mandag 6. januar 2014

En ny retning.





Et nytt år har dradd seg i gang, uten at synlig motstand fra den kanten har overveldet meg. Årsskifter har det greit sånn, de tenker ikke: ”Mmm, nei, jeg tar det i morra”.

Ved nyttår er det mye fokus på et sunnere liv. Alle skal legge om et eller annet. Spise sunnere, trimme mer, kutte røyken, drikke mindre osv. Og noen skriver blogg om dette fenomenet. For eksempel her.

For meg ble det bevegelse ved siden av litt fokus på hva jeg spiser som ble greia, siden det er der jeg trenger å ta tak mest. Alkoholforbruket er tilnærmet 0,2 på en skala fra en til ti, og røyken kubbet jeg for åtte, ni år siden. Så, kjæresten og jeg har bestemt oss for å gå litt mer turer. Ikke bare om og når vi har lyst, men litt mer etter en plan. Og vi startet i går. Det ble en smertefull opplevelse.

Utover å gå til og fra bilen har jeg stort sett ligget på sofaen siden begynnelsen av september, da det kicket inn en depresjon. Etter at depresjonen hadde trukket seg tilbake, ble jeg likevel liggende på sofaen når jeg ikke var på atelieret eller måtte ut og handle inn litt sjokolade og sånt. Jeg lå jo greit der. Du er aldri så stødig som når du ligger nede. Og selv om jeg visste jeg burde finne på noe annet, var det tungt å gå i gang. Så jeg utsatte det. Til i morra. Mãnana.

I går kom altså i morra. Og jeg pakket meg inn i Bergans nyinnkjøpte regntette og selvpustende og kastet meg selvsikkert ut i Bergens våte virkelighet sammen med Beate. Og det ble som sagt en smertefull opplevelse. For leggmusklene var liksom ikke fullt så velvillige som tanken min var. Og begynte å verke ganske kraftig rimelig raskt. Samtidig ble det tydelig at astma/emfysem/kols ikke har godt av å få være i fred over lengre tid. Så det ble noen pauser i motbakkene. Ved slutten av turen var hastigheten nede i noe som minnet om da jeg lærte barna mine å gå. Men jeg kom i mål. Og jeg kjenner i dag at jeg er litt stolt av at jeg kom i gang.

Om den litt dårlige starten vil få meg til å innstille bevegelsesprosjektet? Neppe. For er det én ting jeg fant ut der jeg pustet og okket og sukket og haltet meg framover, så er det at jeg trenger det. Og i dag funker leggene helt fint igjen, selv om de her og nå forteller at de ble brukt i går. Så ny tur er på trappene. Tre dager i uka er planen vår. Uansett vær og andre lettvinte unnskyldninger.  Målet er å få til en rutine. En automatikk. Om Beate fortsetter å ha tålmodighet med meg. Og det tror jeg hun gjør. Selv om hun sikkert kunne gått i sirkler rundt meg hele første turen vår dette året og likevel vært mindre svett.

Dette var litt om meg. Og kjæresten. Hvordan er det så med deg? Har du lagt noen nyttårsforsett på dine slitne skuldre, hvor du kjenner tyngden av kravet nå? Noe som allerede burde vært tatt tak i? Kanskje noe du allerede nå den 6. januar har gitt opp? Fortvil i så fall ikke. For 6.januar er en helt grei dag å starte på. Akkurat som den 7. er. Og får du ikke til alt, så får du kanskje til litt. Litt er nesten alltid bedre enn ingenting når det kommer til dette med å gjøre noe positivt for seg selv.

Dagens bilde er tatt for noen år siden av yngste datteren min. Hun er flink med kameraet. Og selv om bildet ikke gjenspeiler det, så var jeg i ganske mye bedre form da enn jeg er nå. Det betyr at det er lurt å ikke vente altfor lenge med ting. For det pakker fort på seg. Og jo mer en utsetter jo mer blir det å ta tak i om en søker en forandring, en ny retning.

Når dette er sagt, så er det ikke med mål om at du skal kjenne på dårlig samvittighet om ikke alt går slik du tenker på en god dag hvor alt virker overkommelig. Alt har sin motstand. For deg og for meg. Og motstanden er der gjerne av en grunn. Det betyr likevel ikke at den alltid er uoverkommelig eller uhåndterlig. Den bare er der. Slik alt det andre som er du er der. Motet ditt, styrken din, håpet ditt, drømmene dine, viljen din, stoltheten din, mulighetene dine.

Og da har vel dagens blogg blitt lang nok. Det følgende har jeg lagt ut før, men jeg ble minnet på det fordi noe kom opp her en dag, så jeg legger det ut på nytt som en avslutning:

Og du, hvem er du?

Du er lyden av regn på teltduk og leken fra din egen barndomsverden. Du er fryd og seire og nederlag. Et univers med dine egne stjerner, en natt og en dag og fall inn i blikk. Du er kjærtegn du har gitt og fått og det du har grått.

Du er ensomhet og kjærlighet og begjær. Er ditt eget anker, er føtter som løper og drømmer du en gang har drømt, møter med engler og møter med skrømt. Du er solens varme i ryggen, og et blendende vakkert smil.

Du,

er morgendagens mulighet, gårsdagens avstand og nuets kraft og tilstedeværelse. Du er et sug av forventning i magen og en speilblank hinne over øynene, hvor et yrende liv under overflaten ligger synlig for alle som vil se. Du er vinger og luften under dem. Regn for vårblomster, røtter og rik jord. Du er tanke og hud, et kaleidoskop og en forundring. Du er altet, kjernen i ditt eget liv.

