet ut at det fungerer ganske greit å ha det slik, og at det kanskje ikke alltid er så lurt å forandre på noe som fungerer bare for forandringens skyld.
  
At vi ikke bor sammen betyr ikke at vi ikke ser på oss selv som en familie. For det gjør vi. Og våre barn kaller seg søsken, uten at det finnes en flis av felles gener i dem. Å være familie betyr at Beate og jeg har et ansvar.  Vi må gjøre vårt for at familien opprettholder båndene.  Og en av måtene å gjøre det på er ved å ha fellesmiddager.

I dag er det tid for en fellesmiddag. Det er en stund siden sist, og det er min skyld. Etter at jeg fikk en depresjon i høst, har jeg ikke helt funnet tilbake til gnist og energi.  Denne gangen var det min eldste datter som kom på banen og etterlyste en søndagsmiddag. Og det synes jeg er kjekt. At vi blir bedt om at vi skal komme sammen, og ikke bare ber om det selv. Og siden det alltid er jeg som er kokken ved disse fellesmiddagene, skal jeg om ikke lenge løpe i gang skinkestek, fløtesaus og surkål. Ikke det mest spennende kanskje, men veldig søndagsmiddagaktig i mitt hode. Og det er mat som er lett å like for alle årsklasser og ganer. Søndagsmiddagen må ikke være en arena for å introdusere nye retter og smaker som ikke alle nødvendigvis umiddelbart vil elske. Det går an å velge sine kamper og når en vil ta dem også i en familie, og ikke kun fokusere på egne behov.

Dagens bilde viser en Krobia sp. Xingu redcheek. Det er en ciklide. Den blir ca 15cm som voksen, og er fra elven Xingu i Amasonas. En elv som sterke krefter nå vil demme opp, med de konsekvenser det vil få for urbefolkning og dyreliv på land og i vann. De som vil demme opp sier at det er på grunn av at det finnes et behov for strøm. Behov som forklaring har en tendens til å påberope seg å kunne rettferdiggjøre det meste.


Krobiaen har ingen forutsetning for å velge som vi. Den kan ikke velge å sette seg selv til side for å unngå en konflikt, eller handle ut ifra en idé, verdier, rettferd, moral, empati eller langsiktige gevinster. Det er lite poeng i å tillegge en Krobia menneskelige egenskaper slik en til tider gjør med for eksempel katter og hunder som er avlet fram for å ligne små babyer med små snuter og digre, våte øyne.  Krobian reagerer kun på instinkt når instinktet trigges. I ett av akvariene mine har jeg seks stykker av dem, og de begynner å nærme seg kjønnsmoden alder. Grunnen til at de er så mange, er at det ikke går å skille mellom kjønnene når de er små. Så håpet er at det blant de seks befinner seg begge kjønn, og om så er tilfelle er planen å la to av dem danne et par, og så ta ut de andre. Noe som kanskje må skje ganske raskt. For i det et par dannes, vil dette paret etter stor sannsynlighet begynne å drepe de andre. Slik funger naturen.  Men slik trenger en ikke å ha det ved søndagsmiddagen. En kan forsøke å legge ting litt til rette, og unngå det som lett trigges og kan utvikle seg til maktkamp eller trang til å vinne på et eller annet plan. Litt harmonisering er greit fra tid til annen.

Jeg kjenner at jeg gleder meg til denne middagen. Det gjør godt når vi kommer sammen på denne måten, selv om det alltid også byr på utfordringer, fordi det finnes mange behov og mange meninger og følelser når en gruppe samles. Dessverre bor min yngste datter på en annen kant av landet, så jeg kommer også til å kjenne på et savn, siden hun ikke kan være sammen med oss, men savnet vil likevel ikke ta all plass. For savn har ingen større rettigheter i forhold til plass enn andre følelser har.  Så en kan tillate seg å kjenne på det som er lettere å forholde seg til også. Og det kan det kanskje være lurt å minne seg selv på til tider. For alt er ikke alltid slik vi helst så at det var i livene våre. Likevel finnes det gjerne noe. Og dette noe går det an å løfte litt opp i lyset, selv om det finnes en sorg eller en annen utfordring en bærer med seg. For om en løfter noe opp i lyset og gir det plass og himmel nok så vokser det gjerne. Det er for eksempel neppe kun meg som har gruet for noe, men så fått oppleve at det blir veldig bra, fordi jeg vågde å gå det i møte. Enten i form av å slippe noe i meg fram, eller å la noen slippe innpå meg.

