En liten pike med blondt hår er
funnet i Hellas. Politiet
mener hun er bortført. Og det kan vel kanskje være riktig. Selv om familien hun ble funnet hos
sier noe annet. Hva jeg leser ut av artikkelen, er likevel at det kobles et
helt folk opp mot ugjerningen. Romfolket. Ikke bare en familie. Og første tanken
jeg fikk da jeg leste koblingen til ordet rom var: Aha, jeg har lest noe før om
at romfolk stjeler barn. Akkurat som tatere ble sagt å stjele barn i tidligere
tider her i Norge. Ikke enkeltpersoner, men et folk. Det vil si at i hodet mitt
fikk fordommer plass innimellom alt annet en slik hendelse innebærer av tanker
og følelser.
Det forsvinner mange mennesker. Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke finnes lenger, det betyr at de brukes til noe. Et raskt søk rundt slaveri i dag, gir store tall å forholde
seg til. Det lever mange slaver i vårt samfunn.
Millioner. Barnearbeidere,
sexslaver osv. Klærne du og jeg bærer er kanskje laget av barneslaver i for
eksempel India.
I min barndom levde det rundt på bondegårder folk en sa var
satt bort på legd. Om de virkelig var det vet jeg ikke. Legdefolk var ellers
fra gammelt foreldreløse barn, fattigfolk og tomsinger som ikke var i stand til
å fø seg selv. Bonden fikk penger fra fattigkassa for å ha dem på gården og fø dem, og legdefolket måtte til gjengjeld arbeide for bonden.
En ny trend her i vest er å
holde barn i bånd, skrives det
på nett. Og argumentene for og i mot er heller ikke utelatt. Selv ble jeg
bundet i et tau utenfor huset da jeg var liten, har det blitt meg fortalt. Senere fikk vi bikkje. Den sto også i band i
blant. Og kunnskapen som skulle til for å gi et godt hundehold var kanskje ikke
helt tilstede i min familie. Heller ikke empatien eller tålmodigheten. Middelet til lydighet var for hund som for barn, tvang og vold for å oppnå underkastelse, ikke trygge rammer eller belønning for å fremme vilje og potensiale. Etter hvert ble hunden
ganske aggressiv. Trolig kunne den plasseres i gruppen angstbitere.
Med tauet ble jeg holdt på plass uten at de voksne hele
tiden måtte følge med. Jeg ble holdt i tømme, kan en si. I hvert fall var jeg
under kontroll og kunne kun bevege meg i en viss radius, avhengig av hvor langt
tauet var. Kontroll var alltid et vektig element i min oppvekst. Selv om det
ikke var jeg som hadde den. Min opplevelse handlet i stedet mest om fullstendig
kontrolltap. Kanskje det er derfor jeg i dag er så opptatt av å holde på rutiner
og å skape forutsigbarhet i livet mitt. Jeg trenger kontroll.
Det er mange historier som er knyttet til min barndom. Men
jeg har ikke hørt at jeg fikk tømmene rundt halsen en eneste gang, da jeg sto
bundet utenfor huset. Ikke ble jeg kidnappet heller. Så kanskje det var gode
knuter, eller jeg var heldig. Selv om jeg har vanskeligheter med å koble heldig
opp i mot barndommen min.
Jeg har skrevet litt om barneår i det siste. Minner har presset seg fram. Slik blir det
ofte når jeg får en liten nedtur. Og det har jeg hatt nå, en periode, selv om jeg de siste
dagene har begynt å kjenne at jeg er på veg opp igjen, og kan finne en viss mening i det jeg gjør. Jeg vet ikke akkurat hvorfor nedturen kom
denne gangen, men jeg lar minnene jeg har få lov til å slippe fram i slike perioder. Jeg lar ikke alt handle om å ta seg sammen. Jeg har
erfart at jeg likevel ikke klarer å løpe fra hvem jeg er og hva jeg føler.
Nå skal du få en historie jeg skrev en gang. Den er et
sammensurium av barndomsminner, og den er derfor ikke helt sann på alle punkt.
Men den illustrerer noe. Og jeg kom på den nå fordi jeg koblet den til slaver og
ordet tømmer. Hovedpersonen i historien heter Johan. Hvordan Johans barndom var
sier historien ingenting om. Den starter etter at han var blitt godt voksen, og
er bare som et glimt i tiden du snart vil ha glemt igjen. Historien heter
BISSEL
Johan
var kommet godt opp i årene da han danset hoiende på låvetaket kun ikledd et
lommetørkle på hodet, men han hadde det med å få seg noen tak innimellom.
Kanskje var det også derfor kjerringa en dag forsvant, sammen med sønnen, slik
at han etter det måtte drive gården sammen med ei ugift søster og en
halvtomsing som var satt bort på legd.
