tirsdag 7. januar 2014

Hun har en port i nakken.







Jeg leste et dikt i dag, på bloggen til gamle ugle. Diktet hadde hun kalt "låsemekanismen". Og det fikk meg til å huske noe jeg selv skrev en gang. Teksten min kalles:


HUN HAR EN PORT I NAKKEN


Det er der, akkurat nå, når hun lukker øynene kan hun se det. Det sitter midt i brystet, og er grått av farge, mellomgrått. Og det er små svarte spetter i det, som skurver over sår. Det føles som om det er i live, som om det er på veg mot å bli en endelig form, men ikke har funnet den enda.

Senteret ligger rett bak nedre del av brystbeinet, som en tyktflytende masse, og det brer seg utover. Øvre grense stanger mot kragebeina, og nedre ligger langt nede i magen. Og det vokser, presser mot ribbeina og blir nærmest uutholdelig å beholde inni seg, til hun tror hun vil sprenges.

Noen ganger når det helt ned i lysken. Armer og ben blir visne, som om de holder på å sovne. Ansiktsmusklene trekker seg sammen, blir stramme, leppene blir numne. Og hun blir så redd. Vil flykte, men det finnes ingen steder å flykte til, ingen steder å flykte fra. Hun vil ut av seg selv, glemme. Så hun løper. Fra gjøremål til gjøremål. Fra plikt til plikt. Med ansvar og krav som ryggsekk så tung at bena verker, hele kroppen verker. For å slippe å kjenne noe annet, slippe å føle, slik at hun kan glemme.

Og hun glemmer det. I blant. Mens hun løper. Planlegger. Organiserer. Ser framover, alltid framover. Ute av stand til å finne ro, til å være i øyeblikket. Til å sette seg ned. Men det forsvinner ikke, samme hvor mye hun løper, samme hvor mye hun flykter, det bare sover, og venter. Det bare er der, tålmodig. Hun får det ikke til å bli borte for godt. Det kommer tilbake. Det kan gå dager i mellom, uker, men gang på gang innhenter det henne. Og blir der, lenge, og vondt. Og hun vet ikke lenger hvor hun skal gjøre av seg, om hun kan være i det hun er, om hun kan fortsette å være den hun trodde hun var, den hun forsøker å være, den hun burde være, eller om hun må møte det, og risikere å revne.

Hun har en port i nakken. Den er låst med hundre låser eller flere, men hun kan åpne den, tror hun, med litt hjelp, og da kan alt vanskelig få slippe ut, bli borte, alle de vonde bildene, tankene rundt selvforakt og skyld, og skam, men samtidig kan den grå massen skli inn i hodet, om hun åpner, fylle det helt opp. Fortrenge alt annet som er der. Til hele hun blir fylt opp av den grå massen, og det ikke lenger finnes noen veg tilbake. Men dette er bare bilder, tanker, angst, fordi hun er redd for å miste kontroll. Over seg selv, over livet sitt, og omgivelsene, det forutsigbare. For hun vet ikke hva som ville skje da, om hun mistet kontrollen, om hun ga seg over til noe, eller noen, bare at hun ville gå inn i noe, og ut av noe. Men tanken på å møte seg selv i speilet etterpå gjør henne redd, gjør henne handlingslammet, ute av stand til å ta valg utover de forventede. For hun vet ikke hva hun ville få se, men hun tror ikke hun har lyst til å se det, hun vil ikke se noe nytt, noe hun ikke kjenner. Og hun vil langt fra at andre skal se det. Hun lukker øynene.

Men når hun har det slik skulle hun allikevel ønske at noen så henne, og så strakte ut en arm og tok på henne, dro henne inntil seg, nektet henne å rømme. At hun kunne krype sammen i fosterstilling og bli hold rundt. At noen la seg rundt henne. Ikke bare med kroppen sin, men med hele sitt eget trygge jeg, uten forventninger. Og holdt henne fast, lot henne slippe alt ansvar. Lot henne få være bitte liten en liten stund, uten plikter, uten krav, uten en rolle å oppfylle. Så liten at den grå massen inni henne ikke fikk plass og ble fortrengt.

Akkurat da, i det hun ble befridd, og overga seg, ville hun gråte, og gråte, gråte seg helt tom. Og armene som holdt henne skulle ikke slippe, bare ta imot alle tårene, til det var bare én igjen. Den skulle hun spare inni seg, noe som var bare hennes, et ankerfeste, og la den være der for bestandig, slik at hun kunne finne tilbake til gråten om hun skulle trenge den igjen. Og hun tror at da ville hun kanskje ikke være så redd lenger, så redd for å være tilstede i seg selv, om hun visste at hun kunne gråte akkurat når hun ville.

Hun skulle så gjerne få forklart dette, til noen som ville lytte, og ikke bare fortalte henne hva hun skulle gjøre. Hun er så alene, alene om alt, alltid. Klarer ikke slippe noen inn i seg, ikke helt, ikke fullstendig. Tør ikke. Men hun skulle ønske noen forsto, at hun slapp å være alene om det. For kanskje ville akkurat det starte en bevegelse.

Og hun har en port i nakken, som da kanskje ville åpnet seg.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Masken






8 kommentarer:

  1. hva kan jeg skrive?
    gjenkjent?

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi har vel alle noen låser vi verner om.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Eller kastet nøkkelen til :)

      Slett
    3. Eller i det hele tatt vet om.:)

      Slett
  2. Svar
    1. Takk, Live Tove.

      Ikke helt fersk tekst dette, men pytt, pytt, slike indre kamper er vil ikke akkurat forsvunnet blant folk, så det igjenkjennbare vil forhåpentligvis være der for noe.

      Jeg hadde en periode hvor jeg skrev slike små glimt av et liv. Dette var egentlig en bit av tre små noveller, så vidt jeg husker. Kanskje jeg legger ut flere slike små nærbilder senere.

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Sterk tekst. Har ikke så mange ord å komme med denne gangen.
    Ønsker deg god helg

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Det er ikke alltid mengden av ord som er viktigst.

      En god helg til deg også.:)

      Bjørn

      Slett