søndag 17. november 2013

Det en fester blikket på




I det siste har det ramla ned mye vann i Bergen. Veiene har flommet over, kjellere har blitt fylt opp, men akkurat nå regner det ikke. Selv om himmelen i skrivende stund er grå med små, lyseblå revner i skylaget, er det likevel kun et tidsspørsmål før det begynner å dryppe igjen.  Så selv om forutsigbarhet ofte er en grei ting, så må jeg innrømme at opplevelsen av den nok er knyttet en del opp til hva en forventer, ikke kun at det er forutsigbart. Forutsigbarhet kan jo også si noe om faenskap som kommer, ikke kun det vi klarer av med. Det handler med andre ord om totalopplevelsen.

Det totale er langt mindre håndterlig enn en detalj. Derfor er vi ofte detaljfokuserte. Jeg, for eksempel, som innflyttet østlending vestpå, kan henge meg opp i regnet. Fordi jeg blir våt av det, og kan begynne å fryse. I stedet for å ta med at det gir billigere strøm, renere by, friskere luft, og videre at renere by er triveligere by når sola dukker opp igjen. Og triveligere er jo mer å hige etter enn det utrivelige. Kanskje også viktigere å fokusere på. Siden det en fokuserer på er det en er opptatt av, de fargene en fargesetter livet sitt med. Det vil si at en blir det en spiser. Spiser en kun det som irriterer eller oppleves som motstand eller ubehagelig, så blir det slik livet ender opp med å bli – irriterende. Det er det vanskelige en ser, det en har blikket festet på. For enkelte kan en slik ting være noe så ubetydelig som at nesen er skjev, eller rumpa litt rund. Og så tar det over hele fokuset, og velter alt annet som kunne vært bra å fokusere på inn i skyggene av vår klagestorm. For eksempel at en har et vakkert, formet øyebryn. Eller noe annet vakkert. Det finnes noe vakkert i alle.

Det mest klassiske eksempelet på hvordan liten tue kan velte stort lass når det kommer til detaljopphenging, er tannkremtuben som blir klemt feil på. Ikke av en selv, men av en annen. Men det er mange flere eksempler en kan hente fram om en går hverdagen litt etter i sømmene. Veldig ofte er det ting ved oss selv vi overfokuserer på, drømmer som ikke blir oppfylt, mål vi må slite for å oppnå, lengsler som ikke blir tilfredsstilt, men det kan også handle om ting knyttet til andre. Det vil si at vi gjør vår egen trivsel avhengig av andre mennesker. Eller det er kanskje riktigere å si at vi gir dem som er rundt oss ansvaret for vår egen trivsel, og samtidig fritar oss selv for ansvar. Og det kan selvfølgelig stemme at noen gir oss krevende utfordringer, men det kan også være slik at utfordringene ikke er større enn tannkremtuben eller dens like. Og tannkremtuben representerer at det handler om å ha kontroll over andre for at vi selv skal ha det bra. Så når en vet det, er det vel kanskje på tide å gå litt i seg selv, og tenke en tanke eller to rundt hva som egentlig betyr noe. Hvor ansvaret for eget liv ligger, og hva en bør gjøre med det ansvaret.

Det er også slik at ”den andre”, den som hele tiden stikker kjepper i hjulene for oss, ikke gjør som vi vil, utfordringen som dekker all utsikt, ikke alltid er et annet menneske, men noe i oss selv. Andre mennesker kan vi fjerne oss fra, om vi våger. Vi kan snu ryggen til dem og gå bort. Glemme alle unnskyldninger vi bruker for å la være, og omsider ta et valg vi har utsatt. Eller vi kan jobbe med å se dem vi har valgt å gi plass i livene våre, akseptere dem. Det handler selvfølgelig til sist om hva utfordringen er. Ikke alt skal aksepteres.

