onsdag 11. desember 2013

Spor etter deg




Uten deg ville ikke Vannlandet finnes. Jepp, det handler ikke om resten av verden nå, men om deg. Du betyr noe. Og det er det lett å glemme litt, kanskje. Det er kanskje til og med vanskelig å tro på det. Men styrken i en tro forandrer ikke på en sannhet, så slik er det altså. Vannlandet er her på grunn av deg. Noen sannheter står støtt uansett hvordan de blir verdsatt. Om de vakler, er det gjerne fordi de tross alt kun var illusjoner, eller de blir utsatt for skyts så tungt at lite kunne stått i mot.

Jeg skriver mye om meg selv her inne på Vannlandet. Om tanker jeg tenker og erfaringer jeg gjør meg. Litt om det jeg tror om morgendagen, litt av det som er, og en del om ting som var. Men denne gangen tenkte jeg altså å skrive litt om deg. For jo, du er viktig. Du, som sitter og leser dette akkurat nå. Uten at du leste det jeg skriver ville jeg snart latt være å skrive.  Det ville blitt poengløst for meg. Jeg kunne brukt tiden på noe annet. Funnet et annet verktøy for å si det jeg vil si. For jeg skriver ingen dagbok, jeg skriver for å starte en dialog, eller en tankerekke du selv kan bringe videre, og gjøre hva du vil med. På samme måte som jeg gjør når jeg maler. Alt jeg gjør, er å peke på noe, slik at du kan ta det videre og gjøre det til ditt eget. Noe som er mye større og viktigere for deg enn et ord eller et penselstrøk fra meg. Din egen tankerekke. Noe du selv styrer over, som en konge eller en dronning. Jeg er narren som sjonglerer et lite øyeblikk fordi du gir meg lov, du er herskeren over resten av tiden din.

Det er ikke lett å være konge, det er ikke lett å være dronning, men du er likevel den som kan løfte tankerekken din opp mot sky, eller trampe den ned i støvet. Du kan spinne et gullklede med rike ornamenteringer du stadig vil finne nye detaljer i selv om du skapte det selv, eller et mykt langflosset teppe du kan ta med deg ut fra de vegger som omgir deg, legge deg ned på og nyte skyene som farer forbi. Du kan veve et varmende pledd for dager med kulde, eller lage en ball av piggtråd rundt deg. For slik er det med tanker, de kan brukes til så mye.

BRYNJE

i jern
kledde jeg meg

et brynje
rundt brystet
en hjelm
over hodet

rundt lår
legger
til sko og hansker
ble jernet formet

sveiset
sammen
malt svart

innvendig
dekorert
med solsikker
roser
og et hav av blomster
jeg ikke vet navnet på

men det
var det ingen som så


Den 13.januar 2012 så Vannlandet dagens lys. Da hadde jeg gått og tenkt en stund. Og grunnen til det, var at jeg hadde skrevet noe i jobbsammenheng, som for eksempel dette, og ble anbefalt å arbeide videre med denne formen for skapende arbeid. Legge det ut på nett, slik at andre også kunne se det om de hadde lyst. For jo, dette er frivillig å lese. Du leser fordi du har lyst. Ingen tvang her. Og jo, det er også et skapende arbeid. For meg, slik jeg ser det. På samme måte som et maleri eller en skulptur er det. Jeg forsøker å lage noe som kan åpne opp for ting, ikke lukke dem inne. Ikke minst for meg selv. For det å ta fram ting og kjenne på det er i blant en nødvendighet vi har utsatt. Gjerne fordi det gjør vondt. For meg gjør det i blant vondt å skrive til deg her på Vannlandet, slik det også gjør vondt å male et bilde. Fordi jeg må kjenne på ting i prosessen. Slik er jeg, slik er du. Vi kjenner på ting om vi henter det fram. Så i blant utsetter vi det. Kanskje en kort periode, kanskje et helt liv. Og finner gode forklaringer på hvorfor vi gjør det.

