søndag 20. oktober 2013

Hold back the night





En liten pike med blondt hår er funnet i Hellas. Politiet mener hun er bortført. Og det kan vel kanskje være riktig. Selv om familien hun ble funnet hos sier noe annet. Hva jeg leser ut av artikkelen, er likevel at det kobles et helt folk opp mot ugjerningen. Romfolket. Ikke bare en familie. Og første tanken jeg fikk da jeg leste koblingen til ordet rom var: Aha, jeg har lest noe før om at romfolk stjeler barn. Akkurat som tatere ble sagt å stjele barn i tidligere tider her i Norge. Ikke enkeltpersoner, men et folk. Det vil si at i hodet mitt fikk fordommer plass innimellom alt annet en slik hendelse innebærer av tanker og følelser.

Det forsvinner mange mennesker. Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke finnes lenger, det betyr at de brukes til noe. Et raskt søk rundt slaveri i dag, gir store tall å forholde seg til. Det lever mange slaver i vårt samfunn. Millioner. Barnearbeidere, sexslaver osv. Klærne du og jeg bærer er kanskje laget av barneslaver i for eksempel India.

I min barndom levde det rundt på bondegårder folk en sa var satt bort på legd. Om de virkelig var det vet jeg ikke. Legdefolk var ellers fra gammelt foreldreløse barn, fattigfolk og tomsinger som ikke var i stand til å fø seg selv. Bonden fikk penger fra fattigkassa for å ha dem på gården og fø dem, og legdefolket måtte til gjengjeld arbeide for bonden.
   
En ny trend her i vest er å holde barn i bånd, skrives det på nett. Og argumentene for og i mot er heller ikke utelatt. Selv ble jeg bundet i et tau utenfor huset da jeg var liten, har det blitt meg fortalt.  Senere fikk vi bikkje. Den sto også i band i blant. Og kunnskapen som skulle til for å gi et godt hundehold var kanskje ikke helt tilstede i min familie. Heller ikke empatien eller tålmodigheten. Middelet til lydighet var for hund som for barn, tvang og vold for å oppnå underkastelse, ikke trygge rammer eller belønning for å fremme vilje og potensiale. Etter hvert ble hunden ganske aggressiv. Trolig kunne den plasseres i gruppen angstbitere.

Med tauet ble jeg holdt på plass uten at de voksne hele tiden måtte følge med. Jeg ble holdt i tømme, kan en si. I hvert fall var jeg under kontroll og kunne kun bevege meg i en viss radius, avhengig av hvor langt tauet var. Kontroll var alltid et vektig element i min oppvekst. Selv om det ikke var jeg som hadde den. Min opplevelse handlet i stedet mest om fullstendig kontrolltap. Kanskje det er derfor jeg i dag er så opptatt av å holde på rutiner og å skape forutsigbarhet i livet mitt. Jeg trenger kontroll.

Det er mange historier som er knyttet til min barndom. Men jeg har ikke hørt at jeg fikk tømmene rundt halsen en eneste gang, da jeg sto bundet utenfor huset. Ikke ble jeg kidnappet heller. Så kanskje det var gode knuter, eller jeg var heldig. Selv om jeg har vanskeligheter med å koble heldig opp i mot barndommen min.

Jeg har skrevet litt om barneår i det siste.  Minner har presset seg fram. Slik blir det ofte når jeg får en liten nedtur. Og det har jeg hatt nå, en periode, selv om jeg de siste dagene har begynt å kjenne at jeg er på veg opp igjen, og kan finne en viss mening i det jeg gjør. Jeg vet ikke akkurat hvorfor nedturen kom denne gangen, men jeg lar minnene jeg har få lov til å slippe fram i slike perioder. Jeg lar ikke alt handle om å ta seg sammen. Jeg har erfart at jeg likevel ikke klarer å løpe fra hvem jeg er og hva jeg føler.

