søndag 19. januar 2014

Det finnes en grense for hvor lenge en skal stå og stange i noe.






For et par dager siden opplevde jeg å ikke kunne klikke meg inn på Vannlandet. Det kom bare opp en advarsel på skjermen, som fortalte at dette var et usikkert sted. Jeg har også fått høre at andre opplevde det samme. Det var Google som sendte ut advarselen, siden jeg er bruker av chrome. Og greia var visst at det hadde lagt seg inn et program som kunne være skadelig. Siden dette problemet ikke lå på min egen pc, var det lite jeg kunne gjøre med det. Men heldigvis har noen andre tatt affære, antagelig de som står bak blogspot, for i går var advarselen borte, og jeg fikk klikket meg inn igjen.

Det var ganske kipt når ting låste seg i forhold til bloggen min. Jeg kjente at dette likte jeg ikke i det hele tatt. For jeg har investert to år i Vannlandet nå, og sakte men sikkert har det dukket opp noen som finner det verdt å lese det jeg finner verdt å skrive.  I og med min hang til katastrofetenking, så jeg raskt for meg at nå måtte jeg starte en helt ny blogg. Og jeg visste jo ikke hvordan jeg kunne få formidlet dette om det ikke lot seg gjøre å skrive det her. Det fikk fram følelser i meg som jeg ikke likte å kjenne på.

Én av følelsene denne hendelsen fikk meg til å kjenne på, var at jeg har blitt ganske avhengig av disse blogg-greiene. I det minste kan det tolkes slik. Selv om det selvfølgelig også kan tolkes som at jeg ikke liker å miste kontroll, eller det kan tolkes på helt andre troverdige måter. Det er sjelden noe er helt ensidig sant. Uansett kan det jo hende at jeg raskt ville akseptert situasjonen, og så bare hadde gått videre i en annen retning. Kanskje med et nytt Vannland, en ny blogg, kanskje med noe helt annet. Det er alltid noe som skulle vært gjort, men som har blitt lagt på vent. Så mulighetene er mange, om en klarer å vende blikket litt bort fra det som framstår som et problem.

Jeg er ikke ukjent med å gjøre brå veivalg. Jeg gjør det hele tiden. Når helgen er over skal jeg gjøre det igjen. Et maleri jeg har holdt på med over flere uker skal ganske sikkert males over, og jeg skal starte på nytt. Fordi jeg ikke får til det jeg ønsker. Noe som har medført at jeg har tilpasset kravene mine til begrensninger som har dukket opp, i stedet for å gå i kamp med dem. Og noen ganger er det slik; to skritt fram og ett tilbake. Noen ganger det til og med ett fram og to tilbake.

Det gjør vondt å skulle male over bildet. Jeg er ennå ikke helt sikker på om jeg tar det valget, eller om jeg vil stå i motstanden det gir meg fremdeles. Jeg får snakke litt med rådgiverne mine. Å male over det føles litt som en resignasjon, og som en underkastelse i møtet med mine begrensede evners tydelige ansikt og hånlige latter. Men det er også noe med dette at jeg har investert noe som gir meg problemer. Både arbeid, tid, tanker og følelser, og at det ikke får et tydelig spor etter seg om alt slettes. For jeg føler noe mens jeg maler. Jeg kjenner på ting jeg blant annet ønsker skal finne sin plass i meg, i en form for ro, kanskje som en hjemkomst. Bildet jeg har holdt på med handler om barndom. Ikke kun min barndom, men om det å miste en uskyld. Miste eventyrene.

