onsdag 27. november 2013

Å stå på utsiden og vite best




Noen av dagens gjøremål er unnagjort, så da må det være lov å skrive litt blogg. Uten at jeg skal påstå at det i utgangspunket blir gitt mye rom til forbud på denne fronten innenfor mine vegger. Forbudene får holde seg andre steder, ikke alt skal reguleres av dem.  Eller av påbud. Sånn tenker jeg, i blant, men det kan hende jeg tar feil.

Noen opplever det å ta feil som å miste ansikt, men å ta feil trenger ikke alltid å være så ille. Sist jeg skrev snakket jeg litt om Tanganyikaciklidene mine. Nærmere bestemt noen Neolamprologus Baulengeri. Jeg oppdaget at de hadde lagt egg, men etter som tiden gikk uten at jeg så noe yngel, trodde jeg da jeg skrev at toget hadde gått, og at noe hadde skjedd som førte til at ynglet ikke ville få leve opp. Men jeg tok feil. For et par dager siden dukket det opp noen bitte små yngel i åpningen til sneglehuset hvor eggene ble lagt.  O glede. For jo, sånt er moro i akvarieverden. Så nå får jeg følge med og håpe at ingen av foreldrene blir altfor sultne og begynner å se på dem som mat.

Ikke alt går som en vil her i verden. Men noe gjør det. Hvordan vi forholder oss til det som ikke går vår vei, og hvordan vi forholder oss til det som går vår vei, er nok individuelt.  Et barn kan for eksempel bli rasende og knuse en leke som ikke fungerer slik barnet vil. Og så glemme alt sammen ganske fort, fordi trøst eller en ny leke er innefor rekkevidde. Konsekvensene blir derfor ikke så veldig store. Om en slik reaksjon blir videreført til voksenlivet er det likevel verre. Det hadde for eksempel ikke vært spesielt positivt for meg om jeg hadde ødelagt akvariet da jeg trodde fiskene mine ikke hadde fått til dette med yngel.  Og enda verre hadde det blitt om det var mennesker rundt meg som ble utsatt for en slik form for reaksjon om de ikke tilfredsstilte det jeg håpet på eller forventet.

Et barn er seg selv nærmest, og er ofte ikke så opptatt av hvordan andre har det. De ser sine egne behov, vil få dekket dem omgående, og siden de ikke er voksne, må noen andre dekke dem. Andre mennesker er til for dem selv, og det er deres ansvar at de har det bra. På samme svart/hvitt måte fordeler de gjerne skyld.  Skyld og ansvar ligger stort sett hos andre, og de er flinke til å rettferdiggjøre sine valg og handlinger. 


Om en tar slike måter å forholde seg til seg selv og andre med seg inn i voksenlivet, oppstår det et problem. Og blir det uttalt nok, kan kanskje dette problemet få navn som Narsissisme eller Psykopati, manglede empatiske evner eller en Dyssosial personlighetsforstyrrelse.

 

Det tok litt tid å komme hit, jeg måtte gjennom mange ord først, men grunnen til at jeg begynte å tenke på dette, er at jeg overhørte noe som ble sagt her en dag. Det var i forbindelse med foreldres ansvar etter en skilsmisse. Nærmere bestemt i forhold til å stille opp på høytidsdager, bursdager og lignende, og å kunne være i samme rom for barnas skyld. Og det høres jo helt greit ut, og har på en måte blitt en etablert sannhet. Man skal være voksne og se barnas behov. Men hva skjer om en av foreldrene har en personlighet som nevnt over her?  Hva hvis kvinnen for eksempel har levd over år i et voldelig samliv med en psykopat? Hva om barna har blitt utsatt for vold? Eller det har funnet sted andre former for overgrep eller svik, enten det er mor eller far som har stått for dem, overgrep som ikke nødvendigvis vil opphøre som mønster om en ikke opprettholder en fysisk avstand?  Er det så enkelt da?