Nå skal du få en historie jeg skrev en gang. Den er et sammensurium av barndomsminner, og den er derfor ikke helt sann på alle punkt. Men den illustrerer noe. Og jeg kom på den nå fordi jeg koblet den til slaver og ordet tømmer. Hovedpersonen i historien heter Johan. Hvordan Johans barndom var sier historien ingenting om. Den starter etter at han var blitt godt voksen, og er bare som et glimt i tiden du snart vil ha glemt igjen. Historien heter

BISSEL

Johan var kommet godt opp i årene da han danset hoiende på låvetaket kun ikledd et lommetørkle på hodet, men han hadde det med å få seg noen tak innimellom. Kanskje var det også derfor kjerringa en dag forsvant, sammen med sønnen, slik at han etter det måtte drive gården sammen med ei ugift søster og en halvtomsing som var satt bort på legd.

Vi ungene i bygda var ofte borte på gården til Johan. Det var den eneste gården hvor det var tillatt å hoppe i høyet, men vi ble tidlig fortalt at det bodde et troll der, Låvetrollet. Og selv om vi visste det var sprøyt, var det likevel litt skummelt. Låven var derfor ikke et sted en likte å være alene.

Han hadde moro av å skremme oss litt, han Johan, og etter hvert som vi ble større vendte han stadig tilbake til den tiden. Husker dere Låvetrollet? – brukte han å si, og gliste, og endte gjerne opp med å minne oss på at han fikk lurt oss til å pisse på strømgjerdet også. Og var han i riktig godlune ble vi i blant invitert inn på poteter og smør, aldri noe annet. Vi satt rundt kjøkkenbordet og klinte digre smørklatter på varm potet, til Johan skulle ha seg en liten strekk. Det betydde at vi måtte gå. Ikke bare ut, men vekk fra gården. En times tid. Da vendte vi tilbake for å vekke han. Han sov inne på en divan i stua. Under ei gammel klokke på veggen som tikka og tikka tydelig og jevnt, og det lukta rart der. En blanding av fjøs, kropp og matlukt. Det var ingen vond lukt, men sammen med det fattigslige inventaret var både stua og resten av huset likevel annerledes alt vi var vant med. Og det kom aldri andre folk til gårds enn vi unger. Hvorfor ikke tenkte vi aldri over, men kanskje hadde det å gjøre med at det var lite glede over Johan. Han gjorde det han skulle, diger, breibeint og langsom, dag etter dag, år etter år, kun avbrutt av et eller annet sprell, et eller annet faenskap.

Johan hadde hest, og under onna var vi med og hjalp til, og så fikk vi sitte på høylasset. I blant fikk vi til og med ta tømmene. Men fikk han et av takene sine, så løp vi. Tålmodigheten hans hadde en viss grense. En visste aldri hvor den grensen lå, men ble den brutt ble det skummelt. Og det skjedde gjerne brått. Uten forvarsel. En gang jagde han oss fra gården mens han svingte en diger staur. Brølte og påkalte død og fordervelse og fanden sjøl over oss mens spyttet sprutet fra kjeften, fordi vi hadde gått inn i vedskjulet og startet saga uten å be om lov. Og han lovte dyrt og hellig at viste vi oss på gården igjen skulle han rive hodet av oss som kyllinger og slenge dritten til reven. Vi tvilte ikke på at han var i stand til det. En annen gang tok han fullstendig av fordi hesten reagerte litt for sent da den skulle dra i gang høylasset, eller kanskje var det noe annet som utløste raseriet, hvem vet, men han sendte høygaffelen for all kraft som et spyd inn i hesteskinka. Og hesten remja, hoppa og vrei seg inne mellom sjekene og forsøkte å få tak i høygaffelen med tenna, men Johan hang seg fast i bisselet og dunka ei diger knyttneve inn i mulen på den. Slo og slo mens han skreik minst like jævlig som hesten. Til den roet seg. Til den sto stille, dirrende, med høygaffelen i låret.