Og ingenting av dette, kan noen ta fra deg.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Here I Go Again




8 kommentarer:

  1. Hei Bjørn;) fikk vite om bloggen din via Britt, du formidler bra som alltid er min mening! Lykke til med turene! Eg er begynt med spinning- i fjor- noe eg trodde var utenfor min rekkevidde, men med en tålmodig mann ved min side sitter eg fleire ganger i uken når det passer seg slik og tråkker lykkelig i vei..sånn kan det gå... nyttårs god hilsen fra nancy

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Nancy.

      Jeg kjenner ikke mange som heter Nancy, så jeg tipper du er hun som bodde i et av de fargerike husene tett i tett, noen år tilbake. Så moro at du fant meg her, i så fall.:)

      Ønsker deg også et godt år. Spinning var tøft. Sjøl satser jeg mer i retning tripping.:)

      Alt godt fra Bjørn

      Slett
  2. Trasking er vel tempoet mitt. Tror jeg. Uten startvansker er det også eller krampehelvete i etterkant.
    Jeg trasker i vei. Noen ganger langt, noen ganger kort, oftest alene, kanskje naturlig nok. Traskingen har den fordelen at jeg kan ta et bilde eller ti uten å få startvansker, når tiden har kommet for å traske videre.
    Ikke hverdagstrasking, men rimelig væruavhengig. Kanksje jeg skal kalle det lysttrasking, på samme måte som jeg kaller bloggingen min for lystblogging?
    God tur - tre ganger i uken :) Fra den evige fotgjenger mormor. (som blir fraktet i blant)

    SvarSlett
    Svar
    1. Trasking er bra. Eller slentring. Kjært barn har mange navn. Og det gir muligheter på fotofronten, som du sier. Ikke det dummeste det. Det var en gang en som Espen Askeladd. Han fant mye rart i veikanten. Fra bilen ser jeg mest asfalt. Og andre biler.

      At bloggen din er hovedsaklig lystmotivert går an å se.:)

      Ha fine dager.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Godt nytt år; Bjørn! Godt å lese at du er ute av depresjonen, og har begynt å traske. Fornuftig skrevet om at man kan begynne både den 6. og 7.januar osv, aldri for sent så lenge man puster, tenker jeg. Jeg har svart på kommentaren i bloggen min, men noen ganger tar det tid, men det kommer alltid. Kult med linken til den Tom Waits-låte, tusen takk:)

    Selv opererer jeg ikke med nyttårforsetter, eneste jeg gjør er at jeg trekker pusten dypere og kjenner bedre etter på at jeg lever, og at det er et blankt og ubeskrevet år foran oss som ligger der med muligheter for mye:) Kjersti

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Kjersti.

      Tom Waits er sjelden helt feil.:)

      Nyttårsforsetter er til vanlig ikke min greie heller. Det er mange år siden jeg oppdaget at slikt sjelden funket. Men det går jo an å prøve seg igjen likevel.

      Ønsker deg og dine der østpå et godt år.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Forsett? Litt usikker. Mindre tempo, mer refleksjon kanskje, gå mer i dybden? Noen ganger blir hverdagen så hektisk at denne intensjonen om å "være noe for noen" koker bort i ønsket om å være helt alene når jeg har fri, og bare flytte på rundt på ord med tastaturet til jeg har fått tømt hodet mitt... Og selvfølgelig: lytte når kroppen snakker til meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei fjellcoachen.

      Å være noe for noen er de fleste av oss, uansett hvor mye vi forsøker eller ikke forsøker. Men det er jo greit å være mer enn det. Og ikke føle at vi må være det hele tiden. "Messiasdrømmen" er ingen god retning å strekke seg i. Jeg tror mange av oss i perioder har nærmet oss den. Men det er forskjell på å være kun en giver, og det å være i et balansert forhold til noe eller noen, slik det også er forskjell på politisk korrekthet og empati, eller uangripelighet og trygghet.

      Fravær av lyd ikke er det samme som stillhet.

      Det betyr at vi ikke kun trenger ro rundt oss, men også i oss, i blant. Og vi har rett til å sette av tid til den stillheten, mener jeg. Noen ganger handler det om litt tid, andre ganger trenger vi mer tid.

      Jeg tror at de vi vil være noe for, i lengden tjener på at vi ikke utsletter oss selv fullstendig i vår misjon. Utsletter vi oss selv blir vi jo borte både for oss selv og for dem. Og om vi ikke er fysisk forsvunnet, er det likevel noe som viskes ut. Det er det som ligger i ordet utslette. Så jeg tenker at målrettethet, selvoppofrelse og viljen til å yte i forhold til andre er en bra ting opp til et visst punkt. Men at det er bra å se litt på egne behov også. Trekke seg litt tilbake, om det er det en kjenner for, lade batteriene. Så flytt i vei på ordene med tastaturet med god samvittighet, tenker jeg, og ta de signalene kroppen sender ut på alvor.

      Et lite dikt jeg skrev en gang:

      SLANGEMENNESKE

      han strakk seg
      og strakk seg

      tøyde
      bendte

      til han en dag
      så inn i sitt eget blikk

      i den stillingen låste det seg

      ***

      Ha en flott helg.:)

      Bjørn

      Slett