 

Det er lett å fremme sannheter. Spesielt om de står i et positivt forhold til de valg en selv gjør, og en samtidig kan heve sin egen verdi og forgylle eget ståsted. Men hvor sanne sannhetene vi omgjør oss med er, er sjelden en absolutt måleenhet. Ting forandrer seg, syn skiftes. Sannheter skifter navn til Myter, osv. Tidligere var det greit å bruke vold i barneoppdragelse, for eksempel. Litt juling har ingen vondt av, var mantraet. Det er det eneste som hjelper, var et annet. Hyppighet, kraften i volden og lignende, var opp til den enkelte oppdrager å regulere. En gang var det også en sannhet at små barn ikke opplevde smerte, så de ble operert uten bedøvelse. Det finnes også de som hevder at det som skjer innenfor hjemmets fire vegger har ingen noe med, som om dét var en sannhet. Eller at kvinner har en ekteskapelig plikt til å legge seg på rygg for sin mann, fordi han har så sterke lyster og behov. Som om kjærlighet, sex og kropp er noe en ikke har rett til å bestemme over selv, men er mer i retning leken til barnet nevnt over her. På samme måte sies det at kvinner til tider selv bærer skyld ved voldtekt. Og barn læres opp til å tro at det er deres egen skyld at de blir slått. Som om det er de selv som velger det.  

 

Det går alltid an å plassere ting på en skala, fra helt ille til fullstendig uproblematisk. Men jeg tenker at en må være åpen for at folk opplever ting forskjellig. Vi bærer alle på våre erfaringer, og forskjellige konklusjoner i etterkant av dem. Og vi må selv få lov til å plassere det vi tenker og føler på vår skala, trekke våre egne slutninger, og ta våre egne valg ut i fra den plasseringen. 


Selvfølgelig kan likevel valg diskuteres, berømmes, anbefales eller settes spørsmålstegn ved, dialog og åpenhet er stort sett bedre enn taushet og en redsel for å fremme egne meninger, men i blant er det lett å glemme at en ikke kan stå på utsiden og samtidig alltid vite best.

 

Ha en fin dag.

 

Bjørn


Dagens link: The Childcatcher

 

 

 

 

 

4 kommentarer:

  1. Men det gjør vi da, hele tiden?
    Står på utsiden og lar våre sannheter være almengyldige?
    Slutter her. Blir bare klagesang om jeg fortsetter.
    Klem, det skal du i alle fall ha :)
    Mormor

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi gjør nok det, Annemor, men igjen: Det finnes alltid graderinger, årsaker og motiv også.

      Klem til til deg også.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Det beste vi kan gjøre fra utsiden er å minne oss selv på at det er nettopp på utsiden vi står. At det vi kan bidra med er et blikk utenfra. Som i og for seg kan være bra, så lenge det ikke gir seg ut for å være noe annet enn nettopp et utsideblikk.

    Kanskje kan vi stille åpne og oppriktig undrende spørsmål, fra utsiden. Noe som kan være bra både for de som er på innsiden og kanskje også for de på innsiden?

    Så ja, på utsiden er på utsiden. Og vi vet neppe automatisk best, av den grunn. Og hvem vet hva best er for hvem.

    Og et lite forbehold, som handler om ansvar og etikk for mennesker som lever i avmakt, bl.a. barn. Her trenges noen fra utsiden, uten at de derfor trenger oppfatte seg som ufeilbarlige besserwissere.

    Fin dag til deg -

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp, absolutt enig. Problemet er vel at det ofte blir så stor glippe mellom teori og praksis. Og så begynner man å mene ting. Og ikke minst tro. Og om en tror sterkt nok blir det en tror fort en sannhet. Da jeg var i begynnelsen av tyveårene trodde jeg at jeg var tjukk, for jeg var tjukk som liten, og det ble hengende ved meg. Men så fikk jeg se meg selv på video, og da ble jeg kjempeoverrasket over at jeg var et tynt rekel. Så videoen hjalp meg til å se meg selv utenfra. Med nye øyne. Nye øyne kan være veldig bra. Derfor kan også dialog være veldig bra.:)

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett