onsdag 23. oktober 2013

On fire



I dag hadde jeg ikke tenkt å skrive blogg, men nå sitter jeg her likevel, og hamrer på tastaturet mitt. Som begynner å bli modent for utskifting. Flere bokstaver er slitt bort. Den første som forsvant var N, av en eller annen grunn. Jeg tror ikke jeg skal bruke tid på å grunne over hvorfor.

Jeg er ikke helt sikker på grunnen til at jeg sitter her og skriver i dag. Kanskje er det for å slippe og gjøre noe annet. Jeg vet ikke om jeg ønsker å grunne mer på det heller.

Ikke alt trenger dypdykk hele tiden. Noen ganger må en tillate seg å duppe litt i overflaten så en får trukket pusten.

I går ettermiddag hadde jeg kjæresten min og den ene datteren min på middag, og det var kjempekoselig. Noen timer følte jeg meg mer levende og sorgfri enn på lenge. En skikkelig pustepause i en ellers ganske depressiv periode. Og jeg fikk snaua skallen litt i tillegg. For datteren min er frisør.  I dag kommer jeg derimot ikke til å treffe et eneste menneske. Men jeg griner ikke av den grunn. Jeg er jo fin på håret, og kan se meg i speilet og si ting som:

Oh yea, I’m on fire!

Å være alene er ikke min største utfordring i livet. Jeg er til vanlig ganske flink til å fylle alenetiden min med mening. Så jeg både ønsker og har ganske mye tid for meg selv. Hva som i stedet er min største utfordring i livet vet jeg ikke helt, men det betyr ikke at jeg er uten utfordringer. Jeg vet bare ikke helt hvilken som ruver øverst. For det kan variere etter form og situasjon.

Liten liste over utfordringer som ikke ligger på topp ti:

1. Lage wienerbrød.
2. Kjøpe noe annet enn svarte T-skjorter.
3. Et hår som vokser seg ganske langt på venstre øre, som jeg gjerne gjenoppdager eksistensen av i et speil i en heis når jeg er på vei til noe.
4. Tørke støv. For eksempel i stedet for å skrive blogg. Eller lese andres blogger.

Liten liste over noen av de bloggene jeg har vært innom i dag:


Å lese andre menneskers blogger kan ta på. Selv om jeg i den lille listen valgte å illustrere litt av mangfoldet i det jeg leser, finnes det likevel frivillige begrensninger. Jeg leser sjelden blogger om innredning eller moter, eller for å finne bekreftelse på at jeg er sexy og hot eller i hvert fall kan bli det. Jeg leser heller ikke mye av de bloggene som virker kun destruktivt på meg, hvor bloggerens personlige smerte er så overtydelig malt og er så stor at den tar alt fokus.  I tillegg holder jeg meg unna blogger hvor bloggeren påberoper seg å være allvitende, er nedlatende eller stigmatiserer svakere grupper. De mest interessante bloggene for meg er de hvor bloggeren søker mer enn å forsvare noe.

Grunnen til at det kan ta på å lese andre menneskers ord og tanker som ikke handler om moter eller innredning, er noen ganger gjenkjennelse, for eksempel gjennom at jeg blir konfrontert med meg selv. Andre ganger kan jeg kjenne på fortvilelse, og atter andre ganger blir jeg først eksaltert, deretter frustrert,  fordi jeg vil svare, men ikke helt vet hva eller hvordan. Ofte handler det også om å klare å finne fram til en balanse mellom å gi noe som får bloggeren til å føle seg sett, forstått og utfordret på den ene siden, og  ikke bare jatte med,  være overfladisk, klisjéaktig eller for provoserende på den andre. Jeg føler også at jeg må passe meg for å bli for privat, belærende eller anmodende i det jeg svarer andre. Jeg kan være personlig, privat og anmodende i min egen blogg, men jeg må være forsiktig så jeg ikke blir invaderende i andres. Men det går å lære litt om grenser og balanse etter hvert som en blir kjent med de forskjellige. Med hva de ønsker, og hva de tåler. Slik at en unngår å ødelegge for mye, men også unngår å underbygge ting en ser som lite formålstjenlige eller direkte ødeleggende. Dvs ta dem jeg svarer på alvor. Og det igjen handler jo om respekt. Ikke minst overfor meg selv.