Det har skjedd ganske mange ganger at jeg har skrevet om valg og om fokus her inne på Vannlandet. Det å male over et bilde jeg har investert mange timer i er et valg. Det betyr at jeg er i stand til å ta valg. Akkurat slik som du også er. Dette er en av mine kjepphester, at vi alle har valg. Ikke at vi kan velge akkurat det vi vil, men at det likevel finnes valgmuligheter. Og da er vi over på fokus. Når det gjelder fokus, så kan jeg nå ha blikket festet på dette med resignasjon, om jeg velger å gi opp et maleri, dette med å ikke ha evnene som skal til. Jeg kan nedvurdere og minimere meg selv. Ta fra meg selv verdi, evner og håp. Men jeg MÅ ikke ha fokuset der. Jeg kan ha det på de mulighetene som også oppstår gjennom at jeg tar et valg. For det at jeg maler over et bilde er ikke det samme som at jeg skal slutte å male. I stedet skal jeg begynne på et nytt bilde. Som helt sikkert blir preget positivt av det jeg ikke fikk til på det jeg maler over. For også det en ikke får til er lærdom en kan ta med seg, og bygge videre på.  Det gir en mulighet til å gjøre ting litt annerledes. Og få et annerledes resultat.  ”Galskap er å gjøre det samme om igjen og om igjen og forvente forskjellige resultat”, sa Einstein, sies det.  Og nå har jeg stått og stanget i dette maleriet så lenge at det kanskje er på tide å gjøre noe annet.

Det finnes en grense for hvor lenge en skal stå og stange i noe, underkaste seg noe, resignere, ta til takke med, bortforklare, tilpasse eller late som om alt er bra. Hvor den grensen går, vet jeg ikke helt. Verken for deg eller meg. Men om jeg selv går over den, vil jeg før eller siden merke at den er passert. Og da oppstår det en valgmulighet.

I blant skulle jeg ønske at jeg var flinkere til å ta de valgene som virker neste umulige å ta, de som gjør vondt å velge, men som jeg likevel skimter noe godt i skyggen av. Slik er det nok også med deg. Fram til vi er der i livene våre, får vi strekke oss så langt vi klarer, og gi oss selv kreditt for det. Det er ikke kun de vanskeligste valgene vi står ovenfor som bærer i seg en potensiell verdi. Vi lever alle i en virkelighet hvor også de små bevisste valgene vi tar, fortjener å bli løftet opp i lyset og bli verdsatt der. En hånd vi legger mot et kinn, en hvisken når det tordner i hjertet på en vi har kjær, lys på en retning når noen har mistet veien, respekt for barnet vi alle bærer i oss gjennom livet.

Det langt fra ferdige bildet som skal males over, er selvfølgelig det som ligger over dagens blogg.

Ha en fin dag.

Bjørn




10 kommentarer:

  1. Hva du enn velger, så er det ditt valg.
    jeg gjorde et valg i sted. Tok bildet opp bildet ditt, et ark og klippet en spalte i det.
    og så.
    Det var spennende. Jeg skal gjøre det en gang til, med en annen spalte.
    Klem :)
    Mormor

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor.

      Jeg er ikke helt sikker på hva du mente her, men alt kreativt bringer oss framover på et eller annet vis. Så klipp i vei.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Skal forsøke å forklare:
      Laster opp bildet ditt. Har et A4-ark med utklipte hull (spalter) legger arket mot skjermen og finner ulike utsnitt av maleriet. Artig.
      Det ble noe flott når jeg la arket slik at det ene øyet og tinningen og øret var det som syntes.
      Klem :)

      Slett
    3. I see. Morsomt det. Utsnitt kan være spennende å se på. Gjerne også fordi en må gjette seg til resten. Det som ligger skjult. Akkurat som i livet selv.:)

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Ikke mal over bildet. Det er fint. Og talende. Og husk at nå som du har vist det fram til oss på bloggen din, så har vi litt eierskap i det, vi også.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, Anonym.

