tirsdag 14. januar 2014

Skjult bak








Snøen har lagt seg over utkantene av Bergen. Og det ser hvitt og fint ut, om jeg strekker litt på hodet og titter over pc-skjermen og ut gjennom vinduet, der jeg nå sitter i kontor/akvarierommet mitt. Til og med bilen min har fått et hvitt dekke, der den står med ødelagt eksosanlegg. En ødelagt ting som ikke synes. For slik er det med en bil, den kan skjule mye under en blank lakk. Og slik er det med snøen, den skjuler ting under sitt hvite ytre. Selv om den kan glitre som milliarder små diamanter så skjuler den samtidig noe. Slik alt som dekker over noe gjør. Enten det er noe gledelig, som i en pent innpakket gave, eller en skam bak en fasade. For skammen finnes. Den lever sitt liv uavhengig av overflater og fasaders forsøk på å framstå som uangripelige, slik sopp også kan gjøre. Slik håpløshet kan gjøre. Og hjelpeløshet. Det er ikke ende på hva en overflate eller et dekke kan skjule. Usynliggjøring, nedverdigelser, krav som ikke går å leve opp til, overgrep av ymse slag, tvang, skam, sorg, resignasjon, og hva enn du selv måtte føle passer inn under dette.

Forskjellen på snøen og mange andre dekker, er at snøen kan vi ikke velge bort. Den kommer og legger seg, uten noen skjulte motiver fra sin side. Andre dekker kan ha motiver så mangfoldige og frodige at de flommer over, og transformeres til noe som kan minne om forklaringer. Men som en på en god dag kanskje kan se har flere likhetstrekk med unnvikelser og bortforklaringer. For det er ikke alltid så lett å skille en forklaring fra en unnvikelse, eller en utsettelse, eller en sementering. De ser veldig like ut. Derfor er det ikke alltid så lett å se det selv heller, når en begynner å forklare ting. Enten det er for seg selv, eller for andre.

En av mine aller, aller største unnvikelser gjennom tidene var å leve i et forhold som døde flere år før jeg forlot det. Forklaringen min på det, var at ingen forsøk skulle være uprøvd. Ingen stein skulle ligge tilbake uten å ha vært snudd, i et forsøk på å finne en løsning som kunne opprettholde familien.  Men sannheten var at jeg var redd. Redd for å miste, redd for overgangen, redd for det som måtte komme. Så jeg utsatte og utsatte, til jeg hadde utsatt det så lenge at det ikke var noe igjen av meg annet enn en fasade. Alt som lå under fasaden var ikke lenger meg. Det var bare en grøt av gjenglemte fragmenter fra noe som en gang var verdiene, drømmene, håpene, styrken, viljen, rettferdigheten i meg. Hele identiteten min var borte. Og jeg ble så syk at jeg ble innlagt, fordi kampen med ett ikke lenger sto om å redde et forhold, men om å ikke dø.

Det er kanskje noen som kan kjenne seg igjen i det jeg skriver nå. Enten det handler om fasade i forhold til naboer, ektefelle, et vennskap, en jobb, forholdet til en far eller mor eller annet. Jeg skal ikke gå i detaljer om hva som gikk galt i mitt forhold. Det har jeg aldri gjort her inne på Vannlandet, og vil heller ikke gjøre. Jeg har barn jeg verner om, som har både en mor og en far. Det er heller ikke viktig for deg. Dette er ikke Se & Hør.

Jeg skal heller ikke råde deg, om du kjenner deg igjen i det jeg skriver. Du er voksen nok til å ta dine egne valg. Men her inne på Vannlandet kan jeg likevel si noe om prosesser, håp og vilje, rett og galt. Og jeg kan fortelle om det jeg tror på, snakke om verdiene mine. I tillegg kan jeg også legge inn åpne felt, hvor du som leser kan fylle inn din egen historie. Dine egne håp, eller håpløshet. Sorg, smerte, styrke og vilje. Drømmer og verdier. Slik at det blir synlig for deg. Slik at også du blir synlig. For du fortjener å bli sett. Det finnes så mye i deg som fortjener å ikke bli liggende skjult. Små vakre oaser, stolte ruvende fjell, vilt hav og stille sletter. Og om ingen viser vilje til å se deg og alt dette som bor i deg, så fortjener du likevel å se deg selv. Alt det du bærer på. Alt det som gjemmer seg bak forklaringer, bortforklaringer, unnvikelser, selvoppofrelse, selvutslettelse. Derfor forsøker jeg å peke på det, slik at du ser det på nytt. For kanskje hadde du glemt det, eller noen hadde stjålet det.  Og slike ting er mye viktigere for deg å fokusere på  enn stygge detaljer fra mitt liv, eller livet generelt.