Beate og jeg har ingen planer om å flytte sammen nå, som jeg nevnte over her. Det betyr likevel ikke at alt vi har sammen eller hver for oss må holdes fast i en stillstand fordi det er tryggest å ha det slik. Ting skjer. Så også vi lever dagene slik vi ønsker eller evner å leve. De to tingene er ikke alltid tilstede samtidig. Men vi har begge ønsker, drømmer, planer og behov vi forsøker å strekke oss etter. Det samme har barna våre. Ting som i blant koster noe på ett eller annet plan, men som også kan gi en gevinst. Og slik er det mer eller mindre i ditt liv også. Så hvorfor ikke be noen på middag, som du ikke har bedt på en stund. Det kommer for eksempel en søndag i slutten av neste uke også. Og den kan du gjøre nesten hva du vil med. Eller i hvert fall kan du gjøre noe med den. Muligheten ligger der og venter på deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Jag Ger Dig Min Morgon





fredag 14. februar 2014

Motstand, dårlige hårdager og stein i skoen.




Helgen lurker i vasskorpa, og jeg har tatt meg en jobbe_hjemme_dag. Den siste uken har det vært ganske intenst i hodet, med tre prosjekter som skal jobbes med samtidig. Men alt trenger ikke å gå i hundre hele tiden. Det er lov å søke litt kontroll over hastigheten vi lever livene våre i. Det er jo tross alt ikke slik at en kommer noe lenger på livsveien om en jager i topptempo hele tiden. Målsnora ligger der den ligger uansett.

I går var tre stykker av oss som holder til på Galleri  VOX, Katy Penny, Imi Maufe og jeg selv, og besøkte BEK, Bergen Center for Elektronic Arts, for å se om vi kunne få hjelp til noen prosjekter vi arbeider med. Og møtet ble både spennende, hyggelig og berikende.  For mitt vedkommende søkte jeg løsninger knyttet til en liten video jeg skal vise i min trash art installasjon, mens Katy har langt større utfordringer, hun skal lage en lydinstallasjon. Et veldig spennende prosjekt, som jeg anbefaler lesere fra Bergen å besøke. Den skal settes opp i mars.

I tillegg til alt annet som skjer for tiden, skal Galleri VOX representert ved et par av oss,  besøke Christiegården her i Bergen i slutten av denne måneden. Dette skjer i forbindelse med et Rå Kunst prosjekt vi startet for en tid tilbake. Vi kaller det Prosjekt RÅ. Christiegården ønsker å stille ut vår postkortutstilling av norske og internasjonale oustsider art/raw art kunstnere, som nå er kommet tilbake til Bergen etter en turne rundt i andre land. Vi skal også titte på noen bilder som er interessante for Sør-Troms museum/Trastad samlinger, som Galleri VOX/Prosjekt RÅ har samarbeidet med en stund. Hva Rå kunst/Outsider art er, kan du lese om her, om du ikke allerede er drittlei av å klikke på røde linker.

På det forrige blogginnlegget her på Vannlandet fikk jeg tilbakemeldinger på at det var bra å lese om at ting er mulige å få til. At det for enkelte kan gi litt håp å bli minnet på det, der håp kanskje har kommet litt i bakleksa. Så jeg vil ta opp den tråden igjen.  

Det er lett å tenke eller si at en ikke får til noe, om livet kom til en korsvei som skulle vise seg å bli full av motstand, dårlige hårdager, eller stein i skoen det virker umulig å bli kvitt. Men det er feil. Alle får til noe. Også du, også jeg. Jeg vet ikke så mye mer enn akkurat dét om deg, men jeg vet noe om meg selv.  Og én ting jeg vet er at jeg for noen år tilbake var på et plan hvor utfordringen kunne dreie seg om å gå i postkassa eller å stå opp. Jeg satt innesperret i min egen angstfylte, kaotiske og depressive verden bak mørke gardiner og svettet håpløshet og gnukket på min svartmalte åndelampe uten særlig håp om at det skulle føre til noe.  Det gjør jeg ikke lenger. Ikke i den grad, i hvert fall.

