Laget av Aina
I dag er det siste dag i mai, 2013. Og det er fredag. Ikke
så mye å vektlegge, kanskje. Men det er nå en dag som aldri kommer tilbake. Andre ting som kanskje ikke er i behov av å
vektlegges med brask og bram denne dagen er at vinduene mine trenger en vask,
jeg har nettopp spist en sjokolade og varmet kaffen min litt i microen og
mobilen min har begynt å krangle litt. Små ting som stort sett er glemt i neste
øyeblikk.
Ting som nyhetene fokuserer på i dag er at Toralv Maurstad mistet lappen, Rune Øygard maser om uskyld, plattform tok inn vann, fireåring veltet statue , stillasfirma siktet for brokollapsen i Trondheim, bankene overvåker deg gjennom mobilen din, og et bilde som viser omrisset av penisen til en
amerikansk roer. Klikk på den linken du føler for, og overse dem som er
uinteressante for deg å gå nærmere inn på. En trenger ikke alltid å få med seg alt.
Denne siste dagen i mai kan vi alle velge hva vi vil
fokusere på. En bro som falt og drepte noen, eller omrisset av en penis. Eller vi kan finne noe helt annet. Vi er frie mennesker som styrer oss selv og vårt liv. En påstand
som er lett å tro er traust ankret fast i en sannhet. Men det er jo bare
vissvas. For vi kan ikke velge all verden når det kommer til stykket. Hvilke
nyheter vi velger blant er det for eksempel flinke selgere som velger for oss. Og hva vi
føler kan vi heller ikke velge. Helsen vår kan vi ikke velge bort å forholde
oss til, spesielt ikke om den krangler. Og hva andre mennesker kan komme til å
gjøre for oss eller mot oss har vi ikke kontroll over.
Denne siste dagen i mai ser altså ut til å bli en dag full av
tilfeldigheter. Slik første dag i juni også kommer til å bli. Likevel er det jo
ingen grunn til å resignere. For noen valg har vi. Jeg, for eksempel, kan vaske
vinduene. Noe jeg selvfølgelig og gladelig velger bort, og sitter i stedet her og skriver
blogg. Jeg kan sende en hyggelig sms til kjæresten min, eller la være. Jeg kan
skrive noe skit her på Vannlandet som gjør at du får det vondt, eller jeg kan
la være. Og slik fortsetter det gjennom dagen. På tross av alt jeg ikke har
kontroll over så har jeg kontroll over noe. Noen valg jeg kan ta i dag. Noe jeg kan gjøre, eller la være å gjøre. Men jeg kan aldri gå tilbake til siste dagen
i mai 2013 og gjøre noe ugjort, eller gjøre noe jeg skulle ønske jeg hadde gjort,
men aldri fikk svingt meg rundt til å gjøre. Det betyr for meg at denne dagen er knyttet
til mitt ansvar. Ikke at jeg har kontroll på den, men at det er mitt ansvar å
forsøke å gjøre den til noe med verdi.
Jeg kommer ikke til å gjøre alt burde-stemmen min sier at
jeg bør i dag. Da ville dagen blitt for kort. For det finnes så inn i helvetes mye
jeg burde gjort. Men jeg kan gjøre litt av det. I tillegg til helt konkrete og
praktiske gjøremål kan jeg til en viss grad også velge å se på det jeg vil se, og
høre på det jeg vil høre, spise det jeg vil spise. Jeg kan åpne en avis, og jeg
kan slå på radioen. Eller jeg kan la være. I tillegg kan jeg forsøke å forholde
meg til burde-stemmen på en måte som ikke gir den alt for mange negative
konsekvenser.
Burde-stemmen i oss har mange søsken. Som for eksempel
duerikkeverdtnoe-stemmen, dufårikketilnoe-stemmen, detfinnesikkehåp-stemmen og
alterandresfeil-stemmen. Men det går an å forholde seg til disse stemmene på
samme måte som stemmene fra tv, radio eller avisene. Det går an å skru dem av.
Eller stille seg litt kritisk til dem. Det går an å gi dem motstand. Og det er
viktig, for stemmene som er inni oss selv er stemmer som har langt større gjennomslagskraft og
påvirkningskraft enn mediene har. Fordi de er oss selv. Likevel går det an å gjøre noe med det. Og det går an å gjøre
det i dag, på denne siste dagen i mai. For eksempel slik jeg gjør akkurat nå,
ved å skrive om det. Eller på en annen måte. Valgmulighetene er mange.Og det er ikke noe spesielt ved meg, som tilsier at jeg er
flinkere enn deg, har større mot, mer kapasitet eller er klokere enn deg. Så også du kan påvirke din indre stemme. Gi det negative litt motbør. Det positive medbør. Og jeg skal straks fortelle deg hvordan.
Jeg var på et foredrag med lege Audun Myskja for et par dager siden. Han fortalte at hans veivalg i livet sprang ut fra at han led av anoreksi som ung mann. Så ting som er vanskelige kan få en positiv konsekvens, selv om det ikke er så lett å se det når en holder på å drukne i utfordringer. Han fortalte også om en av de tingene som hadde hatt sterkest og mest positiv
påvirkningskraft på hans pasienter. Og det er å stille seg foran speilet og si
til deg selv at du har det forferdelig, men så begynne å tviste mens du
fortsetter å si hvor forferdelig alt er. Svinge på hoftene. Få litt rytme inn i
kroppen, oh yeah. Jeg har det så forferdelig, twist, twist, alt er dritt, twist twist…
Og dette høres sikkert helt tåpelig ut, men forsøk. I bare
et lite minutt, foran speilet. Shake that ass, så skal du se. Kanskje blir
denne siste maidagen bare et lite hakk lettere og lysere i det minste i et helt minutt om du finner rytmen.
Eller et minutt av dagen i morgen. Og i over imorgen. Du kan kanskje ikke flytte et fjell i dag. Du kan ikke
rette fullstendig og kjapt opp en dårlig økonomi eller få noen til å elske deg akkurat slik du vil ved å stille deg foran et speil. Du kan ikke gjøre
alt som en gang ble gjort til ugjort. Sånn er det. Men du kan velge å riste litt på
rompa, selv om en stemme i deg allerede nå forsøker å få deg til å la være. Tenk litt over hva den stemmen i deg representerer.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: The twist