Svarten, som hesten het, ble en dag byttet ut med en diger, grå traktor. Han ble pensjonert, som Johan sa. En stund gikk den i havnehagen og gressa sammen med kuene, og da var det ingen som torde å klyve over gjerdet. Svarten var blitt litt mannevond, og jagde alle som kom i nærheten med høye vrinsk. Men en dag var den borte. Da hadde vi vent oss til å sitte på traktorskjermen i stedet for i hestekjerre, men det ble egentlig aldri det samme.

I helgene drakk Johan hjemmebrent og øl, mye hjemmebrent og øl, da var det best å holde seg unna. Og slik gikk årene, til han var blitt en gammel mann. Både han og gården hadde blitt ganske slitne å se til. Tomsingen han hadde hatt til hjelp var dau for mange år siden, mens søstera hadde visna, og krympa. Og noe hadde skjedd med ryggen hennes. Så de siste ti årene eller så, gikk hun mer og mer i vinkel. Hun så ut som ei gammel heks som hang sammen kun ved hjelp av skinnet, og gikk bare ut når hun nærmest krabba seg over til fjøset for å melke morgen og kveld. Til hun ble sendt på et hjem.

Så en dag var også kuene borte. Like etter det gjorde Johan sitt siste sprell. De fant han en morgen med ei grime over hodet, bissel i munnen og tømmene rundt halsen, hengende fra ei grein i den største bjørka i havnehagen.

***


Ha en fin dag

Bjørn

Dagens link: Hold Back The Night








11 kommentarer:

  1. Nå har jeg ikke gått inn på linkene, men vil likevel si noen ord. At du nevner hunder får meg til å tenke på at min familie (mine foreldre) til nå har hatt tre, og den nålevende er virkelig den som er mest trofast, lydig og kjærlig - uten å sammenligne med mennesker, har i ihvertfall denne hunden blitt møtt kun med lave, kjærlige stemmer og belønninger (jeg vet ikke, men jeg tenker på type Pavlov). Det har vært en vesentlig forskjell i hvordan hunden ble møtt, og hvordan den reagerte. Å bruke teorien på mennesker fungerer ikke, kun at det har betydning hvordan en blir møtt og sett for hvordan man selv møter og ser verden. Behovet for kontroll...

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Birthe.

      Det går et program på en eller annen kanal om en såkalt hundhvisker. Og nå skal en ikke tro alt en ser på tv, for klippingens og utvelgensens kunst er utbredt (sist hos Skavland:). Men en ser aldri at denne hundemannen er brutal med hundene. Det er ikke nødvendig. Og jeg tror at dette kan overføres til mange felt hos mennesker også. En trenger ikke alltid å ty til voldsomheter. Min erfaring er i hvert fall ikke at de ungene som blir banka mest er de som blir mest harmoniske og veltilpassede. Eller de voksne for den saks skyld. Likevel bankes det både voksne og barn rundt omkring i de tusen hjem. Så antagelig er det et annet behov som skal dekkes, selv om enkelte voksne fremdeles sier at de må slå for at barnet skal forstå.

      Jeg tror ikke at vi er så enkle at Pavlov fungerer for oss alle på alle felt i livet. Bare på noen.;)

      Skjønte ikke dette: "Det har vært en vesentlig forskjell i hvordan hunden ble møtt, og hvordan den reagerte".

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Huff, nei det var veldig krøket formulert! Mente egentlig at det var forskjell på hvordan den første hunden ble møtt i forhold til den de har nå - men ikke dårlig behandlet. Håper det var mer forståelig :)

      Slett
    3. Da er vi på nett, Birthe;)

      Bjørn

      Slett
  2. Orda dine har meining og gir meining. Ynskjer deg gode dagar. Marieklem

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Marie. Ha gode dager du også.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Fint å lese at du er på vei opp igjen.

    Ellers grøsser jeg når jeg leser om barn i bånd. Jeg kan huske variasjoner av dette fra min barndom også, er ikke akkurat noe jeg vil forsvare, for å si det forsiktig.