Også de som sier de ikke får til noe, får noe til. De klarer for eksempel å gi uttrykk for egen opplevelse, når de gir uttrykk for en slik begrensning. Og det er noe i seg selv. Det finnes mennesker som ikke er i stand til å gi uttrykk for en opplevelse. Du som leser dette er ikke en av dem. Så da handler det i verste fall om at en ikke får til så mye en vil, eller alt en vil - at en nedvurderer seg selv - ikke at en er i en vegetativ tilstand. Og det er et bra utgangspunkt. For om en ser det, har en skiftet fokus fra å få til ingenting til å få til litt. Og om en har skiftet fokus én gang, kan en gjøre det igjen. Forhåpentligvis mot noe enda bedre. Og slik kan det fortsette. Om en vil  nok, og våger nok.

Å skifte fokus er likevel ikke det samme som å skifte ståsted eller et nytt liv over natta. Men det gir en mulighet til å bevege seg mot en ny virkelighet, fordi en har fått øye på den. Mens det å si at en ikke får til noe, er det samme som å holde seg fast i sin egen håpløshet, og lukke døra mot alle muligheter. Og dét er jo ingen ting av verdi å holde fast ved. Det finnes bedre ting å gripe etter. Bare en så liten greie som at du brukte viljen din til å klikke deg inn på Vannlandet, er en bedre liten ting å å bruke seg selv til enn det som handler om å holde fast i absolutt ingenting annet enn stillhet, stillstand og ensomhet. Og du klikket deg inn. Du gjorde noe annet enn å vende blikket inn i deg selv, og lukke deg inne i mørket som kan finnes der. Som kan oppstå i oss alle. Du kan ikke bortforklare det. Du gjorde et valg. Du åpnet noe. Alt handler ikke om kvanta, så selv om det bare var en side på nettet, er det likevel noe. Det betyr at det finnes valgmuligheter i livet ditt, at du ser det, og at du er i stand til å velge. 

At alt en får til ikke er toppen av ei kransekake tar ikke fra det verdi. At jeg på egenhånd ikke klarte å få laget videoen min slik jeg ville, luker ikke verdien ut av den kommende utstillingen min. At Katy trenger hjelp til elektronikken som ligger i bunnen av lydinstallasjonen hennes, tar ikke verdien bort fra opplevelsen du kan få, eller den hun selv får når den stilles ut. At de som hegner til Christiegården ikke selv klarer å gjøre den jobben som omhandler å få vist fram kunsten sin, tar ikke fra dem verdien av å ha laget den, eller verdien i bildene. At Imi i disse sammenhengene som er nevnt her ikke er den som selv stiller ut noe, tar ikke verdien ut av den jobben hun gjør på Galleri VOX som kunstnerisk veileder og frontperson for Prosjekt Rå. At du sto opp i dag, eller klikket deg inn på dataen i horisontal stilling, leste deg igjennom alle disse ordene jeg hiver rundt meg i hytt og pine, tar ikke fra deg verdien av å være den som leser, den som søker, den som tenker. Det stjeler ikke verdien av alt det du bærer med deg av livsvisdom og potensiale, tanker, følelser, omsorg og vilje. At sneglen i akvariet mitt, som vises på dagens bilde, ikke har hovedrollen bak glassveggene, betyr ikke at den ikke har verdi for akvariet, eller for meg som akvarist. Om du sliter, om du står i motstand eller ser mest det som er svart eller i gråtoner, betyr ikke at all virkelighet er svart, eller at slit er alt du er. Du er mye, mye mer enn det du ser. Mye, mye mer enn det vi ser. Ingenting annet er som du.

Ha en fin dag.

Bjørn





søndag 9. februar 2014

Om å eie, eller bli eid.




Om det var denne lille historien som ubevisst trigget noe skal være usagt, men i går kveld var jeg fysen på noe godt, og det endte med at jeg løp i gang litt av sorten artikkelen under linken viser reklame for. Og det smakte fortreffelig. I går som kveldsmat, men også med rester til frokost. Med kaffe til selvfølgelig. I hvert fall til frokosten. Kaffe må til. Bare ikke for mye. For mye kaffe får det til å dirre i kroppen min. Som om en eller annen bryter har blitt satt på maks. Bare ikke på en god måte. For det får angsten min til å ta spenntak og kreve sin plass. Og det at både sitrende energi og angst er på banen samtidig, er ikke alltid like moro. Noe jeg kjente på på fredag.

