lørdag 4. januar 2014

Taushet er ingen løsning




Så var det lørdag. Og det er vel en dag god som noen. For enkelte forbindes den med helgefri, kanskje lørdagsfylla, stress med mye folk i butikken, fotball eller trimtur, mens for andre er det ikke så mye forskjell på dagene. De sklir over i hverandre. Slik det kan gjøre i ferien. Det er bare det at de har ferie hele året. Eller noe som kan minne om ferie. I det minste om en ser det utenfra.  Noen av disse langtidsferierende uten merkbare lørdager har også en trygd. Jeg er en av disse siste. Jeg har en trygd. Likevel merker jeg lørdagene.

Grunnen til at jeg nevnte dette, er at jeg leste en blogg av Fjellcoachen. Hun tok opp det med å være uten arbeid i sin nyttårshilsen. Fjellcoachen er en av de bloggene jeg selv leser. Hun har gjerne noe på hjertet som er greit å få med seg, tenker jeg. Selv om vi kanskje har ganske forskjellig utgangspunkt når vi skriver. Om du vil lese hva hun skrev ved inngangen til det nye året kan du klikke deg inn via blogglisten som ligger lenger ned.

En annen jeg leser jevnlig er gamle ugle. I motsetning til meg som bruker en hel dynge av ord for å få sagt noe, skriver hun dikt. Noen ganske korte, andre litt lenger. Gamle ugle og jeg er ikke alltid enige, føler jeg. Eller kanskje det er mer riktig å si at vi ikke alltid har samme vinkling på ting. Jeg synes det er greit.  Det får meg til å tenke litt. Og å tenke er ikke det verste en kan gjøre. Når jeg tenker hender det jeg ender opp med å stille spørsmål. De mest utfordrende spørsmålene er de jeg ender opp med å stille ved meg selv. Samtidig er det også de som gir en del, i blant. Bekreftelser er èn ting, nye retninger og utsikter noe helt annet. Jeg tror vi har godt av begge deler. Gamle ugles dikt kan du også lese om du klikker deg inn på blogglisten min.

Verden er ikke så stor lenger. Nettet bringer oss inn i stuene til hverandre. Så til og med en gammel nabo dukket en dag opp med en blogg. Og det var rart for meg å oppdage, fordi hun skriver om ting jeg ikke visste noe om. Nå visste kanskje ikke verken hun eller de andre naboene våre hvordan jeg hadde det da jeg bodde i samme nabolag heller, men sånt er jo ingen nyhet i seg selv. Vi tviholder gjerne på vår sårbarhet og vår skam. Og smiler til naboene så godt vi kan. 

Det tar tid å skrive blogg. For meg rundt tre timer i gjennomsnitt. I tillegg har jeg den vanen at svarene mine på andres blogger også kan bli litt lange til tider. Så også de tar i blant tid. Jeg filer litt på ordene, for å si det sånn. Det betyr at om jeg vil få gjort noe annet må jeg begrense lesingen av andres blogger litt. For det står jo ikke akkurat på tilbud. Det finnes et hav av blogger å velge mellom. Alt fra rosablogger til de som er blodrøde og vonde som barberblad. Min utfordring ble ved et punkt det å velge bort. Derfor leser jeg heller ikke hver dag. 

I og med at jeg investerer noe ved å lese andres ord, liker jeg også å høste. Det vil si at jeg liker å få respons der jeg selv svarer. Og responsen er med i utvelgelsen av bloggene jeg ender opp med å lese igjen og igjen. De bloggene hvor jeg ikke får svar i det hele tatt forsvinner raskt fra lista mi. Deretter forsvinner de som bare søker bekreftelse, trøst eller medlidenhet, og hvor det responderes med aggressivitet eller arroganse om jeg tilbyr noe annet. Jeg føler at jeg får mer ut av de bloggene hvor det oppstår en form for dialog, eller hvor jeg kan fornemme en søken etter noe.

I går kuttet jeg igjen kraftig ned på blogglista mi. Den var blitt for lang. Men noen sitter jeg fremdels igjen med. Ikke alle av samme grunn. Noen er utfordrende for meg å lese og å svare på, andre tryggere å klikke seg inn på. Men alle gir meg noe. Listen over de bloggene jeg titter mest innom ser nå slik ut:


Et nytt år er i gang. I dagene som kommer vil jeg lese noen av bloggene jeg listet opp, jeg vil ganske sikkert oppdage noen nye, og jeg vil skrive litt på min egen. Av det jeg leser vil jeg ikke svare på alt. Noen ganger lar jeg være for å beskytte meg selv og mine egne følelser, andre ganger fordi jeg der og da ikke har noe av verdi å tilby, eller er redd for å gjøre den som skrev vondt. 

