torsdag 19. september 2013

Også jeg. Også du.





                                       Vannlandet, 100x360cm  (Klikk på bildet for å forstørre)




Det er noen dager siden jeg sist skrev noe på Vannlandet, men jeg regner med at verden har klart seg utmerket likevel. Noe jeg selv også har gjort, relativt sett. Det kommer litt an på hva eller hvem jeg sammenligner meg med.

Mens jeg ikke har skrevet på Vannlandet har jeg gjort andre ting. Jeg har blant annet tatt ned utstillingen jeg har skrevet litt om den siste tiden. Så nå er den lagret, mens jeg forsøker å finne andre steder hvor jeg kan vise den fram til de som måtte være interessert i å se slikt. Noe som kanskje ikke blir så lett, siden det økonomiske potensialet ved den ikke er så stort. Jeg lager ikke kunst med tanke på salg, jeg lager det jeg gjør fordi jeg har noe å snakke om.  Noe som igjen utelukker mange kommersielle gallerier, siden jeg heller ikke har et navn stort nok til å selge alt som lages.

Mens utstillingen sto oppe kom det en del mennesker for å se den. Det var ikke så mange jeg selv fikk pratet med, men de to aller siste som kom var Gunnar Danbolt og Simone Romy Rossner, og dem fikk jeg slått av en prat med. Gunnar Danbolt er professor i Europeisk Kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, og er også kjent fra radioprogrammet Kunstreisen på NRK, mens Simone Romy Rossner arbeider som avdelingsleder ved Trastad samlinger, Sørtroms Museum.

Ved Galleri VOX har tre av oss som arbeider der startet et prosjekt vi kaller Prosjekt RÅ. Det er Imi Maufe, Bjarte Handal Hansen  og meg selv. Prosjekt RÅ har som formål å fremme Outsider art, også kalt Raw art, og det var i denne forbindelse vi fikk besøk av de to nevnte kanonene fra kunstviternes øvre skikt. Min egen kunst faller ikke inn under begrepet Outsider art, men feltet interesserer meg likevel. Det er noe med ærlighet og mangel på filtre som er fascinerende ved disse kunstuttrykkene.  Og at jeg ikke maler denne typen bilder selv, var jo ikke til hinder med tanke på å vise fram eget arbeid når vi først fikk besøk. Noe som igjen førte til at jeg fikk innblikk i hva de to kunstviterne tenkte og følte i møte med maleriene mine. Det de formidlet hjalp meg til bedre å sette mitt eget arbeid i perspektiv, føler jeg.

Utstillingen min er nede, en ny er på gang. Veien går videre. I mai er det åpning igjen. Denne gangen med noe helt annet. Det betyr at jeg har noe å gjøre. Det betyr også at jeg på tross av at jeg er uføretrygdet velger å gjøre noe. Jeg kunne valgt noe helt annet, for eksempel å ikke gjøre noe i det hele tatt. Hvorfor jeg ikke velger slik, vet jeg ikke, for jeg er ganske god på å gjøre ingenting også, i hvert fall i perioder. Jeg klarer ikke lenger å stå på i hundre hele tiden Men uvirksomheten varer ikke så lenge. Selv om ingenting er absolutt i denne sammenhengen, så snakker vi egentlig stort sett om dager eller timer nå. For etter en stund uten å gjøre noe som helst settes ett eller annet i meg i gang. Noe som igjen setter meg selv i bevegelse. Så da må jeg forsøke å ta kontroll over den bevegelsen, både i forhold til å holde et tempo jeg kan klare uten at angst og depresjoner får for solid tak og ødelegger for meg, men også slik at bevegelsen går i en retning som er til gagn for meg.