Å forstå at en blir vist respekt når en får en tilbakemelding en ikke ønsker, er ikke alltid like lett. I hvert fall ikke for meg. For det er jo ikke alltid en ønsker å bli konfrontert med seg selv, for eksempel. Noen av de bloggerne jeg har oppdaget, tror jeg skriver mest for å sette ord på ting, og navigere i en hverdag som er uoversiktlig eller vond. Og noen ønsker mer å bli lyttet til og å føle seg sett, enn å være i dialog. Og dette synes jeg er helt ok. Det skulle nå bare mangle.  Men for en som leser kan det være vanskelig å vite hva som er motivet bak en blogg, før en har prøvd og feilet litt i tilbakemeldinger.

Det er for eksempel en vanskelig ting og ikke ville hjelpe, når en får ta del i andres utfordringer. I det minste trigges en slik løsningsorientering hos meg veldig lett. Og den overstyrer ofte det med å holde kjeft og lytte. Slik er det i mitt daglige liv, og slik blir det i blant i mitt bloggliv. Men jeg jobber med saken.

Og nå har jeg skrevet ganske mye, og utsatt andre ting lenge nok, så nå får jeg runde av. Jeg kan høre oppvasken etter middagen i går skrike nærmest hysterisk i panikk inne på kjøkkenet. Og jeg klarer som sagt ikke alltid det der med kun å lytte. Jeg er løsningsorientert. Selv om jeg har blitt relativt god på å overhøre leilighetens gisp under støvlaget som langsomt kveler den, i det miste. Så mye kan læres. Om bare viljen er der.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: On Fire







6 kommentarer:

  1. Når jeg leser dette tenker jeg igjen på hvor mangfoldig og krevende kommunikasjon er. På nettet er det ordene som er skrevet som gjelder, og en ikke har støtte i mimikk, tonefall, kroppsspråk osv.. Ansikt til ansikt er det multispråklig, slik jeg ser det, med de muligheter og utfordringer det gir.

    For egen del øver jeg meg på å bli modigere, tore skrive på vegne av meg selv, samtidig som jeg forsøker møte andre med respekt. Ikke alltid lykkes jeg med det. Da øver jeg meg på å tåle det at jeg misset. Og å bli bedre på å skrive ærlig, men samtidig med god nett-etikk.

    For dypest sett er vi alltid godt ploassert i våre egne tolkninger alle sammen, tenker jeg. Og vi har ulike grenser, tror jeg, for hva vi reagerer på.
    For meg som har en livskarriere som pleasende barn så er det et poeng å bli mer direkte, på egne vegne. Og å finne en balanse her.

    Så takk for dette feiende flotte innlegget, som damper av ærlighet. Og ja, det er bunnoppriktig ment.

    God kveld til deg Bjørn -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Å mangle mimikk og kroppsspråk skaper utfordringer i kommunikasjon. Og det er lett å misforstå det som blir skrevet på nett, eller motivene bak. Så dagens tips: Krangle aldri med noen på nett eller via sms, om det finnes en mulighet til å ta det ansikt til ansikt. Jeg har prøvd, og det funker dårlig.:)

      Selv er jeg tilhenger av smilefjes. De kan underbygge eller ta brodden av noe. Jeg vet at ikke alle er glade i dem, men selv bruker jeg dem flittig.

      Synes det var fint dette du skrev om å bli mer direkte. Det å være direkte gjør at en lettere blir forstått, enn om en går rundt grøten. Fordi en blir tydeligere. Og tydelighet er gjerne lettere å forholde seg til i lengden enn det diffuse. Samtidig er det jo slik at tydelighet ikke er synonymt med ufølsomhet, eller det å kjøre over noen.