Da jeg begynte å skrive blogg for to år siden visste jeg ikke hvordan det ville bli. Nå føler jeg at jeg har blitt en del av noe. Jeg opplever en form for kontakt med mine medbloggere. Noe som minner om et fellesskap. Og jeg synes den følelsen er grei. Om noen forsvinner for en periode blir jeg bekymret. Kun én av bloggerne kjenner jeg fra før. Noen skriver bak pseudonym, andre med fullt navn. Og hver enkelt har sitt motiv for å skrive. Mitt motiv er å ufarliggjøre det å leve med en psykisk lidelse, som min angst er klassifisert som. Derfor skriver jeg under mitt eget navn. Livet behøver ikke å stoppe opp om en utfordring stiller seg bredbent framfor oss, er mitt mantra. Min drivkraft. Det finnes muligheter, ikke kun årsaker. Men begge deler trenger vi å se på. Og å finne en balanse i mellom.  Uten at ting løftes opp på bordet vil det lett bli liggende usynlig. For noen som en byll under huden. Som vokser og smerter uansett hvor lite vi forsøker å forholde oss til den.  Uten at vi henter ting fram kan vi ikke få gjort noe med det. Taushet er ingen løsning.

Å leve med en psykisk lidelse burde ikke være en skam. Det er ikke noe vi velger selv, eller skal stilles til ansvar for. Å bli utsatt for noe av andre er heller ikke noe vi burde skamme oss over. Barnet er ikke ansvarlig for overgrepet det blir utsatt for. Den som blir slått velger ikke slaget. Den som mobbes velger ikke å bli dyttet ut i ensomhet eller å miste troen på seg selv.

Etter hvert er det mange som står fram med sine psykiske lidelser. Noen av dem er politikere. Noen ser vi på tv i underholdningsbransjen, og noen er som meg kunstnere. En av de mer kjente kunstnerne med en psykisk lidelse finner du under dagens link.

Ha en fin dag.

Bjørn




9 kommentarer:

  1. Alle har en psykisk helse og alle har en psykisk uhelse også. Tror jeg. Noen ganger er det befriende å finne ord som krystalliserer egne erfaringer. Andre ganger er det vesentlig å få ett nytt perspektiv.
    Taushet er så mangt, er også noe jeg tror.
    Tausheten kan kamufleres som "snakking inntil det uhemmede" eller som flytting av fokus, fra det som burde vært i fokus, til noe helt ufarlig,
    Et brukket ben synes, et brukket selv synes ikke.
    Kanskje det er mange som går rundt med et brukket selv og synes det er skamfullt og overfører skammen til andre.
    Dagens lille ringdans i ord.
    OG Forbann ikke mørket, men tenn et lys.
    Mormorklem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor.

      Jeg hørte nettopp at en av tre vil oppleve psykisk sykdom i løpet av livet. Hva det vil si i klartekst vet jeg ikke. Det blir på en måte bare tall. Men jeg regner med at en god slump av denne statistikken er depresjoner. Så finnes det jo en skala over dem igjen. Noen opplever en dyp depresjon, andre en litt lettere. For noen går det raskt over, for noen tar det kanskje år, eller vender tilbake med jevne mellomrom gjennom hele livet. Noen opplever angst ved siden. Litt, eller invalidiserende. Men ja, alle har en psykisk helse, eller uhelse som du sier. Likevel er det mange variabler.

      Tausheten som skjuler seg bak mange ord er et godt bilde. Det samme med flytting av fokus ved hjelp av ord. Det blir litt det samme som magikere benytter seg av. Og det magikere lever av er å skape illusjoner.

      Jeg er enig i at noen nok går rundt med "et brukket selv", og gjerne overfører skammen på andre. På den måten at vi tror andre mener noe eller føler noe tilsvarende det vi gjør om oss selv. Eller projiserer, som det så fint heter. Det er gjerne skammens natur å nære seg selv på den måten. Hva en kan gjøre med det vet jeg ikke. Det er nok individuelt. Men jeg vet at det ikke hjelper å gjemme det en skammer seg for. Da bare vokser det. Derfor er det viktig med åpenhet.

      Jeg tror heller ikke at alle som lider av en psykisk sykdom vil kalle det å leve med et brukket selv. Kanskje det går an å se på enkelte ting som en del av et mangfold, ikke som en feil. Så lenge noe benevnes som en feil eller ødelagt, skaper det et skille med mindreverd på den ene siden av skillet og det riktige på den andre, og det er kanskje med på å bygge opp under skammen.

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Jeg leste det samme og ble vel litt forbauset over alt som defineres som psykisk uhelse. Mange vil kanskje betrakte en del av det som livets opper og neder og noe en "kommer ut for" gjennom et liv.
      Skal man diagnostisere livets variasjoner som psykiske lidelser, blir det ikke mye variasjon igjen i følelseslivet. Tror jeg.
      Og evig lykkelig er det neppe noen som er, for å skrive det slik.

      Nei et brukket selv er vel ikke noe godt uttrykk, for det som er brukket er ofte stemplet som mindreverdig, som du skriver.
      Men som ben som brekker, kan selvet også leges. Tror jeg i alle fall.
      Lykkelig helg :)

      Slett
    3. Lykkelige helger er de beste helgene. Så lykkelig helg til deg også.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Hei Bjørn, så hyggelig at du nevner meg i innlegget ditt. Jeg har mye av den samme oppfatningen av kommunikasjonen oss imellom, tenker jeg. Ulike perspektiver er utvidende, og hjelper en kanskje først og fremst til å bli tydelig for seg selv?