Vi ungene i bygda var ofte borte på gården til
Johan. Det var den eneste gården hvor det var tillatt å hoppe i høyet, men vi
ble tidlig fortalt at det bodde et troll der, Låvetrollet. Og selv om vi visste
det var sprøyt, var det likevel litt skummelt. Låven var derfor ikke et sted en
likte å være alene.
Han hadde moro av å skremme oss litt, han Johan, og
etter hvert som vi ble større vendte han stadig tilbake til den tiden. Husker
dere Låvetrollet? – brukte han å si, og gliste, og endte gjerne opp med å minne
oss på at han fikk lurt oss til å pisse på strømgjerdet også. Og var han i riktig
godlune ble vi i blant invitert inn på poteter og smør, aldri noe annet. Vi
satt rundt kjøkkenbordet og klinte digre smørklatter på varm potet, til Johan
skulle ha seg en liten strekk. Det betydde at vi måtte gå. Ikke bare ut, men
vekk fra gården. En times tid. Da vendte vi tilbake for å vekke han. Han sov
inne på en divan i stua. Under ei gammel klokke på veggen som tikka og tikka
tydelig og jevnt, og det lukta rart der. En blanding av fjøs, kropp og matlukt.
Det var ingen vond lukt, men sammen med det fattigslige inventaret var både
stua og resten av huset likevel annerledes alt vi var vant med. Og det kom
aldri andre folk til gårds enn vi unger. Hvorfor ikke tenkte vi aldri over, men
kanskje hadde det å gjøre med at det var lite glede over Johan. Han gjorde det
han skulle, diger, breibeint og langsom, dag etter dag, år etter år, kun
avbrutt av et eller annet sprell, et eller annet faenskap.
Johan hadde hest, og under onna var vi med og hjalp
til, og så fikk vi sitte på høylasset. I blant fikk vi til og med ta tømmene.
Men fikk han et av takene sine, så løp vi. Tålmodigheten hans hadde en viss
grense. En visste aldri hvor den grensen lå, men ble den brutt ble det
skummelt. Og det skjedde gjerne brått. Uten forvarsel. En gang jagde han oss
fra gården mens han svingte en diger staur. Brølte og påkalte død og
fordervelse og fanden sjøl over oss mens spyttet sprutet fra kjeften, fordi vi
hadde gått inn i vedskjulet og startet saga uten å be om lov. Og han lovte dyrt
og hellig at viste vi oss på gården igjen skulle han rive hodet av oss som
kyllinger og slenge dritten til reven. Vi tvilte ikke på at han var i stand til
det. En annen gang tok han fullstendig av fordi hesten reagerte litt for sent
da den skulle dra i gang høylasset, eller kanskje var det noe annet som utløste
raseriet, hvem vet, men han sendte høygaffelen for all kraft som et spyd inn i
hesteskinka. Og hesten remja, hoppa og vrei seg inne mellom sjekene og forsøkte
å få tak i høygaffelen med tenna, men Johan hang seg fast i bisselet og dunka
ei diger knyttneve inn i mulen på den. Slo og slo mens han skreik minst like
jævlig som hesten. Til den roet seg. Til den sto stille, dirrende, med
høygaffelen i låret.
Svarten, som hesten het, ble en dag byttet ut med en
diger, grå traktor. Han ble pensjonert, som Johan sa. En stund gikk den i
havnehagen og gressa sammen med kuene, og da var det ingen som torde å klyve
over gjerdet. Svarten var blitt litt mannevond, og jagde alle som kom i
nærheten med høye vrinsk. Men en dag var den borte. Da hadde vi vent oss til å
sitte på traktorskjermen i stedet for i hestekjerre, men det ble egentlig aldri
det samme.
I helgene drakk Johan hjemmebrent og øl, mye
hjemmebrent og øl, da var det best å holde seg unna. Og slik gikk årene, til
han var blitt en gammel mann. Både han og gården hadde blitt ganske slitne å se
til. Tomsingen han hadde hatt til hjelp var dau for mange år siden, mens
søstera hadde visna, og krympa. Og noe hadde skjedd med ryggen hennes. Så de
siste ti årene eller så, gikk hun mer og mer i vinkel. Hun så ut som ei gammel
heks som hang sammen kun ved hjelp av skinnet, og gikk bare ut når hun nærmest
krabba seg over til fjøset for å melke morgen og kveld. Til hun ble sendt på et
hjem.
Så en dag var også kuene borte. Like etter det
gjorde Johan sitt siste sprell. De fant han en morgen med ei grime over hodet,
bissel i munnen og tømmene rundt halsen, hengende fra ei grein i den største
bjørka i havnehagen.
***
Ha en
fin dag
Bjørn