fredag 6. september 2013

That's life





Alt har sin begynnelse. Alt har også sin slutt. That’s life, som en sier på utenlandsk. Utenlandsk er et fint språk.

Det går mot siste helgen av min fjorten dagers ferie.  Samtidig går det mot siste helgen for maleriutstillingen min. Det kan hende den vil henge ut neste uke også, men galleriet vil være stengt. Siden atelieret hvor jeg arbeider ligger i samme bygning kan interesserte likevel henvende seg der, så låser vi med glede opp.

I går ryddet jeg i uteboden min, og fikk kastet mye gammelt ræl i en konteiner. En har jo en tendens til å samle på ting en håper kan komme til nytte for noen, eller en føler har en form for verdi. Og så bare står det der, lagret, vokser seg utover sine egne bredder til det nærmest er umulig å finne noe. En vet ikke helt hva en har engang. Det bare pakker på seg. Gjerne over år. Med ting og tang som aldri kommer til å bli brukt igjen, og som før eller siden likevel havner på ei dynge. 

Jeg ryddet litt i leiligheten også, når jeg først var i gang. Inne i et skap på kontoret/akvarierommet mitt har det stått en stereorack noen år. Et gammelt svart monster med platespiller og det som hører med. Dessverre er kontoret/akvarierommet mitt etter hvert blitt så fullt, at selv om det er plass til å åpne skapet så var det ikke plass til å få racken ut. Da måtte jeg flyttet skrivebordet, og på det står det et akvarium, pc og skjerm og printer, pluss litt ting og tang i hyller og skuffer. Så det endte med at jeg måtte knuse stereoracken med en solid hammer inne i skapet, og ta den ut i biter. 

Og yea, jeg likte følelsen av å gjøre noe som ikke krevde forsiktighet. Her handlet det ikke om å bruke en bitte, liten spiss pensel, og kanskje arbeide i timer og dager med én eneste detalj på et stort lerret. Bang, kræsj, fuck you motherfucker, I’m on a mission. Destroy. Muscle. 

Og som ekstrabonus har jeg nå ikke bare en utebod med mye ledig plass, jeg har også et klesskap ekstra til rådighet. Og bedre plass i et skap på soverommet også. Der sto det, foran sko jeg ikke en gang husket jeg hadde, et gammelt monster av en pc-skjerm. Fullt brukbar, men antagelig ville den aldri komme til nytte mer. Det samme gjaldt for en annen pc-skjerm, og en tv som sto under arbeidsbordet som også pryder kontoret/akvarierommet mitt. Gamle lysrør og andre akvarieting som ikke virket lenger ble røsket ut av inneboden. Ut med det, sammen med mye annet skrot som var lagret i kriker og kroker og bak ting hvor det fantes en plass til slikt som får lov til å være usynlig.

Digresjon: Jeg liker å bruke navn som kontoret/akvarierommet. Fint navn det. I mitt hode litt på linje med fortausskilt hvor det står for eksempel ”video og kopiering – i dag billige reker”. En stund vurderte jeg å kalle rommet mitt kontoret/akvarierommet/hjemmeateliret, men hallo, Måtehold er mellomnavnet mitt.

Tanke: Om en kunne fått ryddet litt opp inne i seg selv også, så kunne det kanskje skape plass for noe nytt i oss. Ikke bare gammelt skrot vi lar være der fordi det tross alt er nesten usynlig, stuvet bort eller feid under teppet. For slikt finnes jo, i oss alle. Ting vi helst ikke forholder oss til før vi må, men som er der likevel. Som sopp i mørke og fuktige landskap, eller en pigg i hjertet. Ting vi ønsker å skjule og utsetter i det lengste å gjøre noe med. Gjerne ting vi skammer oss over. Eller som er for smertefulle til en gang å se på.

Dessverre er det ikke like lett å bli kvitt slike ting, som en stereorack inne i et skap er.  Det hjelper lite med en hammer. En kan ikke bare ringe etter en kontainer og så brette opp armene og kaste skiten. For det første bør en helst brette opp ermene, for bretter en armene får en ikke bært mye uansett. For det andre er det vanskelig med skippertak når en skal rydde opp i seg selv, det må tid til. Prosesser. Gjerne langsomme. Og det hjelper mer å prate om dem enn å bære de tunge tingene, i motsetning til hva som gjelder når det handler om å tømme fulle uteboder, loft eller annet.

For det tredje må en ha noen en kan prate til. Og med. Det er ikke alltid det hjelper all verden å prate kun til seg selv. En trenger noen andre. Som en kan speile seg i, og få medhold eller motstand fra. Det er i denne prosessen opprydding skjer. Det er da en blir synlig også for seg selv. Det er da ting kommer fram fra krokene, og kan sendes til den dynga hvor slikt hører hjemme, eller tørkes støv av og få en mer sentral plass i vårt indres interiør. Eller en kan lage kunst av det, slik jeg gjør. Det er bare det at det i blant er så jævlig skummelt å hente fram ting, og det gjør til tider så forpult vondt. Men sånn er det, that’s life. En kan lukke dører eller åpne dører. Det er et valg en tar. Hva begrunnelsen er for å ta det valget en ender opp med, er et helt annet tema. En tar uansett et valg.