Det er oss selv det er vanskeligst å gjøre noe med, det er derfor det er lettest å bruke tid og energi på tannkremtuben. Og siden dette er en blogg som i utgangspunktet skal handle om det å leve med en utfordring uten at alt liv mister mening eller verdi, er påminnelser om at utfordringer kan bli solid overdimensjonert i vår opplevelse av livet på sin plass å ta med, føler jeg. Utfordringer kan ende opp med å bli det eneste vi tenker på, det eneste som betyr noe, roten til alt ondt. Og plutselig har problemet blitt en identitetsbærer, i stedet for et problem. Vi ER den psykiske lidelsen, eller den fysiske, eller noe annet som vi sliter med. Alt vi søker mot eller bort fra blir knyttet til problemet vårt. Vi snevrer oss selv inn, og slutter å tenke at vi er mer enn det. 

Jeg så på ”Skal vi danse” i går. Og en av deltagerne, Kim Daniel Sannes, snakket om det å leve med ADHD. Han sa at om han forholdt seg til sin psykiske lidelse som noe han måtte skyve framfor seg, så ville det bli en nærmest umulig oppgave. Så i stedet forsøkte han å se på det som en ting han bar på ryggen, noe som fungerte som en propell som drev han framover. Slike måter å se på en utfordring går det an å lære noe av, tror jeg. Og det holder ikke å si at det gjelder kanskje for han, men ikke for meg. Selv om det ikke er ADHD en sliter med, så kan en gjøre noe positivt ut av en utfordring likevel. Selv lager jeg for eksempel kunst av angsten min, det vil si at den har blitt en resurs i tillegg til en utfordring. Jeg skriver også blogg med utgangspunkt i den. Men det betyr likevel ikke samtidig at alt jeg er, er angst. Jeg er mye mer enn det. Og slik er det med deg også. Du er ikke kun de utfordringene du måtte ha. For eksempel sitter du og leser mine ord nå. Det vil si at du er en som leser. Så der har du én ting du har. Evnen til å lese. I tillegg har du evnen til å tenke, og å mene noe om det du leser. Om du går litt i deg selv, vil du se at du har evner på veldig mange felt, ikke kun utfordringer. Det vil si at det finnes et hav av muligheter som ligger i deg, og venter på at du skal rekke hånden ut etter dem.  Du er mye, mye mer, enn det vi ser.

Og nå har dagens blogg nådd en lengde som tilsier at jeg bør runde av, om noen skal gidde å lese den. I tillegg skal andre ting gjøres, timer fylles. Jeg skal gå litt over leiligheten min (jeg ligger konstant på etterskudd der), og ta en tur bort til kjæresten og skru sammen et nytt tv-bord for henne, som vi kjøpte på IKEA i går. For jo, nytt tv er på vei. Et digert et. Wow! Lykke! Og vi skal spise middag sammen, svineribbe og surkål ( jadda, jeg vet jeg burde ventet til jul, men skitt au). Men aller først må jeg finne dagens link. Og det er ikke alltid så lett, så det kan ta litt tid. Men det at det ikke alltid er så lett, betyr ikke samtidig at det er umulig. Og slik er det med ting som tar tid også.

Bildet over bloggen er en detalj fra et maleri som fremdeles er under arbeid, og vil være det i flere uker framover.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Full of Love


13 kommentarer:

  1. Ja, men noen ganger er det "godt" eller kanskje "lettere" å være endimensjonal, som for eksempel angst eller ADHD.
    Ingen hurrapåbursdag tilværelse, sant nok, men i blant er man angst, ikke hele tiden, naturligvis, men for en stund.
    Det hender kropp og sjel må få lov til både erkjenne og anerkjenne. For å kunne ta tak i mulighetene om tilbys. Av angsten av ADHDen eller hva det nå er.
    Det blir litt som at himmelen er blå bak skydekket.
    Tror jeg.
    Den minste enheten og stort sett den eneste, man kan endre, er seg selv.
    God søndag og fortsett å være full av kjærlighet :)
    Mormor

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Mormor.

      Jeg er helt med på den siste ytringen din:

      "Den minste enheten og stort sett den eneste, man kan endre, er seg selv."

      Men det tok meg noen år å forstå det. :)

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn



      Slett
  2. Skriver bare en kommentar for å si at jeg har lest. Og tenkt, som vanlig.

    Ønsker deg ei fin uke. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Liv Tove. En fin uke til deg også.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Jeg er også helt med på at det eneste jeg kan endre er meg selv.

    Men så spørs det hva som er veien til den endringen da. Og teksten din minner meg på hvor forskjellig dette kan være for den enkelte.

