søndag 27. oktober 2013

My Inner House





I natt drømte jeg at jeg skulle lage et bilde. Og det skulle være en tusjtegning. Tegningen skulle være abstrakt, og motivet var hentet ut av et større bilde. Det vil si det var en detalj fra noe. Kanskje noe på makronivå, som skulle blåses opp. Det opprinnelige bildet hadde jeg knipset fra tv, mener jeg å huske. Ett blant mange. Og mye av drømmen handlet om å finne igjen den beste detaljen i ett av disse bildene. Eller skissene, som det kanskje er mer riktig å kalle dem.

Jeg fant aldri igjen den detaljen jeg jaktet på, den ble liggende gjemt blant mange andre i en stor bok, A3 eller 4, og jeg bladde og bladde, mer og mer frenetisk. Til slutt fant jeg et par bilder med utsnitt som i mine øyne likevel funket som utgangspunkt til å arbeide videre med, selv om jeg følte på en sorg og en fortvilelse over ikke å finne det ene riktige. Men da jeg trodde alt likevel var valgt og klart, kom en rådgiver og forsøkte å vri fokuset mitt over på noe helt annet. Vekk fra det jeg søkte. Og selv om følelsen jeg hadde ikke var koblet mest til å forlate, men til å finne fram, lå det likevel en motstand i meg. Jeg ville ikke gi slipp på den opprinnelige ideen uten videre.

Der min opprinnelige idé var å lage en tusjtegning som bare besto av noen få kraftige og klart begrensede streker, ble jeg gjort oppmerksom på helt andre kvaliteter jeg kunne søke mot. Et maleri, i stedet for en tegning. Farger i stedet for svart hvitt. Og en form som var langt mykere og ikke så stram og klart avgrenset til å handle om teknikk og kvaliteter i selve streken, som min opprinnelige idé. Samtidig hadde det nye bildet en mer konkret og omsluttende form på billedflaten. I motsetning til den opprinnelige ideen, hvor en kunne forestille seg at motivet fortsatte utenfor rammen.   

Den myke formen jeg ble gjort oppmerksom på hadde også abstrakte kvaliteter, det var det som var det viktige. Først. Men innholdet kunne likevel raskt tydes som noe helt konkret.  Fargene fløt over i hverandre, og besto av lyseblått og forskjellige nyanser av grønt, litt kaki, litt militærfarger, samt noe som kanskje var en grunnmur i en gråtone. For jo, da jeg klarte å tolke formen så jeg det var et mykt hus. Det var ikke til å misforstå. Nesten som en barnetegning. Med et vindu. Men jeg så ikke noe lys i vinduet. Derimot husker jeg tittelen jeg tenkte bildet måtte ha. Og det var ”My Inner House.” Og så våknet jeg.

Nå kan jeg selvfølgelig forsøke å tolke denne drømmen. Og det kan du også. Kanskje ville tolkningene våre være ganske like, kanskje ville de være helt forskjellige.  Det å lytte til andre, det å ta i mot råd eller se ting gjennom andres øyne, er for eksempel en problemstilling vi alle lever med til daglig, som drømmen kanskje handlet om. For meg personlig finnes det også mange koblinger til tidligere ting i livet mitt, i tillegg til det som skjer nå. Strekene arbeidet jeg for eksempel med allerede på åttitallet, mens det først er i de siste årene jeg har begynt å male. Maleriet av huset kan jeg koble opp mot en barnetegning, men også mot Raw art, eller Prosjekt RÅ, som er et prosjekt jeg var med på å løpe i gang for et par år siden. Lørdag åpnet vi ny utstilling. Ingen av bildene i den utstillingen minner om bildet av huset som jeg dømte. I hvert fall ikke i forhold til form. Likevel opplever jeg en mulig sammenheng.

Om du har lyst til å dele de assosiasjoner du fikk av dette, så gå for det. Jeg vil svært gjerne få ta del i tankene du fikk. Kanskje kan tankene dine lære meg noe nytt om meg selv. Kanskje er det til og med slik at de tankene du fikk og kan spinne videre på sier noe om deg også. Ikke kun om meg. Dermed blir det spennende for oss begge.
  
Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: My House


fredag 25. oktober 2013

Om potens, trange rom og hager




Så var det fredag. Fredag har sine assosiasjoner knyttet til seg. Noen tenker fri, andre tenker fest og atter andre tenker Robinson Crusoe.  Selv tenker jeg familiekveld, spise et måltid, det å være sammen med kjæresten og se på alt det denne dagens kveld byr på av tv-programmer som ikke er amerikanske krimserier.

I går så jeg også på et norsk program. Migrapolis. Det handlet om betydningen av å holde dyr. Vi fikk innblikk i det å ha akvariefisk, hund eller hest. Selv har jeg som enkelte nok har fått med seg akvarier.  Elleve stykk av sorten. Åtte hos meg selv og tre hos kjæresten. Men jeg har kun små fisk. De største blir 17cm, de aller fleste er langt mindre. De minste er tre cm. I programmet i går fikk vi derimot se sorter som blir langt større. Arowana, heter fisken som ble vist. En kjempe som kan bli nitti cm lang. Selv er jeg tilhenger av å gi fiskene et habitat tilnærmet det de ville levd i om de levde ute i naturen. Men med en koloss som Arowanaen må en da ha et akvarium som er utenfor rekkevidde for i hvert fall meg. 5000 liter er anbefalt som minimum. Og det er digert. Både med tanke på rom og tyngde. Da jeg så fiskene på tv i går, tenkte jeg på løver i litt for små bur.

Grunnen til at jeg nevner dette nå, er at selv om det finnes store dyr med for små rom, så finnes det også små dyr med enda mindre rom. Som folk smykker seg med. Og en kan lese på nett i dag om en ny trend, som går på å ha små dyr i bitte små poser rundt halsen. Der lever de kun noen dager, før de kveles.

Jeg forstår ikke helt gleden ved noe slikt. Men som det står i artikkelen, så handler det om såkalte lykkedyr. Det handlet også holdet av Arowanaen om. Det vil si overtro. Et håp om fertilitet, god økonomi eller kjærlighet, bare for å nevne noe. Andre ting fra dyreverden som er knyttet til overtro er for eksempel tigerknokler, hjortepeniser og neshorn. Ikke for å gi lykke, men for å gi potens. Og nå kan en kanskje si at potens kan gi lykke, men likevel, hallo! Jeg tviler sterkt på om en får en kraftigere bender om en gnager på et bein. Men folk tror jo på så mangt som loves.

Har du vondt i magen
Så gå til Per i hagen
Sett deg på en stein
Og gnag på et bein
Så blir du bra i magen

Dette fungerer heller ikke. Ikke hos Per, og ikke i andres hager. Ikke en gang hos Karl I Hagen vil det i lengden være nok med et bein å gnage på.

Og snipp, snapp, snute…

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I morgen


onsdag 23. oktober 2013

On fire



I dag hadde jeg ikke tenkt å skrive blogg, men nå sitter jeg her likevel, og hamrer på tastaturet mitt. Som begynner å bli modent for utskifting. Flere bokstaver er slitt bort. Den første som forsvant var N, av en eller annen grunn. Jeg tror ikke jeg skal bruke tid på å grunne over hvorfor.

Jeg er ikke helt sikker på grunnen til at jeg sitter her og skriver i dag. Kanskje er det for å slippe og gjøre noe annet. Jeg vet ikke om jeg ønsker å grunne mer på det heller.

Ikke alt trenger dypdykk hele tiden. Noen ganger må en tillate seg å duppe litt i overflaten så en får trukket pusten.

I går ettermiddag hadde jeg kjæresten min og den ene datteren min på middag, og det var kjempekoselig. Noen timer følte jeg meg mer levende og sorgfri enn på lenge. En skikkelig pustepause i en ellers ganske depressiv periode. Og jeg fikk snaua skallen litt i tillegg. For datteren min er frisør.  I dag kommer jeg derimot ikke til å treffe et eneste menneske. Men jeg griner ikke av den grunn. Jeg er jo fin på håret, og kan se meg i speilet og si ting som:

Oh yea, I’m on fire!

Å være alene er ikke min største utfordring i livet. Jeg er til vanlig ganske flink til å fylle alenetiden min med mening. Så jeg både ønsker og har ganske mye tid for meg selv. Hva som i stedet er min største utfordring i livet vet jeg ikke helt, men det betyr ikke at jeg er uten utfordringer. Jeg vet bare ikke helt hvilken som ruver øverst. For det kan variere etter form og situasjon.

Liten liste over utfordringer som ikke ligger på topp ti:

1. Lage wienerbrød.
2. Kjøpe noe annet enn svarte T-skjorter.
3. Et hår som vokser seg ganske langt på venstre øre, som jeg gjerne gjenoppdager eksistensen av i et speil i en heis når jeg er på vei til noe.
4. Tørke støv. For eksempel i stedet for å skrive blogg. Eller lese andres blogger.

Liten liste over noen av de bloggene jeg har vært innom i dag:


Å lese andre menneskers blogger kan ta på. Selv om jeg i den lille listen valgte å illustrere litt av mangfoldet i det jeg leser, finnes det likevel frivillige begrensninger. Jeg leser sjelden blogger om innredning eller moter, eller for å finne bekreftelse på at jeg er sexy og hot eller i hvert fall kan bli det. Jeg leser heller ikke mye av de bloggene som virker kun destruktivt på meg, hvor bloggerens personlige smerte er så overtydelig malt og er så stor at den tar alt fokus.  I tillegg holder jeg meg unna blogger hvor bloggeren påberoper seg å være allvitende, er nedlatende eller stigmatiserer svakere grupper. De mest interessante bloggene for meg er de hvor bloggeren søker mer enn å forsvare noe.

Grunnen til at det kan ta på å lese andre menneskers ord og tanker som ikke handler om moter eller innredning, er noen ganger gjenkjennelse, for eksempel gjennom at jeg blir konfrontert med meg selv. Andre ganger kan jeg kjenne på fortvilelse, og atter andre ganger blir jeg først eksaltert, deretter frustrert,  fordi jeg vil svare, men ikke helt vet hva eller hvordan. Ofte handler det også om å klare å finne fram til en balanse mellom å gi noe som får bloggeren til å føle seg sett, forstått og utfordret på den ene siden, og  ikke bare jatte med,  være overfladisk, klisjéaktig eller for provoserende på den andre. Jeg føler også at jeg må passe meg for å bli for privat, belærende eller anmodende i det jeg svarer andre. Jeg kan være personlig, privat og anmodende i min egen blogg, men jeg må være forsiktig så jeg ikke blir invaderende i andres. Men det går å lære litt om grenser og balanse etter hvert som en blir kjent med de forskjellige. Med hva de ønsker, og hva de tåler. Slik at en unngår å ødelegge for mye, men også unngår å underbygge ting en ser som lite formålstjenlige eller direkte ødeleggende. Dvs ta dem jeg svarer på alvor. Og det igjen handler jo om respekt. Ikke minst overfor meg selv.

Å forstå at en blir vist respekt når en får en tilbakemelding en ikke ønsker, er ikke alltid like lett. I hvert fall ikke for meg. For det er jo ikke alltid en ønsker å bli konfrontert med seg selv, for eksempel. Noen av de bloggerne jeg har oppdaget, tror jeg skriver mest for å sette ord på ting, og navigere i en hverdag som er uoversiktlig eller vond. Og noen ønsker mer å bli lyttet til og å føle seg sett, enn å være i dialog. Og dette synes jeg er helt ok. Det skulle nå bare mangle.  Men for en som leser kan det være vanskelig å vite hva som er motivet bak en blogg, før en har prøvd og feilet litt i tilbakemeldinger.