For noen år siden fikk jeg en tatovering i gave fra døtrene mine og kjæresten min.  Den pryder nå min høyre underarm. Det står: Every wall is a door. Og jeg synes det var en fin gave. Gitt med kjærlighet. For det er også tittelen på en liten film jeg lagde til et seminar i 2009, som handler om koblingen mellom kunst og psykisk helse, historien en bærer med seg og om mennskeverd som støtter seg på fordi, og ikke på på tross av. Men oppsummert handler den til sist om drøm, vilje, og ikke mist håp. Tre ting som for meg er koblet solid sammen.

Bildet på toppen av dagens blogg viser et element i mitt neste kunstprosjekt, som dreier seg om trash-art. Søppel gjort til kunst. 

Og en pike sa: Om vi legger sårflatene mot hverandre gror vi lett sammen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: White Trash Beautiful









8 kommentarer:

  1. Indre rydding tar tid og er altfor ofte utsatt til det ikke er noen vei tilbake. Tenkte jeg, mens jeg leste. Før jeg leste om samtaler med seg selv og andre og speil.
    For om man ikke har speil å speile sitt ytre og indre i, vet man ikke hvordan det ser ut, egentlig. Og noen ganger er det ok. Ikke å vite, eller ville ikke å vite. Helt til det er kommet til "the point of no return".
    Takk for tanker du satte i gang.
    Fin gave og fine ord. Men noen ganger er veggen bare en vegg. Uten dør.
    Ha en fin og oppryddet dag.
    Mormorklem:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor.

      "The point of no return" har nok mange av oss endt opp ved, fra tid til annen. Og også vegger vi føler er kun vegger. Og kanskje er veggene vi stanger mot uoverstigelige eller ugjennomtrengelige, kanskje er de det ikke. Men om de er, så kanskje det finnes sidedører. Ikke med rom hvor alt blir forandret, men likevel med rom for noe. Og så kan en gå inn dit fra tid til annen. Og la den absolutte veggen få være så absolutt den vil, uten at en hele tiden må oppleve verden tynget av skyggen fra den. Ikke alt kan gjøres noe med, men en kan gjøre noe med mye. Og en har lov til å tillate seg frirom.

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Jeg virkelig så for meg deg med hammeren og fikk det bildet du beskriver lenger ned i innlegget.
    Tenk om det kunne vært så lett å rydde opp i et innvendig kaos.
    Tenk om det hadde vært lett like å finne en behandler med kunnskap og tid som det er å rasere et gammel møbel.
    Dessverre så er ikke virkeligheten slik, noen ganger møter man på behandlere som lager mer rot og kaos enn opprydning, og som noen sier noen ganger er en vegg en vegg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Løvetann.

      Liker bildet av meg selv med hammer jeg også. Det er godt å kjenne at kroppen kan brukes til noe.:)

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Har ikke fått kommet meg på utstillingen din, dessverre, bare sett bilder på facebook. For noen bilder! Skulle gjerne vært der, men jeg sliter med en bronkitt som ikke vil gi seg.
    Stå på!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei brudeblogg.

      Dumt med skrantende helse. Bronkitt er ikke godt. Håper det går seg raskt til for deg.

      Ha en en etter forholdene fin helg.:)

      Bjørn

      Slett
  4. Omsider fikk jeg lest litt her inne også:) Jeg bruker å spare bloggen din til jeg har god tid. Fordi du skriver langt (som regel), men mest fordi du skriver med et innhold jeg vil dvele ved:)
    Jeg skal ikke si så mye nå heller, bare at jeg er veldig glad i rydding! Mitt hode blir så mye lettere etterpå. Det har nok noe med at jeg ikke greier å rydde inne i hodet, - men når det er rent og pent og ryddig rundt meg så letter det litt likevel... "Thats life" - for meg.

    Med mer høst og mer inneliv blir det mer tid til skriving og lesing.
    Vi leses!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Ann Judith.

      Sammenhengen mellom det ytre og indre kommer gjerne veldig tydelig fram når en får ryddet litt. Så kanskje handler det i blant mye om å få orden rundt seg, og at en kanskje bør fokusere ganske mye på det om det er rotete inni en.

      Jeg har en tendens til å skrive litt langt ja. Prøver å begrense meg, og har satt 1 A4 side pluss et avsnitt som maksimum. Men så er det der med å pushe grenser da. Heldigvis har jeg en kjærest som røsker litt i meg om jeg blir altfor ivrig.:)

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn

      Slett