Den dagen var jeg i et møte. Rollen min var å skulle være rådgiver i forbindelse med en liten utsmykning i Rådhuset. Gitt min sosiale angst, er slikt i utgangspunktet utfordrende nok, om jeg ikke i tillegg skulle ha gulpet innpå for mye kaffe. Noe jeg hadde gjort. Så det var med sitrende kropp og dirrende hender jeg forlot atelieret og la i vei gjennom Bergen by på vei til møtet. Å gå igjennom byen er ofte utfordring nok. Så jeg velger det lett bort. Det kunne jeg ikke denne gangen. Eller jeg kunne, men jeg ville ikke. Og alt jeg hadde til å roe meg ned med, var noen ord jeg hadde lest inne på bloggen til fjellcoachen, som jeg forsøkte å holde fast med mens jeg ruslet av gårde i lett stakkato og karikert slentring. En gangart kjennere av angst nok har førstehåndskunnskap til. Ordene jeg hadde lest var disse :

"Det er ditt møte, din presentasjon og ditt budskap, og da er det også ditt uttrykk du skal formidle. Eier du dette, er du også klar til å hoppe!"

Og ja, ordene til fjellcoachen hjalp. Så da jeg var vel framme og hadde blitt sluset inn forbi vakten i Rådhuset, følte jeg meg langt roligere enn før jeg forlot atelieret. Selv om alt er relativt. For jeg klarte selvfølgelig å skalle i heisdøra på vei inn i heisen som en annen komiker, og det hadde nok sin årsak i en smule stress.

Møtet gikk ellers bra, og jeg gikk fra rådgiverrollen til selv å få tilbud om utsmykningen. Og det var jo kjempemoro. Så nå skal jeg lage et lite prospekt, og legge det fram om et par uker.

Selv tror jeg at ordene til fjellcoachen hjalp meg. Det var noe å holde fast ved, i stedet for at ordene som sier at jeg ikke eier noe å tilby fikk dra meg ut på svart hav. Og jeg tenker at dette kan en koble opp til at hva en sier til seg selv betyr noe. Sier en at jeg er ikke bra nok, så blir en ikke bra nok. Sier en at jeg har noe å komme med, så vil det derimot kanskje hjelpe litt. Om en i tillegg har noen rundt seg som bekrefter at du har noe å komme med, så hjelper det enda mer. Mens har du noen rundt deg som trykker deg ned, blir det ofte håpløst etter hvert.

Det å bli trykket ned kan skje på mange måter. Kanskje ved hjelp av negativer, forkledd som positiv bekreftelse. Som for eksempel i: Dette var ikke det verste du har gjort. Eller: Hvem skulle trodd at du kunne klart dette?

Andre metoder er mer direkte, som et slag, et spark, et verbalt angrep i det mest sårbare av det du er. For eksempel i identiteten din, slik at den som trykker deg ned selv kan få ruve over deg, for å oppnå illusjonen av å eie deg.

Her på Vannlandet forsøker jeg å si at livet går an å leve i mange former. Det går an å leve det med en utfordring, og likevel kunne få noe godt ut av det. For å kunne formidle dette bruker jeg ofte mitt eget liv som et bakteppe, slik jeg nettopp gjorde. Jeg skriver om angsten min, depresjonene og de ødelagte lungene. Jeg forteller om hvordan jeg har det, og hvordan jeg har hatt det, hva jeg får til og hva jeg ikke får til. Noen ganger forteller jeg om det vonde jeg har opplevd, men i dag fortalte jeg altså om noe positivt jeg fikk oppleve. Så det positive finnes. Det finnes i mitt liv. Det igjen betyr at det kan kobles noe positivt til meg, ikke kun noe negativt.

Grunnen til at jeg forteller om meg selv er ikke for å vise smerten min, håpløsheten, utfordringene, alt det vanskelige eller negative. Slike ting er i utgangspunktet neppe av interesse for andre enn meg selv, mine nærmeste eller dyneløftere. Erfaringene er kun ment å være som en kontrast mot noe annet, et springbrett mot synliggjøring av muligheter og verdier. For meg selv, og for deg som kanskje leser det jeg det skriver. Jeg kunne skrevet mer generelt, eller om noen andre. Jeg kunne hegnet om meg og mitt, forsvart det private og sårbare, skammen og utilstrekkeligheten, gjemt meg bak en maske, men da hadde noe av troverdigheten i det jeg vil formidle blitt borte, føler jeg. Så derfor skriver jeg som jeg gjør. Så får det heller stå sin prøve.