Det er for eksempel en vanskelig ting og ikke ville hjelpe, når en får ta del i andres utfordringer. I det minste trigges en slik løsningsorientering hos meg veldig lett. Og den overstyrer ofte det med å holde kjeft og lytte. Slik er det i mitt daglige liv, og slik blir det i blant i mitt bloggliv. Men jeg jobber med saken.

Og nå har jeg skrevet ganske mye, og utsatt andre ting lenge nok, så nå får jeg runde av. Jeg kan høre oppvasken etter middagen i går skrike nærmest hysterisk i panikk inne på kjøkkenet. Og jeg klarer som sagt ikke alltid det der med kun å lytte. Jeg er løsningsorientert. Selv om jeg har blitt relativt god på å overhøre leilighetens gisp under støvlaget som langsomt kveler den, i det miste. Så mye kan læres. Om bare viljen er der.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: On Fire







søndag 20. oktober 2013

Hold back the night





En liten pike med blondt hår er funnet i Hellas. Politiet mener hun er bortført. Og det kan vel kanskje være riktig. Selv om familien hun ble funnet hos sier noe annet. Hva jeg leser ut av artikkelen, er likevel at det kobles et helt folk opp mot ugjerningen. Romfolket. Ikke bare en familie. Og første tanken jeg fikk da jeg leste koblingen til ordet rom var: Aha, jeg har lest noe før om at romfolk stjeler barn. Akkurat som tatere ble sagt å stjele barn i tidligere tider her i Norge. Ikke enkeltpersoner, men et folk. Det vil si at i hodet mitt fikk fordommer plass innimellom alt annet en slik hendelse innebærer av tanker og følelser.

Det forsvinner mange mennesker. Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke finnes lenger, det betyr at de brukes til noe. Et raskt søk rundt slaveri i dag, gir store tall å forholde seg til. Det lever mange slaver i vårt samfunn. Millioner. Barnearbeidere, sexslaver osv. Klærne du og jeg bærer er kanskje laget av barneslaver i for eksempel India.

I min barndom levde det rundt på bondegårder folk en sa var satt bort på legd. Om de virkelig var det vet jeg ikke. Legdefolk var ellers fra gammelt foreldreløse barn, fattigfolk og tomsinger som ikke var i stand til å fø seg selv. Bonden fikk penger fra fattigkassa for å ha dem på gården og fø dem, og legdefolket måtte til gjengjeld arbeide for bonden.
   
En ny trend her i vest er å holde barn i bånd, skrives det på nett. Og argumentene for og i mot er heller ikke utelatt. Selv ble jeg bundet i et tau utenfor huset da jeg var liten, har det blitt meg fortalt.  Senere fikk vi bikkje. Den sto også i band i blant. Og kunnskapen som skulle til for å gi et godt hundehold var kanskje ikke helt tilstede i min familie. Heller ikke empatien eller tålmodigheten. Middelet til lydighet var for hund som for barn, tvang og vold for å oppnå underkastelse, ikke trygge rammer eller belønning for å fremme vilje og potensiale. Etter hvert ble hunden ganske aggressiv. Trolig kunne den plasseres i gruppen angstbitere.

Med tauet ble jeg holdt på plass uten at de voksne hele tiden måtte følge med. Jeg ble holdt i tømme, kan en si. I hvert fall var jeg under kontroll og kunne kun bevege meg i en viss radius, avhengig av hvor langt tauet var. Kontroll var alltid et vektig element i min oppvekst. Selv om det ikke var jeg som hadde den. Min opplevelse handlet i stedet mest om fullstendig kontrolltap. Kanskje det er derfor jeg i dag er så opptatt av å holde på rutiner og å skape forutsigbarhet i livet mitt. Jeg trenger kontroll.

Det er mange historier som er knyttet til min barndom. Men jeg har ikke hørt at jeg fikk tømmene rundt halsen en eneste gang, da jeg sto bundet utenfor huset. Ikke ble jeg kidnappet heller. Så kanskje det var gode knuter, eller jeg var heldig. Selv om jeg har vanskeligheter med å koble heldig opp i mot barndommen min.

Jeg har skrevet litt om barneår i det siste.  Minner har presset seg fram. Slik blir det ofte når jeg får en liten nedtur. Og det har jeg hatt nå, en periode, selv om jeg de siste dagene har begynt å kjenne at jeg er på veg opp igjen, og kan finne en viss mening i det jeg gjør. Jeg vet ikke akkurat hvorfor nedturen kom denne gangen, men jeg lar minnene jeg har få lov til å slippe fram i slike perioder. Jeg lar ikke alt handle om å ta seg sammen. Jeg har erfart at jeg likevel ikke klarer å løpe fra hvem jeg er og hva jeg føler.

Nå skal du få en historie jeg skrev en gang. Den er et sammensurium av barndomsminner, og den er derfor ikke helt sann på alle punkt. Men den illustrerer noe. Og jeg kom på den nå fordi jeg koblet den til slaver og ordet tømmer. Hovedpersonen i historien heter Johan. Hvordan Johans barndom var sier historien ingenting om. Den starter etter at han var blitt godt voksen, og er bare som et glimt i tiden du snart vil ha glemt igjen. Historien heter

BISSEL

Johan var kommet godt opp i årene da han danset hoiende på låvetaket kun ikledd et lommetørkle på hodet, men han hadde det med å få seg noen tak innimellom. Kanskje var det også derfor kjerringa en dag forsvant, sammen med sønnen, slik at han etter det måtte drive gården sammen med ei ugift søster og en halvtomsing som var satt bort på legd.

Vi ungene i bygda var ofte borte på gården til Johan. Det var den eneste gården hvor det var tillatt å hoppe i høyet, men vi ble tidlig fortalt at det bodde et troll der, Låvetrollet. Og selv om vi visste det var sprøyt, var det likevel litt skummelt. Låven var derfor ikke et sted en likte å være alene.