I ettermiddag kommer eldste datteren min innom. Hun skal hjelpe meg så jeg får skyss hjem etter å ha kjørt bilen på verksted. I morgen kommer hun innom igjen, slik at jeg får hentet den også. Og da ville hun ha middag. Og velge retten selv. Macaroni & cheese, ville hun ha. Det er gammel pappamiddag. Så det skal hun få.

I kveld kommer kjæresten min bort en tur. Det er ikke ofte vi får tid sammen når bilen min står. Men hun ville, og sto fast på at hun kunne ta bussen. To busser, fordi hun må skifte på veien. Det vil si at den i utgangspunktet ikke så veldig lange reisen tar tid. Jeg synes det blir veldig mye å ta i mot for meg. Først fra datteren min, og så fra kjæresten. Og jeg kjenner på noe som minner om dårlig samvittighet fordi jeg utsetter dem for dette. Hvorfor den følelsen kommer vet jeg ikke helt. Men den er her. Det nytter ikke å løpe fra den. Så jeg får gå den litt etter i sømmene, i stedet for å fortrenge den. Kanskje det blir slik at ved å kjenne litt på den, åpner jeg opp for en helt annen følelse. Noe som gjør godt. Og bare ved å si det, kjenner jeg faktisk at det ligger mer der. Skjult bak den dårlige samvittigheten. Noe som bærer i seg et potensiale om andre farger. Noe varmt. Som en spire under snø. Noe som minner ganske mye om et liv, samhold og kjærlighet. Jeg lurer på om jeg våger å slippe det helt fram i lyset.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Jeg bare måtte ta denne i dag, selv om jeg har lagt den ut minst en gang før.



14 kommentarer:

  1. Hun tåler å bli å hørt en gang til :)
    Du fikk meg til å tenke på å kunne motta. Og på hvor vanskelig det egentlig er, i noen tilfeller. Så mye lettere det er å gi.
    Nå må jeg finne ut av hvorfor. Men det har sikkert noe med hvordan jeg ser på meg selv. Og om jeg er "verdig" til å motta?
    Eller om det bare er en vane? Å gi istedet for å motta?
    Takk
    Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor.

      Å motta er noen ganger kjempevanskelig. Og det er nok ingen dum idé å tenke litt over hvorfor, som du sier. Innsikt er ofte det som skal til for å starte en forandring.

      Ha en fin dag. Nå er bilen min levert på verksted, og datteren min har frest videre til andre gjøremål. Huiii, hvor det går!:)

      Bjørn

      Slett
  2. Å få kan være kjempevanskelig ja, men også utrolig godt når jeg bare lar meg få lov til det.
    Forandringer kan være smertefulle er min erfaring, og selv om jeg vet jeg vokser av det vegrer jeg meg for litt vonde prosesser. Vokseverk sier noen. Noen ganger vet jeg ikke en gang at det handler om det.
    Før jeg ser hva jeg driver med og tar i mot med takk...
    Ok, ble kanskje noe innfløkt det her, men tillater meg likevel å tenke høyt.

    Ha fortsatt fin dag. Her ligger jeg på senga, Elegant Lanna, heter stedet og er for øvrig blitt mindre og mindre elegant. Men, koselig er det her.

    Synnøve

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Synnøve Asiafarer.:)

      Å få er ikke lett, men det kan være vanskelig å forstå hvorfor det er vanskelig. Jeg tror det er ganske individuelt dette med hvordan en reagerer som mottaker, men at det likevel finnes en fellesnevner. Det at vi har erfaringer som på et eller annet hvis har lagret seg i kropp og sinn. Et godt, eller et dårlig minne. Ting som kanskje har blitt gjentatt over år. Det vil si at vanskeligheten i å ta i mot ikke nødvendigvis er begrenset til her og nå. Og det kan det være lurt å tenke på, når noen står foran en og vil gi noe.

      Ha en fin kveld. Her har jeg akkurat spist middag, Åsane heter stedet, og begynner enkelte steder å ligne et gedigent handlesenter. Om femti år er det nok en bykjerne her. Men koselig er det fremdeles, litt i utkanten.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Eg forstår godt at du tek med denne sangen igjen, den er nydelig.Ho framfører den på ein vàr og sterk måte.
    Du Bjørn, eg har vore innom her og lest alle innlegga dine ettersom dei har kome i det nye året. Eg har lest og tenkt. Tenkt at du skriv mange gode ting, vanskelige ting, på ein måte som snakkar direkte til meg og dine lesarar. Di stemme er viktig !