Noen ganger er grunnen til at vi ikke henter fram noe vi burde se nærmere på mangel av redskap til å klare det. Andre forklaringer kan være at vi kobler det å utsette noe opp til en offerrolle. Og det å være offer gir gode grunner til å la være ting. Da er det jo ikke en gang vårt eget ansvar at ting er som de er, er det lett å tenke. Men dette er en av de sannhetene som jeg nevnte over her, som kanskje er en illusjon i stedet. For selvfølgelig har vi ansvaret for vårt eget liv. Vi har kanskje ikke ansvaret over hva noen har gjort mot oss, men vi har ansvaret for hva vi gjør med det videre.

LITE KJÆRLIGHETSDIKT

blomst i vegkanten
lar den stå
kanskje går du her i morgen

Dette lille diktet skrev jeg i en av de vanskeligste periodene i livet mitt. Depresjonen var svart, angsten uhåndterlig og det meste håpløst. Likevel fantes det små lyspunkt innimellom. I blant er det vanskelig å få øye på slike lyspunkt, men det betyr ikke at de ikke finnes. Så vi må aldri slutte å lete.

Nå skal jeg avslutte. Jeg syntes det var greit å minne deg på at det ikke er likegyldig for meg om du leser eller ei her inne på Vannlandet. Enten du legger igjen et svar, eller er innom uten å si noe om det, så betyr det noe. Spor legger du uansett igjen etter deg, for et par telleverk forteller meg at du har vært innom. Telleverket du kan se viser ca 26 000 nå, ett jeg alene kan se viser ca 40 000. Hvorfor de viser forskjellig vet jeg ikke, men jeg har en følelse av at det er mellom 50 og 300 innom og leser et innlegg, med et gjennomsnitt på 100 i løpet av en dag. Én av disse er deg. 

Det gjør godt å se at tallene vokser. Noen ganger skulle jeg likevel ønske at tallene telleverket forteller meg om hadde vokst litt raskere.  Den er jo litt smal, bloggen min, og kan ikke konkurrere med fotballfruer og lignende. Ikke bruker jeg tid på markedsføring heller, så det er begrenset hvor mange som finner fram hit. Så om du vil, hadde jeg satt stor pris på om du la ut en link til Vannlandet for eksempel på Facebook. Eller går inn på Facebooksiden min og klikker på deleknappen under blogginnleggene der. Jo flere lesere, jo større iver med tanke på å skrive for meg. Vi kan alle trenge en hjelpende hånd fra tid til annen. Så på forhånd takk.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Come Healing


16 kommentarer:

  1. Hei Bjørn,

    Innom en tidlig morgen for å ønske deg en god dag, og takk for innlegget :)

    Bibbi

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Bibbi.

      Noen er visst tidligere på'an enn andre ser jeg. Her ringte klikka åtte, og jeg er likevel trøtt i trynet.

      Ha en flott dag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Spor legger man fra seg og det er som du skriver.
    Uten lesere er det ikke noe særlig.
    Det hjelper lite om telleren teller, om det ikke kommer noen form for respons?
    En vakker dag ønsker jeg deg og er fortsatt fascinert av det bildet du viser.
    Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor.

      Uten lesere blir det litt kjedelig ja, om nå kjedelig er riktig beskrivelse, men jeg føler meg ikke avhengig av at alle legger igjen noen ord etter seg, selv om jeg setter veldig stor pris på det som dukker opp. Tilbakemeldinger er som små premier, eller en blomst i hverdagen. Kanskje er det også slik at en føler seg litt sett.

      Men noen synes jo selvfølgelig det er greit å lese uten å måtte gjøre noe mer ut av det også, og det må de få lov til. Folk har sine grunner for at de gjør som de gjør. Er ikke alt jeg leser jeg svarer på jeg heller. Noen ganger er det ikke så lett å vite hva en skal svare, og andre ganger føler jeg meg ikke på linje med den som blogger, men ønsker likevel ikke å gå i dialog om det. En trenger ikke å mene noe om alt, alltid, tenker jeg. Det kan være nok bare å tenke litt over det. Og tanker får en jo gjerne når en leser en annens blogg uansett.

      Men om jeg nå likevel svarer på en blogg vil jeg gjerne ha noe tilbake. Noen svarer konsekvent ikke på de tilbakemeldingene de får, og da blir jeg fort lei, og finner andre bloggere å forholde meg til. Jeg tror faktisk det er viktigere for meg å få svar på de tilbakemeldingene jeg gir andre, enn at noen skriver noe på min egen blogg. Jeg opplever det som litt respektløst om jeg ikke får det. Og som om det jeg skrev blir kategorisert som verdiløst.