Han hadde moro av å skremme oss litt, han Johan, og etter hvert som vi ble større vendte han stadig tilbake til den tiden. Husker dere Låvetrollet? – brukte han å si, og gliste, og endte gjerne opp med å minne oss på at han fikk lurt oss til å pisse på strømgjerdet også. Og var han i riktig godlune ble vi i blant invitert inn på poteter og smør, aldri noe annet. Vi satt rundt kjøkkenbordet og klinte digre smørklatter på varm potet, til Johan skulle ha seg en liten strekk. Det betydde at vi måtte gå. Ikke bare ut, men vekk fra gården. En times tid. Da vendte vi tilbake for å vekke han. Han sov inne på en divan i stua. Under ei gammel klokke på veggen som tikka og tikka tydelig og jevnt, og det lukta rart der. En blanding av fjøs, kropp og matlukt. Det var ingen vond lukt, men sammen med det fattigslige inventaret var både stua og resten av huset likevel annerledes alt vi var vant med. Og det kom aldri andre folk til gårds enn vi unger. Hvorfor ikke tenkte vi aldri over, men kanskje hadde det å gjøre med at det var lite glede over Johan. Han gjorde det han skulle, diger, breibeint og langsom, dag etter dag, år etter år, kun avbrutt av et eller annet sprell, et eller annet faenskap.

Johan hadde hest, og under onna var vi med og hjalp til, og så fikk vi sitte på høylasset. I blant fikk vi til og med ta tømmene. Men fikk han et av takene sine, så løp vi. Tålmodigheten hans hadde en viss grense. En visste aldri hvor den grensen lå, men ble den brutt ble det skummelt. Og det skjedde gjerne brått. Uten forvarsel. En gang jagde han oss fra gården mens han svingte en diger staur. Brølte og påkalte død og fordervelse og fanden sjøl over oss mens spyttet sprutet fra kjeften, fordi vi hadde gått inn i vedskjulet og startet saga uten å be om lov. Og han lovte dyrt og hellig at viste vi oss på gården igjen skulle han rive hodet av oss som kyllinger og slenge dritten til reven. Vi tvilte ikke på at han var i stand til det. En annen gang tok han fullstendig av fordi hesten reagerte litt for sent da den skulle dra i gang høylasset, eller kanskje var det noe annet som utløste raseriet, hvem vet, men han sendte høygaffelen for all kraft som et spyd inn i hesteskinka. Og hesten remja, hoppa og vrei seg inne mellom sjekene og forsøkte å få tak i høygaffelen med tenna, men Johan hang seg fast i bisselet og dunka ei diger knyttneve inn i mulen på den. Slo og slo mens han skreik minst like jævlig som hesten. Til den roet seg. Til den sto stille, dirrende, med høygaffelen i låret.

Svarten, som hesten het, ble en dag byttet ut med en diger, grå traktor. Han ble pensjonert, som Johan sa. En stund gikk den i havnehagen og gressa sammen med kuene, og da var det ingen som torde å klyve over gjerdet. Svarten var blitt litt mannevond, og jagde alle som kom i nærheten med høye vrinsk. Men en dag var den borte. Da hadde vi vent oss til å sitte på traktorskjermen i stedet for i hestekjerre, men det ble egentlig aldri det samme.

I helgene drakk Johan hjemmebrent og øl, mye hjemmebrent og øl, da var det best å holde seg unna. Og slik gikk årene, til han var blitt en gammel mann. Både han og gården hadde blitt ganske slitne å se til. Tomsingen han hadde hatt til hjelp var dau for mange år siden, mens søstera hadde visna, og krympa. Og noe hadde skjedd med ryggen hennes. Så de siste ti årene eller så, gikk hun mer og mer i vinkel. Hun så ut som ei gammel heks som hang sammen kun ved hjelp av skinnet, og gikk bare ut når hun nærmest krabba seg over til fjøset for å melke morgen og kveld. Til hun ble sendt på et hjem.

Så en dag var også kuene borte. Like etter det gjorde Johan sitt siste sprell. De fant han en morgen med ei grime over hodet, bissel i munnen og tømmene rundt halsen, hengende fra ei grein i den største bjørka i havnehagen.

***


Ha en fin dag

Bjørn

Dagens link: Hold Back The Night








fredag 18. oktober 2013

Det er kanskje ikke så mye, men det er bevegelse.




ENGLER DALER

En strekning uten asfalt får steiner til å smelle som skudd mot undersiden av bilen, akkopagnerer snerten i de gjentatte ordene:

”Du sier ingenting, om du sier noe får det konsekvenser du ikke aner rekkevidden av. Det kan jeg love deg. Forstår du? Du sier ingenting! Du sier kun det jeg har sagt du skal si!”

Og han lover. Dyrt og hellig lover han. 

Men likevel, da de er framme og han står foran valget, er det noe som presser seg opp fra brystet. Og gjennom snørr og tårer og overgivelse forteller han. Forteller historien slik den er, ikke slik han har blitt pålagt å fortelle den. Forteller uten detaljer, kun essensen. Sier ingenting om nakkegrepet på veien opp mot huset, og styrken i fingrene. Ingenting om vinduene som blir lukket, gardinene som blir trukket for, det svake lyset i rommet, eller skrikene sine. Han forteller ingenting om den hatefulle stemmen, brølene og spyttet, eller redselen. Ingenting om den totale underkastelsen. Han forteller ikke om skammen han kjenner da kameratene dagen etter spør hva som har skjedd med ansiktet hans. Eller jentene som bare ser. Sier ingenting om at han vet de vet. At alle vet. Eller hva det at alle vet gjør han til. Ingenting om læreren som stirrer på han, men snur seg bort og ikke sier noe, som om han er usynlig. Han forteller ingenting om den voldsomme tyngden i de knyttede nevene, og lysglimtene når de treffer, ingenting om hvordan det ser ut under skjorta. Han forteller kun hvem som slo. 

Og svarte engler kommer dalende gjennom taket med hese skrik, for å hakke hjertet hans ut.