    Teksta di i dag er også viktig. Eg var gift i mange år før vi gjekk frå kvarandre. Ei skilsmisse er ikkje godt å gå gjennom, uansett, men det kan vere heilt nødvendig for ikkje å misse seg sjølv. Å ha nokon rundt seg, som ynskjer gi er eit gode. Det kan vere vanskelig å ta imot, men eg tenkjer at ein gir den andre ei muligheit til å gi noko attende :)
    Ein hjartanskjær står på ynskjelista mi, men eg har ingen panikk,-enno *ler*

    Godt nytt år !
    Måtte vi allle bli "rikare" inni oss i 2014.
    Marieklem

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Marie,

      og takk for nok en hyggelig og varm kommentar.:)

      Skilsmisser er sjelden lette. Og noen gjør veldig vondt. Men noen kan likevel oppleves som en lettelse. Med lettelse i dette tilfellet tenker jeg ikke på phu, tjo og hei, party, party. For lettelsen kan skyldes at noe har vært veldig vanskelig og vondt over tid, og slikt setter spor som ikke blir borte umiddelbart. Kanskje må en starte helt på nytt, og bygge opp livet igjen både materielt og mentalt. Samtidig som det ofte er et bånd der via barn, som en må forholde seg til, med de utfordringene som ligger i det. Har en ikke fikset et forhold før skilsmissen, fikser en det neppe umiddelbart etterpå heller.

      Forstår godt at en hjartanskjær står på ønskelista di. Det er godt å ha noen i livet sitt på den måten. Selv har jeg levd perioder av livet uten ei slik, men det går det også. Jeg er ikke fullstendig avhengig av det. Jeg klarer å trives i eget selskap. I hvert fall innimellom.:)

      (I gamle dager het det seg at det skulle gå to år før en startet et nytt forhold.)

      Godt år til deg. Og jeg henger meg på at vi alle må få bli rikere i året som som ennå ligger ubrukt framfor oss.:)

      Klem fra Bjørn

      Slett
  4. Hei Bjørn, kjenner igjen dette med at det er vanskelig å ta imot. Bedre å gi og hjelpe selv. Og jeg vet etter hvert mye om hvorfor det er slik for meg.

    For jeg kjenner meg også igjen i dette med å nøste litt i hvor reaksjonene kan ha sine røtter. Sånne bevissthetsprosesser kan være ganske omfattende, noen ganger helt nødvendig, både gode og vonde, vil jeg si.

    Fin onsdag til deg -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Jeg har tenkt litt på dette med å få eller gi etter at jeg skrev om det her, og jeg lurer på om det i blant kan handle om kontroll. Om en gir har en mer kontroll enn om en mottar noe, tenker jeg.

      Bevissthetsprosesser er bra. Og jeg er helt med på at i blant er de virkelig nødvendige. Så får en bare håpe at det leder til noe godt i andre enden.

      Ha en fortsatt fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Kontroll er et ord jeg ikke er så glad i, det høres litt strengt ut, for meg. Men det er meg det.

      For meg handler dette om trygghet og utrygghet. Og gamle mønstre for hvordan man er i det sosiale, for å føle seg trygg.

      Det kan godt hende vi snakker om samme sak, med forskjellige ord. Også hva ordene er ladet med for den enkelte av oss tenker jeg har sine årsaker, en gang i fjern eller nær fortid.

      Fin kveld til deg -

      Slett
    3. Hei igjen.

      Jeg kan forstå at en kan ha forskjellige forhold til ord. Sånn er det bare. For meg er kontroll et viktig ord. Fordi jeg vet litt om å bli fratatt den, men også noe om å ha tatt den tilbake. Men, det går godt an å linke kontroll til trygghet og utrygghet, så vi snakker nok mye om det samme.:)

      Bjørn

      Slett
  5. Det å unnvike er ofte mye enklere enn å møte noe som det er, å kjenne etter hva som egentlig befinner seg under lakken og erkjenne for seg selv hva som gjør at en føler og tenker sånn eller sånn. Trygghet - der tror jeg du er inne på noe vesentlig, for det er enklere å bli værende i det kjente enn å stige inn i det ukjente.

    Ønsker deg en fin helg, Bjørn :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Birthe.

      Å unnvike virker lett. Og vi har ofte gode forklaringsmodeller for å ta et slikt valg. Så gode at vi ikke en gang er klar over hva vi gjør, tror jeg. Men på sikt er nok ikke unnvikelser et godt mønster å opprettholde. For en mister jo ting også.Styrer unna.

      Ha en fortsatt fin helg.:)

      Bjørn

      Slett
  6. Kjæresten din og datteren din er tydelig glade i deg, og glade i å være sammen med deg; da kjører de på deg ikke bare for å hjelpe deg, men også fordi det er så godt å få lov til å hjelpe. De kommer på besøk, ved å ta to busser, ikke bare fordi du sitter alene uten bil, men fordi de vil se deg. Det skal du ikke ha noe som helst dårlig samvittighet for, bare være glad og føle deg elsket! De er heldige som kjenner deg og omvendt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Heidi.

      Det var en veldig hyggelig tilbakemelding å få. Så tusen takk.:)

      Ha gode dager.

      Bjørn

      Slett