For noen år tilbake lå jeg ganske flatt. Jeg var slått til jord, som en sier. Og det var ingenting igjen av meg annet enn koblingen til barna mine og ansvaret for dem. Men jeg har kommet meg litt opp fra gjørma og dunsten fra mugg og forråtnelse siden den gang, til jeg nå på en god dag nå står noe ubalansert på beina og kan puste inn friskere luft. Det betyr at det går an. At det ikke er en umulighet å få et rimelig godt liv selv om en faller. Livet blir kanskje ikke likt det det var før du falt, men det er jo ikke nødvendig at det må være det. En kan la det få bli noe nytt. Det trenger heller ikke å være kun bra for å ha en verdi. Ingen har det bra alltid. Det viktigste er at du eier deg selv. At ingen andre får eie deg. Kun du.

Det er lett å tro at alt håp er borte når en mister noe. Enten det er en selv en mister, eller rammene rundt livet sitt, kjærlighet, tillit eller helsen, verdighet eller identiteten sin. Men det må ikke være slik. Det finnes mange veier som ligger og venter. Noen av dem fører ned, andre fører opp. En må selv velge. Selv fant jeg en vei opp igjen gjennom kunst. Jeg gikk fra å være keramiker til å bli maler. Og fra knapt å ha tatt et penselstrøk, har jeg nå hatt flere utstillinger, har en ny på beddingen, holder i disse dagene på med å selge inn en installasjon utenbys, har laget en utsmykking over tre etasjer i et NAVbygg, en utsmykning for et hotell, og nå skal jeg gjøre en i Bergen Rådhus om alt går bra. Og tro meg, jeg lå virkelig nede før jeg begynte å krabbe og gnage meg oppover. Kun grava lå lavere enn jeg lå. Jeg hadde ingen verdi, jeg var blitt en ingenting. Alt jeg eide var en maske over all min begredelighet. 

Det er lite spesielt ved meg. Jeg er så vanlig som det går an å bli. Det eneste spesielle er at jeg bærer på en barndom som gjorde livet mitt vanskeligere enn det burde få blitt. Jeg har blitt utsatt for overgrep og svik som barn, og også i voksenalder. Utover det er jeg så vanlig at jeg forsvinner i mengden som en stimfisk i en stim i et hav på en klode i et solsystem i et univers jeg aldri vil få skimte omfanget av. Likevel er jeg meg. En liten prikk, et lite menneske. Jeg finnes. Og det er nok. For det betyr at jeg er noen, at jeg har noe, at jeg kan noe, at jeg betyr noe, at jeg fortjener noe. Samtidig betyr det at jeg har øyne. Og ører. Slik at jeg kan høre, og jeg kan se. Blant alt jeg kan se finnes slikt som håp, vilje, styrke, verdi og potensiale. Ikke kun i meg selv, men jeg kan se det i deg, om du slipper meg nær nok, og jeg samtidig våger å slippe deg innpå meg.  I tillegg har jeg også en stemme. Så jeg kan si til deg at det er ikke kun alle andre som er noen, har noe, kan noe, betyr noe, fortjener noe. Det gjelder for deg også. Du er mye, mye mer enn det du tror. Så grip det. Ta de ordene med deg, slik jeg tok ordene til fjellcoachen med meg, og fortsett med å si dem til deg selv, til du virkelig forstår dem, tror på dem, eier dem. Til du eier deg selv.

For en stund siden skrev jeg om et maleri jeg vurderte å male over, fordi jeg følte jeg ikke strakk til. Men, jeg malte ikke over det. Ikke alt. Jeg tok opp utfordringene fra det, og arbeidet videre. Dagens bilde er et utsnitt fra dette maleriet som har fått tittelen ”Taus”, og nå nærmer det seg snart ferdig. Klikker du på det forstørres det. I virkeligheten er det 100x120cm stort. Jeg synes selv øynene til gutten på bildet passer bra til dagens link.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Masken







onsdag 5. februar 2014

Trusselbilder og andre bilder.