    Jeg skal gi et eksempel fra meg selv. En hjelper sa en gang til meg at jeg skulle slutte å unnskylde alle som kom i min vei. Med det mente hun at jeg skulle tillate meg å la følelsene jeg hadde, komme til meg, uten bortforklarende sensur.

    Og hun hadde rett, opplevde jeg. For før jeg merket hva jeg selv opplevde, ja så var det vanskelig å endre noe som helst, om jeg skulle ønske det.

    Noen ganger trengs lupe og fokus på detaljer, tror jeg. Som utsnittet fra maleriet du viser her. Andre ganger er det fugleperspektiv eller noe sånt som gjelder.
    Og kanskje er pendlingen mellom avstand og nærhet, tett pendling, noe å strebe etter?

    Takk for teksten. Kanskje ruller den i gang en dikt, jeg aner noe -

    Ønsker deg en fin uke -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, gamle ugle.

      Du skriver: "For før jeg merket hva jeg selv opplevde, ja så var det vanskelig å endre noe som helst, om jeg skulle ønske det."

      Veldig sant dette. Før en ser et problem kan en ikke forandre det. Og en kan vel også si at før en setter ord på et problem kan en ikke forandre det. En kan føle at noe er feil, men er ikke i stand til å få grep om det, og søker gjerne løsning (for eksempel i form av kontroll) på feil sted. Andre kan peke på ting for en, men en må se det selv. Det en ikke ser finnes ikke. Det er derfor det er så spennende med dialog.

      For mitt vedkommende er jeg så heldig å ha rådgivere i forhold til kunsten min. Uten deres øyne ville jeg slitt mye lenger med ting. For plutselig ser de noe jeg ikke har sett, for eksempel fordi jeg er så fokusert på en detalj eller et mål, og derfor mister overblikket. Noen ganger kan de komme med uttalelser som vipper ting trill rundt, og viser til løsninger på problemer jeg ikke visste jeg hadde. Og jeg erkjenner dem gjerne ikke før jeg har fulgt et råd og forsøkt å gå i mot min egen sannhet. Først da forstår jeg det opprinnelige problemet. Så for meg handler det mye om å stole på og å våge, og ikke alltid stritte i mot råd. Kanskje må jeg tørre å gå imot meg selv og male over et bilde jeg har arbeidet på i lang tid, og begynne helt på nytt. Det er ved å våge noe nytt utviklingen i et bilde kommer. Ikke ved at jeg klamrer meg til det jeg allerede kan, eller påberoper meg å vite.

      For et par år siden ble jeg rådet til ikke å vise en utstilling med maleri og skulptur jeg hadde arbeidet med et helt år. Ikke fordi de enkelte arbeidene var dårlige, men fordi den samlede utstillingen kunne vært tjent med en annen løsning. Slikt er tøft å bli konfrontert med, men i etterkant ser jeg at jeg valgte rett ved å lytte til rådet jeg fikk. Og neste utstilling ble langt bedre og helhetlig.

      Jeg tror at jeg kan overføre slike erfaringer også til det daglige livet mitt. Dette med å bruke kunsten som bilde var mest for å gjøre ting forståelig. Kjæresten min er for eksempel en ypperlig og klok rådgiver, og kan dele med meg alternative måter å se på ting, og hjelpe meg til å konfrontere meg med meg selv. Ikke alt jeg får høre liker jeg. Ikke alle valg jeg må ta er jeg glad for å bli stilt opp i mot. Men hun klarer det uten å minimere meg, uten å ta fra meg stolthet eller opplevelsen av å velge selv. Så på noen felt i livet er jeg visst i dag veldig heldig.:)

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Det er fint å diskutere med deg Bjørn. For jeg opplever våre perspektiver som litt ulike. Og på et vis blir jeg tydeligere for meg selv, tror jeg, i denne typen diskusjoner.

      For meg er ord litt farlige, noen ganger, for ordene kommer lett til meg. De kan lett ta meg vekk fra opplevelsen. Å holde ut å føle de følelsene som kommer og går, derimot, det krever sitt. Og oppleves som nødvendig.

      God kveld til deg -

      Slett
    3. Hei igjen.

