Alt forandres. Veiskiller byr på seg selv.

Helga har tutla seg innpå. I Bergen er himmelen grå, og asfalten svart etter regn. Back in black, er et utrykk som ofte kan tas i bruk med tanke på asfalten her vestpå. Og spesielt på denne tiden av året. Selv er jeg også pakket inn i svart, her jeg sitter. Svart T-skjorte, svart bukse, svarte sokker og svart bokser. Det eneste som bryter det svarte er noen små hvite prikker på det ene buksebeinet. Prikkene er resultatet av slumsing på atelieret, dvs hvit maling som var tiltenkt noe helt annet enn å pryde buksa. Fordelen med svarte klær er at på dem kan en gå over med en svart sprittusj og skjule prikkene.

Unntatt findressen, blir så og si alle klær og sko før eller siden preget av det jeg holder på med. Noe som irriterer Min Kjære. Så for ikke lenge siden kjøpte jeg meg et par nye sko som jeg forøker å ikke bruke mens jeg maler. Og jeg har klart det til nå. Fremdeles er de rene og pene. Alt for å tilfredsstille min kjære, selv om gevinsten kanskje er størst for meg selv.

I det siste har det blitt lite nye prikker av maling på klærne mine også. For jeg har båret på en depresjon de siste par månedene. Så det har ikke blitt så mye jobb på meg. Men nå har jeg kommet ut av den, og selv om dagens blogg viser et gammelt bilde, er jeg i full gang med et nytt. Yeiii!

Å komme ut av en depresjon er deilig. Om noen har opplevd det så vet de hva jeg snakker om. Plutselig blir en oppmerksom på fargene rundt seg igjen. Tomheten forsvinner og arbeidslysten finner feste. Glede får plass der sorgen rådet grunnen.  Og selv om en har spist på seg noen kilo under deppinga føler en seg lettere på foten enn på lenge.

En som ikke har gått igjennom en depresjon, og derfor heller ikke det med å komme ut av den igjen, vet ingenting om denne opplevelsen av å kaste av seg en bør og kjenne på lykke en trodde en hadde mistet evnen til. Er en inne i en depresjon tror en lett at det aldri går over. Men det går over. Før eller siden. Oftest før. Noen ganger etter veldig lang tid. Men tid kommer, akkurat som med råd. Så det er viktig å minne seg selv på den kunnskapen, enten den er selvopplevd eller blir formidlet til en fra noen annen. Slik som fra meg nå. Ting går over, livet blir bedre. Det er ingen grunn til å ta livet av seg eller kaste ting en ikke ser verdien av lenger på sjøen. Ingen grunn til å gi slipp på alt som tidligere betydde noe. Ingen grunn til å tro at livet med ett har blitt uforanderlig. At forandringen som ledet til depresjonen er den siste forandringen en er i stand til å få oppleve. For ny forandring kommer. Ikke på den måten at alle utfordringer, alle regninger blir borte samtidig, men en får tilbake evnen til å bære regningene uten at en knekker under vekten. En blir i stand til å smile igjen uten at en føler seg skilt fra smilet. En blir i stand til å ta inn over seg andre mennesker igjen, i stand til å være tilstede i sosiale sammenhenger, i stedet for å føle at en står utenfor alt og alle, og titter inn på seg selv.

Alt faller, før eller siden faller alt, sier Juha i boka En komikers oppvekst av Jonas Gardell. Og i blant føles det slik. Men alt vokser også, til og med gode ting, selv om en i blant føler seg skilt fra opplevelsen av det. Alt forandres. Veiskiller byr på seg selv. Håp finner mulighetens hånd, og går leiende sammen framover igjen. Ting blir bedre.

At ting blir bedre var viktig for meg å huske på, mens jeg lå litt nede disse ukene jeg mistet meningen ved livet. Skal en ha noe festet med en magnet på kjøleskapsdøra så bør det være de ordene: Ting blir bedre. For de gjør det. Alt som er vondt blir mindre vondt. Alt som en gang var godt blir godt igjen.

Jeg har nevnt det før, men jeg nevner det igjen. For noen år siden fikk jeg en tatovering i gave av ungene mine og kjæresten min. Og i dag står det skrevet på underarmen min: Every wall is a door. For slik er det. Og det er det viktig å huske på det, når alt som er vondt trenger seg på og stjeler håp og lys og mening.

I dag er det lørdag. Jeg skal ikke bruke denne lørdagen til noe grensesprengende. Ikke forsøke å ta tilbake noe av det jeg mistet i løpet av seige uker. Men jeg kommer til å finne glede i små ting. Stelle med akvariene mine. Ta oppvasken, som har annektert kjøkkenbenken. I går tok jeg litt av den. De største tingene. Som kjeler og plastbokser og slikt.  I dag skal jeg ta skåler og bestikk, og polere toppen av komfyren. Gjøremål som den siste tiden har vært koblet bort fra alt som minner om glede eller andre gevinster. 

Det finnes et hav å velge i med tanke på ting jeg kan gjøre i dag, men jeg trenger ikke å gjøre alt på en gang. Det er nok å ta for seg en liten ting og kjenne etter hva akkurat den tingen betyr. Som for eksempel å sitte her og skrive blogg som noen kanskje vil lese, selv om ryggen min verker mens jeg holder på, og jeg er støl i beina og rumpemusklene etter å ha stått på kne og malt et par dager nå, samt at jeg tok en kveldstur sammen med min Kjære for to kvelder siden. Å komme seg opp av sofaen og sette i gang glemte muskler igjen, etter flere uker tilbrakt stort sett i horisontalen, har sin pris. Men å kjenne at en lever og har en kropp er ikke det verste en kan kjenne, så jeg betaler med glede den prisen. Og nå må jeg lage meg en ny kopp kaffe. Jeg har kjøpt meg en ny litt mørkere og dyrere sort enn vanlig. Som en gave til meg selv. Og den skal jeg nippe til for første gang nå. Den kommer til å smake. Det vet jeg. Større enn det trenger ikke ting å være, for samtidig å være en glede.  

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Ringetonen jeg har på telefonen min.