Om en skal liste opp følelser som er vanskelige å takle, så finner sinne for mitt vedkommende seg en naturlig plass rimelig høyt oppe på den lista. Og da tenker jeg både på eget sinne og andres.  Selv om det selvfølgelig finnes graderinger også her. Er en liten unge sint, så er det for eksempel ofte helt greit.  Unger kommer ut med følelsene sine der og da, uten filter. Men ved ett eller annet punkt slutter de med det. Fordi de blir tvunget til det, eller fordi de finner ut at det ikke er til deres egen fordel. De som ikke går igjennom denne forandringen vil før eller siden møte en utfordring. Det samme vil de som står rundt dem gjøre.

Når det gjelder mitt eget sinne, så finnes det også der forskjellige graderinger. Det er lettere for meg å vise sinne overfor de som står meg nær enn de jeg ikke har samme forhold til. Og aller lettest om sinnet ikke er rettet mot den personen som observerer det i det hele tatt.

Noen ganger blir sinnet til enkelte så stort og heftig at det ender opp i et mer håndfast uttrykk. For meg er det mange år siden jeg ble utsatt for vold. Men erfaringene ligger der likevel, og alle følelsene som var knyttet til det den gang ligger fremdeles lagret i meg. Så det skal ikke så mye sinne og aggresjon til før følelsene trigges og jeg går i forsvarsposisjon eller ser etter en mulighet til å trekke meg tilbake. Spesielt i forhold til en viss type menn blir dette aktualisert for meg.  Likevel gjelder det ikke alle menn. For menn er ikke alle like, slik kvinner heller ikke er det.  Så det jeg hadde i tankene nå, er den typen menn hvor jeg fornemmer at aggresjonen ligger like under huden og ulmer. Hvor og når disse følelsene i meg viser til et reelt trusselbilde er noe jeg må arbeide med å finne ut av i hver enkelt situasjon. Men da er vi over på å ta intellektet i bruk som et styringsorgan for følelsene, og nå var det følelser i seg selv som foreløpig var temaet, ikke løsningsmodeller.

I yngre dager hadde jeg en del hunder. Og i hundeverden er det slik at vi har et begrep vi kaller angstbitere. Jeg tror at det begrepet i blant gjelder for mennesker også, og at noen som utstråler aggresjon kanskje selv kjenner like mye på angst og usikkerhet som sinne. At sinnet eller en overdrevet pågående attitude kanskje blir brukt som et middel til å dekke over noe som handler om usikkerhet eller tilkortkommethet. En form for overkompensering. Og da er vi inne på sårbarhet. Følelsen av sårbarhet finner også sin naturlige plass på lista over følelser mange av oss ikke alltid er så glade i. Og den kan dukke opp i mange situasjoner. Ikke minst om en slipper andre mennesker innpå seg.

Blant andre følelser som er vanskelige for meg selv å takle er skuffelse en ypperlig kandidat til listen. Skuffelse gjør vondt. Om det da ikke er skuffelsen over at lottoen ikke slo inn denne uka heller. Den har jeg vent meg til og er i stand til å bære uten de helt store problemene. Andre ganger er skuffelsen verre å kjenne på. Når jeg blir sviktet, for eksempel. Eller føler meg lurt eller blir forsøkt manipulert. Om jeg blir nedverdiget eller latterliggjort av noen jeg ikke trodde ville ty til slikt. Om noen stjeler noe fra meg, eller tillegger meg motiver eller personlighetstrekk jeg ikke kjenner meg hjemme i. Ved utroskap. Om noen vender meg ryggen. Det er nesten ikke grenser for potensielle skuffelser som ligger og venter på meg og oss alle. På samme måte er det heller nesten ikke grenser for hvor mange skuffelser vi har fått oppleve til nå. Og det er lite vi kan gjøre med det. Impregnering mot livet funker ikke. Og en fungerende vaksine mot følelser er ikke oppfunnet enda. Da gjenstår for enkelte kun smertelindring. Så noen forsøker å døyve eller flykte fra følelsene de kjenner på ved hjelp av et eller annet dop. Mat, vasking, sex, selvskading, alkohol, stoff, tvangshandlinger, osv osv …

Fordi skuffelse gjør vondt, forsøker jeg likevel å beskytte meg mot den. Den mest lettvinne måten å gjøre det på er ved å forsøke å ha kontroll.  Men kontroll er ikke fullt så lett å avstedkomme som illusjonen av kontroll, og det siste blir lett en tidsbegrenset opplevelse. For greia med illusjoner er at de gjerne står for fall, som vi vet. Og illusjonens fall medfører gjerne kontrolltap. Opplevelsen av kontrolltap er en følelse jeg heller ikke er spesielt glad i. Derfor forsøker jeg å verne meg mot den også. Noe jeg mistenker flere en jeg kan kjenne seg igjen i. 