***


I DAG ER I GÅR ER I MORGEN

Jeg er skuespillet som begynte ved soloppgang, publikum, medspiller og manuskript. Jeg er lyskaster, tilstedeværelse, en marionett og illusjon – jeg finnes ikke, han finnes ikke, kun trådene i mellom er synlige. Jeg er øyne som åpner seg og teppefall – møter med fantasiland, møter med virkelighet - med det jeg ikke husker og det jeg ikke tør se, jeg er det som tvinger seg på. Det som var er det jeg er, og alle veier ender i han - i går er i dag er i morgen. Han er regissøren som låste meg, jeg er drømmen om frihet - er avmakt og håp og en flukt - er bilder han har på netthinnen, og de som er på min. Han er i det som var, det som skjer, i det som skal bli - om han dør slipper jeg likevel ikke fri.


***



Ingenting er varig. Alt er i en forandring.  Da jeg for noen år siden skrev disse to tekstene klarte jeg ikke å se det slik. Alt var bare nå. Livet hadde revnet og alt som fantes var en svart ball med meg i senter, og jeg fant ingen retning jeg kunne bevege meg i. Alle gleder hadde forlatt meg. Dagene handlet om å utholde. Og selv om jeg i dag fremdeles kan få meg en nedtur, så er det ikke slik lenger hele tiden. Bildet har blitt større, og strekker seg i alle retninger. Det finnes lys jeg kan strekke meg mot når de svarte englene forsøker å kaste skygger av angst, skam og håpløshet. Og det med svarte engler betyr ikke at jeg tror på det overnaturlige, engleskoler eller djevler. Men jeg tror på symboler. Og bilder. Ting som kan brukes til å forklare noe. Gjøre livet forståelig. 

I dag finnes det ny kunnskap i livet mitt, erfaringer jeg ennå aldri hadde møtt da livet var på sitt verste, ny viten om gleder jeg kan gripe tak i. Som et anker, eller en flytevest. Ting jeg vet, mennesker jeg stoler på, som jeg kan bruke til å hale meg inn igjen når jeg holder på å synke. Erfaringer som sier at ting vil forandre seg igjen. Slik at jeg ikke overgir meg til mørket. På armen min har jeg tatovert Every Wall Is A Door. Selv om jeg lever med alt jeg er, alt jeg har opplevd og alt jeg har valgt, så har det likevel funnet sted en utvikling, og med den en forandring. Dører har vist seg for meg. Og en vekst har funnet sted. Slik at jeg i dag er mer enn det jeg var. Sterkere. Rikere. Klokere. Og slik er det for oss alle. Også for deg. Du er mer enn det du har levd. Mer enn barnet du var. Ungdommen du var. Den du var i et dårlig ekteskap. Den du var da noen slo deg, eller bedro deg. Sviktet deg. Overså deg. Du er mer enn et offer. Du er styrke og rettighet og integritet. Du er i tillegg til alt du bærer med deg, også det du i dag gir til noen, og det du velger å ta i mot. For noe kan du velge. Selv om det er skummelt. Du er ikke hjelpeløs. Du er håp, og du er mulighet.  Ett skritt i dag, og ett skritt i morgen.  Det er kanskje ikke så mye. Men det er bevegelse. 



Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Angel standing by 








torsdag 17. oktober 2013

Det finnes linker til så mangt



Dagens blogg blir kort. Og da snakker vi ikke om et spar ess eller noe du kan sette frimerke på og sende i posten, men om mengden ord. De som ønsker mer input enn jeg selv har ork til å stable på beina i dag, kan derfor heller klikke på denne linken. Og når linken har brakt deg til sitt mål, vil jeg anbefale deg å se videoen som dukker opp der, samtidig som du følger teksten. De to tingene i sammen gir en ekstra dimensjon. Umh, hva du får lov til, din heldiggris, dette blir spennende. Sitre, sitre.  

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: If




tirsdag 15. oktober 2013

Sneglehus er også hus



Noen morgener spretter jeg opp av senga når klokka ringer og tenker: Jess, en ny dag! Og dagen legger seg frydefull på rygg med flagrende øyenvipper og flørtende blikk, og sprer beina i sitrende attrå og glatt forventning. 

Dette er ikke en slik dag.

Likevel er det en dag. Og den er min, om jeg vil ha den. Og det vil jeg.  Så selv om jeg ikke strutter av testosteron og spenstige positurer for tiden, så får jeg ta den i eie. Og forsøke å gjøre det beste ut av de muligheter den tilbyr meg. Selv om jeg ikke kommer til å forholde meg til alle mulighetene, så kan jeg i hvert fall bruke mitt lett aldrende legeme til å gjøre noe annet enn kun å ligge helt stille på en sofa. Jeg kan for eksempel skrive noen ord til deg. Så nå gjør jeg det.

I går kjøpte jeg fisk. Ikke torsk eller laks eller kveite til middag, men noen små krabater til akvariene mine. Som nå har blitt elleve i antall. Åtte av dem står her hos meg, og tre hos kjæresten min. Jeg vet at dette ikke er det du spratt opp av senga i dag og gledet deg til å lese om, men sånn er det. Ikke alt går som du vil, eller kan planlegges.

Greia som løfter meg litt på hobbyfronten for tiden er små sneglehuslekere fra Tanganyikasjøen i Afrika, som ligger i The Great Rift Valley. Stedet hvor mennesket en gang krøp ned fra trærne og begynte å bevege seg oppreist. I den store geologiske forvandlingen som ble til The Great Rift Valley, ble også de tre sjøene Tanganyika, Malawi og Victoria til, og i dem skulle en gruppe små fisk kalt ciklider komme til å danne en myriade av farger og former og et utall av overlevelsesstrategier. Mange av ciklidene ble munnrugere. Det vil si at de lar munnen fungere som et rede hvor eggene oppbevares og klekkes, for så å la ynglet leve de første ukene der, før de spyttes ut. Dette kan ta tre, fire uker, og i denne tiden spiser hunnen ingenting. Noe som selvfølgelig tærer på henne, men likevel er verdt å gjennomføre for å bringe genene videre. En annen gruppe valgte å legge eggene sine i tomme sneglehus. Dette er de aller minste ciklidene, de kan være så små som fra tre til fem cm. Og det er disse fiskene jeg er mest opptatt av for tiden. Ikke de store og flotte og fargerike, men de små som kanskje kan virke litt beskjedne ved første øyekast. Ved andre øyekast kan en oppleve at de likevel er fisk med både attityde og fascinerende levesett. Akkurat slik som det er med oss mennesker også. Det er ikke bare de største og mest brautende som har noe å by på.  
 
