fredag 18. oktober 2013

Det er kanskje ikke så mye, men det er bevegelse.




ENGLER DALER

En strekning uten asfalt får steiner til å smelle som skudd mot undersiden av bilen, akkopagnerer snerten i de gjentatte ordene:

”Du sier ingenting, om du sier noe får det konsekvenser du ikke aner rekkevidden av. Det kan jeg love deg. Forstår du? Du sier ingenting! Du sier kun det jeg har sagt du skal si!”

Og han lover. Dyrt og hellig lover han. 

Men likevel, da de er framme og han står foran valget, er det noe som presser seg opp fra brystet. Og gjennom snørr og tårer og overgivelse forteller han. Forteller historien slik den er, ikke slik han har blitt pålagt å fortelle den. Forteller uten detaljer, kun essensen. Sier ingenting om nakkegrepet på veien opp mot huset, og styrken i fingrene. Ingenting om vinduene som blir lukket, gardinene som blir trukket for, det svake lyset i rommet, eller skrikene sine. Han forteller ingenting om den hatefulle stemmen, brølene og spyttet, eller redselen. Ingenting om den totale underkastelsen. Han forteller ikke om skammen han kjenner da kameratene dagen etter spør hva som har skjedd med ansiktet hans. Eller jentene som bare ser. Sier ingenting om at han vet de vet. At alle vet. Eller hva det at alle vet gjør han til. Ingenting om læreren som stirrer på han, men snur seg bort og ikke sier noe, som om han er usynlig. Han forteller ingenting om den voldsomme tyngden i de knyttede nevene, og lysglimtene når de treffer, ingenting om hvordan det ser ut under skjorta. Han forteller kun hvem som slo. 

Og svarte engler kommer dalende gjennom taket med hese skrik, for å hakke hjertet hans ut.



***


I DAG ER I GÅR ER I MORGEN

Jeg er skuespillet som begynte ved soloppgang, publikum, medspiller og manuskript. Jeg er lyskaster, tilstedeværelse, en marionett og illusjon – jeg finnes ikke, han finnes ikke, kun trådene i mellom er synlige. Jeg er øyne som åpner seg og teppefall – møter med fantasiland, møter med virkelighet - med det jeg ikke husker og det jeg ikke tør se, jeg er det som tvinger seg på. Det som var er det jeg er, og alle veier ender i han - i går er i dag er i morgen. Han er regissøren som låste meg, jeg er drømmen om frihet - er avmakt og håp og en flukt - er bilder han har på netthinnen, og de som er på min. Han er i det som var, det som skjer, i det som skal bli - om han dør slipper jeg likevel ikke fri.


***



Ingenting er varig. Alt er i en forandring.  Da jeg for noen år siden skrev disse to tekstene klarte jeg ikke å se det slik. Alt var bare nå. Livet hadde revnet og alt som fantes var en svart ball med meg i senter, og jeg fant ingen retning jeg kunne bevege meg i. Alle gleder hadde forlatt meg. Dagene handlet om å utholde. Og selv om jeg i dag fremdeles kan få meg en nedtur, så er det ikke slik lenger hele tiden. Bildet har blitt større, og strekker seg i alle retninger. Det finnes lys jeg kan strekke meg mot når de svarte englene forsøker å kaste skygger av angst, skam og håpløshet. Og det med svarte engler betyr ikke at jeg tror på det overnaturlige, engleskoler eller djevler. Men jeg tror på symboler. Og bilder. Ting som kan brukes til å forklare noe. Gjøre livet forståelig. 

I dag finnes det ny kunnskap i livet mitt, erfaringer jeg ennå aldri hadde møtt da livet var på sitt verste, ny viten om gleder jeg kan gripe tak i. Som et anker, eller en flytevest. Ting jeg vet, mennesker jeg stoler på, som jeg kan bruke til å hale meg inn igjen når jeg holder på å synke. Erfaringer som sier at ting vil forandre seg igjen. Slik at jeg ikke overgir meg til mørket. På armen min har jeg tatovert Every Wall Is A Door. Selv om jeg lever med alt jeg er, alt jeg har opplevd og alt jeg har valgt, så har det likevel funnet sted en utvikling, og med den en forandring. Dører har vist seg for meg. Og en vekst har funnet sted. Slik at jeg i dag er mer enn det jeg var. Sterkere. Rikere. Klokere. Og slik er det for oss alle. Også for deg. Du er mer enn det du har levd. Mer enn barnet du var. Ungdommen du var. Den du var i et dårlig ekteskap. Den du var da noen slo deg, eller bedro deg. Sviktet deg. Overså deg. Du er mer enn et offer. Du er styrke og rettighet og integritet. Du er i tillegg til alt du bærer med deg, også det du i dag gir til noen, og det du velger å ta i mot. For noe kan du velge. Selv om det er skummelt. Du er ikke hjelpeløs. Du er håp, og du er mulighet.  Ett skritt i dag, og ett skritt i morgen.  Det er kanskje ikke så mye. Men det er bevegelse. 



Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Angel standing by 








9 kommentarer:

  1. Sterkt, gripende, vakkert og til ettertanke.
    Takker.

    Med vennlig hilsen fra Synnøve

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Synnøve. Ettertanker er ikke de verste tankene bestandig.:)

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Du berører med dei to tekstane om det som var , du berører med teksta om håp. Du har ei rik gåve i evna til å formidle viktige ting på mange måtar.

    God helg!
    Marieklem

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Marie. Det å få vite hvordan det jeg gjør oppleves er veldig givende for meg.:)

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Sterkt.
    Du er fantaskisk med ord!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Ann Judith. Ord er litt som pensel og maling. En kan bruke dem på mange måter, og de kan gi forskjellige uttrykk, selv om det er samme temaet som er utgangspunktet. Jeg gjør det å mitt vis, andre på sitt. Men det er kjekt å få gode tilbakemeldinger.:)

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn.

      Slett
  4. Så forklarende fint om hvordan fortiden vikler seg inn i nåtiden og kan bli en snubletråd for morgendagen. Mye om omgivelsenes unnfallenhet, men også om håp- hvis jeg har forstått deg rett. Takk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Anonym.

      Fint at du fikk med deg håp-biten. Det er liksom det Vannlandet er ment å handle om, sammen med det å erkjenne muligheter, verdier og valg. Noen grep har skjebnen gjort med oss alle, og noe av det den ga oss er kanskje uopprettelig, men ikke valgdelen, tror jeg. Og ikke håpdelen. Det finnes også alltid muligheter igjen, selv om noen forsvant.

      Vi bærer alle vårt levde liv på ryggen, og kan ikke fri oss fra det. Så da kan vi velge om vi vil forholde oss til det, eller forsøke å fortrenge det. Uansett vil det være der, og gi sine konsekvenser. Selv kan jeg ikke klatre opp på et fjell lenger, siden lungene ikke fungerer så godt. Men jeg kan ta bilen og kjøre til et utkikkspunkt. Og jeg kan kjøre opp på et fjell og gå over en flat vidde, selv om jeg ikke løper, eller orker å gå så langt. Men det går an å nyte slikt også. Kanskje sitte litt ved et lite vann ikke langt fra veien, og se fisken vake. Eller ta en tur på kino. Dele et måltid med noen. De små tingene. Det som er oppnåelig. Og det er alltid noe som er mulig å oppnå i livene våre, tenker jeg. Selv om vi ikke alle kan bli rockeguder eller millionærer.

      Så jeg forsøker på mitt vis å formidle det jeg selv tror, at det finnes årsaker og sammenhenger en må våge å se på, at det er viktig å ha fokus på det som var og er, og forstå det, uten å fortrenge, men også uten å leve kun som et offer for fortiden, eller frita seg selv for alt ansvar over de valg vi tar i dag og i morgen.

      Fra en annen tekst jeg skrev enn gang:

      "Tankespinn, edderkoppspinn, spinn, spinn, det veves. Det veves et nett - forbindelser, kontakter, berøringer - det henger sammen, alt henger sammen. Minner og tanker beveger seg langsom gjennom skyene. Jeg svever som bare en engel kan. Over og under. I. Om. En berøring. Fingertupp. Sommerfuglvinge. Jeg vil inn, inn. Jeg ser. Jeg forstår."

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn



      Slett
    2. Hei Anonym.

      Det kom et svar fra deg i mailboksen min, som jeg ikke finner her på bloggen (svar legger seg begge steder). Vet ikke hva som har skjedd denne gangen, men ville bare nevne det, så du ikke tror jeg slettet det eller noe slikt.:)

      Ha en fin morgendag.:)

      Bjørn

      Slett