søndag 8. desember 2013

Jeg må bare få sagt det




I dag leste jeg et blogginnlegg skrevet av en jeg vanligvis ikke leser. En blogger som dreier sitt skriveri rundt et helt spesifikt felt, et felt jeg selv er ganske lite opptatt av. Grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg ble sittende igjen med en litt vond følelse etter å ha lest det som var skrevet. Det var en mangel på varme i innlegget, opplevde jeg, selv om det faktisk handlet mye om mennesker og menneskers forskjellighet, og var skrevet av en som slik jeg forsto det arbeider med mennesker. Så jeg fikk lyst til å svare vedkommende, og si at jeg reagerte på dette, og hvorfor. Men jeg lot være.

Og nå kan jeg selvfølgelig legge ut en link til det nevnte innlegget, men det skal jeg også la være. Poenget med dette er ikke å henge ut noen, eller plassere, poenget er å se nærmere på min egen reaksjon. Som ble en blanding av sinne og sorg over noe jeg opplevde som bærer av dårlig forkledd arroganse og kynisme.

Etter å ha lest det jeg leste, følte jeg for en motvekt, slik at de oppståtte følelsene kunne få litt motstand, og jeg søkte opp noe jeg hadde sett tidligere. Et helt annet sted. I en helt annen blogg, som også er skrevet av noen som arbeider med mennesker. Noe som bærer i seg en varme og åpenhet. Og ikke minst litt humor. Og jeg tenker at det er en minst like grei konsekvens som å gå i trynet på den som skrev det jeg ikke likte. Det jeg hentet fram finner du her. Om du velger å sette av litt tid til høre på det som blir sagt, vil du kanskje også føle deg bedre enn før du hørte på det.  

”Jeg må bare få sagt det”, er en ytring jeg hører i blant. ”Det må være lov å si sin mening”, er en annen. Og dette er uttalelser det er vanskelig å stå opp i mot, spesielt om det som skal sies er rettet mot deg selv.   Men er det nå slik, at alt kan rettferdiggjøres ved hjelp av retten til å ha en mening? Er det slik at en kan påberope seg retten til å si akkurat det en vil, hvordan en vil, når en vil, overfor hvem en vil? Vi vet jo alle at vi lever i en del av verden hvor ytringsfrihet sees på som en menneskerett, og det er selvfølgelig kjempebra. Men jeg tenker at med rettigheter kommer også et ansvar. Det å si noe om en sak, er én ting, men det blir noe helt annet om det en sier er rettet mot et annet menneske, i form av kritikk koblet til personlige egenskaper eller er fargelagt av beskrivende adjektiver. Da bør en kanskje være litt mer forsiktig. Og det var en slik tilbakemelding jeg var på nippet til å gi.

Det er lett å gå i trynet på noen når en sitter gjemt bak et tastatur. Det er lett å ta rollen som allvitende når en får et glimt av et annet menneske. Men det blir veldig ofte feil. En uttaler seg fort på sviktende grunnlag, spesielt om følelsene har blitt trigget. Ting skrives, ting menes, går gjennom det filteret som er formidlerens formidlingsevne, via det filteret som er vår evne til å tolke eller å forstå, og ender i blant opp med å bli noe som misoppfattes. En liten utelatelsessynd eller en anelse for kraftige farger i en detalj, så kan det ferdige bildet raskt bli oppfattet som bærer av et innhold maleren ikke kjenner seg igjen i. Og kanskje ende opp som forskjellige sannheter, tolket av øyet som ser.

Jeg vet ikke om jeg er udelt glad for at jeg ikke svarte på det nevnte blogginnlegget. Litt rask scrolling inne på bloggen til vedkommende, viser at det uansett ikke gis respons tilbake til dem som gir tilbakemelding. Så det jeg eventuelt ville sagt hadde trolig endt opp med å bare henge i lufta. Og jeg vet ikke om det er noe poeng i det. Jeg tror i hvert fall ikke det hadde fått meg til å føle meg så veldig mye bedre. Det kan hende jeg hadde fått en følelse som kunne minnet om å føle meg bra om jeg hadde svart, men jeg tror det ville vært en mistolkning. At følelsen ville vært koblet mer opp mot bedre enn, enn mot bra, men jeg tror ikke jeg er den riktige til å strekke meg etter den type følelser, selv om jeg kan kjenne på fristelsen.  Og med det avslutter jeg denne søndagens lille frustrasjon, og legger det bak meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I Hate The White Man





20 kommentarer:

  1. Man leser alltid med egne briller og skriver ut fra egne forutsetninger, tror jeg.
    Noen ganger er man lei for at man ikke la igjen et spor, andre ganger er det tvert om. I alle fall er det slik for meg. Jeg fikk litt lyst til å spørre bedre enn hva? Eller var det heller bedre enn hvem.
    Nysgjerrig som jeg er :)
    Klem på en søndag :)

    SvarSlett
  2. Hei Annemor.

    Denne gangen måtte jeg kjenne litt på om motivet var å kjenne seg bedre enn den som skrev det jeg nevnte. Eller sette vedkommende litt på plass, og så føle meg bra på grunn av det. Enten følelsene er koblet til selvgodhet eller det å stå opp for noe jeg selv tror på. Hva dette bedre ellers er, er ikke godt å si. Ikke en gang om det var der som motiv er jeg sikker på. Det trenger jo ikke å være et hovedmotiv for å være et motiv, det kan være en biting. En sidegevinst, så å si. En bivirkning. Men jeg tror det er greit å gå motivene sine litt etter i sømmene uansett, fra tid til annen. Og sjekke hva som er hva.

    Ha en fin kveld.:)

    Bjørn

    SvarSlett
  3. Et tankevekkende og godt innlegg Bjørn.

    Ha en fin uke, og mandag :)

    Bibbi

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Bibbi. Ha en flott uke du også. Her har snøen heldigvis minket, så det er i hvert fall kjørbart. Og DET gir en god følelse, kjenner jeg.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Du kunne nok ha svart på det innlegget, i alle fall ville jeg ha vært takknemlig for tilbakemeldinger hvis det hadde vært meg som hadde fremstått uten varme i innlegg som handler om mennesker - men jeg forstår dilemmaet. Det viktigste er kanskje å reflektere over det selv, slik du gjør her. Og da er det godt med en motvekt :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Birthe.

      Tror ikke jeg ville fått opplevelsen av arroganse uansett hva jeg hadde lest av deg. Den muligheten ville jeg nok ha oppdaget for lenge siden. Ting skinner gjerne igjennom. Så problemstillingen blir veldig teoretisk. Generelt er arrogante mennesker sjelden takknemlige om de blir konfrontert med det, er min erfaring, så at du ville vært takknemlig setter deg vel også på en annen side av skalaen.

      Ha en fortsatt fin kveld.:)

      Bjørn


      Slett
    2. Når jeg tenker meg om så har du rett i at en arrogant person neppe ville blitt glad for å høre noen sannhetens ord, sånn sett er det sikkert like greit du ikke svarte. Forresten skjer det gjerne at jeg selv lar være å legge igjen kommentar når jeg kommer over innlegg som de du beskriver :)

      Slett
    3. Da tenker vi jammen ganske likt.:)

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  5. Eit superflott, tankevekkande innlegg dette Bjørn. Fylgde linken du la ved og ser at bloggen LYST er ein blogg eg kan tenkje meg å lese meir frå.

    Å sjå seg sjølv utanfrå er ikkje så enkelt, men viktig. Kvifor vi reagerer som vi gjer, handlar eller ikkje handler på den første eller andre tanke,kvifor "treff" enkelte hendelsar,ord og tankar....
    Eg arbeider med mennesker. Eg har tatt meg eit par dagar heime. Tatt eit steg tilbake. Tufs, men ikkje tufs som i infuensatufs.
    Skal ein gi må ein også få. No har eg fått tankevekkande ord her med deg. Takk :)

    Marieklem med ynskje om ein god dag

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Marie.