Fra før har jeg den aller minste av sneglehuslekerne. Den kalles Neolamprologus Multifasciatus. I går fikk jeg tak i to nye sorter. Den minste av dem kalles Lamprologus Ocellatus "Gold" og den andre og litt større sorten kalles Neolamprologus Boulengeri. Den førstnevnte har jeg hatt før, men den siste er ny for meg. Og ikke så vanlig. Jeg har kun funnet to andre registrerte akvarier med dem i Norge. Og det ene er nedlagt. Sånt er gøy.

Neolamprologus Boulengeri er rødlistet. Det vil si at den ville bestanden er truet av utslettelse. Så en bør ikke kjøpe viltfangede fisk av denne typen, selv om det er moro å ha sjeldne fisk. De jeg kjøpte er ikke viltfanget.

Å ha en hobby som min er med på å gi livet mitt innhold. Både når dagene smiler på sitt aller mest velvillige, og som nå for tiden hvor de er mer tilbakeholdne med sine lykkeanslag. Det gir meg noe å holde på med som ikke krever all verden. Noe å fokusere på utover min egen begredelighet og depressive pigg i hjertet. Og noen ganger er det greit med ting som ikke krever all verden. For at noe ikke skal kreve all verden er det viktig å ikke ta av, så elleve akvarier får kanskje holde. Noen vil antagelig si at jeg har tatt av allerede, men alt er relativt. En annonsør på Finn  gir for eksempel bort 120 akvarier. Ikke alle like fine, men pytt, pytt. Vil du begynne på hobbyen, har plass og er uten grenser og estetiske begrensninger er det bare å hive seg på. Hjemmesnekra akvarier er også akvarier. 

Å være uten grenser er ikke alltid av det gode. Som unge sloss vi mot de fleste grenser, og derfor også mot grensesetterne. Etter hvert som vi blir eldre lærer de fleste seg til å leve med grenser, og lager seg i tillegg noen helt på egenhånd. Selv synes jeg grenser stort sett er ganske greit. I det minste på noen områder. Det er noe å forholde seg til. Som en ramme. Rammer trenger ikke å være et bur med sprinkler. I stedet er det slik at vi alle trenger noen trygge rammer rundt livene våre.  Hvis ikke flyter alt ut. Akvariene mine er for meg en del av den rammen som er en del av livet mitt. Det samme er kunsten og atelieret, barna mine, kjæresten min og hennes barn. Søndagsmiddager. En klem når jeg er i behov av å få en, eller noen trenger en av meg. Dette er ting som bare er der, og ting som bare er der har vi lett for å glemme litt å verdsette, slik at de blir selvfølgeligheter. Og så fokuserer vi på det vi ikke har i stedet. Det finnes alltid noe vi ikke har. Om jeg hadde laget en liste over alt jeg har så hadde den nok forsvunnet i skyggen av den massive listen som inneholder det jeg ikke har. Likevel er det jeg har det viktigste. Og slik fungerer det også for deg. Det du har er det viktigste i livet ditt. Om det kun er en bitte liten ting, kanskje ikke større enn rommet i hjemmet til en sneglehusleker, så er det en har likevel det aller viktigste innenfor den rammen vi lever i. En må bare klare å se det. Noe som ikke alltid er så lett. 

Dagen er i gang. Jeg er i gang. Forhåpentligvis du også. Måtte dagen gi deg av seg selv. Slik at du kjenner på at det var fint den stakk innom. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link 1: Football Results

Dagens link 2: Egg To Worm To Fly





mandag 7. oktober 2013

Mens en apekatt danser







I dag krangler ryggen. Uten at jeg dør av den grunn. Jeg må bare bevege meg litt roligere enn vanlig, og i en litt annen vinkel. Men hodet fungerer likevel. Og fingrene.  Så jeg ser ingen grunn til panikk, eller til å skrive blogg om det. Nyheten er ikke SÅ stor.

Vannlandet nærmer seg nå 300 innlegg. Jeg synes det er ganske mye på under to år. Også med tanke på at jeg bruker opp mot tre timer på å skrive et innlegg, inklusive det å finne et bilde og en låt jeg kan legge under dagens link. Så det vil etter et kjapt regnestykke si at jeg har sittet her og skrevet til deg i nærmere 900 timer. Men det er nok litt mindre, for noen ganger tar det bare to timer å skrive bloggen. Hvor lang tid det tar å lese alle blogginnleggene vet jeg ikke. Men det blir nok ganske mange minutter. Og mange ord du som leser skal klare å ta til deg. En rask sjekk viser litt under 1000 ord pr innlegg. Det betyr at jeg har delt litt under 300000 ord med deg når jeg runder tre hundre innlegg.

Om noen gidder å høre på linkene med musikk jeg legger ut under hvert innlegg aner jeg ikke, men jeg legger dem ut likevel og bruker tid på å finne dem. De blir alle lagt ut for mer enn underholdningsverdien, så du vil neppe finne revesangen til Ylvis her på Vannlandet. Samtlige sanger jeg legger ut betyr noe for meg, og blir valgt ut med håp om at de også skal betyr noe for deg. I blant blir de lagt ut flere ganger, slik som låta under linken i dag har blitt. Den handler om styrke og rakryggethet. Men viser også en artist med en psykisk lidelse. Som hun ikke skjuler. Hun er bipolar. 