Ett grep kan da være å gjøre det en kan for å kontrollere alt og alle rundt seg med de midler en er i stand til å ta i bruk, eller i stedet la ett spesifikt område få bety alt. Et annet kan være å nøye seg med å søke kontroll over seg selv, i stedet for over andre. Gjennom for eksempel å isolere seg, holde avstand, ikke slippe noen nært innpå seg, vike unna alle potensielle konflikter, aversjoner, fristelser, utfordringer, nederlag og alle de forskjellige følelsene som er knyttet til dette. Men uansett hvor hardt en forsøker, uansett hvor mange forsvarsverk en setter opp, så fungerer det likevel ikke bestandig i praksis, dessverre. Fullstendig kontroll er en utopi, i det minste når det kommer til dette med følelser. Så kanskje fokuset vårt bør ligge mer på å tilegne oss redskaper til å takle kontrolltapet og andre følelser vi til tider kan kjenne er vanskelige å stå i, enn å ha fullstendig kontroll over dem/rømme fra dem. Og da gjenstår det bare å hoste opp en liten oppskrift på hvordan en skal få til det. Og det tenkte jeg kunne få være din oppgave å tenke noen tanker rundt i dag. Men ikke gå for fortrengning, pliiiis!

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:     You Talking To Me? 
Dagens link II:  Waves Of Fear  




søndag 2. februar 2014

Du er bra nok.





Toårsdagen for Vannlandet gikk forbi i stillhet. Jeg hadde en stund hatt i mente at jeg burde skrive noe den dagen, men det var ikke nok. Så jeg glemte det. Mens denne bruken av uttrykket ”ha det i mente” kom jeg nettopp på, fordi jeg brukte det i en annen setting. Om det finnes noen unge sjeler som leser her og ikke er kjent med uttrykket, kan det bety noe slikt som å ha noe i bakhodet.

Det er mye som kan ligge i bakhodet vårt. Både positive og negative ting. Men akkurat her tenkte jeg ikke nødvendigvis på noe som ligger og gjærer, eller en pigg i nakken som smerter, men mer på linje med en huskeliste. Og huskelister kan være bra og ha. Ikke kun i form av handlelister, men også i form av en minnebok vi kan bruke i forhold til valg. Slik at om vi blir stilt opp mot en valgmulighet vi har stått framfor før, kan velge på en ny måte fordi vi husker at tidligere valg kanskje ikke var helt optimale. Noe vi kan overføre til blant annet uttrykket ” å velge sine kamper”. Dét er en bra ting å ha på huskelisten sin.Vi må ikke kjempe på alle felt. Vi trenger heller ikke ”å gå med åpne øyne utfor stupet”. I det øyeblikket vi er i stand til å se det, kan vi velge. Ikke la automatikken få styre alt.

I tillegg til at noe kan ligge i bakhodet vårt, kan det også legge seg ting andre steder i kroppen. Og nå tenker jeg ikke på sideflesk, men også her mer i form av en minnebok. Noen ganger når denne minneboken blir åpnet, er vi ikke en gang klar over det. Det eneste vi opplever er at følelser blir trigget. Det kan være glede og det kan være sorg. Det kan være pågangsmot eller redsel. Det kan være stolthet eller skam.  Men mye av det er koblet til noe vi har opplevd før. Og hvis følelsene den gang var sterke eller uhåndterlige, vil antagelig situasjonene som minner om den tidligere historien også avstedkomme sterke følelser. Vi kaller gjerne disse reaksjonene for automatiske følelsesmessige reaksjoner. Og noen ganger er de så sterke at de overrasker oss. Eller de som er rundt oss. Vi skjønner ikke hvorfor en liten filleting klarte å vippe oss av pinnen, gjorde oss sinte, eller hvorfor det gjorde så vondt eller ble så skremmende. En som er opptatt av kroppens huskeliste skriver dikt om det. Så om temaet er interessant også for deg, kan du klikke deg inn på bloggen hennes her.