      Jeg er nok enig med deg i at vi ser litt forskjellig på enkelte ting. I hvert fall bruker vi kanskje forskjellige ord og bilder til å forklare en ting. Og det kan i blant være en utfordring.

      Jeg forstår det du sier om ord, tror jeg. De er gode å ha, men en kan bruke dem til å fjerne seg fra det en føler også. På samme måte som en kan bruke andre fysiske handlinger til å rømme bort. For eksempel mat, vasking, osv. Men det er nok viktig å være tro mot det en føler, og forsøke å forstå hva det er så godt en kan. Og til å forstå, hva og hvorfor, er slik jeg ser det ord det beste redskapet vi har til å hjelpe oss med. Enten en sier dem høyt eller bruker dem i en indre samtale.

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
    4. Hei Bjørn,
      jeg er ikke motstander av ord, jeg er glad i ord. Men jeg tenker at det er forskjell på ord og ord.

      De ordene som kommer til meg som dikt opplever jeg er mer umiddelbare og på et vis kommer fra kroppen, fra opplevelsen. Gjerne via bilder, farger, fornemmelser, som etter hvert blir til ord med mening. Ordene i diktsform ivaretar opplevelsen og følelsene, tenker jeg.

      Og så er det de ordene som handler om å være rasjonell, å ha et slags metablikk eller noe sånt. Kanskje er det de ordene jeg for egen del opplever fort skaper avstand? Så de må jeg tone litt ned, merker jeg. Bruke dem til å forstå, men prøve å la den ordløse opplevelsen komme først, om du skjønner.

      Og igjen, det er forskjell på oss mennesker. Noen svømmer i følelser, andre fjerner seg fra seg selv og farer avgårde i rasjonaliteten. Behovene kan være ulike.

      Ord, ja takk. Andre nonverbale former for kommunikasjon (indre og ytre), ja takk til det også.

      Ha en fin onsdagskveld -

      Slett
  4. "Alt vi søker mot eller bort fra blir knyttet til problemet vårt. Vi snevrer oss selv inn, og slutter å tenke at vi er mer enn det." Det traff noe i meg. "Det snevrer oss inn", du la ord på noe jeg har følt på lenge og har vært et tema som stadig går igjen for meg. Du er så klok.

    Fin tekst du har skrevet.
    Jeg ble sulten av middagsplanene deres. Stor TV er himmelsk, fikk meg en stor en, (første gang jeg har en ordentlig TV i hele mitt liv) og jeg som er glad i film og TV-serier bruker den MYE, både når jeg er alene og har besøk.

    Jeg ble glad over å se valg av sang å dele med oss i dag. Bjørk er dronning. Fantastisk, untenomjordisk, vakker, spesiell musikk! Lykke til videre med bildet du maler på, flott prosjekt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Stjernekast.

      Så moro at du gidder å lese et langt innlegg som mitt, og attpåtil får noe ut av det. Ikke alle på din alder ville valgt å gjøre noe slikt. Men når jeg tenker meg om, så ville vel ikke alle på min alder valgt det heller, så der fikk jeg den.;)

      Så kjekt at du har fått deg et tv som gjør deg glad. Åndelighet my ass, i blant er materielle ting rein lykke!

      Tips til serie: Om du ikke har sett danske "Riget", så er den verdt å bruke litt tid på. http://www.imdb.com/title/tt0108906/

      Bildet jeg viser et utsnitt av over her, vil antagelig få tittelen "Tapt uskyld", og skal vise en liten gutt med restene etter et brukket horn i pannen (som en enhjørning som har mistet hornet). Det er et ganske stort maleri, og det skal stå i dialog med en byste av en ung gutt med horn i pannen som står på en pidestall, men denne gutten er blindet og døv. De to skal stå vendt mot hverandre.

      Ha en flott uke.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Wow, det må bare bli utrolig bra! Lykke til videre med arbeidet.

      Riget er notert! Håper det er mulighet for å lånte den på biblioteket.

      Slett
    3. Sats uansett på den danske versjonen, ikke den amerikanske.

      I Bergen kom første snøen i natt. Ikke så mye, men noe skit er det likevel. Arrrgh, jeg vil ha sommer!

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett