onsdag 22. januar 2014

En nyhet





Det har blitt kveld. Jeg kjeder meg litt. Ingen stor nyhet i seg selv, men det er det ikke alle nyheter som er.  Likevel leser vi dem eller oppsøker dem på tv. Nyhetene er over alt. Mange nyheter er ganske vonde, eller ekle eller irriterende og forteller oss hvilken fæl verden vi lever i. Mord og krig og voldtekt og barnemishandling og ulykker og blod og sult og politikere som lover noe de ikke holder. Sånn sett er min nyhet ganske snill av seg.  Ikke er den full av gørr og ikke lover den noe.

I dag har jeg ikke gjort så mye. Ved siden av ting jeg til vanlig gjør, som å gå på do, drikke litt kaffe og se på tv, har jeg skrevet en søknad om utstillingsplass ved et galleri utenfor Bergen, og jeg har spist middag. Middag spiser jeg forresten nesten hver dag, og jeg lager den mest mulig fra grunnen. I dag var den enkel, og besto av to koteletter, stekt ananas, pluss ris kokt med løk, ingefær, kanel og paprikapulver. Dette var vel heller ingen nyhet som inviterer til de helt store krigstypene, men nå er det nevnt. Middagen behaget min tunge og gane og alle som føler for det kan lese det en gang til om de vil. Dere andre kan lese videre her:

I morgen er det en ny dag. Da skal jeg ferdigstille søknaden jeg nevnte, få lagt ved aktuelle vedlegg og historikk, og få send den. I tillegg skal jeg male litt på bildet av gutten jeg skrev om sist gang. Det ble ikke malt over, men forandret på. Så nå ser valpen ut til å komme fra en helt annen familie enn han opprinnelig gjorde. Hvordan denne familien er, vet jeg ikke. Det kan hende den er helt grei. Den kan også være altfor jævlig. Jeg tenker at enhver som møter blikket til gutten når bildet er ferdig får tenke sitt. Slik de tenker sitt når de møter blikket mitt, eller viker unna det.

Mine malerier er sjelden vakre ved første øyekast. De kan være greit utført, men de har alle noe ubehagelig ved seg. Det ligger der om en ser etter. Ser en etter enda en gang, kan en likevel kanskje se at de kan være mer enn stygge eller vakre eller ubehagelige. Akkurat slik som du er mer enn det første folk ser.

Å male motiver som mine går ikke alltid upåaktet hen og jeg blir i blant rådet til å male noe annet. Selv tror jeg det er fordi de som råder meg føler noe i møtet med kunsten min som de ikke vil kjenne på. Det vil si at det ikke er bildet i seg selv som er utfordringen, men følelsen de selv er eier av. For det jeg forsøker å åpne en dør mot handler sjelden om glede, kåthet, latter eller iiieeeyyy dette var moro. I stedet handler det ofte om noe sårt.

Jeg tenker på bildene jeg maler som språk. Og språk kan en bruke til mye. En kan rakke ned på noen, skape keiserens nye klær utav ingenting, love noe, hvitmale noe, lyve om noe, eller en kan skrive blogg, og snakke om at en kjeder seg, hva en spiste til middag eller at en burde klippe neglene. Selv lar jeg neglene mine vokse litt, slik at de får en synlig substans når de først blir klippet. Det er fordi jeg samler negleklippet i et lite syltetøyglass. Og det hadde ikke vært like moro med glasset om jeg bare filte neglene ned med en fil. Da hadde det jo blitt kun støv jeg kunne se i glasset. Og støv har jeg nok av andre steder i huset.

Grunnen til denne noe bisarre samlingen, er at jeg skal bruke neglene i en kommende utstilling/installasjon. Og tro meg, det er ikke fordi de er vakre de skal være med. I mellomtiden står glasset på badet mitt, og de som måtte få lyst til å snoke litt i skapet vil komme til å se dem, uten at jeg skal påstå at det er mange som vil få ta del i denne opplevelsen. For jeg ber sjelden noen på besøk. Men livet er fullt av hvis og om, så om noen brukte badet mitt og tok en titt i skapet, ville de tenke noe i møtet med gasset og neglene. Og kanskje føle noe også. De vil neppe spørre hvorfor jeg samler på dem, da ville de jo selv fått et forklaringsproblem. Men når neglene stilles ut i et galleri vil de kanskje spørre om noe. Akkurat som de kanskje vil spørre om bakgrunnen for andre ting jeg lager når jeg stiller det ut. Eller bare tenke seg til noe selv. 

Hvis jeg har vært flink nok med språket mitt vil kanskje noen av de tankene som popper opp hos andre være litt lik de tankene jeg hadde mens jeg lagde for eksempel maleriet de står og ser på. Og de tankene eller følelsene går det an å koble opp mot flere tanker, og også opp mot mennesker. Kanskje opp mot en selv, eller noen en kjenner eller har kjær. Slik at en selv eller disse en kjenner eller har kjær på en måte blir litt synlige i møte med det jeg har laget. At noe får lov til slippe fram. Bare et lite øyeblikk. Og ikke alltid må ligge skjult. Akkurat det synes jeg er en fin tanke, og det igjen betyr betyr at det er mye som kan være fint. Ikke bare et bilde av en blomst eller en pupp. Så da holder jeg meg til å lage det jeg gjør. 