Hvor mange tanker jeg har delt med deg som leser Vannlandet aner jeg heller ikke noe om. For jeg har en tendens til å gjenta meg selv. Så kanskje det ikke er så mange. I blant skriver jeg om akvariefisk. Andre ganger om noe helt annet. Men veldig ofte er tankene bak et blogginnlegg koblet til verdi. Verdier vi kan ta til oss når dagene har blitt tunge, verdier vi har rundt oss i livene våre når dagene smiler, men også egenverdi. Min verdi, og din verdi. For vi har verdi. Vi er verdt noe.

Noen ganger er det ikke så lett å se verdien av seg selv. Den kommer jo ikke i form av en pakke vi kan måle og gi en tallverdi eller klistre utenpå huset vårt og lyssette.  Men den er der likevel. Uansett om vi forsøker å vise den fram eller ei. Uansett om den blir forsøkt lagt ut på Facebook i form av bilder fra et regulert og støvfritt hjem, måltider på vakkert dekket bord eller fra ferieturer i fjellheimen eller sydligere strøk. For verdien vår er ikke knyttet til slike ting. Så om du IKKE har slike reklamebilder du kan legge ut, betyr det ikke at du er verdiløs i samme slengen. Det vil igjen si at du er heldig. Heldig fordi din verdi ikke er knyttet til pene bilder eller glansede overflater. Det kan være vanskelig å tro at vår verdi kan framstå på andre måter enn det fasader viser, men den kan altså det. Tro meg. Jeg har levd noen år, og har møtt mennesker fra forskjellige lag, så jeg vet. 

Fotoet som følger dagens blogg er fra en ferietur, og kunne om det var tatt i dag blitt lagt ut på Facebook med en tekst som kunne vært ”På ferie hos Bestefar”, og hele det assosiasjonspotensialet som ligger i det. Den lille gutten på bildet er meg.  Hva som ellers er knyttet til min barndom sier bildet ingenting om. Heller ikke sies det noe om hvordan ferien min var som helhet. Det sier ingenting om hvem min bestefar var, eller noe om hvordan livet til min søster som også er på bildet ble. Ingenting om hva slags liv min bestefar hadde da han var barn, hva som senere foregikk i huset hans da min far var barn, eller hva det til sist fikk bety for meg. Det sier ingenting om arvesynd og adopterte mønstre. Ingenting om redsel, vold, nedverdigelser eller andre ting barn kan utsettes for og bli preget av i en familie, uten at det synes på utsiden av veggene. Det sier ingenting om hva jeg selv eventuelt skulle komme til å videreføre av disse tingene, eller om jeg skulle ta avstand fra det. Om det skulle komme til å prege mine barn også. Det er som enkelte av bildene på Facebook, det er kun et glimt i tiden som sier veldig lite om menneskene som blir vist fram, utover fasaden de bærer.

Det gamle svart/hvittbildet sier ingenting om hva uttrykket i ansiktet mitt betyr. Og det er veldig lett å lese det feil. Bare trykk på bildet så det forstørres og forsøk å tyde det.

Nå skal jeg ikke hevde at alt som legges ut på Facebook av bilder fra livene våre lyver eller er motivert av markedsføring, men at noe av det som legges ut er det, er det tror jeg sterkt på. Det er en manipulering. Og en manipulerer for å oppnå noe. Så får enhver forsøke å skille ut hva som er hva. Om en vil. Og ikke la seg overvelde av andre menneskers regisserte lykke, vellykkethet eller prektighet. Jeg vet at mange sammenligner sitt eget liv med det andre viser fram. Selv er jeg ikke inni de greiene der, jeg har lite å vise fram, så jeg anser det ikke som et problem. Så kanskje jeg er heldig. Min facebookside dreier seg uansett mest om kunst. Og dumper det inn et bilde på siden min som ikke dreier seg om kunst eller annet som opptar meg, blar jeg stort sett raskt forbi. I hvert fall om det dreier seg om å vise fram sin ferielykke og slike ting. Det er stort sett totalt uinteressant. Det eneste ved det som kan vekke litt interesse i meg er motivene som ligger bak det å legge ut alt det praktfulle. For min erfaring er at verken ferie eller livet generelt er fylt opp med kun lykke. Det vil si at bildet som vises bare viser en utvalgt flis av en sannhet. Noe som blåses opp. Og det med å skule ting bak oppblåste halvsannheter har vi jo politikere til å ta seg av. Jeg trenger ikke at alle andre forer meg med det i tillegg. Livet kan få lov til å være noe mer enn en illusjon.

Jeg tror de færreste som forsøkte å tyde svart/hvitt bildet med bestefar som jeg la ut, tenkte at jeg sitter der og er sprekkferdig av stolthet over mitt første par fotballsko, men sånn er det altså. Derfor er dette et godt bilde for meg å eie, tross alt. Ett av få. Ikke fordi jeg ikke har noen gode minner jeg kan bære med meg, for det har jeg også, det finnes alltid noe som er godt å minnes. Men fordi en kjærest som var sjalu på ungdomstiden min for noen år siden brant mesteparten av de fotoene jeg hadde. Så det er altså ikke minnene jeg mangler, men fotoene jeg for eksempel i dag kunne vist til mine barn. Sånn kan det gå. Poff, så var bildene borte, uten at det forandret noe som helst på hva jeg har opplevd tidligere. Så kontrolltiltaket fungerte ikke som annet enn en markering, eller en straff. En straff som også nådde mine barn, siden de også ble frarøvet noe. Min barndom er ellers ikke fylt opp med minner rundt ting jeg fikk. Men jeg kan fremdeles huske følelsen av å gå med de skoene. Stoltheten. Og lyden av knottene over Bestemors gulv.