      Kjekt at du fascineres av bildet. Det kalles Prometheus, og modellen er nevøen min.:)

      Ha en flott dag. Selv skal jeg slite med et maleri jeg ikke får til ...arrrghhh, men det løsner nok til slutt, på et vis.

      Bjørn.

      Slett
    2. Å slåss med det man lager er ofte møyen verdt, til slutt. :)

      Jeg har det vel omtrent slik som deg, når det gjelder dem jeg leser hos. På den annen side. Jeg kan finne på å skrive lest, legge igjen et smilefjes (om det er mulig) eller noe som viser at jo, jeg har lest, men fant ikke noen ord å svare med.

      Klem på en torsdag, for nå ser det ut til at det holder mer enn 17 minutter, dette nettet mitt :)

      Slett
    3. Et lite tittei, jeg har vært her, er ofte nok det.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Da har vi blogget omtrent like lenge, jeg begynte 4.januar samme år.

    Spor etter lesere er fint. Men ikke alltid finner jeg selv ord, når jeg besøker andres blogger. Men som du sier, tallene forteller om besøk uten kommentarer.

    For egen del ble jeg overrasket over at noen kommenterte. Var av en eller annen grunn ikke forberedt på det. Men hyggelig var det, og er det fremdeles.

    Ønsker deg en fin kveld -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, gamle ugle.

      Det som kanskje overrasker meg mest, er at ingen har gått i trynet på meg. Jeg har jo fått med meg at enkelte kan oppleve ganske stygge kommentarer når de stikker fram hodet på nett, og jeg har selv opplevd det tidligere på samtaleforum. Derfor hadde jeg forventet at det ville skje her også. Men nei da, til nå har jeg blitt spart for det.

      Når det gjelder de kommentarer jeg får, så føler jeg at det henger mye sammen med hvem jeg selv svarer, selv om det er lesere uten egen blogg som svarer også. Det blir uansett på en måte en liten fast gruppe som legger igjen spor. Enten her, eller på Facebook. Etter hvert føler jeg nesten jeg kjenner de som svarer mest, i hvert fall litt. Og det er hyggelig. Det påvirker meg. Samtidig er det derfor også slik at hvis noen uteblir en stund, så blir jeg litt bekymret. Jeg vet jo ingenting om hvordan de har det, utover det som formidles på nettet.

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn

      Slett
  4. No har eg vore her inne med deg ei stund, fylgt linkane dine og tenkjer at ein gong skal eg nok kome meg til Bergen og få sett ei utstilling av deg på ordentlig :)
    Eg har sagt det før, seier det igjen,-eg er glad for å ha funne deg her i den virituelle verda. Du deler raust. På ein finfin og tankevekkande måte. Har du tenkt på å gi ut noko mellom to permar?
    Det å lese andres ord og tankar er ofte ein katalyzator til eigne erfaringar og tankar, som skapar nye tankar. Eg er glad for dine ord her. Godt å vere velkomen her inne, det har eg kjent på frå første stund.
    Takk og godnatt :)

    SvarSlett
  5. unknown her kl 00.33 var meg Marie :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Marie.

      Tusen takk for en generøs tilbakemelding. Så fint at du føler deg velkommen på Vannlandet. Det er også kjekt når en får høre at det en skriver betyr noe. Og også at det som betyr noe for den som leser blir det som blir løftet fram, og ikke alt det en kan være uenig i. For selvfølgelig vil det være mye av det jeg skriver en kan være uenig i. Men du blir på en måte en representant for en av kjepphestene mine:

      Det handler i blant om hvilket fokus en velger.

      Du bruker av energien din til å snakke om det du finner verdi i, ikke det du er uenig i. Og det er jo slik, at det vi ser på og gir oppmerksomhet, fort blir den virkeligheten vi lever i, tenker jeg til tider.