      Så kjekt at du tok eierskap i bildet.:) Om ikke alt blir malt over, så vil det uansett bli forandret. Fotoet viser et ganske tidlig stadium, et av de beste. Etter hvert ble det dårligere. Men om jeg maler over alt eller noe av det, så er planen uansett å lage et gutteansikt, mye likt dette. For det er ikke temaet eller motivet som er utfordringen, men utførelsen. Bildet skal være et element i en utstilling om mennesker som av en eller annen grunn har møtt veggen. Utstillingen skal bestå av seks forskjellige noveller knyttet til seks tablåer, og akkurat dette bildet er ganske nødvendig å få til. Bildet av gutten tror jeg handler mest om sorg over mistet barndom, men historien i seg selv skildrer en mann og en kvinnes historier flettet sammen i et møte. Men den handler også om enhjørninger.:)

      Utdrag:

      "Jeg ser speilbilder i grønne dråper som fotografiers negativer, røde, deformerte, og hvordan mitt smilende barneansikt knuses av en arvesynd smeder jeg bare skimter omrisset av la i lenke rundt sorg tung som en bestefars gravstein, smertefull og nedverdigende som en soldats støvel over nakken. Slikt bærer dyrene med seg. Slikt gir de.

      Og i mens spør hun meg om jeg forstår hva hun har opplevd.
      Og jeg forstår.

      Mens skummende svette fra hvite enhjørningers flanker faller av i flak mot utarmet jord og jeg vet, jeg vet, det er mine egne skremte øyne som rives ut. Deretter smilet mitt. Og kjøttet stinker som kloakk, for en dommers avføring er alt jeg ble tillatt å bli, og knoklene knuses av en veldig makt for de var aldri ment å holde meg oppe. Å stå oppreist er og blir en provokasjon. Og støvet som legger seg over minnet om barndommens okerfargede jord blander seg med mine bortgjemte netters tårer, uadskillelig fra hatet som helles over meg i form av raseri og spytt."

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Takk for dette fine prosadiktet og lykke til med reisen din, dit du og bildet skal.

    SvarSlett
    Svar
    1. Selv takk. Og alt godt for din egen reise.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Måtte tenkte litt før jeg kommenterte dette. Tror jeg ble litt slått ut av at du skulle male over bildet. Som jeg opplever taler til meg, for å si det litt gammelpoetisk.
    Når det er sagt tror jeg at jeg kan forstå at du må det. Utfra det du sier om hvordan du har planlagt det.

    Og det får meg til å tenke på ulike tilnærminger til uttrykk, gjerne av estetisk art. I musikalsk improvisasjon hegner jeg ofte om det som kommer uplanlagt. Uttrykkene interesserer meg, som seg selv, kan du si.
    Men, musikken forbruker kun tid, og det gis nye sjanser, når bare tiden finnes. Lerreter er det kanskje annerledes med, tenker jeg, uten å helt vite...

    Jeg merket meg at du skriver om å stå og stange i noe også. Min tilnærming til dette er ofte å forlate åstedet, dvs la det ligge. Da modnes det for meg, og etter en tid er jeg klar for å ta det videre, i en eller annen retning.

    Takk for dette innlegget som traff meg i mine erfaringer fra og kunnskaper om kreative prosesser.

    Ønsker deg god kveld -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, gamle ugle.

      Bildet ble ikke malt over, men forandret. Så nå er gutten litt eldre, ikke fullt så sint, men litt tristere kanskje. Så får vi se hvordan det ender opp, det er langt fram enda.:)

      Spennende å lese om tankene dine rundt musikk. Jeg har innledet et samarbeid med en musiker som skal lage lydkulissen til en video jeg skal ha med i en trash art utstilling i mai. Og dette blir noe helt nytt for meg. For det første har jeg gitt henne helt frie hender, dvs gitt fra meg kontrollen over noe, og for det andre vil det antagelig bryte med en del forestillinger jeg har, knyttet til harmoni og rytme. Lydbildet skal lages ved hjelp av søppel, ikke tradisjonelle instrumenter. Hun skal også holde en liten minikonsert på åpningen, antagelig med materiale skrevet for anledningen og med koblinger til utstillingens tema, også dette preget av lyder fra ting og tang. Veldig gøy dette.:)

      Løsningen med å sette ting litt til side og så ta det opp igjen senere er nok en lur ting. Selv er jeg dårlig på det, men kanskje jeg burde trene litt.:)

      Ha en fortsatt fin kveld.

      Bjørn

      Slett