Jeg selv har en ganske lang huskeliste plassert rundt i kroppen. Og den som omhandler gode ting er grei å ha, men den mindre gode opplever jeg som mye lenger, og mye vanskeligere å forholde meg til. Det er også den som åpnes oftest og med størst konsekvenser, og kan lett ta kontrollen over kroppen min, musklene mine. Slik at jeg begynner å skjelve, spenner meg, eller mister kontrollen av mimikk. Det gjør at sårbarheten min blir synlig, noe som igjen gjør at jeg blir synlig, og fort kan føle meg avkledd, naken, avslørt. Så det medfører at jeg forsøker å beskytte meg mot huskelisten og kroppen. Unngå situasjoner som kan utløse følelser jeg har kjent på tidligere. En av disse følelsene er kaos. Og kaos går gjerne og leier på angst, som et kjærestepar av den mindre gode sorten. Hvem av dem som pirker meg i ryggen først kan være forskjellig, men dukker den ene opp dukker gjerne den andre også opp.

Det å beskytte seg slik at visse automatiske følelsesmessige reaksjoner ikke oppstår, blir for noen nesten en fulltidsjobb. Og i blant blir løsningen å trekke seg bort, vike unna, ikke ta del i ting, slik at en kan få oppleve noe som det er lett å kalle et friminutt eller å ta vare på seg selv. Vi velger jo gjerne å navnsette ting og tang på en måte som er til vår egen fordel, slik at det blir lettere å leve med det. Selv velger jeg denne løsningen ofte. Og friminuttene mine kan vare i dagevis, ukevis, månedsvis. Noe som gjør at jeg i denne tiden ikke får nye erfaringer som på sikt kunne fortalt meg at jeg klarer å stå i følelsen av for eksempel angst og kaos, eller skam og mindreverd. Og jeg unnskylder meg med at jeg har kjempet hele livet, og at nå er jeg blitt såpass gammel at jeg må få lov til ikke å ha det vanskelig hele tiden, ikke alltid måtte leve helt opp mot grensen av det jeg tåler.  

Likevel gjør jeg noe. Selv om jeg ikke hele tiden stanger mot grensen av det jeg er i stand til å tåle. Jeg utfordrer følelsene, og stikker fram hodet, men i et tempo som kanskje kunne vært høyere. I det minste sett utenfra. Og jeg får sakte men sikkert nye erfaringer. For eksempel i tilfeller hvor jeg lett kunne tatt på meg ansvar der ansvaret egentlig ikke er mitt, men i stedet klarer å plassere det der det hører hjemme. For å tro at alt er min skyld og mitt ansvar kan jeg lett ende opp med å gjøre. Og slik tror jeg det er med deg også. Som når noen utsetter deg for arroganse, nedlatenhet eller manipulering. Opphøyer seg selv ved å minimere deg. Forsøker å undergrave motivene dine ved hjelp av latterliggjøring eller ved å påstå at de er noe annet enn de er. Vi kjenner alle til slikt. Og du kjenner hva det gjør med deg. Hvordan ting blir hentet fram fra minneboken, og alle impulser blir trigget på en måte som minner om automatikk.  Kanskje fører det til at du trekker deg bort fra verdiene dine og det du tror på, begynner å lete etter feil ved deg selv, som i at du misforsto noe. At du overdramatiserer. At du ikke er bra nok. At alle ser kun det noen pekte på ved deg.

Men slik er det ikke nødvendigvis.  Det er kun kroppen som overtar. Minneboken. For du er bra nok. Alt er ikke ditt ansvar. Og det er ikke slik at alle ser ned på deg bare fordi noen forsøker å stille deg i et dårlig lys, selv om du lett tror det. Folk er i stand til å se selv. Slik du selv er i stand til å se andre. Dette opplever jeg stadig. Der jeg frykter at ingen har fått med seg det jeg selv opplevde, får jeg bekreftet at de likevel gjorde det.  Kanskje får jeg bekreftelsen ganske umiddelbart, kanskje får jeg den år i etterkant. Og denne bekreftelsen blir til et nytt minne. Et eget kapittel i minneboken som lagrer seg i kropp og muskler. Og jeg tror at du i blant har opplevd det samme. Og vil få oppleve det igjen. Bekreftelser som gjør deg sterkere og sterkere, litt etter litt. Om du ikke gjemmer deg bort slik at ingen skal nå deg. Ingen skal såre deg. Ingen skal tråkke over deg. Ingen skal stjele deg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: En reprise