mandag 13. januar 2014

Vafler med krem og nakkemuskler





Dagen min startet som dager flest: Jeg våknet. Og det jeg våknet til var et litt kjøligere hus enn vanlig. For ute har tempen ramla noen hakk under null. Og jeg forsto raskt at strømmen i tillegg hadde vært borte. Blant annet fordi ei pumpe i et av akvariene mine hadde stoppet. Og slikt er ikke heldig. I hvert fall ikke om det blir stående for lenge. For inne i pumpene er det svamper, som er fylt opp av bakteriekulturer.  Og disse bakteriekulturene er det som holder vannet rent for giftstoffer. Uten vannbevegelse dør bakteriene. Og døde bakterier skaper enda mer giftstoffer. Deretter vil fiskene dø. Og er det ikke merkelig? Det er akkurat slik det er med oss også! Deg og meg! Om vi ikke på en eller annen måte er i bevegelse dør vi på et vis sakte, men sikkert, i det vi svinner hen i ånd og materie.  Det er ikke sikkert vi merker det så godt, for det går gjerne langsomt. Men det er ingen naturlov som sier at en bevegelse er verken ufarlig eller bortkastet, selv om den er langsom. 

Alt trenger ikke å være så voldsomt i livene våre for at det skal ha en dårlig konsekvens eller en stor verdi. Tenk bare på et smil, hvor mye det kan bety. Eller opplevelsen av å bli sett.

I går hadde jeg besøk. Det er ikke ofte jeg har det. Jeg kan ikke huske sist. Etter at angsten min tok overhånd i 2000 har jeg holdt det meste av folk på avstand. Kun familie og de som står meg aller nærmest har sluppet innenfor døren. Men i går ble det altså annerledes. Jeg hadde invitert et par jeg var naboer med i hine dager. Det vil si at det er tretten og et halvt år siden vi snakket ordentlig sammen sist.

Å ha noen innom på en kopp kaffe er ingen big deal for de fleste. Men for meg er det altså det. Og jeg var spent i mange dager. Jeg visste jo ikke hvordan det ville bli. Om angsten min ville ta overhånd, eller om vi hadde noe å snakke om i det hele tatt. Men angsten tok ikke alt fokus, og vi hadde ting å snakke om. Samtidig fikk jeg fortalt litt om hvorfor jeg forsvant for alle disse årene siden. Hva som lå bak det hele. Hva som ledet fram til sammenbruddet. Og det gjorde godt. Ikke bare fordi jeg fikk lesset det av meg, men mer fordi jeg ble trodd. Å bli trodd er som å bli sett. Å bli sett er som når akvariepumpa holder vannet rent for giftstoffer. Uten at vi blir sett, respektert, trodd, forstått, akkumuleres all mulig skit seg i sinnet vårt, i magen og hjertet og tankene og håpene våre - i opplevelsen vår av hvem vi er.

Nå er det ikke slik at jeg ikke har fått fortalt min historie til noen tidligere. For det har jeg. Om igjen og om igjen, for å få belyst den, forstå den og å få den ut av systemet. Men dette var et vennepar jeg hadde en god del med å gjøre over mange år. Og det har ligget tungt i meg at jeg forsvant brått uten noen forklaring, uten å ta en skikkelig avskjed. Og uten å gi en lyd om hvorfor det måtte være på den måten, hvorfor jeg følte jeg måtte ta et slikt valg.

I blant tror en at toget har gått. Broer er brent. At alle veier er enveiskjøringer. Men man tror jo så mangt. Ikke alt av det bærer hold i seg. Selv om det virker solid, er det i blant kun en illusjon. Vi klarer ikke å se de skjøre pilarene som bærer vår tro, skam, angst, frykt eller fjell av håpløshet, hva som holder det hele i en balanse og at vi dessverre ikke alltid står uten ansvar i forhold til den balansen.

Men noen ganger oppstår det en eller annen tilfeldighet som gir oss en mulighet til å utfordre det vi tror, higer etter eller gjemmer oss bak. Det vil si at vi møter et valg. En mulighet. En valgmulighet er som et veikryss. Å ta av på en sidevei betyr ikke nødvendigvis at alt vi opplever som trygt blir forandret over natten, at alt blir bra eller bare ræva. Det betyr ikke at all vår retning blir forandret for all framtid heller. Men det betyr at vi kanskje får oppleve en utsikt vi hadde gått glipp av, om blikket var låst rett fram som ugleøyne festet på et bytte eller en trussel. For i motsetning til ugla har ikke vi muskler som lar oss snu hodet rundt.  Og etter hvert begynner kanskje nakken vår å verke litt, i den fastlåste stillingen den har endt opp med å holde hodet fast i. Bare beveg litt på det, så skal du kjenne. Kanskje legger du merke til noe i både skuldre og rygg også.

I morgen starter en ny dag. Kanskje den ikke er fullt så kald som denne. Det er greit med litt husvarme, for et par dager framover nå blir jeg sittende inne her oss meg selv. Ikke skal jeg på atelieret, og ikke får jeg sett kjæresten, ikke kommer jeg meg på butikken. For eksosanlegget på bilen min sa delvis takk for seg på lørdag, og jeg har ikke fått verkstedtime før på onsdag. Uten bilen drar jeg ingen steder. Jeg er hundre prosent avhengig av bilen.  Men mens jeg sitter her inne, har jeg kakerester igjen fra i går. Og leiligheten er ryddigere og renere enn den har vært på rimelig lenge. For har du ditt første besøk på mange år, shiner du gjerne litt opp først. Og inni meg er det heller ikke så rotete akkurat nå, kjenner jeg.

Jeg kan dessverre ikke gi deg en smakebit verken av vaflene eller av den ypperlige kaken jeg bakte til besøket mitt, men du kan få noe annet. Jepp! I dag skal du få et råd, selv om du ikke har bedt om det. For slik kan jeg ta meg til rette her inne på Vannlandet, jeg kan si det jeg vil, mener, tror på, ønsker å gi bort, belyse eller ta avstand fra. Og rådet mitt er:

Bak en kake, og inviter noen du ikke har sett på en stund til å spise den sammen med deg.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Ænema



6 kommentarer:

  1. Will do :)
    Klem :)

    Fastnet i tåkefyrstens slott (bildet)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tåkefyrsten har en dør for de inviterte, den er bare ikke så lett å se.:)

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Om du skal lime inn en lenke på klagemuren bruker du Ctrl v :)
      Klem :)

      Slett
    3. I know, forsøkte, funka ikke. Men det var jo ikke mange bokstavene å skrive, så det gikk bra.:)

      Slett
  2. Så fint det var å lese denne teksten, og så mye gjenkjennelse.
    Og Håp, med stor H.


    Synnnøve

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Synnøve.

      Så fint å lese at du kunne kjenne deg igjen. For meg som skriver, er jo et av målene med en slik blogg som Vannlandet å nå fram nettopp til de som kan det.

      Beklager at jeg ikke har svart deg før. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke fått med meg at det lå en ubesvart tilbakemelding her.

      Ha en fortsatt fin helg.:)

      Bjørn

      Slett