Eksempler på retninger som ville ødelagt for meg:

1.Gå rett på veggen med nesa først, uten å sakke farten, igjen og igjen.
2.Bare prate og aldri lytte.
3.Tvinge mine kjære og folk rundt meg til ting de ikke ønsker, fordi mine behov er viktigst.
4.Stjele noe, fordi jeg driter i den som mister det. Enten det er tid, penger eller verdighet.
5.Ha sex med alle som tilbyr det, og ete kun alt som er søtt og godt og fett fordi det er tilgjengelig.
6.Gå på fylla.
7.Bruke mine få kroner på tull og tøys, i stedet for å betale regningene mine.
8.Slå noen, sparke noen, mobbe noen, svikte noen. Inklusive meg selv.

Slike ting som dette er det noen som velger. Kanskje én ting, kanskje alle. Dette er hverdagen deres. Og noen lever med menneskene som velger slik innpå seg. Kanskje de lever under samme tak, eller kanskje handler det om en jobbsituasjon. Kanskje kan du også kjenne deg igjen i ett eller flere av eksemplene. Eller i det minste i noe som ligner. Alt kan jo også plasseres til venstre på en skala som går fra lite til mye, slik at vi kan minimere betydningen av det vi gjør og velger. Men om du kjenner deg igjen, så er det fordi du tok et valg. Det var dette du ville, tross alt. Nesten alt starter med et valg vi tar. Unntaket er kanskje om vi er i fritt fall fordi noen dyttet oss utfor et stup, ville kanskje noen si, men på den annen side kan det hende at vi valgte å stå ved stupet, i stedet for å stå et annet sted. Det finnes mange slags stup vi kan stå ved, om vi vil. Eller om vi påberoper oss at vi ikke klarer noe annet.

Om noen dager skal jeg på kurs sammen med kjæresten min. I fjor gikk vi på et filosofikurs, og det var kjekt. Samtidig ga det oss mye å prate om. I år handler det om Narsissisme og Psykopati. Kursene er i regi av Hieronimus, og ledes av en filosofen Jan Mogens Vårdal fra Universitetet i Bergen. 

Å leve under tak med en psykopat er for mange som å leve på kanten av et stup. Men å leve slik er også et valg en tar. Hvorfor en velger å leve under slike forhold i stedet for å velge seg bort, finnes det mange forklaringer på, men slik jeg tenker er det likevel valg som ofte styrer handlingene våre. Valg vi tar. Eller valg vi ikke våger å ta, noe som jo også er et valg. Først når vi ser dette blir det mulig å gjøre noe med det. Om vi ønsker kontroll over retningen vi beveger oss i, kan vi ikke samtidig alltid være offer. 

Det er torsdag. Jeg har kaffe i koppen. Den har blitt kald. Rundt meg her på kontoret/akvarierommet mitt putrer det i vannlandene mine. Malawiciklidene lyser i gult og blått, Bierekene i rødt og hvitt mot grønne undervannsplanter. Ute har høsten kommet, selv om ildfargene lar vente på seg enda. Jeg har funnet fram stearinlysene for mørke kvelder, og en lighter til å tenne dem med. I går måtte jeg skru på en ovn for ikke å fryse.Ting skjer, valg blir tatt. Alt er i en forandring. Også jeg. Også du.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Høst






  


6 kommentarer:

  1. Aldri uten endring, aldri uten valg.
    Livet i kortversjon.
    Klem
    Mormor

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja kanskje jeg ikke hadde trengt å skrive lenger enn det. Vel, vel, gjort er gjort.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Ja, men da hadde ikke jeg fått noe å lese :)
      Klem :)

      Slett
  2. Man gjør valg hele tiden.
    Noen valg er enkle, mens andre kan være krevende. Et valg av nødvendighet for å få et bedre liv.

    Ha en fin kveld Bjørn:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Bibbi.

      Du har helt rett. Noen valg er lette og noen er vanskelige. Noen valg virker til og med umulige å ta, og da ender vi ofte opp med å si at vi ikke har eller hadde noe valg. Men kanskje vi har eller hadde det likevel, og at grunnen til at vi sier det vi gjør kommer av at valgene ble for vanskelige å ta. Ikke at det ikke fantes valgmuligheter. Og det er jo to forskjellige ting.

      Ha en fortsatt fin dag.:)

      Bjørn

      Slett