      Jeg tenker også at i alt det jeg skriver er det noe som finner gjenklang i den som leser. Det kan være i form av trøst, eller som en utfordring. Men alt trenger ikke å nå fram for at det skal føre til noe - en tanke, en følelse. Kanskje bare ei bitte lita flis av det jeg skriver treffer noe i deg eller i en annen, men ei flis er også en størrelse å regne med. Og den kan merkes godt. Selv om vi kanskje må ta i bruk lupe for å finne den, og pinsett til å hente den fram. Slik er det også med et vindpust som stryker over kinnet. Det kan være nesten så en ikke kjenner det, men likevel er det der og berører.

      Jeg håper at litt av det jeg skriver kan være ok for noen, men vet samtidig at noe kan bli helt feil. Kanskje pirker det borti noe så sårt at vedkommende ikke engang vil eller våger å kjenne etter, kanskje er det så selvfølgelig at en ikke merker det av den grunn, eller kanskje blir det som en liten bekreftelse. Så rådet mitt må være:

      Plukk med deg det du kan bruke, og kast resten.

      Og dette rådet fikk jeg selv opprinnelig fra en poet som kaller seg Fredrik Hossmann, i en periode vi begge skrev på et skriverforum kalt Poeten, og kritiserte hverandres tekster. Dessverre ble den siden lagt ned, men det ble dannet et nytt skriveverksted som fikk navnet Underoverflaten. Selv fulgte jeg ikke med dit, siden billedkunsten etter hvert krevde for mye av tiden min. Likevel har jeg en del skrevet materiale liggende, noe nesten ferdig, annet som skisser. Så jo, jeg tenker i blant på at jeg kanskje kunne forsøke å få noe av det utgitt. Vi får se en gang i framtiden.:)

      http://hossmann.wordpress.com/

      http://underoverflaten.no/fora/forum/skriveverksted/

      Ha en fin søndag.:)

      Bjørn

      Slett
  6. Så fint at tallene øker! Selv om du sier at du ikke kan konkurrere med for eksempel fotballfruer så mener jeg det motsatte. Jeg leser heller her enn der, for å si det sånn. Skjønt, jeg er innom fotballfruen om onsdagene for da poster hun lavkarbo-oppskrifter som ofte er fristende, og to ganger har jeg kjøpt kjole bare fordi hun var så fin i dem...hehe, jeg syntes jeg også var det da :D Uansett, du skriver så engasjerende og beskriver godt det som er vanskelig å sette ord på! Håper du fortsetter med bloggen lenge :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Birthe.

      Nå har jeg også vært innom fotballfruen, måtte jo se hva det egentlig var, ikke bare adoptere det andre sier i media. Det er nok ikke et sted jeg kommer til å bruke tid på. Men hun skal ha for å ha laget en fin side. Det minner litt om glansede kvinneblader, følte jeg, og jeg fikk følelsen av at det var mye produktplassering og reklame. Pluss mye fasade.

      Kjekt du fant deg et par fine kjoler. Selv har jeg få av den sorten. Men jeg har malt et selvportrett som fikk tittelen I min mors kjole. Føler at det igrunnen holder.:)

      Takk for rosen. Ros er godt å få i blant. Den er gjerne med på å løfte en litt framover.

      Ha en fortsatt fin førjulstid.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Nei, kjoler er kanskje ikke det plagget du bruker bruker mest :D men fint du kan male dem :)

      Slett
  7. Koselig å bli satt pris på som leser. Det finnes de som blogger, som tar det for gitt at noen leser. Det skal man jo ikke.

    " Det er ikke lett å være konge, det er ikke lett å være dronning, men du er likevel den som kan løfte tankerekken din opp mot sky, eller trampe den ned i støvet. Du kan spinne et gullklede med rike ornamenteringer du stadig vil finne nye detaljer i selv om du skapte det selv, eller et mykt langflosset teppe du kan ta med deg ut fra de vegger som omgir deg, legge deg ned på og nyte skyene som farer forbi. Du kan veve et varmende pledd for dager med kulde, eller lage en ball av piggtråd rundt deg. For slik er det med tanker, de kan brukes til så mye." - Den liker jeg kjempe godt. Fine dikt du har skrevet også.

    God jul!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Heidi.

      Jeg ønsker deg også en fin jul, og et nytt år med mange fine og spennende opplevelser.

      Alt godt fra

      Bjørn.:)

      Slett