    Når det gjelder taushet så er det en interessant tema. Jeg forstår det du skriver som noe i retning av fortielse. Og da er jeg veldig enig med deg.
    I andre sammenhenger kan taushet være ren lindring, opplever jeg. Og taushet kan tale, på flere måter.
    Jeg er opptatt av dette siden mitt fagområde er musikk og musikalsk kommunikasjon. Og pauser er viktige i denne sammenhengen. Og ikke minst opplevelsen av pausene, for den enkelte.

    Se det, der assosierte jeg igjen. Sånn er dine tekster Bjørn. Og jeg kommer til å fortsette å lese bloggen din. Noen ganger kommenterer jeg med en gang, andre ganger må jeg tenke litt, og andre ganger igjen kjennes det rett å være stille. Taus kanskje? Men det trenger ikke bety at teksten ikke ga meg noe, slett ikke.

    Da ønsker jeg deg en fin søndag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Assosiering er bra. Før, når jeg malte et bilde, ville jeg at beskueren skulle oppfatte akkurat det jeg ville si. Nå tenker jeg mer at det er fint om han eller hun kan fabulere litt selv. Og det er det en grunn til, om ikke flere. For det du klarer å assosiere rundt selv, tar du i eie, på et vis. Det du kun beskuer uten å engasjere deg i blir alltid stående utenfor deg, og lagres gjerne raskt i hjernebarken som et ubetydelig minne. Om det lagres i det hele tatt.

      Jeg tenker at det er litt på samme måte med bloggen min. Jeg lirer av meg en hel masse tanker, men det er de tankene som en eller annen spinner videre som er viktigst for den som leser. Enten det dreier seg om noe de i utgangspunktet fant bekreftende, eller noe de tok avstand til. Bevegelse oppstår ikke nødvendigvis når noen forteller deg "sannheten", den oppstår når en går på leting, tror jeg. Kjenner etter. Våger å tenke en ny tanke. Eller går i møte med en tanke en frykter. Ikke fordi tanken er farlig i seg selv, men fordi den får en til å føle noe en ikke vil føle. Kjenne noe en ikke vil kjenne på.

      Taushet som i pauser er bra. De er med på å skape rytme, for eksempel. Taushet mellom to som er trygge på hverandre kan også være fint. Så det er rett som du sier, det jeg hadde i tankene var taushet som i fortielse, unnvikelse, fortrenging, lage en dempende maske, osv.

      Ha en fin søndag du også.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Hei Bjørn.
    Det er blitt søndag nå som jeg leser teksten din. Liker teksten din gjør jeg likevel. ;)
    Skulle vi fulgt diagnosemanualen finnes det vel ikke et friskt menneske.... Mye rart som blir karakterisert som sykt. Eller kanskje mye normalt....
    Holde kjeft der det gagner og snakke der det er best, tenker jeg noen ganger, selv om jeg vet at skammen roter til det der stadig vekk. Og så tenker jeg at det er oftest godt å snakke. Men ikke godt når man mister kontrollen på hva som sies videre. Miste kontrollen over hvem som vet hva, på et vis.
    " Livet behøver ikke å stoppe opp om en utfordring stiller seg bredbent framfor oss, er mitt mantra." Takk for den. Trengte en slik påminnelse nå. :)

    Siden søndagen også snart er over ønsker jeg deg ei ny og fin uke. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Liv Tove.

      Det sies at vi alle tenderer mot en eller annen diagnose. Og så har du punktet hvor det vipper over fra tendens til etablering. Det spranget trenger ikke være langt.

      I tillegg er det jo slik at om det skal bli synlig, må noen se det. Noen må sette diagnosen. Men alle søker ikke lege eller annen hjelp selv om det finnes grunn til å gjøre det. Noen lever med utfordringene sine uten å gjøre noe med det. Uten tro på at det kan gjøres noe med det. Og så har du psykopatene. De søker jo ikke hjelp. For det feiler dem jo ingen ting, opplever de gjerne selv.

      Og attpå alt dette, har vi feildiagnostiseringene. Og da blir jo også hjelp vanskelig. Feilslått. Eller ikke tilbudt.

      Noen ganger er det kanskje lurt å holde kjeft, som du sier. Men jeg tenker at det kanskje ikke er så farlig at folk vet litt. At jeg har angst er det for eksempel greit at folk vet. Hvordan magen min fungerer trenger de ikke vite. Men om jeg hele tiden var redd for at de skulle få vite noe om magen min, fordi jeg skammet meg over det, ville det kanskje hjulpet meg om jeg kom dem i forkjøpet og fortalte det til alle som ville høre istedet for å bruke krefter på å skjule det. Skam stjeler mye krefter, og ofte unødvendig.

      Fint at mantraet mitt kunne brukes til noe.:)

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Takk igjen. Jeg følger tankegangen din helt greit, og er totalt enig i at skam stjeler masse krefter. Eksempelet du bruker viser tydelig en situasjon hvor det er greit å fortelle i stedet for å fortie, ja. :)

    SvarSlett