    Du skriver om kontroll, og det setter i gang noe i meg. Eller rettere sagt, det fortsetter noe. For dette har jeg tenkt en del på. Jeg er vokst opp med mye sosial og religiøs kontroll. Og jeg lærte en ekstrem egenkontroll, tror jeg, over følelsene mine.
    Dette har ført til, tror jeg, at jeg skyr kontrolltiltak fra andre, inkludert manipulering. Tror det holder med den indre kontrollen jeg har, og som jeg forsøker å finne ut av, og ev. endre.

    Ønsker deg en fin uke -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Religiøs kontroll har jeg ikke blitt utsatt for i nevneverdig grad, jeg vokste opp med tro som en ting en kunne ta fram til jul, men tankekontroll var en del av hverdagen min som barn. Dvs at jeg ikke turde si hva jeg tenkte. Og det er egentlig ganske ille, siden vi bor i et land hvor alle skal ha rett til tanke og ytring. Om en ikke kan si hva en mener og tenker, kan en heller ikke si hva en føler. Og når den deler blir borte forsvinner en positiv speiling i andre som er ment å gi deg identitet, og en ender opp med å være ingenting. Det vil si kun en rolle som blir forventet av deg å være. A puppet on a string. Å være ingenting gir deg få rettigheter.

      Manipulering er du ikke alene om å sky. Selv har jeg dessverre også i voksenalder møtt et par mennesker som var gode på det, så for ikke lenge siden tok jeg et kurs om psykopati og narsissisme, for å stå litt sterkere med tanke på å gjenkjenne slike personlighetstrekk i tide. Om det jeg lærte vil hjelpe meg i en framtidig relasjon, vet jeg ikke, men kurset hjalp meg i hvert fall til å sette navn på og plassere tidligere erfaringer. Og det er jo noe bare det. Om ikke annet enn i forhold til egen opplevelse av skyld, ansvar og utilstrekkelighet.

      Ellers er stemningsleiet relativt lavt fremdeles her på bruket, så oppturen jeg nevnte var visst et glimt. Men jeg fortviler ikke. Dette er gjenkjennelig, og jeg vet det går over. Et sted her inne i meg finnes en glad gutt. Så jeg forsøker å gjøre de grep jeg kan for å ikke resignere, slik at han finner veien ut i lyset igjen raskest mulig. Det betyr ikke at jeg får til alt jeg til vanlig tenker og predikerer her på Vannlandet, men litt tankegods og strategier er likevel greit å bære med seg. Så jeg forsøker mest mulig å krype ut av kokongen min. I går var jeg derfor i en lunsj, som egentlig ble skikkelig ræva for meg, men i dag skal jeg ha ene datteren min pluss kjæresten min på middag, i stedet for bare å ligge på sofaen og plukke på skurver og dyrke eget mørke. Og jeg skal servere en ypperlig spaghetti tagliatelle som bloggeren egedenne la ut oppskrift på. Bare at jeg bytter ut scampi med bacon. For scampi smaker om ikke akkurat som djevelens verk, så i hvert fall veldig lite å skrive hjem om. Det er rimelig oppskrytt, spør du meg.

      http://www.egedenne.com/2013/10/pasta-with-scampi-and-beef.html

      Ha gode dager.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Det var en trist, mørk, underholdene og godt skrevet historie.

    "Selv ble jeg bundet i et tau utenfor huset da jeg var liten, har det blitt meg fortalt. Senere fikk vi bikkje. Den sto også i band i blant." Dette er mørkt skrevet, men meg med den svarte humoren måtte gi fra meg en liten latter. Jeg sto nok aldri i bånd men hadde sikkert trengt det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Stjernekast.

      Litt svart humor er bra.:)

      Om du hadde trengt å stå i bånd som liten tviler jeg på. Det blir litt på linje med argumentene de som som slår bruker: "Det er det eneste som nytter". Men slik er det jo ikke. Var det slik hadde vi alle gått rundt med blåmerker hele tiden. Og selv om det kanskje hadde ført til en boost for de som produserer dekk-krem, så får vi andre være glade for at det ikke er slik, kanskje.:)

      Ha gode dager.:)

      Bjørn

      Slett