      Tusen takk for de vennlige ordene du avslutter med. Jeg satte pris på å lese den ytringen. For jo, jeg etterstreber å være både åpen og ærlig her på Vannlandet, så det er fint å få vite at jeg også blir opplevd slik. Selv om det jeg skriver selvfølgelig har vært gjenstand for en vurdering og en utvelgelse, både i forhold til tema og fargelegging. For det å ikke skrive anonymt gir noen egne utfordringer. Jeg må for eksempel ta hensyn til mine barn, kjæresten min og hennes barn. Pluss mine søsken. Og passe meg for ikke å utlevere ting som omhandler dem, samtidig som at jeg tenke over hva de kan komme til å kjenne på i forhold til hva jeg utleverer om meg selv, og de temaer jeg tar opp. Så jeg forsøker å holde fokus på det som er utgangspunktet for bloggen, det at jeg ble anmodet om å gi et lite bidrag i forhold til å ufarliggjøre det å ha en diagnose. Og å si noe om verdier, muligheter og håp, selv om livet ga noen spesielle utfordringer. Vannlandet er ikke ment å være et sted hvor jeg kun bearbeider ting, selv om jeg selvfølgelig også gjør det. Jeg henter jo fram og kjenner på ting. Min historie og mine opplevelser er likevel kun ment å være et bakteppe for det jeg vil formidle. For å gi det substans.

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn



      Slett
  2. Grenseoppganger er viktige, jeg tror noen skriver for å finne sine grenser. Mens andre leser av samme grunn.
    Det er lett nok "i hodet" kanskje, men når det kommer til den biten som er vanskelig, å vise forståelse for det man har lest, hos andre, uten å bli en anstøtssten for den som har skrevet, feiler man nok ofte.

    Ord settes sammen av bokstaver og har betydning, men ikke alltid samme betydning for alle mennesker. Noen ganger "tryner" man der. .

    Jeg leser ofte og finner egne reaksjoner igjen, i dine ord. Men om jeg klarer å formidle dette? Det vet jeg ikke.

    Ha en fin dag o så legger jeg igjen en klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor.

      Grenser gir utfordringer både i forhold til å sette og til å respektere. Det gir utfordringer med tanke på det en utleverer om seg selv, og de tanker som måtte omhandle andre. Og de fleste forsøker nok å etterleve en allmenn oppfatning av hvor grenser bør gå. Men jeg leser i blant at det ikke funger hele tiden. Og at bloggere blir angrepet og utsatt for skit og faenskap. Selv har jeg heldigvis til gode å bli møtt slik, og håper det fortsetter. Bank i bordet, knock, knock, knock.

      Det med tolking av ord, assosiasjoner og slikt, er som du sier et område hvor det er lett å møte forskjellige reaksjoner. Men slik er det jo i den virkelige verden også. Så kanskje en må forsøke å ha fokus på det en i utgangspunktet mener, og ikke påta seg ansvar for andres tolkninger så mye. Vi har alle vår ballast som fargelegger opplevelsene våre. Og selv om en bør ta hensyn til andres sårbarhet, så betyr ikke det at en alltid må gå på akkord med sitt eget formidlingsbehov.

      Til sist: Jeg er veldig glad for tilbakemeldingene dine. Jeg leser dem med interesse. Noen ganger er de lette å forstå, andre ganger må jeg konsentrere meg mer. Enkelte ganger opplever jeg dem mest som et signal om at du har vært innom, andre ganger blir jeg bergtatt av kompleksiteten og tydeligheten i et standpunkt. På samme måte som jeg opplever deg inne på din egen blogg. Noen ganger skriver du om små dagligdagse ting, andre ganger går du dypere ned i saker du er opptatt av.

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Ja, kommunikasjonsprosesser er flere ledd... Hvem sier hva til hvem, hvor, når, hvordan og hvorfor? Av og til reflekterer jeg ut fra det spørsmålet. Andre ganger bare flyter jeg med. Noen ganger skjønner jeg ikke bæret, og andre ganger dukker nye erkjennelser og ahaaa-er opp av å lese andres blogg.
    Det gir meg mye å lese din. Denne teksten også.

    Ha en god dag.

    Mvh
    Synnøve

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, sydenfarer Synnøve.

      Hvem, hva og hvorfor. Det gir meg også tanker i blant. Og jeg blir ofte forundret over de tilbakemeldingene jeg får. Spesielt med tanke på hvor fokus har lagt seg hos den som gir meg noen ord. Det ligger ikke alltid der jeg trodde det ville ligge. Enten det gjelder min egen blogg, eller svar jeg har gitt på andres blogger. Samtidig spinner jo tanker videre når en tanke først har poppet opp, så noen ganger blir tilbakemeldingene helt annerledes enn en hadde forventet. Nærmest som et nytt tema. Men slik er det nok for oss alle. Assosiasjonene vi får er ikke alle like, og vi har ting på hjertet.

      Ha en flott dag.:)

      Bjørn

      Slett