      Lyst er en helt grei blogg, gjerne med klare problemstillinger. Den er jo skrevet av en psykolog. I tillegg har den likevel også en personlig vinkling, så det er ikke kun fag å få med seg. Det er ikke så ofte det kommer nye innlegg, og det kan ta litt tid før du får svar på eventuelle tilbakemeldinger, men den er vel verdt å følge.

      Dumt at du føler deg tufs. Håper det ordner seg raskt igjen. Livet byr i blant på litt kupert terreng. Og det kan gjøre at ting blir litt tyngre, spesielt om vi alkerede føler oss litt slitne. Å senke tempoet litt er nok ikke så dumt. God bedring.:)

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  6. ...og du, bildet ditt her oppe, så flott. Flytte fokus, eg skal prøve :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk igjen.:)

      Bildet ble malt da en som står meg nær møtte en utfordring som krevde veldig mye av vedkommende. Heldigvis fikk det en positiv utgang.

      Jeg tror at i blant handler mye om fokus, og vilje. Spesielt om en møter veggen litt, men kanskje enda mer om en møter den tungt. Stirrer en kun på veggen, så er det veggen en ser. Men om en våger eller vil eller blir gjort oppmerksom på at det går an å se til siden litt også, så vil en kanskje oppdage noe en kan bruke på en positiv måte. Slik er det også med de etablerte sannhetene våre, tenker jeg. Det må et valg til for å se noe annet en det vi holder oss fast i.

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  7. Hei Bjørn! Dette innlegget var klokt og reflektert skrevet. Det er nok slik at ting kan komme galt ut på nett. Det er jo kun bokstaver som står der, ingen nonverbal kommunikasjon som eventuelt kunne myket opp noe som virket hardt eller gitt mer informasjon som kunne vært nyttig mens man leste.

    Til dette med varme: Det kan jo være en dag man skriver et innlegg fordi man er opprørt eller til og med litt sint, og da forsvinner jo varmen. En annen dag kan kanskje det samme mennesket uttrykke noe helt annet, og plutselig fremstå med mer varme. Jeg vet ikke.

    Jeg har bare sett at det kan bli fort misforståelser på nett, og kanskje mest i diskusjoner, og også at det "normale filteret" for høflighet og fin væremåte, forsvinner fordi man kan gjemme seg bak anonymitet.

    Dette med at "man må få lov å si sin mening", og "jeg må bare få sagt det"; du har så rett, det er ofte man bør la være å "bare si det" eller ytre sin mening. For det at en "må få sagt det" kan jo innebære at man sårer og /eller krenker en annen person. Ytringsfrihet betyr ikke at det er en menneskerett og ture fram og kjøre over folk med meningene sine.
    Ydmykhet er en bra ting, tenker jeg, uten at jeg skal si at jeg alltid er ydmyk, og skriver like varmt og mykt. Men bakom noe som virker kaldt, kan det skjule seg noe varmt, tenker jeg, og er en blogg noe som sier "sannheten" om en person?

    Jeg ser at selv filtrerer jeg mye (det meste til og med) om livet mitt i blogg av ulike grunner. Det er noe bra med denne internettverdenen som har gjort at ting har blitt åpnere, men samtidig har den altså gjort at ufin oppførsel er blitt enda enklere enn før.

    Vel, ha en fortsatt fin uke, takk for tilbakemelding på ord om bildene mine, har svart deg:) Innlegget ditt var så bra at jeg egentlig bare kunne skrevet, supert innlegg.)

    Det viktigste er vel å prøve å ikke dømme hverandre for hardt, gi folk en sjanse, ikke tro at det man leser sier noe sant om en person, jeg tror man må møte noen i det virkelige livet, for å bli kjent, og selv ikke det behøver det å være enkelt å kjenne noen. Å bli kjent med en person, tar tid, masse tid, og tillit er noe som bygges. Alt dette er nokså fremmed i den digitale verdenen, er min erfaring.
    Beste hilsen Kjersti

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Kjersti.

      Takk for fin tilbakemelding.:)

      Jeg er helt enig i det du sier om at ting kan gjenspeile en dagsform eller lignende. Likevel kan en i blant se et mønster, om en for eksempel leser flere innlegg av samme person. Kanskje var "varme" et feil ord for meg å bruke, for det jeg opplevde i bloggen jeg nevnte var mer en form for arroganse og nedlatenhet. Om det jeg opplevde ville blitt tolket på samme måte av andre vet jeg ikke, men i blant handler det om en magefølelse, og å stole på den, føler jeg. Uansett var ikke poenget å henge noen ut, men å si noe om hva jeg selv opplevde, og så bare la tankene spinne videre derfra.

      Nett og sms er det verste stedet en kan velge til å krangle. Det MÅ bare bli misforståelser.:)

      Å filtrere bort mye av sitt private liv, som du sier du gjør, tror jeg er lurt. Selv skriver jeg en del om meg og mitt, men det er likevel ikke uten filter. Ikke alt skal på nett. For eksempel vil jeg verne om de som står meg nær, og ikke skrive for mye om dem. Det betyr at det er mye om meg selv jeg også må velge bort, siden vi jo er flettet tett sammen. Utgangspunktet for Vannlandet er likevel å si noe om verdier, og noe om muligheter selv om en har støtt på motstand. Og jeg har valgt å bruke min egen situasjon som et bakteppe for det jeg vil si. Taushet er ingen løsning, er mantraet mitt. For det er så mye som skjules bak taushet i vårt samfunn, sorg og skam, og det ligger der og ulmer i sår.

      Jeg er enig i at folk må få en sjanse. Men det betyr ikke samtidig at alt skal få gå forbi uten at en reagerer på det, tenker jeg. Det igjen betyr ikke at en absolutt må gå i trynet på noen, men det er greit å tenke litt over hva en reagerte på og hvorfor.

      Ha en flott dag østpå.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Hei Bjørn, klart at hvis man ser et mønster, så kan du ha rett, og ofte handler det om mavefølelse. Helt sant. Nedlatenhet og arroganse er ikke bra. Jeg er sikker på at jeg av og til kan være arrogant, hm, det må jeg tenke over, men vi er jo mennesker med alle slags egenskaper. Viktigst er vel å være "hel ved", og da har man jo mye i seg.

      Ja, nett og sms blir det misforståelser av, vi er nok flere som har erfart det. Det handler om å ikke la følelsene løpe av med seg, og i et øyeblikk av livet, kan man fort reagere for fort (overreagere også). Det skrevne ord er mer fellende eller hva jeg skal si, enn ting man kanskje sier i affekt i "det virkelige livet".

      Sant at ikke alt skal på nett.

      Jeg syns det er vakkert navn på "vannlandet" og veldig fint at noen skriver om verdier som hverken er "fotballfrue" eller "rosablogger". Jeg har akkurat endret min blogg fra å være personlig til å bare eller mest handle om foto, og jeg tror det er fordi jeg kom til et punkt der jeg hadde lyst til å utlevere både det ene og det andre, og da var det best å stoppe seg selv.

      Jeg er så enig i at taushet ikke er noen løsning. Det er mye fortielse, skyve ting under teppet som er usunt. Og når du har funnet ditt uttrykk, er det bare så bra.

      Selv grubler jeg mye på dette temaet du tar opp her, og jeg er et for direkte menneske, har jeg funnet ut, har brent altfor lite inne med ting, så jeg går motsatt vei. Ikke at jeg har gått mye "i trynet" på folk, men har kanskje stilt meg selv for hogg. Jeg har begynt å være taus, tie som omhandler å kanskje la ting passere, ikke bruke energi der den brukes til ingen nytte. Noen ganger er det best å melde seg ut, ikke delta, men alt kommer an på situasjonen man er i. Jeg kommer nok fortsatt til å stille meg for hogg, og når man misliker urettferdighet og tråkking på de svake, så føler jeg behov for å si fra. Men ofte er det enklest for en selv å ikke reagere. Men Øverlands "du skal ikke tåle som inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv", har fulgt med meg omtrent hele livet.

      Vel, dette var litt "småprat" fra meg, Ha en fin helg!

      Kjersti :)

      Slett
    3. Ble trykkfeil, sånn går det når man dropper forhåndsvisning, og skal man sitere Øverland, bør det gjøres rett: "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv".