Mens en apekatt danser

Jeg ser rundt meg, og alt jeg ser er et teater. Der melankolien har falt som et tungt sceneteppe over alt som måtte være av brusende vinger og operetters letthet. Jeg ser lyskastere fokusere på en dør som åpner seg. Hører musikk spille opp. Og jeg ser illusjonister komme ut av døren og sveve over teppet, til de lander ved sitt lille bord framme på scenen:
    ”Ærede publikum, se på denne hatten. I denne hatten er det magi. Men her finnes ingen kaniner, ingen vakre kvinner i trang trikot, her finnes ingen løver eller hvite duer eller helter. La oss forbløffe deg”, sier illusjonistene, mens en apekatt danser, trompeter hyler og trommer virvler - høyere, høyere, raskere, raskere. Og stopper.
  ”Se”, sier illusjonistene til sitt forventningsfulle publikum og hever en rikt utsmykket øks. Trekker drømmer opp av hatten, slenger dem på bordet og hever øksen. Publikum gyser frydefullt i det den faller mot den første drømmens nakke. Og en til. Og igjen. Og ut fra de hodeløse drømmene flommer et stort mørke utover gulvet. Mens en enslig engel oppe blant bjelkene under himmelbuen sitter og ser ned på meg, der jeg troner på 1. benk.

”Løft meg
Vekk meg
Stryk meg
Elsk meg”

roper jeg til engelen, mens jeg snur ryggen til illusjonistene.

For alt som betyr noe
og alt som er virkelig
skal før eller siden ropes:

alt vi fikk
alt vi mistet

alt vi begjærte
alt vi flyktet

alt vi har levd
alt vi har dødd

vår avmakt
og hele vår tause lengsel

skal før eller siden ropes.


***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  War 









fredag 4. oktober 2013

Mens jeg putler med mitt




Det går mot helg. Og i natt sov jeg dårlig, så jeg velger å bli hjemme i dag og arbeide litt her, i stedet for å gå på atelieret.  For slikt kan jeg gjøre, heldige meg. Kanskje kan jeg ta meg en strekk litt utpå dagen også, om behovet blir for sterkt.

I det siste har jeg hatt noen slike netter med lite søvn. Det er kanskje ikke så mange av dem, men likevel nok til at jeg legger merke til en økning i antall. Jeg har heller ikke like mye positiv energi som jeg hadde for en stund tilbake. Så det krever mer tiltak å få gjort ting nå, enn for eksempel for en måned siden. Det betyr ikke at jeg er deprimert eller på vei til å bli det, tror jeg, men mer at stemningsleiet har lagt seg et par hakk lenger ned på skalaen. Et sted må det jo tross alt ligge. Hvorfor det er slik akkurat nå, vet jeg ikke, men det er et mønster jeg har. En form for syklus. Ting som går opp må komme ned. Og så er det slik en stund, før jeg får en boost og blir full av energi igjen. Jeg liker periodene med energi best, men forsøker å få noe ut av de andre periodene også. I perioder hvor energien ikke roper hurra får jeg god hjelp av rutiner og struktur. Disse hjelperne er langt mer å stole på enn spontaniteten, når ikke alt er i hundre. For spontaniteten ber meg om å utsette ting. Og det blir det ikke mye matnyttig av.

Så selv om jeg akkurat nå ikke er så energisk som jeg vet jeg kan være, forsøker jeg å få noe til. Det vil si at jeg putler med mitt. Kunsten min og akvariene mine og livet mitt generelt. Og i går fikk jeg gode tilbakemeldinger på utstillingen jeg arbeider mot nå fra to av medarbeiderne mine. Det gjorde godt med en bekreftelse. For arbeidet jeg holder på med er nytt territorium for meg, og gjør meg til tider usikker på egen dømmekraft. Du kan lese litt om hva jeg holder på med et sted inne i det her, om du har tid og lyst. Hvis ikke kan du gjøre noe helt annet. Ta deg en kopp kaffe eller løpe en tur, for eksempel. Det skal ikke stå på mulighetene.

Samtidig som at prosjektet jeg holder på med er nytt landskap for meg, er det kanskje også litt nytt for folka rundt meg. Og nye ting kan være en utfordring i blant. Det finnes et anker og en vinsj i oss alle som forsøker å holde oss igjen og dra oss tilbake til trygge farvann, om vi velger å bevege oss utaskjærs. Og noen ganger holder vi igjen andre også. Kanskje fordi fornuften vår sier oss at det er riktig å gjøre det. Men fornuft er ikke et berg av en sannhet som er lik for alle. Og vi har alle vår agenda når det kommer til å forsvare vår sannhet, hvor motivene for å stige opp på barrikadene i blant er diffuse til og med for oss selv.  

Her kan du lage en liten liste på tre punkt, med helt nye valg du virkelig ønsker å ta eller har tatt, hvor valgets natur gjør at noe i deg holder/holdt igjen:
1
2
3

Og her kan du lage en liste på tre punkt, hvor andre holder deg igjen:
1
2
3

Og så kan du tenke etter om hvem som egentlig har ansvaret for ditt liv og dine valg.

Nå er det jo ikke slik at vi ikke skal ta i mot råd, selv når det til syvende og sist er vi selv som må velge ting. Råd og forslag er kjempebra og hjelper oss framover. Selv er jeg helt avhengig av andres øyne på ting. Enten det er en kollega sine øyne, eller kjærestens. Å ikke lytte til råd i det hele tatt er både feigt og dumt, spør du meg. Men kunsten er selvfølgelig å velge riktige rådgivere. En trenger ikke å ta i mot råd fra alle som påberoper seg å ha en mening. For på samme måte som ikke alle råd er gode, så er heller ikke alle rådgivere gode. Det gjelder å skille klinten fra hveten. Noe jeg føler at jeg har klart å gjøre. De rådgiverne jeg slipper til i livet mitt nå ønsker alle å tilføre meg noe. Ikke ta fra meg noe. Det betyr likevel ikke at jeg alltid må være enig med dem eller gjøre som de foreslår. Det betyr kun at jeg får muligheten til å lytte til gode innspill og får flere valgmuligheter.

Og det var det, ha en fin dag, tudelu.

Bjørn


Dagens link: Fatty Boom Boom