Og nå tror jeg kanskje jeg har kjedet meg ferdig, så da tror jeg akvariefiskene mine skal få litt mat. For slikt er også en del av dagen min.

Ha en fin.

Bjørn


Dagens link: The Artist is Present


10 kommentarer:

  1. Føles godt å følge og lese det du skriver.. ha en fin kveld.
    Nina

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Nina, og takk.

      Ha en fin kveld du også. Her blir det tv nå. Har fått meg Netflix, og er akkurat ferdig med den Amerikanske versjonen av danske Forbrydelsen. En serie verdt å se. Nå må jeg finne noe annet som er verdt å se.:)

      Slett
  2. Nyheter er svært ofte ikke nyheter.
    Men hverdagsbetraktninger er gode å lese. Så ser man at selv om man er ulik, er man likevel lik. Jeg mater ikke fisk og ser ikke tv, men mater katter og leser bok. Likevel, hverdagslivene våre er ikke ulike, tror jeg :)

    Så et lite apropos til malerier, skjønnhet og det vanskelige.
    RM Rilke:
    For det vakre er bare
    det forferdeliges begynnelse,
    grensen for hva vi utholder.
    Fra Duineser Elegien

    SvarSlett
    Svar
    1. Mate katter holder nok lenge. Det MÅ jo ikke være akvariefisk for at det skal gi mening. Men ikke noe tv? Hm, da hadde jeg gått på veggen.

      Takk for fint sitat.:)

      Ha en fin kveld.

      Bjørn

      Slett
    2. Fint Rilke-sitat. Som man kanskje kan snu på: Når vi har nådd grensen for hva vi utholder, står vi muligens ved begynnelsen til noe som kan bli vakkert.

      Slett
    3. Sånn er det i blant, Anonym. Det samme med hva vi tror vi kan få til. Om vi bare orker å stå i det litt til, så kanskje det skjer noe vi ikke bare blir overrasket over, men også klarer å se på som verdifullt, eller vakkert. Selv har jeg stått og stanget i et maleri i lang tid. Og endelig har det løsnet. Og det begynner å bli bedre enn jeg trodde jeg var i stand til å få til. Uten at jeg var villig til å gå over den grensen vi kaller motstanden/smerten/frustrasjonen, ville det ikke skjedd.

      Det neste er et utdrag fra en tekst som skal følge min neste utstilling. Teksten handler om en mann som har lett etter et selv og bærer konsekvensene av å ha funnet det:

      "De fleste bevegelser er ubevisste. De foregår i sirkel. Kretser rundt en gullkalv eller et martyrium. Å se ting i perspektiv er en overvurdert egenskap, skapt av en forsvarsmekanisme som intellektualiserer eksistensen for å slippe å kjenne annet enn Onans vektløshet, der vi ejakulerer hymner til bildet av egen fortreffelighet, eller speiler oss i medaljer for utvist lidelse og tro på tilgitt liv. Men jeg tenker lite på den slags - nå.

      Når noe gjør vondt tenker du ikke på perspektiv. Når det gjør så vondt at du ikke lenger har fantasi til å ønske det skal gå over, tenker du ikke på perspektiv, ikke i det hele tatt. Slik er det også når noe er så godt at du ikke tror du kan utholde det lenger. Når det ikke går å skille det ekstatiske fra det pinefulle. Når du ikke lenger vet om du klarer å stå oppreist under vekten av deg selv ett minutt til, da betyr perspektiv lite. Avstandene blir for små."

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Jeg tror du har mye rett i at de som råder deg til å male noe annet gjør det fordi de føler noe de ikke vil kjenne på. Vi mennesker ønsker å bedras, vi ønsker underholdning, og da passer det ikke med kunst som roter i følelseslivet.

    God helg, Bjørn! I dag skal jeg på kino med guttene mine for å se Hobbiten - det er både kunst og underholdning (i alle fall likte jeg boken godt) :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, Birthe.

      Det er ikke greit når noen roter i følelselslivet vårt, som du sier. Men heldigvis er det ikke blitt forbudt med lov enda. Og kanskje kan det til å med føre til noe nytt, noe bra, om en møter seg selv litt.

      Lykke til med Hobbiten. Selv har jeg ikke sett den, men Kjæresten så den med valpen for en stund siden, og jeg tro det ble en grei opplevelse.

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Det tror jeg, at man kan lære noe om oss selv om vi tør å stoppe opp litt og undersøke hva som finnes inni der.

      Hobbiten var knallbra! Nå liker jeg sjangeren godt da :)

      God uke videre!

      Slett