      Kjersti

      Slett
    4. Hei igjen, Kjersti.

      Jeg tror vi er mye enig i ting, ut i fra det du skriver her. For eget vedkommende er jeg likevel ikke glad i uttrykk som "hel ved", men det handler kanskje om hvordan det i blant blir brukt. Som en beskrivelse av det staute, ufeilbarlige, plettfrie, uangripelige. Selv er jeg verken ufeilbarlig, plettfri eller uangripelig, så da er jeg på en måte ikke hel ved. At det ikke er hel ved, vil si at det finnes råte i margen. Og denne råten dreier seg hos meg om både fysisk og psykisk helse. Likevel er det noe som er av verdi også ved meg, som jeg føler blir minimert ved uttrykk som hel ved.

      Dette med å utlevere seg selv, og det å være direkte, har jeg tenkt litt selv på de siste dagene. Og jeg tenker at det kanskje er forskjell på å være utleverende og direkte. En kan for eksempel være direkte i en kritikk, men samtidig tviholde på det kritikkverdige hos seg selv. Det er også en forskjell på å være selvutleverende og det å by på seg selv, har jeg tenkt. I de minste har de to begrepene litt forskjellige farger i mitt hode. Selvutleverende kan fort bli koblet opp mot noe som er ute av kontroll, mens å by på seg selv får en mer positiv klang.

      Jeg forstår godt bevisstgjøringen i forhold til hva du legger ut på nett. Det er så lett at det ene ordet tar det andre. Og en kan fort bli sittende igjen med en følelse av å bli både sårbar og misforstått. Om en stikker hodet fram er det jo også lett for at noen går etter nakken på en. "Kvifor drap du far min? Han sto så lagelig til for hogg." På den annen side så blir ikke forholdet til seg selv så veldig godt om en brenner inne med alt heller. Så en balansegang er nok bra, føler jeg for egen del. Og et bevisst forhold til de arenaer en er villig til å gjøre seg synlig på, og hva en ønsker å dele med hvem.

      Jeg er helt med på Øverlands tanke.:)

      Ha en flott helg.:)

      Bjørn



      Slett
    5. Hei Bjørn!
      Jeg har for første gang i mitt liv brukt ordet "hel ved" som noe jeg forbinder med å være et helt menneske med substans, med styrker og svakheter (hva nå enn det betyr), og jeg forbinder det absolutt IKKE med ufeilbarligheter, plettfrihet eller uangripelighet. Der ser du hvor fort man misforstår eller snakker forbi hverandre.

      Jeg mente et menneske som har levd, som har tenkt, som bærer spor av levd liv. Jeg tenkte overholdet ikke på at motsatsen var "råte", antagelig fordi jeg aldri ser på mennesker på den måten, som skulle inneholde "råte", hvem skulle mene det? Jøje meg. Ikke jeg iallfall. Jeg sliter selv med alvorlig sykdom, og derfor har jeg vel satt meg pris på å møte mennesker som er hele og som vedstår seg sitt liv, sine arr, sitt alt.

      Det er klart forskjell på å være utleverende og direkte. Jeg mener selv jeg kan være direkte uten å utlevere. Å tviholde på det kritikkverdige hos seg selv, hva er det da? Er det et annet mennesker sier om en, flere enn en? Det som er "kritikkverdig" er vel en subjektiv mening. Det kan godt være at jeg selv vurderer noe som kritikkverdig hos meg selv som andre aldri har tenkt over er det, og motsatt, at noen mener at jeg har egenskaper som er kritikkverdige, som jeg verdsetter hos meg selv. Vi mennesker er ofte selvmotsigende og komplekse, heldigvis, det er det som er så spennende ved livet og menneskene.

      Ja, klart man blir sårbar og kan føle seg misforstått hvis man legger ut mer enn det som er bra for en, men sånt er ikke alltid like lett å vurdere. Noe som er godt ment, kan jo bli tatt i verste mening.

      God helg til deg!!

      Kjersti

      Slett
    6. En fortsatt fin helg til deg også, Kjersti.:)

      Bjørn

      Slett